FC Mezzi 8 - Mellom to stoler

By Daniel Zimakoff

Fotball handler verken om liv eller død – det er mye viktigere!Johan går nå på kretstrening i Farum. Der møter han Thor, som han blir venner med. Men Johan spiller også på laget til FC Mezzi, så det går mye tid til fotball. Det blir vanskelig å få tid til både lekser og venner. Og Ursula. Han er også sliten når han er på bana, og FC Mezzi taper kamper. Nikolaj blir mer og mer rar og er sur på Johan. Holder Johan på å miste bestevennen sin? Og hvordan skal han klare alt sammen?FC Mezzi er Daniel Zimakoffs populære fotballserie for 8–12-åringer. Serien handler om de tre vennene Johan, Nikolaj og Emil og deres gleder og problemer med trenere, kamerater og motstandere. De er med på å starte et nytt lag, FC Mezzi, som er et blandalag, altså et lag med både gutter og jenter. Illustrert av Jan Solheim.-

• Language: Norwegian
• Publisher: SAGA Egmont
• Release date: Sep 21, 2018
• ISBN: 9788711865538

Book preview

Kapittel 1

Neste! Jansen rakk ei hånd i været som tegn til Bo, som sto i den andre enden av banen med ei stoppeklokke på Farum Park. På en kunstgressbane. Det var her superligalaget FC Nordsjælland spilte hjemmekampene deres. Tenk hvis jeg kunne spille her en gang, i superligaen. Bo var tidligere divisjonsspiller. Han var bestemt, men virket ganske snill. Jansen var gammel keeper på Farum, noe eldre enn Bo og ikke nær så streng.

Kom igjen, Johan!

Jeg satt i løp med ballen i føttene. Løp slalåm mellom kjeglene en hel banelengde. Det gjaldt å ha kontroll over ballen hele tida, så man ikke mistet tid.

Fint, Johan, sa Bo.

Var det raskt nok? pustet jeg.

Ja, ja. Men om et par uker kan du gjøre det mye raskere. Neste.

Den neste som kom gjennom, var en gutt som het Thor. Han løp turen ti sekunder raskere enn meg! Men han var visst også en av de raskeste på kretstrening. Thor så ikke andpusten ut etterpå i det hele tatt.

Det var andre uke i august. Skolen hadde startet igjen, og jeg var på min første spesifikktrening, altså fellestrening med utvalgte talenter. Faren min hadde kjørt meg den lange turen og satt på tribunen med en kaffekopp. Ursula ville gjerne ha vært med, men det sa jeg nei til. Det var for pinlig å troppe opp med både far og kjæreste første gang.

Tre mot tre på de små målene, ropte Jansen.

Maks to berøringer.

Jeg kom på lag fire med Thor og en rødhåret gutt som het Ole, og stilte meg straks bakerst, selv om man ikke spilte med keeper.

Det gjelder å være i bevegelse hele tiden, sa Thor. Hele tiden være spillbar for den som har ballen.

Jeg nikket. Bare jeg nå ikke falt helt igjennom.

Bo blåste i gang kampene. Hver kamp var på fem minutter. Thor spilte ballen tilbake til meg. En berøring til å få styr på ballen og så en pasning til Ole. Den ble dessverre litt for hard, men Ole fikk den likevel under kontroll på en berøring og spilte til Thor. Det gikk raskt og var hardt. Man løp hele tida. Det var nesten som å spille innendørs. Fem minutter føltes lenge.

Jeg scoret bare ett mål. Likevel roste Thor meg ofte og ropte bra forsøk når jeg mistet ballen. Og det gjorde jeg flere ganger, mistet ballen, fordi de andre var så raske. Dritt! Var jeg god nok til å være her?

Til slutt spilte vi 11/11. Sånn var det nå, også for FC Mezzi. Det var slutt på sju-, åtte- og nimannsball.

Jeg spilte i midtforsvaret. Det gikk greit. Jeg spilte safe, ikke noe med å drible som den bakerste.

Etterpå skulle vi rydde opp. Spillerne satte på plass mål og bar inn kjegler og hjørneflagg. Vi gikk i dusjen og skiftet.