I elektrisk tåke

By James Lee Burke

Filmskuespilleren Elrod T. Sykes er – ifølge ham selv – i stand til å «se ting». Som liket av en afrikaner med en kjetting rundt kroppen. Og døde sørstatssoldater. Men hvem tar alvorlig en mann som påstår han har overnaturlige evner, når han er så full at han har problemer med å holde Cadillacen på veien?
De blankslitte knoklene han finner i en bortgjemt sump, er likevel håndgripelige nok. Og cajunen Dave Robicheaux, førstebetjent ved sheriffkontoret i Iberia Parish, var øyenvitne da mannen med kjetting ble drept – lynsjet – i 1957.
Men Dave Robicheaux får beskjed om ikke å rote i for lengst henlagte saker, og konsentrere seg om mordet på en nitten år gammel prostituert, Cherry LeBlanc. Sjelden har politiet sett et lik som har vært utsatt for så rå vold. Hva er sammenhengen mellom den døde afrikaneren og mordet på Cherry LeBlanc – eller andre uoppklarte kvinnemord i distriktet? Hvorfor påstår mafiabossen Baby Feet Balboni, som er blitt en viktig mann i lokaløkonomien, at han ikke kjenner til drapet? Og hvorfor er Dave Robicheaux՚ eget liv plutselig i fare?

• Language: Norwegian
• Publisher: Skinnbok
• Release date: Oct 5, 2023
• ISBN: 9789979645313

Book preview

–

Til Frank og Tina Kastor

og Jerry og Maureen Hoag

1

Himmelen var blitt svart ved solnedgang, og uværet hadde veltet innover i landet fra Golfen, flommet over New Iberia og bestrødd East Main Street med bladverk og greiner fra den lange løvsalen av eiker som dekket gaten helt fra postverkets gamle murbygning og ut til klaffebroen over Teche-elven i utkanten av byen. Det var svalt nå, med lett duskregn i luften, og en frodig ange av bløt matjord, nattblomstrende sjasmin, roser og ungbambus hang over området. Jeg skulle til å kjøre innom Del og kjøpe med meg tre krepsmiddager da en lavendelblå Cadillac kom sleivende ut av en sidegate, skrenset borti fortauskanten, mistet en hjulkapsel bortover fortauet og sluret lange, buktende gummispor gjennom de gule, glinsende lysfeltene under gatelyktene.

Jeg hadde gått av vakt, og jeg var både sliten og nedstemt etter å ha lett etter en nitten år gammel jente i skogen hele dagen, for så å finne henne der noen hadde lagt henne igjen i et bekkefar, bakbundet og kneblet med isoleringstape. Jeg hadde allerede prøvd å glemme resten. Politilegen var hensynsfull. Han pakket inn jenta i en likpose før journalister eller pårørende kom til åstedet.

Jeg liker ikke å ta fyllekjørere. Jeg liker ikke å høre på forklaringene deres, jeg liker ikke de ynkelige forsøkene på å spille edru, jeg liker ikke å se frykten tennes i blikket deres når de skjønner at det bærer i fyllearresten, og at de ikke har stort annet å glede seg til neste dag enn å se navnet sitt i avisen. Eller kanskje jeg egentlig bare misliker å se meg selv gjenspeilet i ansiktene deres.

Men jeg tvilte på at denne bilføreren ville klare seg fram til neste kryss uten å flå siden av en parkert bil eller pløye Cadillacen langt inn i en hage. Jeg plugget det løse blålyset til sigarettenneren, satte det på pickuptaket med festemagnetene og tvang Cadillacen inn til fortauskanten utenfor Shadows, et stort herskapshus i mur med hvite søyler, bygget ved Teche-elven i 1831.

Jeg holdt fram politiskiltet fra sheriffkontoret i Iberia Parish da jeg gikk bort til førervinduet.

«Får jeg se førerkortet, takk.»

Han hadde et markert, flott ansikt, romersk profil, rette skuldre og brede hender. Da han smilte, så jeg at han hadde kroner på alle tennene. Damen ved siden av ham hadde lyst, krøllet hår, og hun var så solbrun og smidig som en elitesvømmerske. Munnen virket rød og ømtålig som en rose, og hun så sjøsyk ut.

«Hva for et kort ville du se, sa du?» Han prøvde å rette blikket mot ansiktet mitt. Inne i bilen kjente jeg en varm, søvndyssende eim som minnet om røyk fra en ulmende haug rått løv.

«Førerkortet,» gjentok jeg. «Vennligst ta det opp av lommeboken og gi det til meg.»

«Åja, jøss, klart det,» sa han. «Jeg kjørte visst liddelig uforsiktig. Du må virkelig unnskylde.»

Han plukket førerkortet ut av lommeboken, mistet det i fanget, fant det igjen og ga det til meg. Han slet med å holde blikket noenlunde stødig rettet mot meg. Pusten hans oste som gjæret frukt etter lang tids tett nedsylting.

Jeg så på førerkortet under gatelykten.

«Er du Elrod T. Sykes?» spurte jeg.

«Ja, konstabel. Visst er jeg det.»

«Vær så vennlig å stige ut av bilen, Sykes.»

«Javisst, kan skjønne det.»

Han kunne være i førtiårsalderen, men slank og spenstig. Han hadde lyseblå kortermet genser, mokasiner og en grå bukse som hang løst over den flate magen og de smale hoftene. Han svaiet litt og støttet seg på bildøren.

«Dette virker betenkelig, Sykes. Jeg tror du har røkt marihuana i bilen.»

«At jeg har . . . oj, det ville ikke være så bra, hva?»

«Dessuten tror jeg at venninnen din nettopp har svelget sneipen.»

«Det ville ikke være bra, konstabel. Slett ikke bra.» Han ristet alvorlig på hodet.

«Nåja, vi gjør ikke noe nummer av knarken i denne omgang. Men jeg er redd du er arrestert for å ha kjørt bil i beruset tilstand.»

«Det var da fæle greier. Dette sto absolutt ikke på programmet i kveld.» Han spilte ut øynene og åpnet og lukket munnen som om han prøvde å kvitte seg med dotter i ørene. «Si meg, kjenner du meg igjen? Du skjønner, det er mange journalister som ville fryde seg over å henge meg ut. Du kan tro dette er uheldig for meg, konstabel. Det må jeg bare understreke.»

«Jeg skal kjøre deg til byfengselet like borte i gaten, Sykes. Etterpå skal jeg sende en bil for å kjøre Ms. Drummond dit hun bor. Men Cadillacen din vil bli tauet til politigarasjen.»

Han slapp ut pusten i et langt sukk. Jeg vendte ansiktet bort.

«Si meg, går du på kino?» spurte han.

«Ja, jeg har alltid likt filmene dine. Ta bilnøklene ut av tenningen, er du snill.»

«Det skal jeg gjøre,» sa han ulykkelig. Han bøyde seg inn gjennom sideruten og tok nøklene ut av tenningslåsen.

«Gjør noe da, El,» sa damen.

Han rettet seg opp og så på meg. «Jeg er virkelig lei for dette. Kan jeg gi en liten donasjon til Foreningen Mot Fyllekjøring eller noe sånt?»

I skinnet fra lyktene i parken så jeg at regndråper slo ned i den blanke vannflaten.

«Du er arrestert, Sykes,» sa jeg. «Du kan tie hvis du vil. Hvis du velger å snakke, kan alt du sier bli brukt mot deg. Som gammel fan anbefaler jeg at du ikke sier mer. Særlig ikke om donasjoner.»

«Du vil ikke ha noe tull, skjønner jeg. Har du vært Texas ranger noen gang? De vil heller ikke vite av noe tull. Et frekt svar til de gutta, så slår de deg i hue.»

«Det gjør vi ikke her.» Jeg stakk hånden under armen hans og geleidet ham til pickupen. Jeg åpnet døren for ham og hjalp ham inn. «Du kaster ikke opp i bilen min, vel?»

«Neida, jeg er ikke kvalm.»

«Bra. Jeg kommer straks.»

Jeg gikk tilbake til Cadillacen og banket på ruten i passasjerdøren. Damen, som het Kelly Drummond, rullet ned vinduet. Hun kikket opp på meg med intense, dypgrønne øyne og fuktet leppene. Jeg så at hun hadde fått leppestift på tennene.

«Du må vente her en ti minutters tid, så kommer noen og kjører deg hjem,» sa jeg.

«Dette er min skyld, konstabel,» sa hun. «Vi kranglet. Elrod er god til å kjøre. Jeg synes ikke han bør straffes fordi jeg terget ham. Får jeg gå ut av bilen? Jeg er så stiv i nakken.»

«Jeg foreslår at du låser bilen og blir hvor du er, Ms. Drummond. Og at du setter deg inn i hva loven sier om besittelse av narkotika i staten Louisiana.»

«Men i himmelens navn, vi har da ikke skadet noen. Elrod vil få noe forferdelig bråk med Mikey på grunn av dette. Kan du ikke vise litt forståelse?»

«Mikey?»

«Regissøren vår, mannen som pumper omkring ti millioner dollar inn i den vesle byen deres. Får jeg gå ut av bilen nå? Jeg vil ikke ha nakken aldeles av ledd.»

«Du kan gå hvor du vil. I biljardsalongen finner du en telefonautomat hvor du kan ringe en kausjonsmekler. Det er ikke verd du går på politikammeret for å hjelpe Sykes, tror jeg, ikke før du har vasket marihuanalukten ut av håret.»

«Snakk om å ha kjeften på skaft. Hvordan kom du inn i politiet?»

Jeg gikk tilbake til pickupen og satte meg inn.

«Kanskje jeg kan bistå politiet,» sa Elrod Sykes.

«Bistå oss?»

«Er det ikke det dere kaller det? Ikke noe galt i det, vel? Herregud, denne arrestasjonen skulle jeg gjerne sluppet.»

«En tiltale kommer gjerne uventet på folk,» bemerket jeg og startet motoren.

Han tidde mens jeg tok en U-sving og kjørte mot politikammeret. Det lot til at han tenkte hardt på et eller annet. «Jeg skal si deg en ting, konstabel,» sa han. «Jeg vet hvor det ligger et lik. Jeg har sett det. Ingen vil høre på meg, men jeg har sett faenskapen. Det er så sant som at jeg sitter her.»

«Hva har du sett, sa du?»

«Jeg tror det var en neger — en farget, mener jeg. Bare en masse tørr hud med knokler inni. Nesten som et digert rottebol.»

«Hvor var dette?»

«Ute i Atchafalaya-sumpene for omtrent fire dager siden. Vi tok opp noen scener ved et indianerreservat eller noe sånt. Jeg gikk inn i et pilekratt for å tømme tanken, og da så jeg at det stakk opp av en sandbanke.»

«Og så har du ikke giddet melde fra før nå?»

«Jeg sa fra til Mikey. Han mente at det måtte være en beingrind som var skylt ut av en indianergravhaug eller noe sånt. Mikey er ganske tøff. Bråk med politi eller arkeologer ville han ikke ha noe av, sa han.»

«Vi får snakke om det i morgen, Sykes.»

«Du vil heller ikke høre noe særlig på meg. Men det får så være. Nå har jeg fortalt hva jeg så. Du kan gjøre hva du vil med tipset.»

Han så rett fram mellom vanndråpene på frontruten. Det flotte ansiktet hans var gustent og trett, mer edru nå. Muligens hadde han avfunnet seg med tanken på fyllearresten, et miljø han kjente så altfor godt. Jeg husket noen historier som hadde gått om ham de siste årene — en slåsskamp med et par politimenn i Dallas eller Fort Worth, en voldelig utkastelse fra en yachtklubb i Los Angeles og en arrestasjon for kokainbesittelse. Jeg hadde hørt at bønneskudd, mineralvann og avhold var siste mote i Hollywood, men Elrod Sykes hang tydeligvis litt etter i så måte.

«Unnskyld,» sa han, «men jeg oppfattet visst ikke navnet.»

«Dave Robicheaux.»

«Javel. Det har seg slik, Robicheaux, at mange ikke tror meg når jeg sier at jeg ser ting. Men saken er at jeg ser ting til stadighet. Det minner om skygger som beveger seg bak et slør. I slekten min kaller vi det ’berørt’. Da jeg var smågutt, sa bestefar at jeg hadde fått uvanlige evner. ’Vårherre har berørt deg, gutt. Han har gitt deg et tredje øye, sånn at du ser ting som andre ikke kan se. Men det er en gave fra Vårherre, så du må ikke bruke’n til noe stygt.’Og jeg har aldri misbrukt gaven, Robicheaux, selv om jeg har gjort mye annet som jeg er lite stolt av. Så folk får bare tro at jeg har fylt hue med for mange lystkjemikalier. Det bryr jeg meg ikke om.»

«Skjønner.»

Han tidde igjen. Nå var vi nesten framme ved fengselet. Vinden blåste regndråper ut av eikene, og månen kastet sitt bleke, metalliske skinn mot kanten av uværsskyene. Han rullet vinduet halvveis ned og pustet inn den svale kveldsduften.

«Men,» sa han, «hvis det var en indianer fra en gravhaug jeg så, og ikke en neger, da lurer jeg på hvorfor han hadde en kjetting surret rundt seg.»

Jeg bremset ned og stoppet ved fortauskanten. «Vil du gjenta det der?»

«Han hadde en rusten kjetting surret rundt brystkassen, en grov kjetting med ledd så digre som knyttneven min.»

Jeg studerte ansiktet hans. Det var uskyldig nok, fritt for baktanker, blekt i måneskinnet og allerede hovent av bakrus.

«Venter du å få lempeligere straff for fyllekjøring mot å gi oss disse opplysningene, Sykes?»

«Nei, langt ifra, jeg ville bare fortelle hva jeg har sett. Jeg skulle ikke kjørt i den tilstanden. Kanskje du avverget en ulykke.»

«Det der ville nok enkelte kalle fengselsydmykhet. Hva mener du selv?»

«Jeg tror at du kunne bli en knallhard filmregissør.»

«Kan du finne igjen den sandbanken?»

«Ja, det tror jeg nok.»

«Hvor bor du og Ms. Drummond?»

«Filmselskapet har leid et hus til oss ute ved Spanish Lake.»

«Nå skal jeg betro deg noe, Sykes. Fyllekjøringssaker er noe herk. Dessuten er jeg på bypolitiets område, og jeg gjør egentlig jobben deres. Hvis jeg kjører dere hjem, kan jeg da stole på at dere holder dere der til i morgen tidlig?»

«Javisst, Robicheaux, det lover jeg.»

«Men da må du innfinne deg på kontoret mitt klokken ni.»

«Ni i morgen tidlig. Det skal bli. Så absolutt. Tusen takk skal du ha.»

Fjeset hans forvandlet seg øyeblikkelig, som om flytende nektar var blitt pumpet inn i blodet på en hungersrammet. Men da jeg gjorde U-svingen for å hente skuespillerinnen som het Kelly Drummond, sa han noe som fikk meg til å tvile på hans mentale helbred.

«Hender det at folk her i Iberia snakker om sørstatssoldater ute ved Spanish Lake?»

«Nå skjønner jeg ikke hva du mener.»

«Jeg mener akkurat det jeg sa. Hender det at noen snakker om karer i grå eller nøttebrun uniform der ute? En masse karer som dukker opp i mørke og tåke?»

«Lager dere ikke en film om borgerkrigen? Er det skuespillere du sikter til?» Jeg kastet et sideblikk på ham. Han så rett fram, betraktet en eller annen personlig tanke like utenfor frontruten.

«Nei, de karene var ikke skuespillere,» sa han. «De hadde fått alvorlig medfart på slagmarken. Sultne virket de også. Det fant sted like her i nærheten, ikke sant?»

«Hva da?»

«Slaget.»

«Nå er jeg redd jeg ikke skjønner hva du mener, Sykes.

Foran oss så jeg Kelly Drummond i stiletthæler og dongeri på vei mot Tee Negs biljardsalong.

«Å, joda, det gjør du nok,» sa han. «Du tror på noe som de fleste avviser, Robicheaux. Det gjør du så absolutt. Og du skjønner nøyaktig hva jeg sikter til.»

Han så meg rolig i ansiktet og blunket med et blodsprengt øye.

2

Drømmene mine førte meg mange steder. Av og til tok de meg tilbake til en forblåst artilleristilling på et gulrødt berg fullt av granatkratere, andre ganger førte de meg til en disig morgen med ender som lettet mot soloppgangen mens far og jeg krøp sammen bak kamuflasjeskjermen og ventet på det pulshamrende øyeblikket da skyggen av fuglene kom farende mot oss over dunkjevler og siv. Atter andre ganger drømte jeg om en flombelyst baseballbane hvor jeg som sytten år gammel kaster spilte en perfekt kamp mot et lag fra Abbeville, og hvor en vakker dame som jeg ikke kjente, kanskje ti år eldre enn meg, kysset meg på munnen så hardt at det sang i ørene.

Men i natt gjenopplevde jeg sommeren etter mitt første år på college. Jeg ble ført tilbake til juli 1957, langt inne i Atchafalayasumpene, like etter at orkanen Audrey hadde feid gjennom det søndre Louisiana og drept over fem hundre personer bare i Cameron Parish. Den gangen jobbet jeg med en offshore-seismograf, og den flyttbare borelekteren hadde akkurat drevet stålpælene sine ned i bunnen av en lang, flat bukt. Arbeidsbåten hadde satt meg av ved en rad pilbevokste holmer hvor jeg skulle tromle inn en målekabel som var lagt ut mellom trærne og over sandbankene og myrene. Solen sto hvit på himmelen, og fuktigheten var som dampen over en gryte med nykokte grønnsaker. Straks jeg kom inn i skyggen av trærne, svermet myggen om ørene på meg i en grå tåke så tett som en hjelm.

Trommelen og sveiven hang i stoffseler på brystet mitt, og jeg spolet inn meter for meter av ledningen, men rett som det var måtte jeg dukke meg i vannet for å få av meg myggen eller smøre mer gjørme på ansikt og skuldre. Det var femte dag i en ti dagers økt, noe som betydde at formannen ville la oss dra til byen den kvelden. En personellbåt ville frakte oss til elvediket ved Charenton, og derfra skulle vi kjøre til Morgan City og gå på kino. Mens jeg klasket mygg til en blodig grøt på armene og vasset over sandmyrer hvor jeg sank nedi til knes, tenkte jeg hele tiden på den kalde dusjen jeg skulle ta når vi kom tilbake til internatbåten, kyllingmiddagen jeg skulle spise i messa og turen inn mot byen mellom sukkerrørplantasjene mens kvelden senket seg og luften svalnet. Så kom jeg ut av skogen i kanten av en annen bukt, ut i vinden og solskinnet og utsikten mot regnskyene i sør.

Jeg slapp den tunge trommelen ned i sanden, huket meg ned på grunt vann og vasket av meg gjørma. På den andre siden av bukta, hundre meter borte, så jeg en cabincruiser som lå fortøyd ved utløpet av en smal elv. En neger hoppet fra baugen og ned på stranden, fulgt av to hvite menn. Så kastet jeg et nytt blikk på gruppen og skjønte at noe var forferdelig galt fatt. En av de hvite hadde en pistol i hånden, og negeren hadde en grov kjetting surret om armene og overkroppen.

Jeg stirret forbløffet da negeren la på sprang bortover den korte stranden mens han så seg forskremt tilbake. Mannen med pistolen siktet og skjøt. Det første skuddet må ha truffet ham i beinet, for det knakk sammen under ham som om knokkelen ble slått tvers av med slegge. Han reiste seg delvis, snublet ut i vannet og falt sidelengs. Jeg så skuddene slå ned i vannet rundt ham da det krushårede hodet gikk under. Mannen med pistolen vasset etter ham og fortsatte å skyte. Han siktet nesten rett ned i vannet nå. Inne på stranden sto den andre hvite og fulgte med.

Jeg så ikke mer til negeren.

Så kikket de to hvite tvers over bukta og fikk øye på meg. Jeg så tafatt på dem, nesten forlegen, som om jeg hadde åpnet en soveromsdør i et uheldig øyeblikk. Så gikk de rolig tilbake til båten sin, uten det ringeste tegn til nervøsitet eller hastverk, som om jeg ikke var verd å ta notis av.

Senere fortalte jeg mange om hva jeg hadde sett — jeg sa fra til formannen, til sheriffkontoret og senere til alle som gadd høre på. Men interessen deres varte ikke lenge. Det ble aldri funnet noe lik i det området, og ingen farget mann ble meldt savnet deromkring. Etter hvert begynte jeg å trøste meg med at den lenkede mannen måtte ha unnsluppet de to hvite, at han hadde holdt pusten ufattelig lenge og dukket opp av vannet et stykke unna. Som attenåring ville jeg ikke akseptere muligheten for at et mord kunne behandles som en uinteressant bagatell.

Jeg fikk besøk på kontoret presis klokken ni morgenen etter at jeg hadde stoppet Elrod Sykes for fyllekjøring. Ikke av Sykes, men av en advokat. Han var lang og hadde sølvgrått hår, grå dress og røde stener i mansjettknappene. Han presenterte seg, men jeg oppfattet ikke navnet. Jeg var ikke interessert i noe av det han sa.

«Naturligvis står Sykes til disposisjon for Dem,» sa han. «Og både han og jeg setter pris på forekommenheten De viste ham i går kveld. Han er selvfølgelig svært lei for det som skjedde. Jeg vet ikke om han nevnte at han bruker et nytt medikament mot astma, men det er åpenbart at organismen hans reagerer voldsomt på det. Filmselskapet er også takknemlig for —»

«Unnskyld, men jeg oppfattet visst ikke navnet.»

«Oliver Montrose.»

Jeg hadde ikke bedt ham sette seg ennå. Jeg tok et knippe binders fra en liten blikkboks på skrivebordet og begynte å slippe en for en ned på skriveunderlaget.

«Hvor er Sykes akkurat nå, Montrose?»

Han så på klokken. «Nå er de ute i marken og filmer.» Han vred seg urolig da jeg ikke svarte. «Ute ved Spanish Lake,» tilføyde han.

«Han filmer on location ved Spanish Lake?»

«Akkurat.»

«Skal vi se, det er åtte-ti kilometer herfra. Det burde ikke ta mer enn et kvarter å kjøre dit, så i løpet av en halvtime bør du ha funnet Sykes og fått plassert ham i stolen foran skrivebordet mitt.»

Han så på meg et øyeblikk, så nikket han. «Det byr sikkert ikke på vanskeligheter,» sa han.

«Det gjør det nok, i og med at han sendte deg i stedet for å holde hva han lovet. Si til ham at jeg sa det også.»

Ti minutter senere kom sheriffen inn på kontoret mitt med en åpen saksmappe i hendene og satte seg i stolen på den andre siden av skrivebordet. Han hadde eid et renseri og vært formann i den lokale Lions-klubben før han stilte til valg som sheriff. Han hadde uinnfattede briller, og de runde kinnene hadde et nettverk av røde og blå blodårer. I den grønne uniformen minnet han meg mer om en førskolerektor enn en politimann, men han var grei og rettskaffen, og dessuten ydmyk nok til å høre på medarbeidere som hadde mer erfaring enn ham.

«Jeg har fått obduksjonsrapporten og bildene på den LeBlanc-jenta,» sa han. Han tok av seg brillene og gned det røde merket på neseryggen. «Jeg har sittet som sheriff i fem år nå, men noe sånt som dette har jeg aldri —»

«Grunn til bekymring blir det først når slikt ikke går inn på deg lenger, sheriff.»

«Nåja, i rapporten står det i alle fall at mesteparten av skadene antakelig ble påført etter at hun var død, stakkars jente.»

«Kan jeg få se?» Jeg rakte hånden mot mappen.

Jeg måtte svelge da jeg så på bildene, selv om jeg hadde sett grusomhetene i virkeligheten dagen før. Morderen hadde ikke skadet ansiktet hennes. Han hadde tvert imot dekket det med blusen hennes, enten under voldtekten eller like før han stoppet det unge hjertet hennes med en ishakke. Men i løpet av mine fjorten år i New Orleans-politiet, eller de tre årene jeg hadde arbeidet periodevis ved sheriffkontoret i New Iberia, hadde jeg sjelden sett saker hvor en kvinne var blitt utsatt for så rå vold som dette.

Deretter leste jeg gjennom legerapporten som beskrev obduksjonen, skadenes omfang, den seksuelle inntrengningen i vagina, mangelen på hudrester under jentas negler, obduksjonslegens spekulasjoner omkring dødstidspunktet, den direkte dødsårsaken og hva slags redskap morderen sannsynligvis hadde maltraktert offeret med.

«Uansett hvordan du ser på det, dreier det seg antakelig om en psykopat eller en som var sanseløs av billig kokain eller LSD,» sa sheriffen.

«Ja, kanskje det.»

«Tror du noen andre kunne finne på å buksprette en nittenåring med barberkniv?»

«Kanskje mannen vil ha oss til å tro at han er forskrudd. Han var smart nok til ikke å etterlate seg annet enn hakken på åstedet, og den var ren for fingeravtrykk. Det var ingen avtrykk på limbåndet som ble brukt på munnen og håndleddene hennes heller. Hun gikk alene ut gjennom hovedinngangen på jukebokskneipa klokken ett om natten, da stedet fremdeles var fullt av folk, og så klarte noen å bortføre henne — eller få henne med seg frivillig — mellom hovedinngangen og bilen, som bare sto tretti meter unna.»

Han fikk et tankefullt uttrykk. «Hva får du ut av det?»

«Jeg tror hun kjente fyren.»

Sheriffen satte på seg brillene igjen og klødde seg i munnviken med neglen.

«Hun satte igjen håndvesken på bordet,» sa jeg. «Jeg tror hun gikk for å hente noe i bilen og traff på en hun kjente. Psykopater prøver ikke å ta kvinner med makt utenfor barer fulle av beduggede bondetamper og oljearbeidere.»

«Hva vet vi om jenta?»

Jeg tok notisboken min opp av skrivebordsskuffen og bladde gjennom den. «Hun mistet moren sin da hun var tolv. Hun sluttet på skolen i niende klasse og stakk av fra faren et par ganger i Mamou. Seksten år gammel ble hun arrestert for prostitusjon i Lafayette. Det siste året har hun bodd hos besteforeldrene her i Iberia, borte i enden av West Main Street. Den siste jobben hennes var som servitrise på en bar i St. Martinville for tre ukers tid siden. Få nære venner, om noen i det hele tatt. Ingen kjærlighetsforhold nå eller i løpet av den siste tiden — ikke ifølge besteforeldrene, i alle fall. Hun hadde ikke rare fremtidsutsiktene, hva?»

Jeg hørte hvordan sheriffen gned tommelen langs kjevebeinet. «Nei, det er så.» Han kikket ut av vinduet, så rettet han blikket mot meg igjen. «Tror du på det med at hun ikke hadde noen kjærester?»

«Nei.»

«Ikke jeg heller. Har du noen andre teorier enn at hun kjente morderen?»

«En.»

«Og hva går den ut på?»

«At jeg tar fullstendig feil, at vi står overfor en psykopat eller en massemorder.»

Sheriffen reiste seg for å gå. Han var overvektig, konstant på diett, og magen stakk ut over revolverbeltet, men takket være rank holdning virket han alltid høyere og slankere enn han egentlig var.

«Jeg er glad vi kan arbeide med slik skråsikkerhet her ved kammeret, Dave,» sa han. «Og på denne saken vil jeg at du skal bruke alle ressurser som står til rådighet. Den jævelen skal vi ta, koste hva det koste vil.»

Jeg nikket, usikker på hvorfor han sa noe så selvfølgelig.

«Derfor skal vi samarbeide med FBI i denne saken,» sa han.

Jeg holdt blikket nøytralt, og hendene lå åpne og urørlige på skrivebordet. «Har du kontaktet dem?» sa jeg.

«Det har jeg, og det har borgermesteren også. Det er både kidnapping, voldtekt og mord, Dave.»

«Ja, det er mulig.»

«Du liker ikke tanken på å samarbeide med de folkene?»

«Du samarbeider ikke med FBI, sheriff. Du lar deg dirigere av dem. I heldigste fall lar de være å behandle deg som en ubetydelig lokal dritt foran et fjernsynskamera. Det hele er et intensivkurs i ydmykhet.»

«Ingen kan beskylde deg for å skjule meningene dine særlig godt, Dave.»

En snau halvtime etter at advokat Montrose gikk fra kontoret mitt, kikket jeg ut av vinduet og så Elrod T. Sykes parkere sin lavendelblå Cadillac ulovlig, skrape de hvite dekksidene mot fortauskanten og stige ut i det klare solskinnet. Han hadde på seg brunstripet bukse, solbriller og en sitrongul, kortermet skjorte. Advokaten steg ut på passasjersiden, men Sykes gjorde tegn til at han skulle bli hvor han var. De kranglet et øyeblikk, så gikk Sykes alene inn i bygningen.

Han hadde solbrillene i hånden da han kom inn på kontoret mitt med vått, nykjemmet hår og et forlegent lite smil.

«Sett deg et øyeblikk, er du snill,» sa jeg.

Han var blek rundt øynene av bakrus. Han satte seg og tok seg til tinningen som om den var øm og forslått. «Unnskyld at jeg sendte leiesoldaten,» sa han. «Det var ikke mitt påfunn.»

«Hvem fant på det, da?»

«Mikey mener han bør bestemme alt som har konsekvenser for filmen.»

«Hvor gammel er du, Sykes?»

Han sperret opp øynene og snurpet leppene. «Førr. Nåja, førtitre, for å være nøyaktig.»

«Måtte du be den fyren om tillatelse til å kjøre bil mens du var ruset?»

Han blunket som om jeg hadde slått ham, så laget han en klissen lyd langt nede i halsen og tørket seg om munnen med baksiden av Engrene.

«Jeg vet ærlig talt ikke hva jeg skal si til deg,» sa han. Han snakket en særegen dialekt fra det nordre Texas, hes og litt nasal, som om han hadde en nøttestor isbit liggende til smelting i kinnet. «Jeg holdt ikke det jeg lovet, det er jeg klar over. Men jeg svikter andre også, Robicheaux. Det koster ti tusen dollar i timen når hundre personer må stå ubeskjeftiget mens en mann som jeg ordner opp i sine private problemer.»

«Håper dere gjør det beste ut av det.»

«Det nytter vel ikke å håpe på trøst og medfølelse her, nei.»

«En sheriffbetjent fra St. Mary Parish skal møte oss med båt ved Chitimacha-reservatet, Sykes. Han venter nok på oss allerede.»

«Ja, jeg gleder meg faktisk, jeg. Nevnte jeg i går kveld at bestefar var Texas ranger?»

«Nei.» Jeg så på klokken.

«Men det var han. Han jobbet sammen med Frank Hammer, rangeren som tok Bonnie og Clyde der oppe i Arcadia.» Han smilte til meg. «Vet du hva han pleide å si til meg da jeg var liten? Du har to hastigheter, gutt — full gass og rett til helvete.’ Han var litt av en type, skal jeg si deg. Han —»

«Det er noe jeg gjerne vil forklare deg, men ikke ta deg nær av det.»

«Jaha?»

«I går var det noen som voldtok og myrdet en ung jente lengst sør i kommunen. Han skar av henne brystene, dro innvollene ut av magen hennes og kjørte kvister inn i vagina. Jeg liker ikke å sitte på kontoret og vente på at du skal innfinne deg når det passer. Jeg er ikke interessert i filmselskapets produksjonsproblemer. Og akkurat i formiddag ville jeg være glad om du overlater anekdotene fra familiehistorien din til PR-folkene.»

Han prøvde å holde blikket rettet mot meg, men så ble han blank i øynene og kikket bort. «Kunne jeg få låne toalettet?» sa han. «Jeg har visst litt blåmandag.»

«Jeg venter utenfor. Vi sees der om to minutter, Sykes.»

Himmelen var blendende lys og disig og vinden varm som en flamme da vi kjørte mot Atchafalaya-elven. To ganger måtte jeg stoppe og la Elrod Sykes kaste opp i veikanten.

Det var en rar følelse å komme tilbake til den delen av Atchafalaya-bekkenet etter så mange år. I juli 1957, da orkanen var passert og det endelig holdt opp å regne, hadde det i flere uker luktet død og fordervelse på holmene og i den oversvømte skogen, i kanalene som lå i evig skygge under det kompakte løvverket og på strendene langs vikene. Eimen minnet om den tunge, grå, salte stanken av en råtten rotte. Den hang i varmen hele dagen, og om natten blåste den inn gjennom nettingvinduene på internatbåten, slik at den møtte oss om morgenen når vi gikk gjennom byssa og ut i messa.

Mange av dyrene som ikke druknet, bukket under for sult i stedet. Vaskebjørner klatret ofte opp langs fortøyningstrossene og skrapte på vindusnettingen til byssa for å få mat, og ofte reddet vi kaniner ut av tretopper som bare såvidt nådde over flomvannet. Vi tok dem med på båten og satte dem i land på diket ved Charenton. Om nettene hendte det at kjempetrær med rotsystemer så brede som låvetak fløt forbi i mørket og skrapte opp skroget med greinverket. En natt da månen hang full og gul like over holmene, hørte jeg et hardt støt mot skutesiden. Det var som om en diger treneve rullet knokene langs skrogbordene. Jeg reiste meg i køya, kikket gjennom nettingventilen og så en husbåt som kom drivende med kjølen i været. Den roterte i strømmen, og ut av en ventil hang en vase av fiskegarn som gørr fra en øyenhule.

Jeg tenkte på de mange hundre menneskene som enten var blitt knust under en flodbølge eller hadde druknet i Cameron Parish, og som ble skylt langt inn i sumpene langs Calcasieu-elven, og igjen kjente jeg den emne stanken i vinden. Jeg fikk ikke sove mer før solen sto opp og steg som en rød, smeltet kule gjennom disen på den andre siden av bukta.

Det tok oss ikke lang tid å finne den pilekledde holmen hvor Elrod Sykes sa han hadde sett skjelettet av enten en indianer eller en neger. Vi krysset den brede Atchafalaya-elven i en politibåt med dobbel påhengsmotor, fulgte en kanal mellom rader av soltørkede sandbanker som minnet om ryggene til en stim hoppende delfiner, stevnet over en lang bukt og lot båten gli inn på en smal strand omgitt av tett pilekratt og rader av oversvømte jordfallshull og sandmyrer.

Elrod Sykes gikk fram i baugen, hoppet ned på sanden og stirret inn mellom trærne. Han hadde tatt av seg skjorten, og nå brukte han den til å tørke svetten av den solbrune overkroppen.

«Det ligger inni der,» sa han og pekte. «Dere ser fotsporene mine der jeg gikk for å slå lens.

Betjenten fra sheriffkontoret i St. Mary Parish satte på seg en skyggelue og dusjet ansiktet og halsen og armene med myggspray, så leverte han sprayboksen til meg.

«Hvis jeg var deg,» sa han til Sykes, «ville jeg ta på meg skjorta. Før hadde vi mye flaggermus her nede, men så åt myggen opp alle sammen.»

Sykes smilte godmodig og ventet på tur til