En uren, hvit stråleglans

By James Lee Burke

Sonnier-familien har en mørk og dyster bakgrunn, og Dave Robicheaux kjenner de fleste av hemmelighetene deres.
Men selv han blir rystet når fortidens mudder kommer opp til overflaten, forlengst tilbaketrengte demoner blir synlige igjen, og vold og drap med økende hyppighet oppsøker de tre Sonnier-søsknene, som han har kjent fra de var barn.
Det er en veritabel heksegryte Dave Robicheaux med velkjent stahet stikker hånden ned i, sterkere krydret enn i cajun-sjappene i New Orleans՚ bakgater, med ingredienser som CIA, gangstervelde og Ku Klux Klan.
 
James Lee Burke har med bøkene om cajun-detektiven Dave Robicheaux skapt en av de mest originale seriene i moderne amerikansk kriminallitteratur. En uren, hvit stråleglans er en kriminalroman av beste klasse, klartseende, poetisk og ytterst velskrevet.

• Language: Norwegian
• Publisher: Skinnbok
• Release date: May 31, 2023
• ISBN: 9789979645290

Book preview

En uren hvit stråleglans

En uren hvit stråleglans

James Lee Burke

En uren hvit stråleglans

Originalens tittel: A Stained White Radiance

© James Lee Burke, 1992

Norsk utgave: © Skinnbok / Jentas ehf., 2023

Omslag: Skinnbok

© Redaktion och omslag: Skinnbok

ISBN: 978-9979-64-529-0

Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med åndsverkloven eller avtaler ingått med KOPINOR, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Kopiering i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel.

–––

Til Farrel og Patty Lemoine

- og Murphy Dowouis

1

Jeg hadde kjent familien Sonnier hele mitt liv. Jeg hadde gått på katolsk barneskole i New Iberia sammen med tre av dem, jeg hadde tjenestegjort i Vietnam sammen med en av dem, og en kort periode hadde jeg hatt fast følge med Drew, yngstedatteren, før jeg dro i krigen. Men som jeg fant ut da jeg var sammen med Drew, var Sonnier-familien folk av den typen som man liker når man ikke står dem for nær. Man liker dem ikke på grunn av det de selv er, men på grunn av det de representerer — en mangel i måten de er satt sammen på, en svikt i et eller annet arveelement som skulle holdt menneskene sammen.

Sonnier-ungene hadde en slik bakgrunn som man instinktivt ville vite minst mulig om, på samme måte som man helst vil slippe å høre historien til en fortvilet sjel i en nattåpen bar. Som politimann har jeg sett at pedofile kan operere gjennom lengre perioder og misbruke mengder av barn, gjerne hundrevis, siden ingen ønsker å stole på sin egen intuisjon når det gjelder misdederens symptomer. Vi vemmes over våre egne mistanker, og vi håper mot alle odds at det hele simpelthen er en misforståelse.

Det samme gjelder systematisk mishandling av barn. Ingen vil gjøre noe med det. Absolutt aldri har jeg opplevd å se voksne gripe inn mot andre voksnes mishandling av barn på offentlig sted. Påtalemyndigheten vegrer seg ofte mot å stille barnemishandlere for retten, for vitnene de har til rådighet er som regel bare barn som ikke tør si sannheten om foreldrene. Og selv om det lykkes å domfelle den skyldige, fører dette ironisk nok til at offeret rives vekk fra sine foreldre og plasseres i fosterhjem eller institusjoner som i praksis bare er lageranlegg for mennesker.

Som barn så jeg brannsår etter sigarettglør på armene og beina til Sonnier-ungene. De hadde arrskorpe som liknet gra, sammenkveilede mark. Jeg forestilte meg etter hvert at Sonnierungene ikke vokste opp i et hjem, men i en ovn.

Det var en vakker vårdag da vakthavende ved sheriffkontoret i Iberia, hvor jeg arbeidet som sivilkledd etterforsker, ringte hjem til meg og sa at noen hadde skutt inn gjennom Weldon Sonniers spisestuevindu. Han sa at jeg kunne spare tid ved å dra rett ut dit i stedet for å komme innom kammeret først.

Jeg satt ved frokostbordet, og gjennom det åpne vinduet kjente jeg den fuktige, frodige duften av hortensiabedet og av nattens regnvann som dryppet fra eikene og hickorytrærne i hagen. Det var nydelig vær, og morgensolen fløt så bløt som dis mellom greinene.

«Er du der, Dave?» sa vakthavende.

«Be sheriffen sette en annen på den saken der,» sa jeg.

«Liker du ikke Weldon?»

«Jeg liker Weldon. Men jeg misliker mye av det som foregår i hodet hans.»

«Ålreit, jeg skal si fra til sjefen.»

«Nei, bare glem det,» sa jeg. «Jeg skal dra ut dit om et kvarters tid. Få høre resten.»

«Mer har vi ikke fått vite. Det var ikke Weldon som ringte og anmeldte det, men kona hans. Synes du det er særlig typisk for Weldon?» Han lo.

Folk sa at Weldon hadde brukt over to hundre tusen dollar på oppussingen av den klassiske sørstatsvillaen sin ute ved Techeelven. Det var en hvitmalt mursteinsbygning med bred, søyleprydet veranda, en balkong som gikk rundt hele huset i annen etasje, grønne vinduslemmer, dobbel mursteinspipe i hver ende av huset, og snirklet smijernspryd som var hentet fra historiske bygninger i Det franske kvarter i New Orleans. Den lange innkjørselen var en allé med mosegrodde eiker på begge sider, men Weldon Sonnier var ikke den som ødslet bort tomteareal på prakt og pynt. Alt arealet foran huset, selv området nede ved elven der slavebrakkene hadde ligget før i tiden, var forpaktet bort til bønder som dyrket sukkerrør der.

Det hadde alltid slått meg som ironisk at Weldon ville betale ut så mye av oljepengene sine for å få bo i et hus fra før borgerkrigen, når han faktisk hadde vokst opp i et hundre og femti år gammelt hus fra den franske kolonitiden, et vakkert stykke arkitektur av håndlaftet sypress som medlemmene av distriktets fornminneforening gråt over da Weldon leide en gruppe halvfulle negre på en snusket nattklubb, ga dem brekkjern og økser, tente seg en sigar og nøt et glass Cold Duck mens de rev ned det gamle Sonnier-huset og reduserte det til en haug vrakplank som han senere solgte til en møbelsnekker for to hundre dollar.

Da jeg kom kjørende inn på eiendommen med pickupen og parkerte under en bred eik foran huset, ventet to uniformerte sheriffbetjenter på meg i sin egen bil. De hadde åpnet fordørene for å slippe inn vinden som strøk over plenen. Føreren, en tidligere Houston.politimann som het Garrett, en kraftig bryter med lys, fyldig bart og fjes så rødt som en fersk solforbrenning, kastet sigaretten i rosebedet og reiste seg for å møte meg. Han hadde pilotsolbriller, og på høyre underarm var det tatovert en grønn drake. Han var ganske ny hos oss, og jeg kjente ham ikke særlig godt, men jeg hadde hørt at han hadde sluttet i Houston-politiet etter at han ble suspendert i forbindelse med en intern etterforskning.

«Hva har dere funnet ut?» sa jeg.

Han trakk på skuldrene. «Ikke stort. Sonnier sier at det nok var et uhell. Unggutter på kaninjakt eller noe sånt.»

«Hva sier Mrs. Sonnier?»

«Hun sitter i frokostrommet og spiser beroligende piller.»

«Hva sier hun?»

«Hun sier ingenting, Dave.»

«Tror du det bare var noen unggutter?»

«Se på størrelsen på hullet i spisestueveggen og si hva du selv tror.»

Jeg så at han bet seg i leppen over sin egen bråhet. Jeg gikk mot hoveddøren.

«Vent litt, Dave.» Han tok av seg brillene og gned seg øverst på neseryggen. «Mens du var på ferie, ringte dama to ganger og meldte fra om en kikker. Vi rykket ut, men vi fant ikke noe, så vi bare noterte oss henvendelsen. Jeg fikk inntrykk av at hun kanskje var litt overspent.»

«Det stemmer nok. Hun er pillemisbruker.»

«Hun sa hun så en fyr med arret fjes som kikket inn gjennom vinduet hennes. Det så ut som rødt kitt, sa hun. Riktignok fant jeg ingen fotspor utenfor, selv om det var bløtt på bakken, men kanskje hun så noe likevel. Jeg skulle vel ha sjekket det litt grundigere.»

«Ikke tenk på det. Jeg skal ta meg av resten. Kan ikke dere to dra bort på kafeen og ta en kopp kaffe?»

«Hun er søster av den rasistpolitikeren i New Orleans, ikke sant?»

«Stemmer. Weldon vet å velge seg venner.» Så kunne jeg ikke dy meg. «Du vet hvem Weldons bror er, vel?»

«Nei.»

«Lyle Sonnier.»

«Han TV-predikanten i Baton Rouge? Sier du det, gitt? Den fyren kan kvarte stanken fra en bæsj uten å få lukt på fingrene.»

«Velkommen til søndre Louisiana, kamerat.»

Weldon håndhilste da han åpnet for meg. Neven var stor og kraftig og med treller langs undersiden av pekefingeren. Selv når han smilte var minen djerv, øynene gjennomborende og haken hard. Den gråbrune børstesveisen var barbert ekstra kort over de store ørene, og det virket alltid som om han bet jekslene forsiktig sammen, spente brusken og muskelknutene bak kjevebeinet. Han hadde tøfler, falmet dongeribukse uten belte og en malingsflekket T-trøye som avslørte kraftig armmuskulatur og en flat mage. Han var ubarbert, og han hadde en kopp kaffe i hånden. Han opptrådte høflig overfor meg — Weldon opptrådte alltid høflig — men han kikket på klokken hele tiden.

«Jeg har ikke mer å fortelle, Dave,» sa han da vi sto i døren til spisestuen. «Jeg sto der ved glassdøren og betraktet soloppgangen over elva, og plutselig smalt kula tvers gjennom glassruta og gikk i veggen der inne.» Han smilte.

«Det måtte være litt av en forskrekkelse,» bemerket jeg.

«Det skal jeg si deg.»

«Ja, du virker rystet, Weldon. Hvorfor var det kona di som ringte oss, og ikke du?»

«Hun er så engstelig av seg.»

«Og det er ikke du?»

«Jeg skal si deg en ting, Dave. Jeg så to negergutter på forhånd. De jagde en kanin ut av sukkerrørfeltet, og senere så jeg at de skjøt etter noen spottefugler i et tre ved elva. Jeg tror de bor i en av de gamle negerbrakkene borte i veien. Kan du ikke gå og snakke med dem?»

Han så på gulvuret innerst i spisestuen og stilte armbåndsuret etter det.

«Negerguttene hadde vel ikke hagle?» spurte jeg.

«Nei, jeg tror ikke det.»

«Hadde de salongrifle?»

«Det aner jeg ikke, Dave.»

«Men det var det de burde hatt hvis de skjøt kaniner og spottefugler, ikke sant? I alle fall hvis de ikke hadde noen hagle.»

«Mulig det.»

Jeg så på hullet i glassruten øverst i verandadøren. Jeg tok fram fyllepennen min, nesten så tykk som en voksen lillefinger, og stakk enden i hullet. Deretter gikk jeg innover i spisestuen og gjorde det samme med hullet i veggen. Det var et spikerslag innenfor veggkledningen, og pennen gikk sju-åtte centimeter inn i hullet før den møtte noe hardt.

«Tror du et salongrifleskudd kan ha gjort dette?» spurte jeg.

«En flatklemt rikosjett, kanskje.»

Jeg gikk til verandadøren igjen, åpnet den mot en hellebelagt terrasse og betraktet den blågrønne plenen som skrådde nedover mot elven. Blant sypressene og eikene på bredden så jeg en brygge og et værbitt naust. Mellom gjørmebredden og plenen var det en lav, rød mur som Weldon hadde satt opp for å unngå at hagen hans raste ut i Teche.

«Jeg synes du opptrer dumt, Weldon,» sa jeg uten å ta blikket fra muren og trærne som dannet silhuett mot den brune, solglinsende elven.

«Hvabehager?»

«Hvem tror du kan være ute etter deg?»

«Ikke en sjel.» Han smilte. «Ikke så vidt jeg vet, i alle fall.»

«Ikke for å være personlig, men svogeren din er Bobby Earl.» «Ja, hvordan det?»

«Han er litt av en type. En fjernsynsjournalist kalte ham ‘rasismens Robert Redford’.»

«Ja, Bobby likte den.»

«Jeg hører du dro Bobby over et bord på Copeland etter slipset og skar det av med en forskjærer?»

«Nei, det var på Mason borte i Magazine.»

«Javel. Og hvordan likte han å bli ydmyket på en restaurant full av folk?»

«Han tok det bra. Bobby er ikke verst. En må bare definere situasjonen for ham av og til.»

«Hva med visse av tilhengerne hans — medlemmer av Ku Klux Klan og de to naziorganisasjonene? Tror du de også er greie folk?»

«Jeg tar ikke Bobby alvorlig.»

«Men det er det mange som gjør.»

«Det får bli deres problem. Bobby har mer kødd enn hjerne. Hvis pressen ikke hadde gitt ham så mye publisitet, ville han gått rundt og solgt gjeldsforsikring.»

«Jeg har hørt en annen historie om deg, Weldon. Kanskje en mer alvorlig en.»

«Jeg vil ikke krangle med deg, Dave. Beklager at du måtte komme hit. Jeg er lei for at kona doper seg hele tiden og ser gummifjes som kikker gjennom vinduet. Jeg forstår at du har en jobb å gjøre, men jeg vet ikke hvem som skjøt hull i ruta mi, det må du bare godta. Og nå må jeg på jobb.»

«Jeg har hørt at du er blakk.»

«Hva så? Sånn er det nå engang for uavhengige aktører i oljebransjen. Det er enten helfett eller helmagert.»

«Skylder du penger hos noen?»

Jeg så hvordan kjevemusklene spilte.

«Situasjonen min begynner å bli litt trengt, Dave.»

«Sier du det? Det var da trist.»

«Jeg boret min første brønn med håndredskap og utrangert gammelt utstyr. Ikke fikk jeg en jævla håndsrekning av noen heller. Ingen lån, ingen kreditt, bare meg, fire niggere, en fordrukken borebas fra Texas og en bråte knallhardt slit.» Han pekte på meg. «Jeg har klart meg i tjue år, kamerat. Jeg går ikke og tigger penger av noen. Og en ting skal jeg si deg. Hvis noen prøver å presse meg, skyter med børse på huset mitt, da ordner jeg opp personlig.»

«Det håper jeg du ikke gjør. Vil nødig se deg i vanskeligheter, Weldon. Og nå vil jeg gjerne snakke med kona di, om du ikke har noe imot det.»

Han stakk en sigarett i munnen, tente den og slapp den tunge metalltenneren likegyldig fra seg på det polerte spisebordet.

«Neida, langt ifra. Men vær litt skånsom. Hun er litt ute av lage på grunn av medisinbruken. Den går ut over blodtrykket.»

Kona var blek og vever og askeblond. Den melkehvite huden var full av blå årer. Hun var kledd i morgenkåpe i rosa silke, håret var børstet bakover, og hun hadde lagt på ny sminke. Hun kunne vært pen, men hun hadde alltid et forbløffet uttrykk i de blå øynene, som om hun hørte smelling med usynlige dører rundt seg. Frokostrommet hadde hvelvet himling og store vinduer på alle kanter. Det var fullt av solskinn og hengebregner og philodendron, og utsikten mot elven og eikene, der espalierene bugnet av blåregn, var et praktfullt skue. Men det var som om ansiktet hennes ikke registrerte noe av dette. Øynene var unaturlig store, pupillene var krympet til små, mørke prikker, og huden var så stram at man skulle tro noen tvinnet håret på bakhodet i en knute. Jeg lurte på hvordan det måtte ha vært å vokse opp i et hjem som hadde frembrakt en mann av Bobby Earls type.

Hun var døpt Barna. Dialekten var bløt og behagelig, mer Mississippi enn Louisiana, men det lå en bevrende undertone i den, som om en løsreven nervestump blafret inne i henne.

Hun sa hun lå i sengen da hun hørte smellet og singlingen i glass. Men hun hadde ikke sett noe.

«Hva med denne kikkeren De meldte fra om, Mrs. Sonnier? Har De noen anelse om hvem det kan ha vært?» Jeg smilte til henne.

«Nei, selvfølgelig ikke.»

«De hadde aldri sett ham før?»

«Nei. Han var forferdelig.»

Jeg så at Weldon himlet med øynene, gikk vekk fra oss og så ut mot elven.

«Hva mener De med det?»

«Han måtte være brannskadet,» forklarte hun. «Det var bare små stumper igjen av ørene. Ansiktet var som rød gummi, det minnet om en diger bøtelapp på en bilslange.»

Weldon kom mot meg igjen.

«Alt det der står vel i forklaringen dere har liggende på kammeret?» sa han. «Ingen grunn til å gå gjennom det samme en gang til, vel?»

«Kanskje ikke.» Jeg lukket den lille notisboken min og stakk den i lommen igjen. «Mrs. Sonnier, her er kortet mitt. Ring meg hvis De kommer på noe mer, eller hvis det er noe annet jeg kan hjelpe Dem med.»

Weldon gned seg på håndbaken og prøvde å se ubesværet ut.

«Jeg ser meg litt om i hagen, hvis du ikke har noe imot det,» sa jeg.

«Bare kikk.»

Gresset var vått av morgendugg og tett som en svamp da jeg gikk mellom eikene nedover mot elven. På en solfylt flekk ved en gammel, grå låveruin uten tak, men med et utgammelt Hadacol-skilt spikret til veggen, lå en kjøkkenhage med jordbær og vannmeloner. Jeg gikk langs fordemningsmuren og lot blikket saumfare gjørmebredden som skrådde ned til elven. Den var full av spor etter sumpbever og vaskebjørn og hegrer, og like ved gangbordene som førte til Weldons brygge og naust så jeg en samling menneskespor nedenfor fordemningsmuren.

Jeg støttet hendene mot de kjølige mursteinene og studerte bredden. Et sett av fotspor gikk fra gangbordene til muren og tilbake igjen, men noen med større sko hadde trakket over de opprinnelige sporene. Dessuten var det gjørme oppå muren, og i gresset like ved foten min lå en Lucky Strike sigarettstump. Jeg tok en plastpose med lynlås opp av lommen og vippet sigarettstumpen forsiktig inn i den.

Jeg skulle til å gå mot huset igjen da et vindpust suste gjennom eikekronene og skyggemønstret spilte langs bakken. Da så jeg et messinggult glimt nede i gjørmen. Jeg klatret over fordemningsmuren, og med pennespissen løftet jeg en brukt .308-hyke opp fra bakken. Jeg slapp den i posen sammen med sigarettstumpen.

Jeg gikk rundt- huset og inn på gårdsplassen, der jeg hadde pickupen stående. Weldon ventet på meg. Jeg lot ham kaste et blikk på plastposen.

«Her ser du hvor stor patron kaninjegeren din brukte,» sa jeg. «Han tok ladegrep og vippet ut tomhylsen også. Hvis han ikke hadde halvautomatisk gevær, betyr det at han hadde tenkt å sende et nytt skudd etter deg.»

«Du, fra nå av er det kanskje greiest om du snakker med meg og holder Barna utenfor. Hun har ikke nerver til sånt.»

Jeg trakk pusten og så solskinnet på asfaltveien bortenfor eikene.

«Jeg tror kona di har et alvorlig problem,» sa jeg. «Det er kanskje på tide å gjøre noe med det.»

Jeg så at han ble het om halsen. Han kremtet.

«Nå tror jeg du går litt ut over ditt mandat som politimann,» sa han.

«Kanskje. Men hun er et prektig menneske, og jeg tror hun trenger hjelp.»

Han tygget på underleppen, satte hendene mot hoftene, så på sin egen skospiss og risset et mønster i grusen. Han minnet om en baseballtrener som tenkte gjennom neste trekk i spillet.

«Det finnes en masse AA-grupper i New Iberia og St. Martinville,» sa jeg. «De er flinke.»

Han nikket uten å se opp.

«Får jeg spørre deg om noe annet?» sa jeg. «Du fløy en OP-maskin fra hangarskip i Vietnam, ikke sant? Du må ha vært ganske god.»

«Gi meg en sjimpanse og tre bananer, så skal jeg gjøre flyger av ham på en halvtime.»

«Jeg hører du har fløyet for Air America også.»

«Hva så?»

«Ikke alle har slikt på rullebladet. Du driver ikke med noe CIA-faenskap mer, vel?»

«Jeg har aldri hatt noe med CIA å gjøre, Dave.»

«Greit. Skulle du bli lei av det, så ring meg på kammeret eller hjemme.»

«Lei av hva?»

«Lei av å rote rundt 02 gjøre narr av folk som prøver å hjelpe deg. Morn så lenge, Weldon.»

Jeg kjørte min vei og lot ham stå igjen med et svakt smil om munnen, en muskel så tykk som en kjeks spillende innenfor kinnet og de store, kraftige nevene hengende åpne og avslappet ved hoftene.

På kammeret spurte jeg vakthavende hvor det var blitt av Garrett, den nye karen.

«Han er dratt for å hente en fange i St. Martinville. Skal jeg anrope ham?»

«Be ham stikke innom kontoret mitt når han får sjansen. Det haster ikke.» Jeg holdt ansiktet helt nøytralt. «Si meg, hva var det for noe bråk han hadde med det interne etterforskningsorganet i Houston?»

«Det var egentlig kompanjongen hans som fikk bråk. Kompanjongen lot Garrett sitte igjen i bilen, dro med seg en meksikansk unggutt under brua ved Buffalo Bayou og spilte russisk rulett med ham. Men så feilberegnet han hvor i revolvertønna patronen lå, og dermed skjøt han jyplingen så hjernemassen sprutet over et brukar. Garrett ble forbannet fordi han ble satt under etterforskning. Han skjelte ut en overbetjent og sluttet ved kammeret. Det var synd, for de renvasket ham senere. Nå må han begynne helt på nytt. Si meg, skjedde det noe der ute hos Sonnier?»

«Nei. Jeg ville bare høre hva han mener om saken.»

«Forresten, Dave, det ligger en interessant telefonbeskjed i hylla di.»

Jeg hevet øyenbrynene og ventet.

«Lyle Sonnier,» sa han og smilte bredt.

På vei tilbake til kontoravlukket mitt tok jeg med meg den vesle haugen av brev, rundskriv og beskjeder fra posthyllen, satte meg ved skrivebordet og begynte å bla gjennom bunken. Jeg var ikke sikker på hvorfor jeg nødig ville ha noe med Lyle å gjøre. Kanskje det var litt dårlig samvittighet, litt intellektuell uredelighet. Tidligere på morgenen hadde jeg fortalt Garrett morsomheter om Lyle, men egentlig visste jeg at det ikke var noe morsomt ved mannen. Hvis man kikket på de forskjellige kabelkanalene sent på kvelden og fikk se ham i sølvblank silkedress og gyllent slips, med velfrisert sveis, intens røst og veivende armer fremfor et henført publikum av negre og hvite fra arbeiderklassen, da kunne man kanskje ta ham for å være en harmløs religiøs høker eller fanatiker av den typen som sørstatene med usvikelig sikkerhet avføder i generasjon etter generasjon.

Men jeg husket Lyle som atten år gammel tunnelrotte i troppen min. Bar på overkroppen krøp han inn i hulegangene med lommelykt i den ene hånden, grovpistol i den andre og et tau bundet om ankelen som redningsline. Jeg husket også den dagen han presset seg inn gjennom en åpning så smal at buksen nesten ble skrapt av baken hans. Han dro med seg meter for meter av tauet innover i bakkeskråningen, men plutselig hørte vi et dumpt, underjordisk brak, og ut av hulegangen gjøv en rød sky av støv og kordittrøyk. Da vi dro ham ut etter ankelen, holdt han fremdeles armene utstrakt fremfor seg. Håret og ansiktet var oversmurt med blod, og to fingre på høyrehånden var vekk. Det så ut som om de var kappet av med barberkniv.

Folk i New Iberia som kjente Lyle omtalte ham vanligvis som en sjarlatan som utnyttet sine tilhengeres frykt og dumhet, eller de tok ham for å være en underholdende skrulling som antakelig var hjerneskadd av stoffmisbruk. Jeg visste ikke hva som var sannheten om Lyle, men jeg hadde en mistanke om at opplevelsen i hulegangen hadde gjort noe med ham. I det hundredels sekundet som gikk etter at lommelykten eller Colten berørte utløserstrengen, da braket og lysglimtet lammet sansene og ansiktet sved som om det var oversmurt med brennende talg, hadde han antakelig sett tvers gjennom bunnløs frykt, inn i mysteriets virvler, og forstått hvilken dårlig vits alle hans forberedelser til denne situasjonen var blitt.

Jeg så på telefonnummeret hans på beskjedlappen og vendte papiret. Nei, Lyle Sonnier var ikke noe å le av, tenkte jeg. Jeg grep telefonen og begynte å slå nummeret, men så merket jeg at Garrett, den tidligere Houston-politimannen, sto i døren til kontoravlukket mitt. Blikket hans var litt mistenksomt da jeg kikket opp.

«Hei,» sa jeg. «Takk for at du stakk innom.»

«Skulle bare mangle. Hva var det du hadde på hjertet?»

«Ikke stort.» Jeg trommet fingrene ørkesløst mot skriveunderlaget, så dro jeg ut skuffen og lukket den igjen. «Du skulle ikke ha en røyk på deg, vel?»

«Jo, jøss.» Han tok pakken sin opp av skjortelommen, ristet en ut gjennom åpningen og bød meg den.

«Takk, men Lucky Strike er for sterke for meg,» sa jeg. «Kunne du tenke deg å gå en tur?»

Han så på meg. «Nå skjønner jeg ikke riktig hva du tenker på, Dave.»

«Kom, så spanderer jeg en is.» Jeg smilte. «Jeg trenger bare litt feedback fra deg.»

Det var varmt og blendende lyst ute, og en regnbuedis drev fra vannsprederne på plenen. Palmene kneiset grønne og frodige mot den blå himmelen, og i hjørnet, ved en kolossal eik som hadde løftet fortauet med røttene og brukket kantsteinene, sto en neger i hvit jakke og solgte iskrem fra en håndkjerre med strandparasoll over.

Jeg kjøpte to med mintsmak og ga den ene til Garrett. Vi satte oss side om side på en smijernsbenk i skyggen. Pistolbeltet og hylsteret hans knirket som en sadel. Han tok på seg solbrillene, vendte seg bort fra meg og tuklet med barten i ett sett.

«Vakthavende fortalte meg om den interne etterforskningen i Houston,» sa jeg. «Du ble visst et uskyldig offer i den saken.»

«Jeg klager ikke. Jeg liker meg her. Jeg liker maten og det franske miljøet.»

«Men du tok vel et par skritt bakover i karrieren,» sa jeg.

«Som sagt, jeg klager ikke.»

Jeg tok en bit av kuleisen og så rett fremfor meg.

«La meg gå rett på sak, kamerat,» sa jeg. «Du er ny her, og du er antakelig litt ærgjerrig. Det er ypperlig. Men du forstyrret åstedet ute hos Sonnier.»

Han kremtet og skulle til å si noe, men ombestemte seg og tidde.

«Ikke sant? Du kløv over fordemningsmuren og så deg om på bredden. Du slapp en sigarettstump i gresset.»

«Det stemmer.»

«Fant du noe?»

«Nei.»

«Sikkert?» Jeg studerte fjeset hans omhyggelig. Rødfargen blusset rundt halsen.

«Helt sikkert.»

«Ålreit, bare glem det. Ingen skade skjedd. Men neste gang får du sperre av åstedet og vente på etterforskeren.»

Han nikket og så rett fram, som om han studerte en tanke som lå gjemt innenfor solbrillene. «Får jeg noe av dette på rullebladet?»

«Nei. Men det er ikke poenget her, kamerat. Hovedpoenget er klart nok, vel?»

«Jada.»

«Fint. Da treffes vi inne. Jeg må ringe et sted.»

Egentlig ville jeg ikke snakke mer med ham. Jeg hadde følelsen av at sheriffbetjent Garrett ikke var særlig god til å høre etter.

Jeg ringte Lyle Sonniers nummer i Baton Rouge og traff en sekretær som sa at han var bortreist den dagen. Jeg leverte tomhylsen til fingeravtrykkmannen, men det var stort sett bortkastet tid, siden fingeravtrykk er lite nyttig hvis man ikke har avtrykkene til en mistenkt fra før. Deretter leste jeg de sparsomme notatene på Barna Sonniers kikkeranmeldelser, men det kastet ikke noe lys over hva som var skjedd ute hos Sonnier. Jeg ville helst avskrive alt sammen og la Weldon sitte der med sin hule stolthet og sine problemer, hva de nå gikk ut på. Jeg var ikke fristet til å hjelpe en som nødig ville ha innblanding i sine egne saker. Men slik kunne man ikke tenke. Hvis politiet hadde vist samme holdning overfor meg, ville jeg enten vært død, innlagt på asyl eller på plass på en snusket bar grytidlig om morgenen, opptatt med å skrape sammen småpenger nok til en dobbel whisky, helst med en halvliter Jax ved siden av, i håp om at den sitrende rusen endelig skulle fordrive ormene og tusenbeina som buktet seg dypt i sjelen. Da ville den røde morgensolen over eikene på parkeringsplassen virke mindre truende. Dagen ville ikke bli full av vage skikkelser og indre stemmer som satt som trefliser i sinnet, og formiddagen ville ikke by på skjelvetokter så voldsomme at jeg ikke kunne holde et whiskyglass med begge hender.

Klokken tolv kjørte jeg hjem til lunsj. Grusveien langs elven var prydet med rader av eiker som var plantet av slaver, og solen glimtet som en heliograf gjennom de mosegrodde greinverkene. Hyasintene sto tett og i fullt lilla flor langs kanten av elven. På bladene perlet vanndråpene som kvikksølv i skyggen. Ute i solskinnet, der vannet så brunt og lunkent ut, hang øyenstikkere urørlige i luften mens pansrede alligatorrygger snodde seg smidig i vannskorpen.

Ti-femten personbiler og pickuper sto parkert rundt båtslippen, brygga og agnbua som jeg eide, og som min kone Bootsie drev sammen med en eldre neger ved navn Batist når jeg ikke var der. Jeg vinket til Batist, som serverte grill-lunsj ved kabeltrommelbordene under solseilet som kastet skygge over brygga. Jeg svingte inn i min egen oppkjørsel og parkerte under hickorytrærne utenfor det vidløftige kråkeslottet som far egenhendig hadde bygd av sypress og eik under depresjonen. Gårdsplassen var full av løv og mugne hickorybelger, og hickorytrærne sto så tett at fasaden lå i skygge nesten hele dagen. Om kvelden, selv midt på sommeren, behøvde jeg bare sette på en sentralvifte for å kjøle huset. Da ble det så svalt at vi måtte sove under tepper.

Adoptivdatteren min, Alafair, hadde en trebeint vaskebjørn som het Tripod. Vi hadde ham gående i løpestreng mellom to eiker i hagen. Hver gang noen kjørte inn på gårdsplassen, gikk Tripod av en eller annen grunn berserk i løpestrengen. Han raste fram og tilbake, viklet lenken rundt en av trestammene, prøvde å slettklatre oppover barken, og datt som regel på et av kaninburene, nesten ihjelstrupt av sin egen lenke.

Jeg stoppet motoren, gikk bortover den myke, løvdekkede bakken, løftet ham opp og viklet løs lenken. Han var en nydelig vaskebjørn, bred over magen og bakparten, med stor krøllhale, sort øyenmaske og grå værhår. Jeg åpnet et av de ubrukte kaninburene, der jeg oppbevarte posen med maisbrødet og kjeksen hans, og fylte matskålen ved siden av vannskålen hvor han vasket alt han spiste.

Da jeg snudde meg, sto Bootsie på verandaen og betraktet meg med et smil. Hun var kledd i hvit shorts, tresandaler, falmet lyserød bondebluse og rødt lommetørkle bundet opp i det honningfargede håret. I skyggen inne på verandaen var det som om armene og beina lyste av gyllen solbrunhet. Hun hadde fremdeles figur som en ungpike, med muskelfast rygg og smidige hofter som vrikket når hun gikk. Om natten hendte det at jeg strøk hånden over ryggmusklene hennes mens hun sov, kjente hvordan lungene svulmet under håndflaten, som om jeg ville forsikre meg om at all varmen og energien var ekte, at hjerteslagene under den brune huden ikke var noe