Norske Kriminalsaker 1991

By Diverse

True crime - de virkelige historier fra Norge.Bli med, og les om dramatiske politisaker i norsk politihistorie.Norske kriminalsaker inneholder en lang rekke spennende, autentiske saker, som er skrevet av politimennene og -kvinnene som var med i oppklaringsarbeidet. Alle sakene er avsluttet, og domsfellelse har funnet sted. Det er nervepirrende lesning, og virkeligheten overgår ofte fantasien.Leserne får bli med inn i noen av de mest dramatiske sakene i norsk politihistorie og stifter bekjentskap med puslespillet som legges for å finne gjerningsmennene.-

• Language: Norwegian
• Publisher: SAGA Egmont
• Release date: Jan 2, 2017
• ISBN: 9788726092929

Book preview

Norske Kriminalsaker 1991

Copyright © 1991, 2018 Diverse og SAGA Egmont, an imprint of Lindhardt og Ringhof A/S Copenhagen

All rights reserved

ISBN: 9788726092929

1. e-bok version, 2018

Format: EPUB 2.0

SAGA Egmont www.saga-books.com – a part of Egmont, www.egmont.com

KRIMINALSAKER • NORGE

PROFESJONELL LOMMETYV

Sommeren 1986 strømmet det inn tyverianmeldelser til Oslo politikammer fra passasjerer på T-baner, trikker og busser som var blitt frastjålet sine lommebøker fra vesker og lommer. Politiet fikk snart mistanke om at det var profesjonelle lommetyver som var kommet til byen. Tyveriene gikk i bølger. De var intense i korte perioder for så å opphøre, men kom igjen med ubestemte mellomrom.

Politiets spanere jaktet på tyvene, men det var som å lete etter en nål i en høystakk. Først langt ut på høsten lyktes det å gripe en mann på fersk gjerning.

Det første offeret

Gunnvor Grinde stoppet støvsugeren da hun ble oppmerksom på at telefonen ringte. Hun likte så måtelig å bli forstyrret i morgenrengjøringen.

— Det er Gunnvor Grinde, sa hun med dempet stemme.

— God morgen, Gunnvor. Dette er Hanne. Da jeg så det fine vårværet i dag, fikk jeg lyst til å ta en tur på byen. Blir du med?

— Ja, selvfølgelig. Vi trenger å lufte oss litt. Når skal vi dra?

— Passer det at vi møtes på Majorstua stasjon om en times tid?

— Ja, det går fint. Da rekker jeg å bli ferdig med husarbeidet.

Gunnvor og Hanne var venninner. De var enker, og begge hadde leilighet på Majorstua. Gunnvor mistet sin mann for et års tid siden. Det ble en hard påkjenning, men Hanne var til god støtte og hjelp i den vanskelige tiden. Hun ble enke for flere år siden, så hun kjente problemet.

De møttes på perrongen på Majorstua stasjon. Det var et vogntog fra Holmenkollbanen som først rullet inn på stasjonen på vei mot sentrum. Vognene var fulle av reisende, og på perrongen var det lang kø som presset på for å komme med. Kom man seg innenfor døren, ble det alltid plass når de reisende hadde jenket seg litt.

Det var ingen sitteplasser ledig, og det var ingen som reiste seg for å gi plass til eldre mennesker. Nei, det er lenge siden det ble slutt på den skikken. Enhver er seg selv nok, så gammeldags folkeskikk er ikke på moten lenger. De to damene brydde seg ikke det minste om dette. Turen tok høyden ti minutter. De hang i stroppene så godt de kunne og sto støtt og godt i trengselen blant de andre passasjerene.

De gikk av på Nationaltheatret stasjon — og det var godt å komme fra trengselen og ut i solskinnet. De vandret ned Studenterlunden mens de pludret og pratet og kom til slutt ned i gågaten, der de kunne være uforstyrret av biltrafikken. De kikket i butikkvinduene og var inne i et par forretninger før de svingte inn på Stortorvet. De slo av en prat med blomsterhandlerne mens de kikket på blomstene, og så gikk de inn i Christiania Glasmagasin.

Lommeboka var borte

Snart fant de ut at tiden var inne for en kopp kaffe og en napoleonskake, så de gikk inn i Cafe Chriss og fant seg et ledig bord. Det var Hanne som hadde lagt sin elsk på napoleonskake. Da hennes mann levde, hadde de hytte på Sørlandet. Når de kjørte til hytta, var det nærmest blitt en tradisjon at de stoppet på Sem og gikk inn på et lite konditori hvor de slappet av med en kopp kaffe og en napoleonskake.

I dag var det Gunnvors tur til å spandere. Da hun åpnet vesken for å betale, var lommeboka vekk. Hun syntes det var pinlig, men hun henvendte seg til venninnen.

— Hanne, hvisket hun. Kan du legge ut for meg. Jeg må ha mistet lommeboka.

Hanne ordnet opp i en fart. Deretter stakk de to damene hodene sammen og diskuterte problemet.

— Er du sikker på at du ikke har lagt lommeboka igjen hjemme, sa Hanne.

— Det kan jeg umulig ha gjort, svarte Gunnvor. Jeg bor alene og er derfor svært påpasselig med sakene mine. Når jeg går ut, sjekker jeg alltid at lommebok og briller er på plass i vesken før jeg låser døren. Da vi kom ut fra T-banen, oppdaget jeg at låsen i håndvesken min var oppe. Jeg undersøkte ikke om alt var på plass, men lommeboka kan ha falt ut. Noe slikt har aldri hendt meg før.

— Tror du at noen har fingret med låsen og stjålet lommeboka? sa Hanne.

— Det var riktignok trangt da vi gikk på T-banen, men jeg merket ikke at noen rørte ved håndvesken min. Tror du at det finnes så simple mennesker at de stjeler fra pensjonister?

Politiet får melding

Lommeboka inneholdt 800 kroner, førerkort, bankkort og en del personlige papirer. Gunnvor var minstepensjonist, så tapet av 800 kroner var merkbart. Den fine dagen var ødelagt, så nå ville hun hjem. For sikkerhets skyld stakk hun innom Den norske Creditbank i Kirkegaten og meldte fra om tapet av bankkortet. Det var ikke noe problem å skaffe nytt førerkort og bankkort, men det var verre med de papirene som var borte.

Gunnvor reiste hjem og håpet at hun for en gangs skyld hadde glemt lommeboka, men den var ikke på sin vanlige plass, så hun måtte se i øynene at den var borte. Nå oppdaget hun at lommeboka også inneholdt en bankbok i Postsparebanken og et legitimasjonskort fra Postverket. Dette hadde hun ikke husket i første omgang. Fortvilet måtte hun innrømme overfor seg selv at hun virkelig hadde vært utsatt for vesketyveri. Hun hadde aldri trodd at slikt kunne ramme henne.

Hun ringte straks til Postsparebanken og fikk sperret sin konto der. Etter et par dager ringte hun til sporveiens hittegodskontor i håp om at lommeboka var kommet inn der. En høflig og forståelsesfull dame lovte å ringe dersom lommeboka ble innlevert. Det hendte ikke så sjelden at det var ærlige finnere. De hadde til og med fått inn pengesedler som folk hadde funnet på trikken.

Tyveriet fant sted den 28. april 1986, men først den 6. mai gikk Gunnvor til politiet og meldte tyveriet. En hel uke hadde hun klamret seg til håpet om at lommeboka ville komme til rette. Det var Hanne som overtalte Gunnvor til å gå til politiet, og hun ble med. Politibetjenten som skrev meldingen, var svært interessert i passasjerene de var i følge med på Holmenkollbanen, men de to damene hadde ikke lagt merke til noe spesielt. Turen hadde gått som vanlig. Det var kø da de gikk på, og stor trengsel inne i vognen, så de ble knuffet både hit og dit før de kom på plass i vognene. De reisende var vesentlig ungdommer, så det var vanskelig for de to damene å forestille seg at noen av disse var lommetyver.

Det var svært lite politiet kunne gjøre med en slik melding. Den ble registeret og lagt til observasjon. Det hendte en gang iblant at det kom slike meldinger. Svært ofte viste det seg at det var sommel fra melderens side, så sakene kom til rette. Denne gangen gikk det helt annerledes. Allerede neste dag kom det en ny tyverimelding med samme modus.

På løpende bånd

Signe Valle var i slutten av 50-årene og bodde på Kringsjå. Hun kjørte til Bislett, parkerte bilen og tok trikken til sentrum for å handle. Apoteket Kronen på hjørnet av Akersgata og Grensen var siste stedet hun var inne før hun reiste hjemover. Der hadde hun lommeboka fremme mens hun betalte for varene hun hadde kjøpt.

Ved 14.30-tiden tok hun Ullevål Hagebytrikken til Bislett for å hente bilen som sto parkert der. Da hun skulle stige av, ble hun forstyrret av en mannsperson, antagelig en utlending, som holdt hånden foran henne og hindret henne i å komme ut, så det oppsto litt klabb og babb. Opptrinnet til fyren var påfallende, så hun mente at han gjorde dette med hensikt.

Hun hentet bilen og kjørte til en bensinstasjon i Oscarsgate for å fylle bensin. Da hun skulle betale, var lommeboka borte. Hun tenkte straks på episoden som oppsto på trikken da hun skulle gå av. Først nå reagerte hun på at låsen i skuldervesken hennes var åpen da hun skulle ta bilnøklene for å låse opp bilen. Kunne det ha sammenheng med opptrinnet til mannen på trikken? Lommeboka inneholdt en rekke kort som førerkort, ID-kort fra sosialetaten ved Oslo kommune, lånekort fra Deichmanske bibliotek og Norolkort samt 770 kroner.

Hun hadde bitt seg godt merke i fyren som forstyrret henne da hun skulle stige av trikken. Det var en veldresset mann i 30-årene med sør-europeisk utseende. Han kunne være om lag 180 cm høy med litt rundt ansikt og mørkt, halvlangt hår. Mannen sa ikke et ord, av den grunn kunne hun ikke med sikkerhet si om han var norsk eller utlending.

Samme kveld klokken 23.00 ringte Signe Valle til kriminalvakten og fortalte at lommeboka var kommet til rette. Alle papirene var i behold, men pengene var borte. Det var en dame som bodde i Theresegate like ved Bislett Idrettsplass som ringte henne og fortalte at hun hadde funnet lommeboka hennes inne i oppgangen. Den lå slengt under trappen. Det var ingen penger i den, men hun fant navn og telefonnummer til eieren, som var Signe Valle. Hun var selvsagt glad fordi lommeboka og papirene var kommet til rette. Tapet av pengene fikk hun bære, men hun forlangte fremdeles tyven tiltalt og straffet — dersom politiet fikk tak i ham. Det var en ordentlig frekkas, så hun var villig til å møte i retten. Den fyren skulle hun kjenne igjen hvor hun enn traff ham.

Anmeldelsen ble lagt til observasjon i samme mappe som rapporten fra Gunnvor Grinde. Ingen reagerte på en så tynn saksmappe. Den som har sett de tommetykke mappene etterforskerne på tyveriavsnittet har liggende i stabler, forstår problemet. Det skulle snart vise seg at også denne mappen begynte å vokse med faretruende fart.

Spill med variasjoner

Nå strømmet det på med anmeldelser om lommetyverier. Noen dager kunne det komme inn fem–seks meldinger, så det var tydelig at noe spesielt var på gang. Tyveriene fulgte ikke noe bestemt mønster, og var ikke utført på noe bestemt transportmiddel. Aldri hadde det kommet så mange meldinger av sitt slag på så kort tid. Likevel regnet politiet med at det var bare et fåtall av ofrene som meldte tyveriene, fordi mange følte seg usikre og syntes det var flaut.

Mandag den 12. mai klokken 07.30 tok Ingvar Nordberg Sinsentrikken i Hegdehaugsveien ved Hygiea Apotek. Han gikk av ved C.J. Hambros plass og spaserte de få hundre meterne bort til Arbeidergata, hvor han arbeidet. Da han holdt på å skifte til arbeidsklær, oppdaget han at lommeboka var borte. Han oppbevarte den vanligvis i høyre baklomme. Han undersøkte alle lommene og en bag som han hadde med på jobben, men lommeboka var forsvunnet.

I lunsjpausen stakk Nordberg innom Sentrum politistasjon og meldte tapet. Politibetjenten som mottok meldingen, ringte til sporveiens hittegodskontor, men de hadde ikke fått inn noen lommebok denne dagen. Det var svært lite Nordberg kunne bidra med for å identifisere tyven, men på Holbergs plass hadde det kommet en type og satt seg ved siden av ham fordi plassen var ledig. Fyren måtte være full, for hver gang trikken bremset eller svingte, ramlet han mer eller mindre over i fanget på melderen. Han kavet og støttet seg på Nordberg for å komme seg opp i sittende stilling.

Det var fullt med folk på trikken, ellers hadde Nordberg byttet sitteplass, for det var ubehagelig å ha den fylliken ved siden av seg. Nordberg reiste på samme tid hver dag, så det var mange kjente blant passasjerene. Disse satt og småflirte og fulgte med i opptrinnet. Når han nå hadde fått tenkt seg om, var han ikke sikker på om mannen i det hele tatt var full. Han bare spilte for å avlede oppmerksomheten hans for å få tak i lommeboka. En fyllik ville normalt ha unnskyldt seg og bablet og pratet, men denne sa ikke et ord.

Nordberg var 51 år gammel. Han var Oslo-gutt og hadde bodd i byen hele sitt liv, så han kjente byen ut og inn.

Denne mannen hadde han aldri sett før, men han var så irritert at han vendte seg bort fra ham. Han hadde bitt seg merke i at mannen var pent antrukket, hadde mørkt halvlangt hår og virket velstelt, så det kunne umulig ha vært en fyllesabb. Nå fant han det også påfallende at en mann i 30-årsalderen kunne gå omring i fylla så tidlig på morgenen.

Nordbergs lommebok var av brunt lær som hadde dyptrykk av et elghode på den ene siden og en rose på den andre. På innsiden sto navnet hans trykt med gylte bokstaver. Den inneholdt ca. 500 kroner, førerkort, bankkort og noen tippesedler. Det lå også en uavhentet postanvisning på 1 200 kroner. Den var heldigvis ikke underskrevet. Nordberg trodde ikke at han kunne identifisere mannen om han fikk se ham igjen.

Spanerne til aksjon

Meldingene ble tatt opp til drøfting, og det ble enighet om at dette var en oppgave for spanerne. Men hvor skulle man begynne? Det foreløpige bilde viste at tyven, eller tyvene, opererte i rushtiden både i morgenrushet og om ettermiddagen. Tyvene holdt seg til bykjernen og opererte på T-baner, trikker og busser. De hadde vært i aksjon på vanlige arbeidsdager, men ikke på lørdag og søndag. På disse dagene var det liten eller ingen rushtrafikk.

Det så ut til å bli en håpløs oppgave. I rushtiden gikk det 40-50 sporvogner gjennom sentrum i begge retninger på forskjelige ruter. Tallet på avgående T-banevogntog var ikke mindre. I tillegg til dette kom sporveisbussene med alle sine ruter som krysset sentrum.

Saksgruppa ved Sentrum politistasjon ble koblet inn. De fleste lommetyveriene var begått i deres distrikt, så her kom lokalkjennskapen inn i bildet. Enkelte dager kunne hele åtte mann fra denne gruppa bli satt ut på spaning. De opererte to og to sammen, og alle hadde innbyrdes radiokontakt. De konsentrerte seg om en og en rute og kjørte fra forskjellige holdeplasser der de visste at tyvene hadde vært i aksjon. De holdt seg hele tiden à jour med de meldingene som kom inn for å finne ut tyvenes arbeidsmønster. Med de vage signalementene de hadde på tyven eller tyvene, måtte spanerne stole på litt flaks om de skulle ha hellet med seg.

Avledningsmanøver

Tyven må ha vært klar over at spanerne var på jakt etter ham, for plutselig ble det slutt på tyverimeldingene, noe som tydet på at arbeidet var avsluttet. Spanerne kunne ha vært nær ved å avsløre ham, men denne gangen var det han som hadde hatt flaksen på sin side.

Et annet moment var at ifølge meldinger som var innkommet, hadde han gjort et par gode kupp, så nå hadde han råd til å ta seg fri noen dager.

Olga Fluge var 53 år gammel og bodde i Sandakerveien på Torshov. Hun arbeidet på et kontor i Akersgata og sluttet arbeidet klokken 14.00. Tirsdag den 20. mai gikk hun rett bort i Grensen og tok trikken hjem til Torshov. Da hun var vel hjemme, oppdaget hun at lommeboka og et ugyldig pass som inneholdt 3 400 kroner, var borte. Hun reiste omgående ned til Politihuset for å melde om tyveriet. Hun hadde ikke merket noe spesielt på turen. Det var riktignok så mange passasjerer at hun sto i kø i midtgangen. Vesken hadde hun hengende i venstre albuledd inn til kroppen, så det måtte ha vært en fingernem person som hadde greid å åpne den uten at hun merket noe.

Dagen etter kom den 71 år gamle Grete Morland til politiet og meldte tyveri av en lommebok fra håndvesken. Hun bodde i Carl Jeppesensgt. på Torshov og hadde vært i banken og tatt ut 3 000 kroner som hun skulle betale husleie og forfalne regninger med. Hun også hadde tatt trikken i Grensen, men hadde ikke merket noe spesielt på hjemturen. Hun hadde sett på klokken da hun var inne i banken, og da var den 13.30.

— En skulle nesten tro at det var noen som hadde sett at jeg fikk pengene utbetalt og så fulgt etter meg, sukket hun.

Hun var sikkert ikke så langt fra sannheten. Lommeboka kunne like godt ha vært stjålet mens hun sto ved skranken inne i banken, for der hadde det vært kø. Hun innrømmet at hun hadde somlet en del før hun fikk sakene på plass, fordi hun hadde noen småpakker liggende på skranken som hun hadde kjøpt før hun gikk i banken.

Samme dag hadde Berit Kalland vært inne i Oluf Lorentzens matvareforretning i Akersgata 45 og handlet. Da hun kom til kassa og skulle betale, fant hun ikke lommekoba. Den inneholdt ca. 1 600 kroner, førerkort, bankkort og en del andre papirer. Litt senere på dagen ringte de hjem til henne fra Baker Hansens brødbutikk i Grensen og fortalte at de hadde funnet en lommebok som tilhørte henne. Den lå bak noen tomme pappesker inne i butikklokalet. Alt innholdet i lommeboka var på plass, men pengene var borte.

Hun hadde hatt vesken hengende på en krok på handletrallen mens hun kjørte rundt i butikken for å plukke ut varer. Mens hun sto bøyd over en fryseboks for å plukke ut noen kjøttvarer, registrerte hun at det var en person som viste stort interesse for den samme boksen, men det var ikke noe usedvanlig. Hun hadde sin oppmerksomhet henvendt på varene, så tyven hadde lett spillerom.

Som å leke blindebukk

Helt plutselig tok meldingene om lommetyveriene slutt. Tyven hadde tatt pause. Politiet regnet med at det bare var et tidsspørsmål før han igjen var i full aktivitet, så de benyttet pausen til å gjennomgå sin strategi. Tyverimeldingene viste at tyven hadde drevet en lukrativ forretning. I løpet at tre—fire uker hadde han fått med omkring 40 000 kroner. Hvor stort beløp som ikke var meldt til politiet, var vanskelig å anslå, men flere mente at det dreide seg om minst 10 000 kroner.

Den 11. juni mottok politiet følgende brev fra Olga Fluge: "Jeg skriver i anledning Deres brev angående tyveriet av lommebok med innhold og et pass med rød perm den 20. mai 1986. Passet var ugyldig, men det inneholdt kroner 3 400, – en bankbok på kroner 549, – ,legekort, resepter, en seddel på innlevert pelskåpe og gyldig legitimasjonskort.

Bankboken har jeg ordnet opp med, likedan pelskåpen, og i går fikk jeg sendt fra St. Hanshaugen postkontor det stjålne legitimasjonskortet sendt som postsak. Det var brukket og ikke noe skrivelse med, så tyven har vel tatt pengene og kastet resten, og til forsikringsselskapet kan jeg ikke henvende meg, for en får ikke noe for vesketyveri. Tyveriet ble begått på trikken".

Med hilsen fra Olga Fluge.

Brevet frisket opp minnet om lommetyveriene. Det hadde vært helt stille i nesten tre uker, men brevet ble som et signal til ny aksjon, for like plutselig som det holdt opp, like plutselig kom en ny tyveribølge. Spanerne var forberedt og aksjonerte momentant. Tyven må igjen ha blitt skremt, for meldingene holdt opp like plutselig som de begynte. Det var ingen tvil lenger. Her sto man overfor en smart fyr som kunne sitt fag. Dette skjerpet appetitten til spanerne. Det skulle bli en fornøyelse å avsløre denne smartingen.

Første uken av juli ble innledet med fellesferie, mens tyven fant det formålstjenlig å starte en ny offensiv. Hans operasjonsområde var utvidet, og han varierte anslagene fra dag til dag, men han holdt seg mest til trikker og busser. Hadde han følelsen av at spanerne var i hælene på ham?

Denne perioden kulminerte med at Helen Krogh ble frastjålet 23 000 kroner på buss nr. 20 på strekningen mellom Majorstua og Thomas Heftyes gate. Hun var meget oppbrakt da hun kom for å melde tyveriet. Hun hadde nettopp vært i banken og tatt ut pengene som skulle brukes til flyttesjau. Hun var i ferd med å flytte utenbys.

Hun ga et godt signalement på mannen fordi han hadde trengt seg foran henne da hun skulle stige på bussen, og det irriterte henne. Mannen var i 30-årsalderen, ca. 180 cm høy, hadde mørkt hår og frisk brun ansiktsfarge. Han var pent kledd og velfrisert, noe som ikke sto i stil med hans opptreden. Mannen hadde et arr nederst på det ene kinnet. Helen Kroghs skarpe iakttagelsesevne ga spanerne et godt signalement på mannen. Senere viste det seg at hun ble et av de beste og sterkeste vitnene i rettssaken mot lommetyven.

Lysende fremtid

Jovan Djuzel var født i Beograd i 1953. Faren var lærer og moren sekretær på et statskontor. De hadde fem sønner og to døtre. Jovan var den yngste, nærmest en etterpåsleng, men foreldrene holdt ham for å være den kjappeste av hele søskenflokken. Barna fikk en streng oppdragelse, og Jovan fikk også smake farens svøpe, selv om hele familien forgudet minstegutten.

Jovan gjorde det bra på skolen, så faren bestemte tidlig at han skulle bli lærer og følge i farens fotspor. Til tross for at Jovan arbeidet lett på skolen, gikk han trøtt av alt maset. Da han var 16 år, rømte han fra hjemmet og fra skolen, men faren hentet ham hjem igjen. Det ble et alvorlig familieoppgjør som endte med at Jovan fikk sin vilje fordi hele familien gikk mot faren. Han begynte som lærling på et bilverksted i hjembyen. Som guttunge hadde han fartet mye rundt i byen og kommet i kontakt med turister fra mange nasjoner. Den gangen drømte han om å bli kelner, fordi kelnerne fikk så god kontakt med turistene. Han var imidlertid helfrelst når det gjaldt biler, og nå skulle han bli bilmekaniker.

Etter tre års læretid fikk han fagbrev som mekaniker, men faren ga ham ingen påskjønnelse for innsatsen. Han var fortsatt skuffet over at sønnen ikke hadde valgt læreryrket. Forholdet til faren var en av grunnene til at Jovan forlot hjembyen. Han reiste til Dubrovnik, som er et av turistsentrene ved Adriaterhavet, men her jobbet så å si alle i turistnæringen, så det var vanskelig å få jobb som bilmekaniker. Det endte med at en av hans venner skaffet ham jobb som kelner.

Han fant seg godt til rette i sitt nye fag, men forsøkte hele tiden å finne seg en bedre betalt jobb. Lønnen var lav, selv om det dryppet inn litt drikkepenger. Noen i hans vennekrets hadde dyre vaner, og litt etter hvert ble han dratt inn i deres livsstil. Det gikk ikke så bra, for lønnen strakk ikke til, så han begynte å låne penger av venner og kjente, men pengene skulle betales tilbake. Han jobbet overtid