Nordiske Kriminalsaker 1993

By Diverse

Nordiske kriminalsaker inneholder en lang rekke spennende og autentiske politisaker fra Sverige, Danmark, Finland og Island. Alle sakene er avsluttet, og domsfellelse har funnet sted.Det er nervepirrende lesning, og virkeligheten overgår ofte fantasien.Leserne får bli med inn i noen av de mest dramatiske sakene i skandinavisk politihistorie og stifter bekjentskap med det puslespillet det er å finne frem til gjerningsmennene.Bli med inn i de virkelige, dramatiske politisakene fra hele Norden. Alt er autentisk, gjenfortalt av politimenn- og kvinnene som opplevde det hele. Spennende og virkelighetsnært!-

• Language: Norwegian
• Publisher: SAGA Egmont
• Release date: Jan 2, 2017
• ISBN: 9788726093698

Book preview

Nordiske Kriminalsaker 1993

Copyright © 1993, 2018 Diverse og SAGA Egmont, an imprint of Lindhardt og Ringhof A/S Copenhagen

All rights reserved

ISBN: 9788726093698

1. e-bok version, 2018

Format: EPUB 2.0

SAGA Egmont www.saga-books.com – a part of Egmont, www.egmont.com

FORORD

Troen på rett og rettferdighet som samfunnets grunnvoll lever fortsatt blant folk flest her hjemme. Den gamle Frostatingsloven som ble nedtegnet på 1000–1100-tallet, står midt i den tradisjon som senere formet både samfunnsliv og livsholdninger. Det er ubestridt riktig at et menneskeverdig samfunn må bygge på rettens grunn. Loven er fundamentet for det demokratiske rettssamfunn vi har utviklet i det moderne Norge.

Men vissheten om at det i et sivilisert samfunn er nødvendig å sondre og skille mellom riktig og galt, mellom rett og urett, er ikke like sterk hos alle. Man må dessverre konstatere at det er et nederlag for rettssamfunnet når volden og annen kriminalitet gjør livet utrygt for mange mennesker. Noen hver må føle uro i en situasjon hvor respekten for lov og rett tydeligvis svekkes også i vårt eget land.

Verken trygghet i denne forstand eller rettssikkerhet er verdier vunnet en gang for alle. Man kan ikke leve på tradisjoner, hvor solide de enn er. Begge deler krever derfor stadig årvåkenhet og innsats fra samfunnsbevisste menneskers side. En påminnelse om oppdrageransvaret kan nok være relevant i denne sammenheng.

Vi må i stor grad støtte oss på vårt politi, påtalemyndighet og hele vårt rettsvesen. Hvis man ikke i fellesskap sørger for at disse instanser er i stand til å skjøtte sine fundamentalt viktige oppgaver, kan det utvikle seg fra galt til verre her i landet.

Med henblikk på ovenstående er det at NORDISK KRIMINALKRØNIKE kommer med et lite utvalg av kriminalsaker. Det kan kanskje virke skremmende, men på den annen side bør dette betraktes som forebyggende opplysninger, idet enhver bør lære å beskytte seg mot dem som ikke vil rette seg etter landets lover.

Norge kommer med en generell artikkel om Borgervern. Det er et brennende spørsmål om borgerne kan ta loven i egen hånd dersom samfunnet ikke kan beskytte dem. Sverige har tatt for seg problemer med fotball-fansen under EM i fotball i 1992.

Av norske kriminalsaker kan nevnes Diamanter og glassperler, Norges største pyroman, Motorsykkelgjeng til besvær og Narkotikasvøpen og dens bakmenn. Sverige har artikler som Drap i raseri och Heksejakt på sex-sekt. Finland skriver om Den brennende mannen, Postmesteren og Den kalde døden. Danmark har tatt for seg historien om en forretningsmann som ble Gissel i Manila og Dramatisk natt.

I den internasjonale delen finner leserne historier som Feil drapsoffer, en nordmann som ble henrettet i et sado-masochistisk miljø i New York, Gullkuppene i Reykjavik og Gjenoppstått med nytt navn.

I den historiske delen kan nevnes artiklene Rinnanbanden, En meget uvanlig sak og For enhver pris.

Vi gjør oppmerksom på at der redaksjonen har funnet det nødvendig, er navn på personer og steder fingerte. Med dette overlater vi 1993-utgaven av NORDISK KRIMINALKRØNIKE til våre lesere i håp om en interessant og informativ lesning.

FOR NORGES POLITIIDRETTSFORBUND

Agnar Ulvedal

BORGERVERN

Av politiinspektør Bjørn Bigset, Gjøvik.

Avisene har oftere og oftere overskrifter som forteller at borgerne tar loven i sine egne hender, og i verste fall gir lovbryterne en behandling som av og til kan forstås, men slett ikke alltid forsvares.

Følgende eksempler fra pressens overskrifter illustrerer situasjoner som synes mer og mer aktuelle.

Borgervern mot 16-åring

Med makt tvang tre menn den 16 år gamle tyvens hånd ned i skrustikka. For hver omdreining tilsto han flere innbrudd. Da lensmannsbetjent Ole Kristian Nybakken kom til Vinstra Karosseri, vanket det 14 tilståelser fra 16-åringen (VG 27/2-87).

Triumf over tyvene

Øyne og munn ble tapet. Hender og ben bastet og bundet. Tyvene ble liggende slik på asfalten et par timer. Da ringte Sigurd Dahl til lensmannen og serverte tyvene på sølvfat (VG 26/4-88).

Bygda banket bøllene

Bygdefolket reddet livet hans. Kurt Paulsen (40) i Sør-Tverrfjord i Loppa sier at han holdt på å bli slått i hjel av fire tilreisende voldsmenn søndag kveld. I ren mafiastil skal de ha halt ham ut av huset, kastet ham inn i en bil og kjørt ham til en avsidesliggende fotballbane, der han skal ha blitt truet på livet, slått og sparket på grunn av krangel om en hund.

Da tok folket i de isolerte og ellers fredelige fiskeværene Sør-Tverrfjord og Sandland saken i egne hender:

30–40 innbyggere dannet et spontant borgervern, tok opp jakten på gjerningsmennene, fanget dem og holdt dem i sjakk på kaia. Den mest krakilske av karene ble behørig bakbundet (VG 12/5-92).

Et tankekors

Privat avstraffelse er selvsagt uakseptabelt. Tankekorset er likevel at altfor mange opplever at samfunnet ikke gir tilstrekkelig beskyttelse mot angrep på person og eiendom.

Den subjektive opplevelse av utrygghet brer seg i deler av befolkningen, samtidig som fagfolk og myndigheter forgjeves forsøker å overbevise publikum om at trusselen fra kriminelle er mindre enn den oppleves som.

Politiets resurser og muligheter for å forebygge eller reagere på straffbare handlinger vil alltid være begrenset. Ofte føler ofrene at både de selv og politiet står maktesløse. Resultatet av denne situasjonen er at ulike deler av samfunnet på forskjellige måter setter inn tiltak som retter seg mot kriminalitet.

Vaktselskaper, private vaktordninger, etterforskere i forsikringsselskapene (utredere) Aksjon Nabohjelp og organiserte gatevandringer, er alt eksempler på at samfunnets totale kamp mot kriminaliteten utvides både gjennom private og offentlige tiltak.

Sannsynligheten taler for at denne utviklingen vil fortsette, som et nødvendig supplement til innsatsen fra politiet og de øvrige deler av justissektoren.

Både faglig og politisk synes det å herske bred enighet om at den samfunnsmessige innsats mot kriminalitet må suppleres på hensiktsmessige måter.

Professor Anders Bratholm skrev følgende på lederplass i Lov og Rett i et nummer i 1987:

Under dagens forhold er det knapt verken mulig eller ønskelig å stoppe denne utviklingen, som antakelig bare er i sin begynnelse. Når ikke det offentlige gjennom politiet eller på andre måter kan påta seg slike vaktoppgaver, må borgerne selv ha adgang til å verne seg ved private fellestiltak.

En motforestilling kan imidlertid være verd å ta med. Går privatiseringen av tradisjonelle polititjenester for langt, kan det føre til sosiale skjevheter mellom de som kan og de som ikke kan betale for slike tjenester. Kriminaliteten kan bli forskjøvet fra beskyttede til mindre beskyttede områder.

Hvor går grensen?

Et spørsmål reiser seg imidlertid – hvilke rettslige grenser har vi for kriminalitetsforebyggende tiltak som skal komme i tillegg til politiets innsats? For på den annen side hersker det også bred enighet om at samfunnet ikke ønsker privat politi som tar loven i sine egne hender.

Etter politiloven av 1936 paragraf 28 må frivillig ordensvern ikke opprettes. Det er straffbart å opprette eller delta i frivillig ordensvern.

Prinsipielt bygger bestemmelsen historisk på synet om at politiet skal ha monopol på å utføre politioppgaver. I dag er grensene forskjøvet, blant annet gjennom loven og forskriftene som regulerer vaktselskapenes virksomhet og tjenester.

Den historiske bakgrunn for forbudet i politilovens paragraf 28 var forslaget i politilovkomiteen av 1912 om at politimesteren kunne opprette frivillig ordensvern som kunne være til hjelp ved opprettholdelsen av den offentlige ro og orden, og som skulle tilkalles under særlig vanskelige forhold i kommunen. Som eksempel ble nevnt oppløp og naturkatastrofer. Ved innkalling skulle det frivillige ordensvernet gis politimyndighet og stilles under ledelse av politiet.

Innstillingen førte til følgende bestemmelse i paragraf 21 i politiloven av 1927:

Frivillig ordensvern må ikke opprettes uten etter politimesterens samtykke, og må bare virke under hans ledelse. Den som oppretter eller er med i et ordensvern som ikke står under politimesterens ledelse, straffes med bøter eller fengsel i opptil seks måneder.

Gjennom forslaget i Ot prp nr 72 1935 fikk politilovens paragraf 28 sin någjeldende ordlyd.

Begrunnelsen var følgende:

"Den bestemmelse departementet foreslår bygger på det prinsipp at det er statens oppgave å opprettholde den offentlige ro og orden i samfunnet.

Frivillig ordensvern er en uting og bør ikke kunne opprettes og virke selv med politimesterens samtykke. Det er staten som skal bestemme hvilke statsorganer som skal tre til i tilfelle politiet ikke er tilstrekkelig."

Men i innstilling O I 1936 ble det understreket at det var adgang for private til å holde orden både på festdeltagere og tog. På denne måte ble det trukket en grense mellom politiets monopol og privat vakthold. Denne grense ble videreført i politiinstruksen bl.a. gjennom paragraf 73 (privat oppgave å passe egne ting), paragrafene 62 og 63 (holde orden i privathus eller forsamlingslokale) og paragraf 90 (orden på jernbaneområde).

Vakthold over private objekter

Generelt må det kunne sies at vakthold over private objekter er en privat oppgave, mens politiet sørger for den alminnelige ro og orden. Grensen mot politiets område vil kunne være avhengig av hvor ubestemt kretsen av private objekter er, størrelsen på det geografiske område, om området er åpent for fritt opphold eller fri ferdsel, og forholdet til eiendomsrett eller andre interesser for den som organiserer eller har nytte av vaktholdet. Måten vaktholdet organiseres og gjennomføres på, kombinert med hvilke arbeidsmetoder og hjelpemidler som nyttes, vil også ha betydning for grensesnittet mot politiet.

I dag er det et tankekors at vaktselskapenes operative tjenesteutøvelse har sterke likhetstrekk med deler av politiets virksomhet. Frykten for B-politi ligger delvis forankret på dette området, men også i utvidelsen av tjenestetilbudet.

Forbudet i politilovens paragraf 28 rammer klart nok ikke kontroll, observasjon og rapportering knyttet til vern av egen person og eiendom. Også kollektivt er det åpenbart at båteiere i private og offentlige båthavner kan organisere vakthold. Tilsvarende må gjelde næringsdrivende som organiserer patruljetjeneste i et område for å rapportere innbrudd til politiet. På parkeringsplasser forekommer både privat og offentlig vakthold kombinert med håndhevelse av parkeringsbestemmelser.

Et annet viktig område for privat vakthold er butikker og kjøpesentre. Vaktholdet kan være organisert individuelt eller kollektivt, i egen regi eller som kjøp av tjenester, og vil også kunne omfatte fellesarealer.

Gjennom Aksjon Nabohjelp har myndighetene oppfordret naboer til både å sikre verdier bedre og til aktivt å organisere nabolaget som en resurs for observasjon og rapportering til politiet.

Private har snevrere grenser enn politiet for hvilke midler som kan nyttes i forbindelse med vakthold. Hovedregelen er at midlene begrenser seg til observasjon og rapportering. I tillegg må eier eller den som handler på hans vegne, kunne kontrollere bil, båt, hus eller andre løsøregjenstander. Uvedkommende må også kunne bortvises fra privat eller offentlig område, forutsatt at området ikke er åpent for fritt opphold eller fri ferdsel.

Bruk av makt

Straffelovens regler om nødverge og nødrett kan i enkelte tilfelle forsvare og gjøre rettmessig fysisk makt i forsvar av person eller eiendom. Maktanvendelsen må da stå i forhold til den straffbare handling som man avverger eller forsvarer seg mot, i tillegg til den motstand som skal overvinnes ved bruk av fysisk makt. Private kan også pågripe en mistenkt dersom han treffes eller forfølges på fersk gjerning eller ferskt spor, jf straffeprosesslovens paragraf 176 første ledd, annet punkt og straffelovens paragraf 48 tredje ledd. Uansett skal pågripelsen foretas så skånsomt som mulig.

I tillegg til de regler som er nevnt, kan også andre rettslige skranker etter omstendighetene bli krenket ved privat vakthold. Som eksempler nevnes fotografilovens paragraf 15 om retten til eget bilde og straffelovens paragrafer 390 og 390a om privatlivets fred og de ikke lovfestede prinsipper om vern av den personlige integritet.

Mobilisering av resurser

Borgervern er ikke lenger et spørsmål om grensene mellom privat vakthold og politiets enerett som samfunnets ordensvern og eksekutive maktorgan. Problemstillingen i dag er hvorledes samfunnets resurser både privat og offentlig skal kunne mobiliseres i en målrettet innsats både for å forebygge kriminalitet og for å kunne reagere med tilstrekkelig kraft når lovbrudd begås og senere skal iretteføres. Erkjennelsen av at kampen mot kriminalitet ikke alene er et offentlig ansvar, er kanskje det viktigste for at en total innsats skal kunne organiseres og gi resultater. Her ligger en viktig utfordring, ikke minst til lokal innsats. Utrygghet er alltid utrygghet i et nabolag eller i et lokalsamfunn.

POLITIETS INNSATS UNDER EM I FOTBALL 1992

Av f d kommissarie Bengt Nilsson, Bollebygd.

Ved 22. 30-tiden fredag den 26. juni 1992 var det definitivt klart at Danmark var europamestere i fotball 1992. Foran nesten 40 000 jublende tilskuere på Ullevi i Göteborg hadde de seiret 2–0 over Tyskland.

Nærmere 1 400 politimenn i Göteborg trakk samtidig et lettelsens sukk over at sikkerhets-arrangementene i de tre ukene EM hadde vart, var gjennomført uten alvorlige forstyrrelser. Alle politimenn som hadde vært involvert i EM-eventyret, følte den samme lettelse.

Før sluttspillet i Sverige var mange overbevist om at mesterskapet ville skape store problemer. Man snakket om kommende sammenstøt mellom internasjonale grupper av fotballsupportere, og man var urolig for bråk og vold både på og utenfor arenaene, som gisseltaking og tribunevold.

Europamesterskapet i fotball 1992 ble arrangert i Sverige. Kampene ble spilt på fire forskjellige arenaer, Solna, Göteborg, Malmö og Norrköping. Denne artikkelen er skrevet ut fra de erfaringer som ble gjort i Göteborg.

Artikkelen er skrevet av den ansvarlige for planleggingen i denne byen, kommissarie Bengt Nilsson, som gikk av med pensjon etter dette siste store oppdraget. Han tar for seg politimennenes innsats i Sveriges nest største by – ofte kalt Sveriges fotballhovedstad – Göteborg.

Uttalelsene er generelle, men i det vesentlige var planleggingen og hendelsesutviklingen noenlunde den samme på samtlige arenaer. Artikkelen nevner ikke navn på enkelte politimenn – men ingen er glemt, alle involverte politimenn gjorde en strålende innsats.

Planleggingen tar form

Da det på nasjonalt og internasjonalt nivå ble bestemt at Sverige skulle være vertsland for EM, ble Rikspolisstyrelsen kontaktet av representanter fra Svenska Fotbollförbundet. Det ville forvisse seg om at svensk politi kunne garantere sikkerheten – dette på grunn av den stadig økende tribunevolden i Europa. Slike garantier ble gitt, og dermed var startsignalet gitt til et meget omfattende planleggingsarbeid som ble innledet i begynnelsen av 1990.

Ettersom kampene skulle spilles fire forskjellige steder i Sverige, Solna, Norrköping, Malmö og Göteborg, ble det valgt en representant fra politiet fra hver av byene. Sammen med representanter fra Rikspolisstyrelsen og politiet i Stockholm dannet de en samordningsgruppe, som fikk navnet EMF-gruppen.

Litt senere ble det dannet enda en gruppe som besto av politisjefene ved de berørte myndighetene. Den ble kalt EMKO-gruppen. Kontaktmann i gruppen var en representant for Rikspolisstyrelsen. Gruppen var en paraplyorganisasjon til EMF-gruppen, og viktige spørsmål og beslutninger skulle tas av EMKO-gruppen.

Studiereiser og kontakt med utenlandsk politi

I den innledende fasen var det ennå ikke klart hvilke land som ville kvalifisere seg til sluttspillet i Sverige. EMF-gruppens medlemmer fant det imidlertid nødvendig på et så tidlig stadium som mulig å knytte kontakter med de store fotballnasjonenes politi for å få opplysninger, tips og gode råd og fremfor alt etablere informasjonskanaler.

I 1990 ble VM i fotball spilt i Italia, og det var derfor naturlig å planlegge studiereiser til forskjellige arenaer i Italia. Slike reiser ble også arrangert til Irland, England, Tyskland, Ungarn og Nederland. Disse studiereisene var meget nyttige og lærerike, og det ble knyttet kontakter som var meget verdifulle under EM-turneringen.

Planlegging på hjemmeplan

I og med at planleggingsarbeidet kom i gang, ble det dannet en lokal komité (LOK) som besto av representanter for kommunen, Göteborg Fritid, arrangøren, politiet og flere. I denne komitéen ble blant annet diskutert alkohol- og ølsalg, hvorvidt systembolagets butikker skulle stenges eller ikke, restaurantenes åpningstider mm.

Hovedinstruksen for Göteborg lokalt hadde omtrent dette innholdet: Alle politiresurser samles, slik at orden og sikkerhet skal opprettholdes så vel under kamper som mellom arrangementsdagene, samt i Bohuslän i St. Hans-helgen.

Dette skal skje ved effektiv og målbevisst ledelse, planlegging og opplæring. Politiarbeidet skal gjennomføres i en positiv ånd og skape et gjensidig tillitsforhold mellom allmennheten og politiet. Politiets virksomhet skal sikte på å forebygge ulovligheter, ta seg av lovovertredelser, intensivere innreisekontrollen samt å foreta de nødvendige trafikkreguleringer. Etter hvert som tiden gikk ble planleggingsarbeidet konsentrert på de forskjellige arenaene.

I Göteborg begynte EM-kanselliet å ta form. Til å begynne med var bare den ansvarlige kommissarien engasjert med å utarbeide organisasjonsskisser og ellers ta opp alle de problemer som politiet mente kunne oppstå.

Den 1. september 1991 fikk EM-kanselliet offentlig status. Et stort rom i politihuset på Skånegatan i Göteborg ble stilt til disposisjon og utstyrt med telefoner, telefaks, datamaskiner, laserskrivere etc. Samtidig ble den ansvarlige kommissarien samt to politibefal fritatt for ordinær tjeneste og beordret til kun å arbeide med planlegging av de politimessige innsatsene i forbindelse med EM.

Nå fulgte en meget intens periode med en mengde problemer, men disse ble løst etter hvert. Den tre mann sterke gruppen hadde et eget valgspråk: Göteborgpolitiet har ingen problemer – bare muligheter.

En meget tidkrevende oppgave var alle møter og informasjoner som gruppen skulle gi til hoteller, restauranter, forretninger, bydelsutvalg etc. Alle var selvfølgelig interessert i å få vite hvordan de skulle beskytte seg mot den vandaliseringen som de trodde ville komme.

Politiet forsøkte hele tiden å tone ned frykten.

De fremholdt at politiet ikke rustet seg til krig, men forberedte en stor, glad og hyggelig idrettsfest. En del trodde på dette, andre trodde ikke.

EM-kanselliet ble etter hvert utvidet med administrativt personell, idet papirarbeidet stadig ble mer tidkrevende.

Organisasjon – tjenestelister

Hvor mange politimenn trengte man for å opprettholde ro og orden i de kommende tre uker? Dette gjaldt både de fem kampene som skulle spilles på Ullevi, og dagene imellom med St. Hans-helgen midt i perioden.

Hvordan skulle politimennenes tjenstelister se ut?

Rikspolisstyrelsen besluttet på et tidlig stadium at de respektive myndigheter med tilhørende forsterkningsområde skulle svare for den personelle politiinnsatsen. Videre ble det besluttet at ingen skulle få ferie i juni 1992.

For Göteborg innebar dette at politipersonell fra Värmlands-, Älvsborgs-, Skaraborgs- og Göteborgs og Bohus län skulle stilles til disposisjon. Antall politimenn fra hvert politidistrikt skulle tilsvare det antall som normalt skulle hatt ferie i juni.

Da det totale antall politimenn ble klart, besluttet politiledelsen å begjære ytterligere forsterkninger på ca 350 mann fra forsterkningsområde nord. Dette ble innvilget.

Etter at samtlige opplysninger om innkalt personell kom til EM-kanselliet, ble det delt inn i grupper, avdelinger og divisjoner. Det ble organisert fem like divisjoner med 200 politimenn i hver.

Dessuten ble det organisert en divisjon med hovedoppgave å bevokte supportertog, busser og ferjer. Med andre ord en transportdivisjon, som også kom til å samarbeide med den sentralt grupperte veiovervåkingsstyrken i Jönköping.

I tillegg ble det organisert to litt mindre enheter med spesialoppgave å overvåke de sentrale deler av byen, i første rekke under morgen- og formiddagsrushet.

I kommandostyrken inngikk også myndighetenes ordinære pikettstyrke, ryttere og hundeførere, utvidet med hundeførere fra forsterkningsområdet. Helikoptere var også innlemmet, og skulle samarbeide med trafikkavdelingen under eskorter, trafikkreguleringer mm.

Det ble et meget omfattende opplegg med ca 1 300 politimenn involvert.

Under avsnittet Samband ble sambandsplaner og -problematikk behandlet, men det kan nevnes at EM-kanselliet allerede fra begynnelsen gikk bort fra det gammeldagse radiosystemet. I stedet introduserte de det moderne internasjonale systemet. Det innebar at divisjon 1 ble kalt Alfa, divisjon 2 Bravo, divisjon 3 Charlie osv.

Spørsmål om farge

Divisjonene fikk også spesielle farger som ble angitt ved hjelp av navnebrikker av samme type som brukes i det militære. Som eksempel kan nevnes at divisjon Alfa ble den gule divisjonen.

Som et litt morsomt innslag kan nevnes at divisjon Charlie ble tildelt rød eller blå farge, men divisjonssjefen, som er en innbitt tilhenger av GAIS, ble meget oppbragt over dette. Han truet med å avsette den ansvarlige hvis ikke divisjon Charlie fikk fargen grønn, som i GAIS. Dette ble selvfølgelig etterkommet.

Hvordan skulle så tjenestelistene se ut? Det viste seg å være et vanskelig problem. Fra arbeidsgiverens side var det selvfølgelig ønskelig at samtlige tjenestemenn arbeidet døgnet rundt i hele perioden – men arbeidstidsbestemmelser og avtaler sier noe helt annet. Smått om senn ble arbeidsgiveren og de faglige organisasjonene enige, men dessverre ganske sent. Det er lett å forstå den uro og usikkerhet som mange politimenn følte. Det er ikke alltid lett å ordne med barnepass og andre praktiske ting på kort varsel. Straks etter at arbeidsgiverne og de faglige utvalgene var blitt enige om tjenestelistene, ble disse telefakset til samtlige berørte myndigheter.

Det bør kanskje også nevnes at kommandosjefer, divisjonssjefer og avdelingssjefer ble utnevnt på et tidlig tidspunkt, slik at de kunne delta i planleggingen i den grad deres ordinære arbeidsoppgaver tillot det.

Utdannelse

De nyuteksaminerte politimennene er i dag meget velutdannet. Etter tre år på politihøyskolen med praktisk tjeneste i felten er politimannen meget godt skikket til sitt arbeid.

Rundt EM deltok en stor mengde politimenn med ulik erfaring og i ulik alder. Derfor var det nødvendig med en samordnet utdannelse.

Politihøyskolen ble pålagt å samordne og utdanne alle involverte politimenn. Oppdraget ble gitt på meget kort varsel, men politihøyskolens ledelse og lærere gjorde et fantastisk arbeid.

Utdannelse av høyere sjefer (kommandosjefer, divisjonssjefer og avdelingssjefer) ble konsentrert i tre deler. Av disse ble de to første gjennomført ved internatforlegningen i Karlstad, den siste ved tilpasset trening på de forskjellige arrangørstedene.

Utdannelsen av gruppeledere og annet personell foregikk på de respektive stedene. Instruktørene utførte et kjempearbeid.

Forlegning

Hvorledes skulle ca 800 utkommanderte politimenn forlegges i EM-perioden? Göteborg har ikke overflod av hoteller – aller minst under et slikt publikumstrekkende arrangement som EM i fotball. Derfor var det nødvendig å booke et tilstrekkelig antall hotellrom på så mange hoteller i Göteborg og omegn som mulig. Hotellene var meget interessert og gjorde alt for å tilfredsstille politiets ønsker. Etter som tiden gikk, økte også hotellenes forespørsler og krav på å få vite hvor mange politimenn som skulle bo på de respektive hotell, når de skulle komme, når de skulle reise, bespisning og parkeringsmuligheter både for tjenestekjøretøyer og politimennenes private biler.

Alt fant sin løsning, og samtlige politimenn bodde komfortabelt og overensstemmende med gjeldende bestemmelser. Samtlige hoteller var imøtekommende og gjorde sitt beste for politimennenes trivsel og komfort.

Utrustning

En mengde spørsmål, som for eksempel om utstyr, strømmet inn til EM-kanselliet i politihuset. Hva skal jeg ha med meg? – Hvilken uniform? var vanlige spørsmål.

Erfaringene fra andre store politioppdrag sier at når et stort antall politimenn samles, kommer de i nesten like mange forskjellige uniformer. Dette skjer uavhengig av hvor detaljerte ordrene har vært.

Nyheter og bilder fra europamesterskapet skulle selvfølgelig sendes over radio- og TV-selskaper til et stort antall mennesker over hele verden, og politiets tilstedeværelse skulle sees i kantene. Derfor var det naturlig å stille opp med en enhetlig kledd politistyrke som skulle være både pen å se på og tillitvekkende.

Det har lenge vært snakk om en ny politiuniform, og i dag er den nye uniformen et faktum. Den planlagte uniformspakken innbefattet en spesiell arbeidsoverall. I ellevte time ble det besluttet at denne overallen skulle anskaffes og leveres til hver og en av de utkalte politimennene.

Dessuten ble det anskaffet så mange beskyttelsesskjold, leggbeskyttere og nye politihjelmer, beskyttelsesvester, brannslokningsapparater og mye annet at det hadde vært nok til de mest prekære situasjoner.

Når man nå sitter med fasiten, viste det seg at det ikke ble bruk for beskyttelsesutstyret.

Kjøretøy

Hvordan skulle politimennene forflytte seg mellom hotell, fremmøteplasser, tjenestesteder mm?

Som tidligere nevnt ble politistyrken inndelt i grupper, avdelinger og divisjoner. Det var derfor naturlig å tildele hver gruppe et transportkjøretøy, type minibuss. Her gjorde transportavdelingen en kjempejobb ved å leie et stort antall busser hvor reklamen ble fjernet og erstattet med politiemblem. Bussene fikk også en viss politimessig utrustning. Da samtlige busser var oppstilt divisjonsvis, var det et imponerende syn, og det mest gledelige var at alle kunne leveres tilbake uten skader.

Göta Luftvärnsregemente (Lv 6)

Man ble snart klar over at politihuset med tilhørende områder ikke ville være tilstrekkelig til å plassere alle kjøretøy og all utrustning. Derfor ble regimentet Lv 6 stilt til disposisjon. Teatersalen ble innredet til utstyrs- og reparasjonsdepot.

Briefinger og ordrer ble gitt i den store filmsalen, og divisjonssjefenes stab var plassert i tilknytning til denne. Samtlige tjenestekjøretøyer ble parkert på spesielle plasser, og alt personell hadde sitt personlige klesskap. Våpen ble oppbevart i henhold til gjeldende bestemmelser. Det var adgang til spisesal, messe mm.

Ved store politioppdrag er ledelsen nesten alltid blitt kritisert fordi matserveringen ikke har fungert. For at dette ikke skulle skje, ble det inngått en avtale med representanter for Lv 6 om at hver politimann ved hvert tjenestesett skulle få en matpose med noe å spise og drikke til 28 kroner pr pose. I det byråkratiske Sverige ble det selvfølgelig spørsmål om denne ordningen var en skattepliktig inntekt. De fleste ville le av et slikt spørsmål, men planleggingsgruppen overlot problemet til riksskatteverket. Der la man hodene i bløt, og etter noen måneder kom en skriftlig beskjed om at nevnte matpose kunne anses som en forfriskning og derfor ikke belastes den enkelte politimann.

Ja, slike problemer dukker opp 1992 år etter Kristi fødsel!

Lokaler og samband

Til politimennenes tilfeldige raster, spisepauser mm ble det leid en skole mellom politihuset og Ullevi.

Et annet spørsmål som voldte en del hodebry, var hvor arrestanter skulle plasseres. Etter mange om og men ble det bestemt at fulle menn skulle føres til politihuset på Skånegatan – som ligger meget nær Ullevi – eller til TMC (avrusnings- og motivasjonssentralen på Fjärde Långgatan). Fulle kvinner skulle føres til politistasjonen på Hisingen. Kriminelle skulle føres til politihuset.

Personer som ble arrestert i henhold til politiloven, skulle føres til det nå nedlagte sykehuset S:t Jörgen. Det var ikke mange som ble ført dit.

Som nevnt så man bort fra det vanlige radiosambandet og tok i bruk det moderne internasjonale systemet. Det var en viss motstand mot dette til å begynne med, men det ble akseptert fullt ut da det ble tatt i bruk.

Hver gruppe ble utrustet med to bærbare radioapparater, og avdelings- og divisjonssjefer fikk mobiltelefoner i tillegg.

Et absolutt krav var at radiotrafikken skulle innskrenkes til et absolutt minimum, og at lengre samtaler skulle føres over mobiltelefonen. Stort sett fungerte sambandet bra.

Servicegruppe – pleie

Når ca 1 400 politimenn samles i en tre ukers periode for å utføre et vanskelig arbeid, er det naturlig at man vil forsøke å unngå friksjoner.

En meget dyktig politiinspektør organiserte en servicegruppe som besto av ti personer (personalkonsulenter, politimenn og -kvinner) som knyttet kontakter med Bohuslandstinget, sykehus, sosiale etater mm. Samtlige politimyndigheter som sendte politimenn til Göteborg, valgte ut en kontaktmann som skulle bistå servicegruppen hvis det oppsto problemer innen de respektive ansvarsområder. Servicegruppen gjorde et meget godt arbeid, og erfaringene har vist at det ved større politioppbud er nødvendig med en gruppe som døgnet rundt kan stå klar til å ta seg av politimennenes problemer.

Det ble også valgt et sykehus for førstehjelp til politiet, men heldigvis ble det ingen som trengte å benytte seg av det.

Aktivitetstilbud var en viktig del av opplegget, og rundturer i Göteborg og skjærgården var attraktive.

Kontakt med andre myndigheter

Politiets ledningssentral hadde vært i bruk døgnet rundt i mange år og trengte en virkelig ansiktsløfting og renovering. Dette arbeidet skulle settes i gang i 1991. I ledningssentralen var det et stabsrom som skulle brukes av kommandosjefer ved store politioppbud, men dette rommet var blitt for lite og var for tungrodd.

I løpet av de siste årene har stabsutdannelsen fått en fremtredende rolle innen landets politimyndigheter, og politihøyskolen har også hatt en intens utdannelse av passende stabspoliti.

I forbindelse med den forestående renoveringen av ledningssentralen og EM i fotball ble det lagt fram forslag om et tilbygg til ledningssentralen. Politimyndighetene fikk gjennomslag for dette, og sent på høsten 1991 ble arbeidet med tilbygg av ytterligere en etasje påbegynt. I mai 1992 var bygget ferdig, og dermed disponerte Göteborgs politi et meget stort og teknisk meget velutstyrt stabsrom. Personalet i ledningssentralen fikk store og elegante omkledningsrom, hvilerom, pentry mm.

Det håndplukkede og spesialutdannede stabspersonalet begynte arbeidet i stabsrommet den 1. juni, og arbeidet fortsatte døgnet rundt til EM var avsluttet.

Hver dag kl 10.00 og kl 18.00 ble det holdt stabsorienteringer under stabssjefens ledelse. Her ga representanter for etterretning, ordrer og samarbeid, personale, informasjon, forsyning og service en kort redegjørelse fra de respektive gruppene. Hvert døgn ble det deretter skrevet ordrer om arbeidsoppgavene til samtlige enheter.

Det nye stabsrommet var selvfølgelig et interessant studieobjekt, og de mange studiebesøkene kunne av og til virke forstyrrende, men interessen er lett å forstå. Blant de besøkende kan nevnes statsministeren, justisministeren, rikspolitisjefen, utenlandske politidelegasjoner m.fl.

Det EM-kanselliet som er nevnt under Planlegging på hjemmeplan, ble nå overtatt av en del dyktige administrative representanter for personellet. Under ledelse av to av politiets befalsmenn passet de på at samtlige politimenn fikk riktig avløsning til rett tid.

Samarbeid med utenlandsk politi – grensekontroll

Den 9. juni ankom fire skotske og tolv nederlandske politifolk til Göteborg, og den 12. juni kom elleve tyske politimenn.

De utenlandske politimennene ble integrert i spaningsorganisasjonen. Feltarbeidet ble ledet av den respektive divisjonssjef, som tildelte den utenlandske politimannen en svensk sambandsmann.

De nederlandske og skotske politimennene var meget positive til samarbeidet, mens de tyske syntes organisasjonen var altfor opptatt av tjenestelister og strikt inndeling i spaningsavdelinger. Etter hvert bedret samarbeidet seg og fungerte meget bra.

Ved et så stort arrangement var politiet innforstått med at grensekontrollen måtte øke betraktelig.

Derfor ble fremmedpolitiet forsterket med 42 nyutdannede politiaspiranter, og disse gjorde en bra jobb. Passkontrollen i Halmstad og Varberg ble forsterket av göteborgpolitiet.

Likeledes ble det organisert passkontroll på Säve flyplass. På Landvetter og havneterminalene gikk grensekontrollen som vanlig.

Det var et intermesso på Stena Lines båt fra Kiel til Göteborg den 17. juni, da ca 250 tyske supportere laget bråk om bord. Kapteinen ba om hjelp ved ankomsten den 18. juni kl 09.00. Et stort politioppbud ved ankomsten fikk supportene til å ta det rolig, og alt forløp fredelig.

Lagpoliti

Etter bestemmelsene i UEFA skal en såkalt lagpolitimann stilles til det gjestende lags disposisjon og samarbeide med lagledelsen.

Göteborgpolitiet stilte opp med en politimann som snakket nederlandsk til det nederlandske laget, og det samme fikk det danske laget.

I tillegg til dette stilte göteborgpolitiet en russisktalende passkontrollør til disposisjon for politiet i Norrköping. Det russiske laget skulle spille sine kamper i Norrköping, men spillerne lå på Idrettsgården i Hindås.

Det kan nevnes at de forskjellige landslagene har gitt uttrykk for sin tilfredshet med lagpolitiene.

Gjennomføringen

Onsdag 10. juni var den offisielle innvielsen av Göteborgs kommandosentrals nye elegante kongresshall i tilknytning til Svenska Mässan. Hallen, som rommer 1 500 personer, ble fylt av politimenn kledd i de nye overallene. De ble plassert etter divisjoner og enheter og var et imponerende syn.

Samtlige utenlandske politimenn var også med på innvielsen. I sin hilsningstale sa länspolitimesteren blant annet:

– I Göteborg er det et meget godt forhold mellom politiet og allmennheten. Vi er ute blant allmennheten, snakker med folk, spøker med dem. Det skal vi også gjøre under EM!

Innvielsen ble så populær at arrangørene måtte lage et da capo om ettermiddagen for administrativt personell og politifolk med indre tjeneste som ikke var knyttet til EM-tjenesten.

Nå var arbeidet i full gang, og det ble selvfølgelig et markant innslag i gatebildet med så mange politimenn. Bare noen dager senere brøt det ut uroligheter i Malmö, og en stor politistyrke måtte sendes for å hjelpe kollegene der.

I Göteborg var det stille og rolig med gemyttlig stemning og allmenn forbrødring i det store ølteltet på Heden. Den eneste malurten i begeret var urolighetene som inntraff torsdag 18. juni før og etter kampen mellom Nederland og Tyskland.

Truende intermesso

Det hersket ro og orden både i byen og på kommunikasjonsmidlene. Etterretningstjenesten fungerte bra, og divisjons- og enhetssjefer fikk informasjon om de forskjellige supporternes bevegelser. Men i forbindelse med kampen mellom Nederland og Tyskland ble det en del tumulter i sentrum av Göterborg. Dette skjedde på den tid av døgnet da politistyrken var minst. Tyske supportergrupper samlet seg i små grupper på forskjellige steder i sentrum, og på et gitt tegn stormet ca 200 tyske supportere fram langs Östra Hamngatan – Kungsportsplatsen – Kungsportsavenyn mot Götaplatsen, dvs Göteborgs paradegate.

Et stort antall utstillingsvinduer ble knust, innredningen i barer og restauranter ble ødelagt, og mange mennesker ble skremt av all volden. Politiet sørget for å stenge vinmonopolet på Kungsportsavenyn.

Politiet hadde to enheter i tjeneste da dette skjedde, dvs ca 60 politimenn. Det var enhetene Mike 1 og Mike 2, og de besto mest av politimenn fra det nordre forsterkningsområdet. Sjefene var kommissarier fra Sundsvall, og de var blitt kommandert til Göteborg bare noen dager før for å organisere sine styrker. Denne styrken som kom utenbys fra, måtte ta den første støten med de tyske supporterne. Politifolkene var selvfølgelig ikke nok lokalkjent, og dessuten kom angrepet meget overraskende. Under opptøyene ble en kommissarie skadet i det ene benet av en gatestein som ble kastet, men skaden var ikke alvorlig.

Opptøyene langs Göteborgs paradegate skjedde ved 11–12-tiden på dagen. Man kan spørre seg om supporternes etterretning fungerte så effektivt at de i dagene før hadde kartlagt politiets tjenestetider? Det spørsmålet kan ingen svare på, men mye taler for at det var tilfelle.

Klokken 12.00 gikk divisjon Lv 6 på vakt, og denne ble beordret til så fort som mulig å styrke Mike 1 og Mike 2 i sentrum. Nå viste det seg at teori og praksis ikke er samme sak. Å trene polititaktikk, formeringer, opptre i gruppe, avdeling og divisjon på et avsperret område, type Lv 6, med et antall figuranter er en ting for seg.

Divisjonen ble satt inn klokken 13.30. Det var masse mennesker i city, folk som gikk og drev, folk som handlet, pensjonister, barn og ungdom. Sporvogner og busser, personbiler og varebiler fylte hele det indre byområde, og midt i alt dette herjet de tyske supporterne. Det var selvfølgelig vanskelig å forflytte politi i forskjellige formasjoner og komme fram med leiebilene som ikke var utstyrt med blålys og sirener. Sporvognene kan en heller ikke flytte sideveis.

Enda en gang – teori og virkelighet er ikke samme sak, men etter hvert roet det seg. Etter kampen mellom Nederland og Tyskland ble det igjen bråk hvor de tyske supportene var innblandet. Denne gangen skjedde det ved Heden – et stort, åpent rekreasjonsfelt i sentrum – og i de nærmeste gatene. Nå var politistyrken vesentlig større og var forsterket med blant annet ridende politi og politihunder. Ved 02.00-tiden natt til fredag var det rolig igjen.

Totalt ble det pågrepet 46 personer under disse opptøyene. Sju personer ble tiltalt. Av disse ble seks dømt til fengsel mellom 14 dager og seks måneder for voldsbruk. Samtlige ble utvist fra landet med forbud mot å komme tilbake før 1. juli 1997.

Sammendrag

Så nærmet finalekampen seg, og til denne fikk göteborgpolitiet forsterkning på 100 mann fra Stockholm. Under avslutningen fungerte alt som det skulle. Finalekampen var en verdig avslutning på et fint mesterskap, og for politiet var det like vellykket som for det danske laget!

Göteborg hadde nå vært Europas hovedstad i tre uker, og mange blikk var rettet mot politiet. Allmennheten viste på mange måter at de satte pris på politiets arbeid, og det mest gledelige var at personellet virkelig hadde tatt seg länspolitimesterens ord i velkomsttalen ad notam – alle forsøkte å snakke med og bli kjent med både supporterer og allmennhet.

Politimennene tok initiativ til en spesiell politibar – Charlies Bar – i nærheten av Ullevi, og den ble meget populær. Ingen av de tilreisende behøvde å bli konfrontert med hotelldøden.

Et oppdrag av denne størrelse over så lang tid koster selvfølgelig svimlende beløp. Budsjettet ble vesentlig overskredet, men alt materiell som ble innkjøpt, ble ikke brukt under EM. Det kan brukes i mange år framover.

Under EM-perioden skjedde en omfattende dokumentasjon av politiets arbeid. Denne ble foretatt av politiets ITV-gruppe, og de brukte atskillige meter videobånd.

Politimennene fikk daglig fersk informasjon gjennom IFO-gruppen. Et flygeblad med navn Bolletinen ble sendt ut hver dag. Rykter sprer seg fort, men det som sto i Bolletinen, var sant, alt annet ubekreftede rykter.

Samarbeidet med de faglige organisasjonene pågikk kontinuerlig under hele planleggingen og gjennomføringen. Mange forskjellige oppfatninger ble luftet, men man kom alltid til enighet.

Den oppgave som politiet ble pålagt i forbindelse med europamesterskapet, ble løst. Alle politimennene var engasjerte og entusiastiske for å løse oppgaven.

Milliarder så politikyss

Etter de foreliggende opplysninger ble EM-kampene sendt via TV til omkring fire milliarder mennesker. Det er sikkert mange som husker et spesielt TV-bilde fra kampen mellom Skottland og Nederland, da en supporter oppvartet en søt politikvinne fra Göteborg og ba om å få et kyss på kinnet. Etter en del nøling oppfylte hun hans bønn.

Dette bildet er vist gang på gang i skotsk TV og blitt kommentert i skotsk presse. Episoden viser at man kan komme langt med en positiv opptreden og ved å vise vennlighet!

Dette ble også bekreftet litt senere ved at politikvinnen sammen med samboeren fikk innbydelse fra Skottland til å besøke Edinburgh som hedersgjester i tre dager og blant annet få treffe igjen supporteren fra Ullevi.

Bedre PR kan politiet neppe få.

Länspolitimesterens takk til personellet

Länspolitimesteren i Göteborg sa under avslutningen noen ord til de politifolkene som hadde vært med:

– Så er dette EM slutt. Jeg kan bare konstatere at det ønske jeg ga uttrykk for da vi møttes 10. juni, virkelig er oppfyllt: at vi skulle få oppleve en fotballfest!

Det som spesielt gleder meg, er den gode ånd og positive innstilling dere har vist i arbeidet for å opprettholde ro og orden i vår by. Jeg nevnte at dere skulle forsøke å fange Göteborgs ånd, og det har dere virkelig gjort.

Dessverre inntraff et intermesso før og etter kampen den 18. juni. Vi visste at det var en såkalt høyrisikokamp, og at det kunne bli bråk. Da det så startet, viste dere at dere raskt kunne endre attityde og sammen gjenskape ro og orden og pågripe de verste bråkmakerne.

Jeg kunne si mye om deres måte å løse oppgavene på, men jeg nøyer meg med dette: Dere har gjort det ypperlig! En varm takk til dere alle for den fine arbeidsinnsatsen.

Også Sveriges turistråd roste politiet og uttalte blant annet:

– Sverige har styrket sitt rykte som arrangør av store internasjonale idrettsarrangementer. Kunnskap om og interesse for Sverige er økt i viktige grupper.

De svenske arrangørene har mer enn innfridd forventningene før arrangementet.

I Göteborg var EM-turneringen meget merkbar, og Göteborg får høyeste karakter for arrangementet.

En hyggelig episode

Da finalekampens sluttsignal gikk, kunne man i stabsrommet på politiets TV-monitorer se divisjonssjefen da han hevet en av matchballene i luften inne på Ullevi. Ballen hadde samtlige danske spilleres navnetrekk og ble dagen etter overlevert som gave til kommissarien som var ansvarlig for planleggingen.

Matchballen ligger nå på en vakker treplate i en glassmonter. Den er ikke til salgs!

Politioppdraget ble avviklet søndag 28. juni, men en del av personellet hadde vendt tilbake til sine respektive tjenestesteder dagen før. Mange vennskapsbånd var knyttet, og det ble mange vemodige håndslag og klemmer ved busstransportene fra de forskjellige hotellene og Lv 6.

Busser, tjenestekjøretøy og private biler rullet mot sine hjemsteder i forsterkningsområdet. Busser rullet mot Landvetter flyplass, hvor charterfly ventet på å føre kollegene fra Norrland til Kiruna og Haparanda, Pajala, Östersund, Sundsvall og andre steder.

Ved avreisen var det mange som takket og ville melde seg til neste store oppdrag i forbindelse med VM i friidrett 1995...

KRIMINALSAKER • NORG

DIAMANTER OG GLASSPERLER

Norgeshistoriens største bedragerisak, et gigantisk rettssirkus der landets fremste forsvarsadvokater gang på gang røk sammen i veritable bikkjeslagsmål hvor sterke følelser flommet uhemmet i vitneboksen og på tiltalebenken.

Slik var Karolisaken, der hovedmannen sammen med sine to brødre, sin søster og en utro Kreditkassesjef i november 1989 klarte å få utbetalt over 25 millioner kroner. Sikkerheten var et parti nesten verdiløse diamanter. De impliserte rømte til utlandet. Først flere måneder senere lyktes det politiet å få tak i dem, og den underlige og innfløkte saken ble rullet opp for publikums øyne.

Skjev utgang

En dag i november 1989 kom en mann innom Kreditkassens avdeling på Stortorget i Oslo og påsto at han var blitt lurt for tjue millioner kroner.

Mannen ble vennlig, men bestemt avvist etter en kort samtale med en banksjef. Dette var den utrolige starten på en like utrolig historie, der den fremmede blant annet knyttet sin fortelling til en soussjef i Kreditkassens avdeling i Drammen.

Banksjefen på Stortorget noterte ikke personalia på klageren. Mannen ble skysset ut, historien var for fantastisk.

Mannen forble lenge ukjent. Han hadde en høne å plukke med de impliserte og sto ikke fram for offentligheten før politiet hadde fått et sikkert fotfeste i sin etterforsking.

Etter besøket bredte det seg imidlertid en viss uro i banken på Stortorget. Noen telefoner til Drammen viste at mannens fortelling om en pose diamanter i et depot til en falsk takstverdi på 149 millioner kroner, slett ikke var tatt ut av løse lufta. Da det så ble klart at flere bankremisser var blitt innløst med pant i de deponerte diamantene, varte det ikke lenge før alarmen gikk.

Tre kilo edelstener

Det var onsdag 8. november 1989 at snøballen tok til å rulle i denne omfattende bedragerisaken. Da opprettet soussjefen i Kreditkassen på Bragernes i Drammen den første av de fiktive konti på den polskfødte sigøyneren Karlo Mutti, som tidligere hadde kommet med tre kilo edelstener i plastposer som pant. Soussjefen la stenene i sin personlige bankboks, til tross for at de var ført opp som sikkerhet for et lån på 25 millioner kroner.

Forfalskede takstpapirer

Det var diamantgrossisten Ezra Murad i Oslo som skrev takstbrevet som gjorde svindelen mulig. Brevet ble deponert samme sted som stenene, og på det sto det at diamantene var verd den svimlende sum av 149 millioner kroner, mens de senere viste seg å være glassperler i forhold med en verdi på ca 250 000 kroner.

Murad var opprinnelig fra Irak, men hadde bodd flere år i Israel før han kom til Norge, der han hadde nær omgang med sigøynermiljøet i Oslo.

Til å begynne med nektet han for å ha hatt noen som helst befatning med saken. Da de deponerte stenene senere ble lagt fram i retten, gjorde han et stort poeng av at det ikke var de samme som han takserte for 149 millioner kroner.

Hevet kjempebeløp

Den første kontoen, som ble opprettet 8. november, var på 4,1 millioner kroner. Allerede samme dag møtte soussjefen selv opp i Kreditkassens filial på Stortorget i Oslo og hevet 3,6 av disse millionene i form av en bankremisse. Signaturen hadde han forfalsket. Navnet tilhørte hans egen sjef, som var bortreist akkurat denne dagen, og beleilig nok ikke kunne bekrefte underskriften dersom bankkassereren ville undersøke nærmere.

Samme dag – 8. november – kom sigøyneren Erik Jan Karlsen Karoli innom Kreditkassens filial på Stortorget, der han hevet en bankremisse på 500 000 kroner. Utsteder av denne var soussjefen i Drammen-filialen.

Millionene fortsetter å rulle

Men millionene fortsatte å rulle.

Mandag 13. november opprettet soussjefen en ny konto på Karlo Muttis navn. Denne kontoen var på ikke mindre enn 21 millioner kroner. Dagen etter utstedte han tre nye bankremisser, to på ni millioner og en på tre millioner kroner.

Onsdag 15. november møtte to personer fram i Norges Bank for å heve to remisser på den nette sum av til sammen 18 millioner kroner. Begge var utstedt til Karlo Mutti. Han ble identifisert som en av mennene av personalet i Norges Bank. Da han hevet pengene, sa han at de stammet fra et arveoppgjør.

Den siste remissen – på tre millioner kroner – ble hevet av Tjominka Karoli fredag 17. november, kort tid før bedrageriet ble oppdaget og den 31 år gamle soussjefen ble arrestert.

Også Tjominka Karoli spaserte rett inn i storkundeavdelingen i Norges Bank og fikk hevet remissen som var utstedt til henne personlig av soussjefen i Drammen.

Ingen fullmakter

Blendet av løftet om dyre gullklokker, edelstener, Mercedes-biler og utsikter til en hurtig storfortjeneste, ble soussjefen deltager og redskap i den største bedragerisak i Norges historie. Og større var den tenkt å bli. Målet var å lure norske banker for mellom 150 og 500 millioner kroner.

Da soussjefen ble arrestert, sa han at han var presset til å delta i bedrageriet. En gang fikk han en pistol rettet mot seg, og det ble også truet med vold mot familien, hevdet han.

Han gikk milevidt ut over sine fullmakter da han utstedte de fem bankremissene på til sammen 25,1 millioner kroner. Han hørte ikke til det fåtall personer i Kreditkassens distriktsavdeling i Drammen som hadde fullmakt til å binde banken, som det heter i fagterminologien.

Fulgte rutinene

Det ble fra visse hold satt fram påstand om at rutinene sviktet da svindlerne fikk utbetalt sine penger i Norges Bank. Det ble hevdet at banken ikke sjekket underskriften på remissene mot signaturlistene fra Kreditkassen.

Norges Bank avviste kritikken ved å si at man i dette tilfelle gikk lenger enn rutinene tilsa. Vedkommende bankfunksjonær som håndterte utbetalingen, ringte til utsteder i Drammen for å sjekke remissens gyldighet. Dette var en ekstra sikkerhetsforanstaltning fordi det dreide seg om et så vidt stort beløp, ble det sagt.

Da de to mennene med utenlandsk utseende kom inn i Norges Bank mellom klokken 10 og klokken 12 onsdag 15. november, la de uten å blunke de to bankremissene, hver på ni millioner kroner, foran en av kassererne i ekspedisjonsavdelingen. Kassereren sendte de to videre til bankens storkundeavdeling, slik rutinen er ved utbetalinger av denne størrelsesorden. Men flere av de ansatte i ekspedisjonsavdelingen la merke til deres utseende. Den ene var sjusket kledd, mens den andre var forholdsvis velkledd, med et glatt utseende.

I storkundeavdelingen ble de to mennene ekspedert av en bankfunksjonær som ba dem vise legitimasjon, slik banken alltid gjør ved innveksling av remisser.

Handlet luksusvarer

Før han ble arrestert, rakk soussjefen å varsle sine medsammensvorne, som forsvant ut av landet. Det var sju ettersøkte, seks menn og en kvinne, hvorav fire tilhørte sigøynerfamilien Karoli.

De etterlyste handlet for millionbeløp før de forlot Norge. På kjøpelisten sto biler i millionklassen, dyre klokker og kostbare klær.

De dro sørover i Europa i en Mercedes personbil som ble betalt med 1,2 millioner kroner hos en bilforhandler i Oslo.

Etterlysningene tikket inn til politisentraler over hele Europa. Svindlerne dro over Svinesund og gjennom Sverige og Danmark. Sporene gikk i retning Hamburg, der noen av de ettersøkte hadde kontakter. Det ble kjent at de opprinnelige edelstenene var kommet fra sigøynernes slektninger i Vest-Tyskland.

Mens jakten pågikk, forklarte den fengslede soussjefen at han bare hadde hatt kontakt med Karlo Mutti. Det var han som åpnet kontoene i Kreditkassen, og det var han som kom med diamantene for deponering. Soussjefen mente selv at han var blitt et offer for sigøynernes spill overfor Norges Bank og Kreditkassen.

Jeg ble lurt

Mens politiet over hele Europa jaktet på de impliserte, ringte en av dem – diamanthandleren Ezra Murad – hjem til en venn i Oslo og fortalte at han var blitt lurt av sigøynerne. De brakte med seg Stener for om lag 150 millioner kroner, utlånt fra kontakter i Tyskland.

Men da diamantene ble levert inn til Kreditkassen, var de byttet ut med nærmest verdiløst glass, kunne Murad fortelle.

Ifølge påstanden fra vennen fikk diamant-handleren 30 000 kroner for takseringsjobben. De tre sigøynerne skulle ha kommet med rubiner, safirer og andre stener på til sammen 40 000 karat. Murad sverget på at det var ekte vare. Han ville aldri ha ofret bedriften, familien og tilværelsen for 30 000 kroner, hadde han sagt i telefonen fra et ukjent sted ute i Europa.

Murad antok at sigøynerne hadde brukt en velkjent metode med å hente ekte diamanter hos sine kontaktpersoner i Vest-Tyskland. Straks de hadde fått et seriøst sertifikat, ble stenene byttet ut med simplere varer og de ekte stenene sendt tilbake til Tyskland, ifølge Murad.

Metoden brukt tidligere

Han hadde et poeng. Svindel og falske takstsertifikater hadde tidligere påført norske banker milliontap.

I 1987 ble således Sparebanken Østlandet lurt til å utbetale nærmere to millioner kroner til en kunde mot deponering av diamanter som langt fra var så mye verd som de falske takstpapirene oppga.

Det som skjedde, var at en gruppe sigøynere narret en representant for et campingvogn-firma til å selge dem 20 vogner mot å betale med diamanter, som i henhold til takstpapirene var anslått til å ha en verdi av sju millioner kroner. I virkeligheten var stenene verd mellom 500 000 og 800 000 kroner.

Det første salget foregikk sommeren 1987. Da kjøpte sigøynerne tre campingvogner som de betalte 130 000 kroner for i kontanter. Resten ble finansiert gjennom Sparebanken Østlandet.

Litt senere ville sigøynerne ha flere vogner, og forhandlerens bankforbindelse – Sparebanken Østlandet – godtok da at diamantene skulle være sikkerhet for handelen. En gullsmed i Oslo gikk god for at diamantene var ekte nok.

Siden økte bare salget av campingvogner til sigøynerne, som fikk kreditt i sikkerhet mot stadig flere diamanter. Bankfolkene fikk etter en stund en juvel-ekspert i London til å taksere edelstenene. Det viste seg da at han anslo diamantene til å være verd knappe 700 000 kroner.

Campingvognforhandleren gikk siden konkurs, og banken tapte 1,6 millioner kroner på diamantsvindelen. Sigøynerne forsvant sporløst.

Den mystiske Mr. X

Det var den ukjente mannen som i november 1989 kom innom Kreditkassens avdeling på Stortorget og påsto at han var blitt lurt for 20 millioner, som fikk spillet til å sprekke for svindlerne. Samme dag meldte soussjefen seg selv sammen med sin sjef på Drammen politikammer.

Mannen som ga tipset, ønsket lenge å være anonym. I pressen ble han omtalt som den mystiske Mr. X. Men endelig sto han fram for offentligheten. Det var den 58 år gamle Walther Hammon-Hurleen som hadde drevet som restauratør og kaféeier både i Oslo og Hamburg.

Han fortalte at han var blitt lurt på samme måte som Kreditkassen i Drammen – av samme gjerningsmenn. Sigøynerne hadde tappet ham for over 20 millioner kroner mens han drev pantelånerforretning i Oslo. Han kunne fortelle om drapstrusler og drapsforsøk på personer tilknyttet saken. Han opplyste at det dreide seg om organisert internasjonal kriminalitet med foregreninger til Sverige og Tyskland.

200 000 kroner i dusør

Walther Hammon-Hurleen kunne fortelle at sigøynerne hadde tatt opp flere lån hos ham. Med falske takstpapirer kom de med diamantsmykker og smaragder som pant. Han betalte, uten å vite at han ble svindlet fra A til Å.

I 1987 lånte han for eksempel ut to millioner kroner til en sigøyner i Oslo – med pant i gull og diamanter. Diamantene var fulgt av et takstbrev fra en av de impliserte i Drammen-saken pålydende 180 millioner kroner. Verdien på stenene var kanskje 150 kroner viste det seg senere.

– Men jeg sjekket med takstmenn. De gikk gode for prisen, og jeg ble lurt trill rundt, sa Hammon-Hurleen.

Han hadde viet all sin fritid til etterforskingen mot Karoli-brødrene. Bak det overraskende lyntipset lå et voldsomt engasjement og hundrevis av timers spaning på flere av de etterlyste sigøynerne. I halvannet år hadde han drevet sitt private politiarbeid, og flere ganger hadde han vært nær ved å bli oppdaget. Han hadde imidlertid klart å komme seg i skjul i siste liten hver gang, fortalte Hammon-Hurleen, som ikke la skjul på at han hadde gode kontakter i miljøet.

Han fikk god lønn for strevet. En sjekk på 200 000 kroner fra Kreditkassen var dusøren for hans tips som avslørte gigantkuppet i Drammen.

Walther Hammon-Hurleen hadde tidligere reist sak på grunnlag av svindelen mot ham. Saken ble imidlertid henlagt. Hvis den var blitt etterforsket til bunns, ville det aldri blitt noen bedragerisak i Drammen. Da ville gjerningsmennene alt ha sittet bak lås og slå, hevdet advokaten til Hammon-Hurleen.

Kritikkverdig takstsystem

Diamanthandlerne i Oslo forundret seg ikke over at svindelen med Kreditkassen lot seg gjennomføre. Daniel Eini, som hadde drevet i bransjen i over 20 år, sa at hele systemet for taksering av edelstener i Norge var vanvittig.

– Systemet er utrolig enkelt. Takstbrev kan skrives på vanlig ark og underskrives av diamanthandleren. Under signaturen står det at takstmannen ikke er juridisk ansvarlig for taksten. Dermed kan en takstmann sette hvilken pris han vil – også på verdiløse gjenstander, sa Daniel Eini.

Han var forundret over at det ikke fantes en sentral institusjon i Norge med den nødvendige profesjonalitet og tyngde til å taksere edelstener.

I andre land er det vanlig at gull og diamanter blir brukt som pant for lån i banker. Men bankene har egne profesjonelle takstfolk.

I Norge hadde det tidligere skjedd flere bedragerier med edelstener som var taksert til urealistiske priser, men ingen av dem hadde hatt det samme omfang som saken i Drammen, fortalte Daniel Eini.

Selv om det tidligere hadde vært tilfelle av lignende svindel, var det sjelden banker og finansinstitusjoner i Norge tok imot edelstener som panteobjekt. Drammen-kuppet var meget spesielt, hevdet den erfarne diamanthandleren.

Flere svindlet

Etter hvert sto flere fram og hevdet at de var blitt lurt av den ettersøkte bankligaen. En mann fra Mysen sa at i hans tilfelle var det gull, ikke diamanter, de involverte brukte, men persongalleriet kjente han godt igjen.

Den påståtte svindelen, som han sa kostet ham en bilforretning, ble anmeldt, men senere henlagt på grunn av bevisets stilling. I Bodø påsto en urmaker at sigøynerne fra Drammen-kuppet hadde lurt ham for 3,3 millioner kroner.

Det kom også melding om at politiet i København hadde beslaglagt en stor mengde røde, blå og blanke diamanter. Det hadde skjedd før saken i Norge kom opp, og det var fem sigøynere, deriblant den ettersøkte Karlo Mutti, som var i besittelse av stenene. Det danske politiet fant dette mistenkelig og holdt tilbake diamantene. De fem sigøynerne godtok dette, og etter at de gikk ut av døra på politihuset i København, hadde de vært som sunket i jorda – helt til Karlo Mutti dukket opp i tidenes banksvindel i Drammen.

På flukt i Europa

21 av de 25,1 millionene som banksvindlerligaen var på flukt med, kom fra hvelvet i Norges Bank. De var utbetalt i bunker med 500 tusenkronesedler i hver. Norges Bank og Kreditkassen greide å rekonstruere hvilke serienummer det var på de sedlene de ettersøkte var i besittelse av. Samtlige banker tilknyttet det internasjonale banksambandet ble informert om hvilke tusenkronesedler som stammet fra bedrageriet, og etter hvert begynte sedlene å strømme tilbake til Norge.

Det største enkeltbeløpet som ble registrert innvekslet, ble gjort i Hamburg der Karoli-brødrene byttet inn 900 000 kroner i tyske mark. Det kom også tilbake penger fra banker i Sveits og Frankrike, men etterforskerne så ikke bort fra at sigøynerne på denne måten la inn feller for å føre dem på villspor i jakten. En teori gikk ut på at Karoli-brødrene hadde søkt tilflukt i en større sigøynerkoloni i Vest-Tyskland.

Det som vanskeliggjorde arbeidet for politiet i Norge, var at deres kolleger i de europeiske landene ikke prioriterte jakten på de sju ettersøkte. Det kom få svar på henvendelsene fra Drammen-politiet, og svindlerne kunne leve Herrens glade dager i frihet. Imidlertid kom det flere tips fra privatpersoner om at sigøynerne var observert i Skandinavia og på Kontinentet.

Diamanthandleren tilbake

Det ble etter hvert klart at flere av de ettersøkte ønsket å komme tilbake. Grunnen var frykt for å bli arrestert i utlandet.

Den første som dukket opp, var diamanthandleren Ezra Murad. Han landet på Fornebu etter en drøy uke på flukt i Israel. Han bedyret sin uskyld, men foretrakk norsk varetektsfengsel framfor å bli buret inne i Israel. Han hadde følt at en pågripelse i Tel Aviv var nært forestående, og han ringte derfor til etterforskerne ved Oslo politikammer og ba dem arrangere et opplegg der han frivillig reiste hjem, men under klar forutsetning av at han skulle arresteres.

Israelsk politi gikk da med på å spare statskassen der nede for unødige utgifter.

I Oslo ventet det Murad en siktelse for delaktighet i grovt bedrageri.

Jeg er uskyldig

En uke senere satte sigøynerkvinnen Tjominka Karoli igjen føttene på norsk jord. Hun sa at hun var uskyldig, og at hennes høyeste ønske var å få se sine sju barn før hun ble satt i fengsel.

Tjominka hevdet at Karlo Mutti først hadde lurt henne til å heve bankremissene pålydende tre millioner kroner i Norges Bank. Deretter hadde han tvunget henne med i en bil og lagt ut på en kjøretur gjennom Europa.

Hun fortalte at hun først forsøkte å rømme i Hamburg, men Karlo Mutti og en mann hun ikke kjente, tvang henne tilbake i bilen.

I Paris lyktes endelig hennes fluktforsøk, og ifølge hennes egen forklaring tok hun drosje fra Paris til Amsterdam. Her kjøpte hun øyeblikkelig flybillett hjem til Norge, men ble arrestert av nederlandsk politi like etter at hun hadde passert passkontrollen. En nederlandsk domstol bestemte noen dager senere at hun skulle utleveres til Norge.

Sigøynerkongen

Den 15. februar vendte sigøynerkongen Jann Roger Dolla Karlsen Karoli frivillig hjem fra sitt skjulested i Aten etter nær tre måneders flukt fra politiet i hele. Europa. Han hadde lenge vært regnet som hovedmannen bak den store svindlersaken.

– Jeg har reist med Gud, og jeg og min bror René er uskyldige! Hadde jeg hatt noen av millionene som ble lurt fra Kreditkassen og Norges Bank, ville jeg ikke ha kommet tilbake, sa han ved ankomsten.

På Fornebu var politiet forberedt, og den passløse Karoli ble kjørt rett til avhør.

Jann Roger Karlsen – Polikarp Karoli – sa at han hadde et for stort ansvar til å begå slike forbrytelser som han var blitt beskyldt for.

Ut fra hans uttalelser kunne man imidlertid tolke at han ikke fritok de andre ettersøkte sigøynere for skyld.

Hans tid under flukten hadde vært et sant helvete, kunne han fortelle. Ferden hadde gått gjennom Sverige, Danmark, Belgia, Frankrike, Italia, Jugoslavia, Østerrike, Tsjekkoslovakia, Vest-Tyskland, Øst-Tyskland, Polen, Ungarn og Hellas. I San Remo på Den italienske riviera var han nær blitt tatt da en politimann stakk en revolver opp under haken på ham. Karoli kom seg imidlertid unna ved å kaste seg inn i en bil som kom kjørende forbi med en bekjent ved rattet.

Maktkamp for åpen scene

Jann Roger Karlsen Karolis hjemkomst utløste en heftig maktkamp for åpen scene i Oslos politiledelse. Stikk i strid med en avtale mellom politimester Willy Haugli og Karolis advokat Morten Kjensli, bestemte visepolitimester Arne Huse at den hjemvendte skulle fremstilles for varetektsfengsling. I siste liten slo imidlertid kriminalsjefen kontra og beordret løslatelse.

Den høyst uvanlige avtalen mellom Haugli og Kjensli gikk ut på at Karoli skulle få komme hjem uten å risikere varetekt. Begrunnelsen var at hans forklaring ville hjelpe politiet i den videre etterforskingen av 25 millioner-kuppet mot Kreditkassen. Flere politifolk og jurister karakteriserte avtalen som mildt sagt kontroversiell.

Siden ble Dolla likevel varetektsfengslet etter at politiet fant ut at nye momenter var kommet inn i saken. Politiet brukte to punkter i soussjefens ukegamle forklaring som grunnlag. Soussjefen hadde sagt at han kjente Karoli, og at han ble truet av ham til å opprette fiktive konti i den polskfødte sigøyneren Karlo Muttis navn.

Dolla på sin side bedyret at han aldri hadde sett soussjefen, og langt mindre gjort noen som helst forretninger med ham.

Livstegn fra Karlo Mutti

Jann Roger Karlsen Karoli la all skyld for kjempesvindelen på Karlo Mutti. Han forklarte at han kjente Mutti fra flere år tilbake gjennom sigøynerdomstolen KRIS, og da han spurte Karoli om han visste om en diamanthandler som var til å stole på, henviste Dolla ham til Ezra Murad. Ifølge Karoli hadde Mutti sagt at han ville taksere noen arve-edelstener.

Endelig ga den mystiske Karlo Mutti livstegn fra seg. Norsk politi hadde lenge vært i tvil om mannens identitet, men 20. mars møtte hans mor og far opp på Oslo politikammer og overleverte en skriftlig erklæring fra sønnen.

I brevet skrev Mutti at han var uskyldig, og at han ville melde seg for politiet straks han var overbevist om at etterforskerne kjente den fulle sannheten. Han bagatelliserte imidlertid ikke sin medvirkning i saken og sa at han var rede til å ta ansvar for sin deltagelse.

Ifølge Mutti var Karoli-familien hovedmennene bak svindelen, men også Kreditkassens soussjef kom i et merkelig lys i hans forklaring.

Han skrev i sitt brev at han trodde det var et legalt lån han var med på i Norge, og at diamantene virkelig hadde den verdi som sto i takstbrevet. Da så Dollas bror Janik ringte ham og sa at de måtte flykte fra Skandinavia fordi politiet var etter dem, fikk han sjokk, het det i brevet.

Mutti mente fra sitt skjulested i utlandet