Nordiske Kriminalsaker 1985

By Diverse

Nordiske kriminalsaker inneholder en lang rekke spennende og autentiske politisaker fra Sverige, Danmark, Finland og Island. Alle sakene er avsluttet, og domsfellelse har funnet sted.Det er nervepirrende lesning, og virkeligheten overgår ofte fantasien.Leserne får bli med inn i noen av de mest dramatiske sakene i skandinavisk politihistorie og stifter bekjentskap med det puslespillet det er å finne frem til gjerningsmennene.Bli med inn i de virkelige, dramatiske politisakene fra hele Norden. Alt er autentisk, gjenfortalt av politimenn- og kvinnene som opplevde det hele. Spennende og virkelighetsnært!-

• Language: Norwegian
• Publisher: SAGA Egmont
• Release date: Jan 2, 2017
• ISBN: 9788726093612

Book preview

Nordiske Kriminalsaker 1985

Copyright © 1985, 2018 Diverse og SAGA Egmont, an imprint of Lindhardt og Ringhof A/S Copenhagen

All rights reserved

ISBN: 9788726093612

1. e-bok version, 2018

Format: EPUB 2.0

SAGA Egmont www.saga-books.com – a part of Egmont, www.egmont.com

FORORD

Nordisk Kriminalkrønike for 1985 betrakter vi som en jubileumsutgave. Første boken kom ut i 1971 så denne er den femtende i rekken.

Krøniken har stort sett beholdt sin struktur helt fra den første utgaven. Innholdet er som i tidligere utgaver fordelt på den generelle delen, kriminalsaker fra Norden, internasjonale kriminalsaker og kriminalhistorie.

Den generelle delen behandler noen av politiets spesielle oppgaver. I den anledning har vi fått Sysselmannen på Svalbard til å gi oss en innføring i hans store ansvarsområde. Som øverste myndighet på øygruppen er han både politimester, fylkesmann, notarius publicus og hjelpedommer. Han har en krevende og allsidig oppgave i et barskt klima.

Kriminalsaker omfatter den største delen og spenner over et stort register av saker. Av norske artikler kan nevnes Herskeren over liv og død. En sak som vakte enorm publikumsinteresse. Den ble slått stort opp i massemedia og vakte oppmerksomhet langt ut over landets grenser. Altasaken var godt stoff i massemedia over en lang tidsperiode. Her får leserne en nøktern fremstilling av hva som hendte i Altaområdet da demonstranter forsøkte å stoppe en virksomhet som norske myndigheter hadde satt i gang med Stortingets velsignelse.

To artikler handler om politiets problemer når mer eller mindre desperate personer truer publikum og politi med våpen. Geværdesperado på frifot handler om en person som truet flere personer med et skarpladd gevær. Det var bare heldige omstendigheter som reddet to politimenn fra å bli skutt. Artikkelen Med dolken mot strupen handler om en politimann som ble overmannet og truet på livet.

Den falske legens meritter er en artikkel om en skøyer med hele Norden som arbeidsfelt. Fra den internasjonale delen nevner man Dødsskuddene i rettssalen. Det er en dramatisk beretning fra Tyskland om en mor som skjøt sin datters drapsmann under rettssaken slik at han døde på stedet.

Hemmelig oppdrag er en historisk artikkel om hvordan en ung kontordame ved politiets fremmedkontor i Oslo ved krigsutbruddet den 9. april 1940 var med og reddet fremmedarkiv og kartotek rett for nesen på Gestapo.

Gjennom 15 år har Nordisk Kriminalkrønike skildret mange forskjellige forbrytelser. De aller fleste saker som har tiltrukket seg publikums interesse er kommet med. Det er en dokumentasjon som er helt unik i sitt slag.

Vi overlater årets krønike til våre lesere i forvissning om at de som tidligere vil finne boken interessant, og at den kan være et bidrag i det forebyggende arbeid mot kriminalitet.

For NORGES POLITIIDRETTSFORBUND

Agnar Ulvedal

For REDAKSJONEN

O. Heiman

SYSSELMANNEN PÅ SVALBARD

Av sysselmann Carl A. Wendt, Longyearbyen.

Svalbardtraktaten av 9. februar 1920 tillegger Norge full og uinnskrenket høyhetsrett over Svalbard. Den er underskrevet av 40 land. Før den tid var det som et ingenmannsland. En rekke nasjoner hadde i flere hundre år drevet fangstvirksomhet på og rundt øygruppen. Gamle islandske annaler forteller om et land Svalbard som ble oppdaget i 1194.

Svalbard administreres av en sysselmann oppnevnt av Kongen og har myndighet som en fylkesmann. Han er politimester, notarius publicus og har ellers en rekke verv som må skjøttes under til dels barske forhold.

Sysselmann Carl A Wendt, som har permisjon fra politimesterembetet i Stavanger, gir oss i denne artikkel en interressant innføring om øygruppen Svalbard, om klimatiske forhold, dyreliv og ellers om mangt og meget som rører seg omkring i samfunnet langt der oppe i Nordishavet.

Kort beskrivelse av Svalbard

Svalbard er navnet på de øyer som ligger mellom 74°—81° nordlig bredde og 10°—35° østlig lengde. Landet utgjør til sammen ca. 62 400 km2. Dette tilsvarer ca. 1/5 av fastlands-Norge, eller omtrent størrelsen på Belgia og Nederland til sammen. De største øyene er Spitsbergen, Nordaustlandet, Edgeøya, Barentsøya, Kong Karls Land, Kvitøya, Hopen og Bjørnøya. 60 % av landet er dekket av isbreer. Golfstrømmen går langs vest- og nordkysten av Spitsbergen — den største øya i gruppen. Farvannet her er derfor åpent for skipstrafikk fra mai til ut i november. Temperaturen på vestkysten av Spitsbergen går sjelden under —30° og om sommeren sjelden over 10° C. Om sommeren er det mye tåke. Nedbøren er liten og utgjør på vestkysten ca. 300 mm årlig. Det meste kommer i form av snø.

Lysforholdene varierer sterkt fra sommer til vinter. Man har omtrent fire måneder dag og fire måneder natt, med en overgangsperiode på to måneder om høsten og to måneder om våren.

På Svalbard finnes ingen trær, men det er tallrike planter. Enkelte steder på vestkysten kan det være forholdsvis frodig med tykke mosetepper, blomster og kraftig gressvegetasjon. Øst- og nordpå er vegetasjonen skrinnere. Plantene er småvokste, og store områder kan være fullstendig nakne.

Av pattedyr har man isbjørn, sel, rein og polarrev. Moskus ble i sin tid innført fra Grønland, men er nå på det nærmeste utdødd.

Tallrike fuglearter hekker på eller gjester Svalbard. Ca. 60 % av Svalbards flateinnhold er fredet som nasjonalpark, naturreservat, fuglereservat eller plantefredningsområde. Her gjelder det særlig strenge bestemmelser som tar sikte på å verne om plante- og dyreliv og begrense motorisert ferdsel. Sysselmannen kan dispensere fra bestemmelsene for vitenskapelige formål og når særlige grunner ellers foreligger.

Geologisk er øygruppen meget interessant, med lag fra alle geologiske tidsaldre fra prekambrium (570 mill. år siden) og fram til i dag. Det finnes spor av vulkansk virksomhet i form av varme kilder i flere områder. Det finnes også store kullforekomster, og siden århundreskiftet har det vært drevet kullproduksjon.

Den samlede befolkning utgjør 3 451 personer. De betydeligste bosteder er konsentrert ved Isfjorden. Hovedsete for administrasjonen — Longyearbyen — har 1 162 innbyggere. Her har også kullselskapet Store Norske Spitsbergen Kulkompani A/S sine største anlegg. I 1975 ble det åpnet en flyplass i Longyearbyen med forbindelse til fastlandet opptil tre ganger i uken.

Ved Isfjorden ligger også de sovjetiske gruvesamfunn Barentsburg og Pyramiden med henholdsvis 1 144 og 992 innbyggere. I Barentsburg har Sovjetunionen et konsulat som ivaretar konsulære funksjoner blant den sovjetiske befolkning på Svalbard.

Ved Van Mijenfjorden sør for Isfjorden ligger den norske gruvebyen Svea med 94 innbyggere. I Ny-Ålesund ved Kongsfjorden på nordvestkysten opphørte kulldriften i 1962 etter en større eksplosjonsulykke i gruvene. Her bor det for tiden ca. 10 personer som arbeider med vedlikehold av bygninger og drift av en forskningsstasjon. En del norske og utenlandske forskere arbeider ved forskningsstasjonen for kortere eller lengre tid. Ellers er det mindre bosetninger på Kapp Linné ved innløpet til Isfjorden, på Bjørnøya og på Hopen. Mannskapene her er beskjeftiget med drift av telekommunikasjoner og værobservasjoner.

Trekk i Svalbards utvikling

Før Norge overtok suvereniteten, var Svalbard et ingenmannsland. En rekke nasjoner hadde i flere hundre år drevet fangstvirksomhet på og rundt øygruppen — til dels i en slik grad at flere dyrearter, som grønlandshvalen, reinen og hvalrossen, på det nærmeste ble utryddet. Interessen for kullforekomster mot slutten av 1800-tallet og utnyttelsen av disse skapte imidlertid behov for en fastere rettsordning i området. Etter flere resultatløse konferanser mellom de interesserte nasjoner, ble Norge som et ledd i fredsoppgjøret etter den første verdenskrig tilkjent området. Svalbardtraktaten av 9. februar 1920 tillegger Norge full og uinnskrenket høyhetsrett over Svalbard på nærmere bestemte vilkår. Traktaten begrenser høyhetsretten på to hovedpunkter: Norge kan ikke anlegge befestninger i området, og det må ikke utnyttes i krigsøyemed. Videre har Norge forpliktet seg til å gi lik adgang for alle traktatpartenes undersåtter til visse typer økonomisk virksomhet.

Til sammen har 40 land underskrevet Svalbardtraktaten. Imidlertid er det bare Sovjetunionen som har benyttet seg av de økonomiske rettigheter som traktaten sikrer innbyggerne av signatarlandene. De øvrige land som hadde økonomisk virksomhet på Svalbard, har senere trukket seg ut på grunn av dårlige økonomiske resultater av driften. Eiendommene er i stor utstrekning solgt til den norske stat.

Hva vitenskapelig virksomhet angår, er bildet noe annerledes. Svalbard har vært åpent område for internasjonal forskning, selv om dette ikke direkte fremgår av traktaten. En rekke land sender hvert år vitenskapelige ekspedisjoner til Svalbard. En del av dem overvintrer ved forskningsstasjonen i Ny-Ålesund eller ved stasjoner i Longyearbyen, Barentsburg og Hornsund. Forskningen drives i stor utstrekning i samråd med norske myndigheter, først og fremst Norsk Polarinstitutt.

Næringsvirksomhet

Kullgruvedriften er den viktigste økonomiske virksomheten. Store Norske Spitsbergen Kulkompani og det sovjetiske selskapet Trust Arktikugol tar årlig ut ca. 900 000 tonn kull fra sine anlegg.

Fangstvirksomheten spiller ikke lenger noen økonomisk rolle, derimot drives det et omfattende fiske rundt Svalbard. Norge har opprettet en fiskevernsone på 200 nautiske mil rundt øygruppen. Her er det innført reguleringer som tar sikte på å beskytte fiskebestanden mot overfiske.

Fra 1960 har flere selskaper drevet undersøkelser etter olje og gass — hittil uten at det er påvist drivverdige forekomster på land. Forhåpningene settes nå til kontinentalsokkelen rundt øygruppen.

Svalbards administrasjon

Svalbardtraktaten inneholder en rekke bestemmelser utover dem som er nevnt. Blant annet skal de skatter som oppkreves på Svalbard, utelukkende komme Svalbard til gode. Som følge av dette har Svalbard sitt eget budsjett — atskilt fra det ordinære norske statsbudsjett. Skatten er meget rimelig, noe som etter hvert har ført til at Svalbards administrasjon årlig må tilføres mellom 30 og 40 millioner kroner fra det norske statsbudsjett. Imidlertid må det tilføyes at det stort sett bare er den rene administrasjon på Svalbard som dekkes over svalbardbudsjettet. En rekke norske tiltak på Svalbard dekkes over det ordinære statsbudsjett, som f.eks. skole og sykehus.

Det er Justisdepartementet som koordinerer administrasjonen av Svalbard. Ellers står de enkelte departementer ansvarlig for sine fagområder. Et interdepartementalt polarutvalg bestående av representanter for de mest berørte departementer fungerer som et konsultativt fag- og informasjonsorgan for sentraladministrasjonen.

Lov av 17. juli 1925 om Svalbard fastsetter at Svalbard er en del av kongeriket Norge. Norsk privatrett, norsk strafferett og norsk rettspleielovgivning gjelder for Svalbard, når ikke annet er fastsatt. Andre lovbestemmelser gjelder ikke på Svalbard, uten at det er særlig fastsatt. Etter lovens § 4 kan Kongen gi alminnelige forskrifter på en rekke saksområder, f.eks. når det gjelder kirke- og skolevesen, sunnhetsvesen, bygnings- og brannvesen, jakt, fangst, fiske m.v. Dette er også gjort i stor utstrekning.

En rekke administrative gjøremål er lagt til sysselmannen. Sysselmann var betegnelsen på en tjenestemann som i høymiddelalderen ivaretok lokalforvaltningen i Norge på Kongens vegne. Hans arbeidsoppgaver omfatter så vel oppebørsel av kronens inntekter som politi- og domsfunksjoner. Da norsk administrasjon skulle etableres på Svalbard, fant man det passende å ta opp den gamle norske betegnelsen. Den gammelnorske betegnelsen på øygruppen — Svalbard (dvs. landet med de kalde kyster) — ble også tatt i bruk på den nyervervede del av kongeriket.

Sysselmannen må være jurist og beskikkes av Kongen for et tidsrom av tre år, med adgang til ett års forlengelse. Han bor og har sin administrasjon i Longyearbyen.

Sysselmannen er regjeringens øverste representant på øygruppen. Han har i den sammenheng å representere norsk myndighet overfor utenlandske statsborgere som fast eller midlertidig oppholder seg på Svalbard.

Loven gir sysselmannen samme myndighet som en fylkesmann. Han er også politimester, notarius publicus og hjelpedommer ved underretten. Han utfører en rekke namsforretninger, kan styre skjønn, oppnevner verger, har funksjoner i forbindelse med umyndiggjørelse, megling mellom ektefeller, bidragsinnkreving, barnevern m.v. I praksis må han ta seg av alle saker som ikke er lagt til andre tjenestemenn på stedet.

Sysselmannens omfattende arbeidsfelt gjenspeiler Svalbards tidligere isolerte beliggenhet. Det fantes — bortsett fra bergmester og prest — ikke andre øvrighetspersoner på Svalbard. Og når siste båt hadde forlatt øygruppen om høsten, var forbindelsen med fastlandet brutt for ca. ½ år. Dette forhold har forandret seg radikalt etter at flyplassen i Longyearbyen ble bygd.

Sysselmannen måtte lenge greie seg med minimale ressurser. Inntil begynnelsen av 1960-årene hadde han fra en til to mann til hjelp. Fremkommeligheten var vanskelig i det nesten helt veiløse landet. Fra 1950 fikk sysselmannen fartøyet Nordsyssel til disposisjon i sommertiden. På land måtte han bruke hundespann eller ski om vinteren og sine egne ben om sommeren. Fra et miljøvernsynspunkt var det ikke noe dårlig alternativ til våre dagers helikoptere og snøscootere, men særlig effektivt i et så vidstrakt område var det ikke. Dette har forandret seg sterkt i de senere år. Staten har innsett at sysselmannen må ha tilstrekkelige ressurser hvis Norge skal kunne håndheve suvereniteten over Svalbard. Den økende interesse som Svalbard har tiltrukket seg på grunn av sin beliggenhet og sine ressurser, er den viktigste grunn til denne holdningsendring hos de bevilgende myndigheter.

Det er for tiden ti ansatte ved sysselmannens kontor. Foruten sysselmannen er det en juridisk utdannet fullmektig, en førstebetjent, tre betjenter, to kontorfunksjonærer, en naturvernkonsulent og en tolk. Om sommeren blir personalet forsterket med fire betjenter på halvårsengasjement, samt en ekstra naturvernkonsulent og ferievikarer for kontorpersonalet og tolken. I tillegg kommer annen ekstrahjelp etter behov. Det er stor interesse for stillingene, og antall søkere stiger fra år til år. Som førstebetjent og betjenter ansettes bare personer med politiutdannelse og praksis fra politiet eller lensmannsetaten. Stillingene er tidsbegrenset som de fleste statsstillinger på Svalbard. For sysselmannen er perioden inntil fire år og for de øvrige inntil tre.

Sysselmannen disponerer et større antall snøscootere, to store terrenggående beltekjøretøyer og ni biler. Sambandet er godt utbygd, så vel med HF- som VHF-radio. To reléstasjoner gir god dekning over det meste av Svalbard.

Sysselmannen leier selfangstskuta Polarstar ca. sju måneder i året. Fartøyet er utstyrt med helikopterdekk og tar seg fram under de isforhold man kan vente å møte på Svalbard i tiden mai — desember.

På helårsbasis leies to fullt instrumenterte helikoptere (Bell 212). Selskapet A/S Lufttransport har året rundt fire piloter og to mekanikere på Svalbard, som betjener sysselmannsbestillingen.

I Barentsburg — russernes største bosetning på Svalbard — har sysselmannen en mindre hytte med helikopterplattform i nærheten. For øvrig vedlikeholder staten ca. 40 hytter på øygruppen til tjenesteformål og nødkvarter.

Et nytt administrasjonsbygg ble tatt i bruk i 1978. Det er meget vel utstyrt. I januar 1984 tok man i bruk et EDB-anlegg for intern bruk og kommunikasjon med anlegg på fastlandet.

Dessuten har man redningsmateriell, oljevernmateriell og annet utstyr.

Denne summariske oppregning skulle vise at sysselmannen nå står godt rustet til å utføre de tjenester som kreves av ham på Svalbard. Også Luftfartsverket, Televerket og Postverket har egne tjenestemenn i Longyearbyen. De har åremålsansettelse på samme måte som sysselmannens personale. Perioden er noe varierende fra etat til etat.

Nærmere om sysselmannens arbeidsoppgaver

Som nevnt er sysselmannens arbeidsområde meget omfattende, og det vil føre for langt å gå nærmere inn på alle de saker han har befatning med. I en artikkel i Nordisk Kriminalkrønike er det kanskje mest nærliggende å se på hans gjøremål som politimann og dommer.

Mange vil nok stusse over denne uvanlige kombinasjon, som skyldes Svalbards tidligere isolasjon. Nå skal man være oppmerksom på at sysselmannen bare er hjelpedommer under byfogden i Tromsø. Byfogden dømmer i de fleste saker, men han kan overlate mindre saker til sysselmannen eller hans fullmektig. Dertil kommer at sysselmannen aldri dømmer i saker hvor han selv har hatt befatning med saken som politimester og påtalemyndighet.

Som politimester er sysselmannen helt selvstendig. Han står direkte under Justisdepartementet som sine kolleger på fastlandet og har de samme oppgaver.

Kriminaliteten på Svalbard

Kriminaliteten på Svalbard er ikke særlig stor selv om man tar det beskjedne folketallet i betraktning. En undersøkelse foretatt i 1982 viser at antall straffesaker i perioden fra 1960 til 1981 ligger mellom 17 og 70 i året. Årsgjennomsnittet er på 44 saker.

Antall legemskrenkelser er påfallende lavt. I hele perioden er det registrert til sammen 33 tilfelle. Ikke noe år er det registrert mer enn fem tilfelle. Dette er bemerkelsesverdig i et så mannsdominert samfunn, selv om man tar hensyn til at en del saker ordnes uten at sysselmannen blandes inn.

Antall sedelighetsforbrytelser er enda mer beskjedent — det er bare registrert fire i hele perioden.

Det er vinningsforbrytelser og skadeverk som dominerer i dette ellers meget gunstige bilde. Tallet varierer sterkt fra år til år — fra to tilfelle i 1970 til 20 i 1968. Stadig flere umyndige blir pågrepet som gjerningsmenn, noe som kan forklares ved at stadig flere familier bor i Longyearbyen etter at boligforholdene er blitt sterkt forbedret. Et flertall av handlingene dreier seg om simple tyverier, hvor det stjålne er av relativt liten verdi.

Drukkenskap og fyllebråk forekommer i noen grad, selv om det ikke er så mange tilfelle som man skulle vente på bakgrunn av de liberale alkoholbestemmelser og lave priser. Ordensforstyrrelser i beruset tilstand var et større problem tidligere enn nå. Innsettelse i arrest forekommer sjelden. I perioden 1970—1981 var det til sammen 20 innsettelser i drukkenskapsarresten.

Narkotikasaker er bare så vidt registrert på Svalbard. Promillekjøring og andre forseelser mot veitrafikkloven er økende, noe som er en naturlig følge av det sterkt stigende antall snøscootere. Det er registrert over 1 000 snøscootere i Longyearbyen, og tallet begynner nå å nærme seg folketallet. Det har vært flere alvorlige ulykker både med bil og snøscooter hvor føreren har vært påvirket.

Brannsaker og arbeidsulykker forekommer. Tallene er ikke store, men det synes som antallet av branner er økende. Mange av brannene har medført stor materiell skade. Antall arbeidsulykker er ikke stort, men flere av ulykkene har resultert i død eller alvorlige personskader. Den mest alvorlige ulykken skjedde i Ny-Ålesund 5. november 1962, hvor 21 gruvearbeidere mistet livet.

Ellers fører de omfattende jakt- og fangstreguleringer og verneregler naturlig nok til en del straffesaker. Ulovlig felling av fredet vilt som isbjørn, reinsdyr, hvalross og flere fuglearter er de mest vanlige straffbare forhold i denne gruppen.

Svalbard har mange minner fra fortidens jakt- og fangstvirksomhet. Alle gravrøyser er fredet, og det samme gjelder bygninger fra før år 1900. Det har dessverre forekommet ikke så få skadeverk på slike fortidsminner fra turistenes side. I noen tilfelle er gjerningsmennene tatt på ferske spor og bøtelagt. Det sier imidlertid seg selv at slike forgåelser er vanskelige å avsløre, og det forekommer nok her betydelige mørketall.

De fleste registrerte straffbare handlinger er begått i Longyearbyen og de andre norske bosetningene. Etterforsking forekommer også i forbindelse med mistanke om straffbare forhold i de sovjetiske bosetningene. Det kan dreie seg om branner eller klager fra sovjetisk side over nordmenns forhold under opphold i Barentsburg eller Pyramiden.

Det har vært utferdiget forelegg mot sovjetiske borgere på Svalbard, men det har vært for forhold begått utenfor bosetningene.

Som nevnt foran gjelder norsk strafferett og norsk rettspleielovgivning på Svalbard, og det innebærer selvsagt også at bestemmelsene har full gyldighet i de sovjetiske bosetningene.

Turister — vitenskapsmenn

Om sommeren besøkes Svalbard av et meget stort antall turister. Dels kommer de til øygruppen som passasjerer på store cruiseskip som setter passasjerene i land på bebodde og ubebodde steder langs kysten. I 1983 hadde for eksempel Magdalenafjorden på nordvestkysten 32 anløp med til sammen ca. 15 000 passasjerer. Ikke få kommer med egne båter fra det norske fastlandet eller andre land. Andre igjen kommer med fly til Longyearbyen og drar ut i terrenget til fots.

Svalbard byr på enestående muligheter for naturopplevelser. Norske myndigheter har imidlertid ikke til hensikt å gjøre Svalbard til et utpreget turistland. Hensynet til vernetiltakene gjør det nødvendig å legge vesentlige restriksjoner på kommersiell turisme og å unngå masseturismens negative sider. Man tar derfor ikke sikte på å bygge ut innkvarteringsmuligheter og servicetilbud med tanke på turisme i stor skala.

Det finnes ikke hotell eller herberge på Svalbard som er åpent for vanlig reisende. Et mindre overnattingssted nær flyplassen er forbeholdt tilreisende tjenestemenn eller andre med spesielle oppdrag på Svalbard. Teltturister blir i Longyearbyen henvist til en provisorisk leirplass nær lufthavnen, ca. fem km utenfor selve byen.

Det finnes heller ikke noe utsalg for matvarer på Svalbard, og turistene må derfor bringe med seg alt de trenger under oppholdet. En av sysselmannens viktigste og mest arbeidskrevende oppgaver er å foreta registrering av turistene, kontrollere at de har en tilfredsstillende utrustning, og at de er informert om forholdene på Svalbard. Blant annet er det viktig å påse at de har våpen til beskyttelse mot isbjørn, som de kan møte selv om sommeren.

Et større antall norske og utenlandske vitenskapelige ekspedisjoner besøker også Svalbard i sommerhalvåret. De fleste tar kontakt med sysselmannen og Norsk Polarinstitutt før eller ved ankomst. De blir registrert og gitt nødvendig informasjon på samme måte som turistene. I motsetning til disse vil de kunne få bistand til transport og lån av hytter fra sysselmannen og Norsk Polarinstitutt. Det er derfor ganske vanlig at personer som i virkeligheten er turister, forsøker å fremstille seg som vitenskapsmenn og forskere. Vurderingen av hva som bør betraktes som seriøs forskning, foretas av sysselmannen i samråd med Norsk Polarinstitutt, men grenseoppgangen er vanskelig. Norsk fremmedlov gjelder ikke på Svalbard. Borgere av land som har tiltrådt Svalbardtraktaten, kan komme til Svalbard uten pass og visum. De kan imidlertid avvises eller utvises av sysselmannen hvis de ikke har tilstrekkelige midler eller utrustning til å oppholde seg på Svalbard, eller hvis de opptrer i strid med gjeldende bestemmelser. Denne adgang til avvisning m.v. er sjelden blitt brukt.

Fangstmenn er det ikke så mange igjen av på Svalbard. Tre—fire stykker holder det likevel gående fra år til år — mer for opplevelsens skyld enn for levebrødet, som på grunn av fredningstiltak nødvendigvis må bli magert. Sysselmannen gjør ingen anstrengelser for å rekruttere til dette yrket. Men de som får anledning til å etablere seg i en av de mange hytter som staten eier, får også en viss service fra sysselmannens transportapparat når det passer. Det er polarreven som skaffer fangstfolkene det meste av den beskjedne inntekt de kan oppnå. Dessuten får de dispensasjon for å skyte inntil to reinsdyr pr. år pr. person som et tilskudd til kosten.

Inspeksjoner

Som man ser, er det ikke lite folk som ferdes i Svalbards ødemarker i sommerhalvåret.

Dette krever en jevnlig inspeksjonsvirksomhet fra sysselmannens side. I høysesongen fra mai til september er det ikke mange dager hvor sysselmannens helikoptere står på bakken i Longyearbyen. Daglig reiser sysselmannsbetjenter til nærliggende og fjerntliggende steder på øygruppen. De faste bosetningene og fangstmenn blir besøkt, post blir overlevert og tjenestlige forretninger utført. I enkelte av bosetningene har sysselmannen faste kontordager. Ellers blir vitenskapelige ekspedisjoner og turistgrupper besøkt og inspisert. Ikke sjelden må de hjelpes ut av vanskeligheter av forskjellige slag.

Inspeksjoner blir også gjennomført med båt. Sysselmannens fartøy Polarstar går i Svalbardfarvann fra mai til desember, så lenge issituasjonen tillater det. Minst én gang i sesongen går båten på inspeksjonstur rundt hele øygruppen. Polarstar forserer de fleste ishindringer, selv om det ikke alltid går like fort. Her kommer helikopteret til hjelp. Kombinasjonen av fartøy og helikopter er ideell under svalbardforhold og gjør det mulig å komme fram overalt, på kortest mulig tid og under ugunstige værforhold som man ofte møter i disse egner. I løpet av et par timer kan man også være tilbake i Longyearbyen om det skulle kreves.

Under disse turene blir det foretatt viltobservasjoner. Videre blir hytter inspisert og reparert, søppel og skrot fjernet, drivstoffdepoter for helikopter utlagt m.v.

Inspeksjoner blir gjennomført også om vinteren, selv om hyppigheten da ikke er stor. Man bruker helikopter, beltekjøretøyer eller snøscootere. Selv om helikopterne har to motorer og allværsutrustning, vil værforhold og sikkerhetsbegrensninger likevel ofte hindre utflyging. Særlig gjelder dette lengre turer over is og vann som til Hopen og Bjørnøya. Her må man ofte bare resignere og vente på bedre vær. Men på hovedøya Spitsbergen vil man kunne ta seg fram i all slags vær med beltekjøretøyene.

Senvinteren fra mars og utover er den store scootertiden, da nær sagt hele befolkningen er i bevegelse. Selv om scootertrafikken ikke er regulert på samme måte som på fastlandet, finnes det regler som må overholdes. Man kan f.eks. ikke kjøre i naturreservatene, og i nasjonalparkene må man ha særskilt tillatelse fra sysselmannen. Videre skal man ta tilbørlig hensyn til dyrelivet.

Redningstjeneste

Sysselmannen har ansvaret for redningstjenesten på Svalbard. Svalbard er en lokal redningssentral på linje med politikamrene på fastlandet og sorterer under hovedredningssentralen i Bodø. Forholdene på Svalbard er spesielle og vanskelige, man har derfor etter hvert fått betydelige ressurser.

Scooterparken er stor, det er som nevnt registrert ca. 1 000 snøscootere på Svalbard, Kjøringen er slett ikke ufarlig. Den foregår overalt, også på breer og i skråninger hvor bresprekker og snøras truer. Man har hatt flere tragiske ulykker, både som følge av ras og ved uforsvarlig hurtig kjøring. Det er også mange som lar seg friste til altfor lange turer i dårlig vær. Dette resulterer i hyppige og krevende søkeaksjoner. Som regel viser det seg at de ettersøkte har tatt inn i hytter eller berget seg på annen måte.

Ikke så få turister forsøker å ta seg fram langs kysten i farkoster som hører hjemme på helt andre breddegrader. Kanoer, kajakker og gummibåter er stadig oftere å se i Svalbardfarvann og krever en høy redningsberedskap på sysselmannskontoret.

Røde Kors har sitt hjelpekorps i Longyearbyen. Det samarbeider med sysselmannens folk under øvelser og aksjoner. Medlemmene er vel utdannet og utrustet for innsats. Selskapet Store Norske Spitsbergen Kulkompani A/S har også sin redningsorganisasjon som trer i aksjon ved ulykker i gruvene og på anleggene. Longyearbyen sykehus er lite, men vel utstyrt for ta seg av skader ved ulykker. Ved Svalbard lufthavn finnes det vanlig brann- og havaritj eneste.

Med visse mellomrom har man hatt egne kurs i breredning for sysselmannens betjenter og medlemmer av hjelpekorpset.

Isbjørnproblemer

Isbjørnen ble totalfredet i norske områder i 1973 på grunn av synkende bestand og økende reaksjoner på isbjørnjakten. Samme år ble også en internasjonal avtale om vern av isbjørn undertegnet i Oslo av statene Canada, Danmark, Norge, USA og Sovjetunionen. Partene har under et møte i Oslo i 1981 bekreftet at de fem statene ønsker å opprettholde avtalen på ubestemt tid.

Etter de opplysninger som foreligger, er det nå temmelig sikkert at isbjørnstammen er i oppgang. Det er antatt at det i Spitsbergenområdet finnes minst et par tusen dyr.

Vanligvis er ikke isbjørnen noe stort problem for befolkningen på Svalbard. Men hvis den påtreffes på steder hvor den har problemer med å skaffe seg føde, kan den angripe uten varsel. Sommeren 1982 ble flere ekspedisjoner på østkysten av Spitsbergen angrepet og slapp fra det med nød og neppe. I mars 1984 ble to selforskere angrepet ved Ny-Ålesund. Bjørnen ble skadeskutt. Den ble senere oppsport og avlivet av sysselmannens betjenter.

Et par dødsulykker har inntruffet. Mest kjent er ulykken som inntraff i Magdalenafjorden i 1977, da en isbjørn gikk til angrep på og drepte en østerriksk turist.

En gruppe turister hadde slått leir i bunnen av fjorden. Den 18. juli om morgenen gikk en isbjørn til angrep på flere telt. En 33 år gammel mann våknet opp og krøp ut av sitt telt, åpenbart uvitende om den faren som truet. Han gikk rett på bjørnen som slo ham ned, drepte ham med et bitt over nakken og ga seg til å fortære ham, mens hans reisefeller intet kunne gjøre. De ble selv angrepet, men klarte å verge seg med det de hadde for hånden. Skytevåpen hadde de ikke med. Da sysselmannsbetjentene kom til stedet under en rutineinspeksjon dagen etter, var både bjørnen og den drepte borte.

En annen ulykke skjedde på Bjørnøya 14. november 1971. En 27 år gammel telegrafist gikk ut fra stasjonen for å gå en kortere tur. Han hadde med seg en hund, men ikke noe våpen. Da det på dette tidspunkt ikke var is rundt Bjørnøya, så man bort fra at det var fare for å møte isbjørn. Etter tre timer kom hunden alene tilbake til stasjonen. Den øvrige besetning forsto at noe galt var fatt og satte igang søk. Etter kort tid fant man liket av telegrafisten liggende ved en hytte ca. tre km østenfor stasjonen. Ved liket, som var fryktelig tilredt, satt en liten hanbjørn. Bjørnen ble skutt. Det viste seg at den var meget mager og har antagelig kommet svømmende til Bjørnøya over lang avstand.

Ellers blir bosetningene ofte oppsøkt av isbjørn hvis isforholdene ligger til rette for det. Særlig er stasjonene på Hopen og Bjørnøya utsatt. Vinteren 1983/84 er det talt opp bortimot 200 dyr på hvert sted. De mest nærgående blir holdt på avstand med knallskudd og signalpistoler. Gummikulegevær er også tatt i bruk. I desember 1982 ble det skutt en bjørn i Longyearbyen etter den hadde vært så å si på trappen til sysselmannskontoret og kirken. Ellers er det vanlig at bjørnene streifer omkring i utkanten av bebyggelsen både i Longyearbyen, Svea og andre steder. Søppelfyllingene er særlig ettertraktet.

Isbjørn kan bare skytes i nødverge eller etter tillatelse fra sysselmannen. Skinnet av bjørn som blir skutt — det kan dreie seg om opptil ti i året — blir solgt av sysselmannen på auksjon. Prisen på pelsen kan komme opp i ca. 20 000 kroner.

Svalbardrein og andre dyrearter

Rein og hvalross har vært gjenstand for en intens jakt og var på det nærmeste utryddet da Norge overtok suvereniteten over Svalbard. Etter lengre tids totalfredning er reinstammen nå oppe i over 10 000 individer. En begrenset jakt har vært tillatt for fastboende fra 1983. Også hvalrossen ble fredet og ser ut til å ha klart seg. Små flokker kan fra tid til annen sees på nordkysten. For å beskytte bestanden er det innført landstigningsforbud på øya Moffen på nordkysten. I 1929 ble 17 moskuskalver overført til Svalbard fra Grønland. Stammen har variert noe i størreise, men er nå på det nærmeste borte. Et enslig individ kan fra tid til annen observeres i nærheten av Longyearbyen, antagelig det eneste overlevende. I 1980 ble det påvist rabies på rev på Svalbard. Sykdommen er senere påvist hos både rein og sel, og har ført til omfattende vaksinasjon av husdyr, og regulering av inn- og utførsel av dyr. Samtlige sysselmannsbet jenter og fangstmenn blir vaksinert mot sykdommen.

Russerne på Svalbard

Det er som nevnt bare ett utenlandsk selskap som driver næringsvirksomhet på Svalbard, nemlig det sovjetiske statsselskapet Arktikugol. Det driver gruvedrift i Barentsburg og Pyramiden og produserer anslagsvis ca. 400 000 tonn kull årlig — omtrent det samme som Store Norske Spitsbergen Kulkompani A/S.

Som i Longyearbyen er det gruveselskapet som driver samfunnet og sørger for innbyggernes behov. Som tidligere nevnt har Sovjet også en konsul i Barentsburg, som sammen med tre visekonsuler og øvrig personell utfører konsulære gjøremål blant sovjetiske borgere.

Sysselmannen har jevnlig tjenestelig kontakt med så vel konsulatet som selskapet. Bestemmelser som er fastsatt av norske myndigheter, gjelder også for sovjetiske borgere og for selskapets virksomhet. Sysselmannen og hans betjenter besøker Barentsburg regelmessig en gang i uken.

Forholdet mellom sysselmannen og de sovjetiske representanter er godt. Drøftelsene foregår som regel i en vennskapelig og saklig atmosfære hvor man forsøker å komme fram til løsninger på de problemer som måtte oppstå. Russerne anerkjenner den norske suverenitet over øygruppen, men de har til dels en annen forståelse av de grenser traktaten setter for norsk myndighetsutøvelse. Selv om russerne bestrider rettmessigheten av visse bestemmelser som er fastsatt av norske myndigheter, blir det som regel funnet løsninger som tilfredsstiller Norges krav på suverenitet over Svalbard og russernes behov for å utnytte sine rettigheter.

Selskapet arbeider også utenfor Barentsburg og Pyramiden med undersøkelser etter kull- og mineralforekomster. Det har så vel eiendommer som utmål (bergrettigheter) andre steder på øygruppen.

Russerne har ved avtale med Luftfartsverket fått rett til å bruke flyplassen i Longyearbyen, og Aeroflot har flyanløp ca. to ganger i måneden. Selskapet har en mindre avdeling (tre—fire personer) i Longyearbyen som tar seg av selskapets trafikk på lufthavnen. Russerne har også bygd en heliport på Kapp Heer, hvor det er stasjonert fem helikoptere. Disse sørger for transport mellom flyplassen i Longyearbyen og de russiske bosetningene, samt mellom de russiske bosetningene internt.

Sovjetunionen driver en betydelig forskningsvirksomhet på Svalbard. De har forskningsstasjoner i Barentsburg og på Kapp Heer og driver en utstrakt feltvirksomhet over hele Svalbard i sommertiden.

Ellers er det livlig samkvem mellom nordmenn og russere på det idrettslige og kulturelle området. Utveksling foregår på gjensidig basis med felles arrangementer i bosetningene.

Barentsburg og Pyramiden er populære reisemål for besøkende på Svalbard. Russerne er gjestfrie og tar gjerne imot besøk, selv om det er åpenbart at det kan bli i meste laget i den mest hektiske sommertiden. De som ønsker å reise dit, må derfor ta kontakt med gruveselskapet på forhånd.

En rekke norske myndigheter besøker regelmessig de russiske bosetningene i tjenestelig øyemed. Foruten sysselmannen kan nevnes bergmesteren, Luftfartsverket, Arbeidstilsynet og Veterinærdirektoratet.

Som nevnt gjelder ikke fremmedloven på Svalbard, og russerne trenger derfor ikke pass og visum for å komme hit. Derimot må de ha pass og visum for å komme videre til det norske fastland. Ved et par anledninger har russiske borgere tatt kontakt med sysselmannen og bedt om oppholdstillatelse i Norge. Det er blitt innvilget av norske myndigheter.

POLITIETS AMBASSADØRER

Av Robert Littås, Liaison Officer, Interpol, Saint Cloud, Frankrike.

Da de nordiske landene i 1982 besluttet å sende narkotikasambandsmenn til land som produserer narkotika eller dit giftene transitteres, var dette et viktig skritt i et felles nordisk politisamarbeid, men internasjonalt var det ikke noe nytt. Andre land hadde på et langt tidligere tidspunkt benyttet den samme metoden for å effektivisere kampen mot narkotikadyrking og -transport.

Skjematisk kan man gripe inn mot narkotika på tre punkter:

i produsent- eller transittland

ved grensen der narkotikaen er på vei inn i landet

innen landet.

En sambandsmanns aktitivitet er hovedsakelig begrenset til det første punkt. Det er selvfølgelig det beste at man har med en representant så tidlig som overhodet mulig, enten man vil gripe inn på et meget tidlig stadium, for å stoppe narkotikaen og/eller kureren før varen når fram bestemmelsesstedet, eller på et senere tidspunkt for å kunne pågripe organisatorene.

Politimenn fra USA tidlig ute

Alt like etter den annen verdenskrig sendte amerikanerne ut sin første narkotikaagent. Han ble sendt til Roma for å hjelpe til i kampen mot mafiaens narkotikaforretninger. Da man begynte å få problemer med cannabis og heroin fra Mexico, ble det umiddelbart sendt folk dit, og denne virksomheten har siden vært i rask vekst. Den føderale administrasjonen mot narkotika (D.E. A.) har nå totalt 170 politifolk og rundt hundre andre funksjonærer (kontorfolk, sjåfører etc.) utenlands. Disse er plassert på 62 steder i 42 forskjellige land. Utplasseringsstedene blir byttet straks man merker nye trender i narkotikatrafikken. Amerikanerne har imidlertid store problemer når et kontor skal nedlegges. Vertslandet protesterer, og forsøker å overtale DEA for å få beholde de amerikanske narkotikapolitiene. Den samme reaksjonen kommer fra ambassadøren ved den ambassaden som narkotikaagenten har vært tilknyttet. Dette til tross for at han kanskje bare et år tidligere fnyste ved tanken på å få en politimann inn i det diplomatiske miljøet.

Foruten det daglige samarbeid og informasjonsutveksling med vertslandets politi, har DEA satset på å utdanne sine kolleger i det land eller den region hvor de arbeider. Man gir stipendier til studiebesøk i USA og arrangerer lokale kurser for å trene opp narkotikapolitimenn. Dette er selvfølgelig en lønnsom investering, idet vertslandets politi samtidig som det utvider sine kunnskaper om narkotika og etterforskingsteknikk, automatisk får et innblikk i Amerikas problemer. Dette letter det fremtidige samarbeidet.

Canada er et annet land hvor man har et særlig fremtidsrettet politi, og hvor man i mange år har sendt ut politifolk til ambassader på strategiske steder, ikke bare i narkotikasammenheng, men også spesialister innen andre grener, som f.eks. valutaforfalskning, immigrasjon og sikkerhetstjeneste.

Heroinen kommer til Europa

I begynnelsen av 1970-tallet ble Europa rammet av en heroinbølge. Det var flere årsaker til at dette stoffet gjorde sin entré på det europeiske kontinent. Da den amerikanske armeen trakk seg tilbake fra Sørøst-Asia, ble det et stort overskudd på heroin idet kundene forsvant. Europa hadde i noen år forberedt seg psykologisk på heroin gjennom bruken av cannabis og lignende stoffer. Distributørene var allerede på plass i de større byene i Europa, ofte hos noen av de kineserne som levde og virket på vårt kontinent. Mange av disse var helt uvitende om at de ble utnyttet i heroinsmugling, da de med orientalsk gjestfrihet tok imot slektninger eller venner fra Hongkong.

Heroinet kom overraskende på Europa. Politi og tollvesen var ikke forberedt på den organiserte handelen, verken når det gjaldt kunnskap eller organisasjon. Den store oppmerksomhet som heroinets gjennombrudd fikk, førte imidlertid med seg ett gode. Det oppsto en enorm aktivitet blant de ansvarlige, lover ble satt i verk, sentrale nasjonale narkotikaenheter ble satt opp, spesialister ble utdannet på lokalt nivå, og man begynte i stadig større grad å prioritere kampen mot narkotika.

Foruten på den repressive siden satset man også på prevensjon og rehabilitering. Når det gjaldt å hjelpe misbrukerne, ble utallige måter prøvd med vekslende resultat. De store ressursene som er blitt satset på rehabilitering, har gitt et ganske magert resultat, tilbakefallsprosenten har vært meget høy.

Liaison officers

Det første samlede europeiske initiativet ble tatt i 1972 etter forslag fra Sverige. Man besluttet da at tre liaison officers (sambandsoffiserer) skulle nomineres ved Interpols generalsekretariat for å få et samlet bilde av stillingen. Disse skulle ikke være fast ansatt av Interpol, men skulle besøke landene i Europa tre ganger i året. Hver sambandsmann besøkte 8—10 land hver gang, hvoretter han reiste til Interpols generalsekretariat og møtte sine to kolleger, som hadde besøkt sine regioner i Europa. Sammen utarbeidet de en skriftlig rapport, som dels beskrev stillingen, dels kom med forslag om hvordan kampen mot den organiserte handelen med narkotika kunne effektiviseres.

Etter hvert innså de forskjellige lands politimyndigheter at den erfaring som disse sambandsmennene skaffet seg, burde utnyttes bedre. I stedet for at de kom tilbake til sine respektive hjemland etter hver rundtur, ville man at de skulle få fast ansettelse ved generalsekretariatet. Man ble enig om at det skulle opprettes fem sambandsstillinger ved Interpols sentralkontor i Saint Cloud utenfor Paris, hver med en bestemt geografisk sone som sitt arbeidsfelt. Denne ordningen trådte i kraft 1. j anuar 1975. Senere er den utvidet med ytterligere en liaison officer.

Bangkok narkotikasentrum

Denne gruppen med sambandsmenn har vært meget nyttig i samarbeidet innen Europa, men det var flere land som var interessert i å engasjere seg mer aktivt i dyrkingsområdene for narkotika. Flere land inngikk derfor tosidige avtaler med Thailands regjering om å få sende politimenn til Bangkok. Sverige var forholdsvis tidlig ute; allerede i 1977 hadde man en politimann på plass der. I likhet med andre politimenn på post i Thailand fikk han tittelen legal attaché, og var tilknyttet den svenske ambassaden. Man mente at diplomatisk status var viktig av flere årsaker. De to viktigste var sikkerheten og høyere personlig status som skulle ha en gunstig virkning på resultatet. Antallet utenlandske liaison officers i Bangkok økte raskt, og en del land har nå flere representanter. I 1984 var følgende land representert av politimenn i Thailand: USA, Canada, Australia, New Zealand, Frankrike, Vest-Tyskland, Hongkong, Italia, Nederland og Japan, foruten de nordiske landene som blir representert av en svensk politimann. Interpols generalsekretariat har en malaysisk politioffiser som sin representant.

Å tjenstgjøre i Bangkok eller i et annet utviklingsland er naturligvis noe helt annet enn tjeneste hjemme. Til og med i et industrialisert land som Sverige med statlig politi kan jo arbeidsvilkårene være forskjellig i de forskjellige landsdeler. Arbeidssituasjonen for politiet i en stor by har ikke mye til felles med det arbeidet en kollega i fjellverdenen utfører. Hvis man tenker seg et utviklingsland i det det fjerne Østen med dels uskolert befolkning, som på enkelte steder gjennom mange år har livnært seg ved opiumdyrking, så forstår man at kampen mot narkotika virker annerledes for dem. Legger man så til det faktum at politisk opposisjonelle grupper i Den gylne triangel har basert sin virksomhet på inntekter fra narkotikaproduksjon, så kompliserer dette ytterligere problemet.

Laboratoriene som raffinerer opium til ren heroin, befinner seg oftest i grensetraktene mellom Burma og Thailand. Disse områdene blir i stor utstrekning kontrollert av private armeer, og hver og en av dem sørger for å få sin del av inntektene fra trafikken, enten ved beskatning av dyrkerne eller ved beskyttelse av opiumtransportene.

Når myndighetene forsøker å slå til mot disse aktivitetene, skjer det ved å sette inn nasjonale forsvarsstyrker. Rene kriger med opptil hundrevis av døde er ikke uvanlig. Det finnes ingen veier i terrenget, og dette er en stor fordel for de illegale, lokalkjente gruppene. Merker de at overmakten er for stor, kommer de seg over grensen og venter på at regjeringstroppene skal trekke seg tilbake. De primitive laboratoriene er det lett å erstatte med nye, og så er heroinproduksjonen i gang igjen.

Mottiltak

Thailand satser energisk på å stoppe narkotikaflommen. Foruten hemmende tiltak forsøker man med internasjonal hjelp å få opiumdyrkerne til å gå over til å dyrke andre planter. Det er en meget vanskelig oppgave å overtale lokalbefolkningen til å bytte ut den tradisjonelle opiumen med noe annet. Råopium gir en sikker inntekt, og den er lett å lagre og transportere. Dessuten blir regjeringens forsøk motarbeidet av opiumkongene, som ser sin eksistens truet.

Sambandsmannen i Bangkok har en mengde forskjellige enheter å samarbeide med:

Police Narcotics Suppression Center

Metropolitan Narcotics Unit

Bangkokpolitiets 7. subdivision

Office of Narcotics Control Board

Royal Thai Border Patrol Police

Tollen ved flyplassen i Bangkok.

Dessuten samarbeider han selvfølgelig med de andre landenes liaison officers. Samtlige utenlandske politimenn som arbeider i Bangkok, har organisert seg i en forening (FANC) for å ivareta felles interesser. Sammenslutningen besto i 1984 av representanter fra 11 land og Interpolrepresentanten. Medlemstallet var 20.

Heroinproduksjonen i Den gyldne triangel er dels basert på hjemmemarkedet og dels på eksport. En stor del går til Nederland og distribueres derfra videre i Europa. Den økende chartertrafikken medfører at direkte smugling til forbrukerlandene stadig blir større. Et annet viktig narkotikum som produseres i Thailand, er cannabis, som sendes ut i form av såkalte Thaisticks eller Buddasticks, i første rekke til Australia og i mindre utstrekning til Europa og Nord-Amerika.

De seneste årene har heroin fra denne del av verden konkurrert med heroin fra Pakistan. Sistnevnte land svarer nå for 80—90 % av den heroin som blir beslaglagt på vårt kontinent.

Arbeidsoppgavene er varierende, som f.eks. å gi de skandinaviske myndighetene beskjed om at det er en narkotikatransport underveis, å identifisere organisatorer som er utpekt av pågrepne personer i Norden, og sette inn tiltak mot disse i Thailand, å bistå etterforskingspersonell som er kommet til stedet, i samarbeid med thailandsk politi, å overvåke personer som mistenkes for å organisere smugling av narkotika til Norden, å delta i konferanser i regionen etc. Person- og registerkontroller er spesielt tidkrevende idet det ikke finnes noen sentrale registre. Som de øvrige sambandsmennene skal den utsendte i Bangkok overvåke nabolandene, deres holdning i narkotikaspørsmål og allmenn utvikling som skaper problemer for den operative virksomheten, spesielt hvis han har saker på gang.

Et vanskelig problem, spesielt i utviklingslandene, er korrupsjonen. Det er et samfunnsonde i alle narkotikaområder. Det er selvfølgelig meget frustrerende for en ambisiøs sambandsmann å komme over en narkotikalanger som han vet har kjøpt seg ut, men det er bare å svelge ergrelsen og arbeide videre. Som gjest i et land er det ikke stort man kan gjøre for å endre systemer som ikke engang landets myndigheter kan hamle opp med til tross for energiske forsøk.

Svensk politimann til Nederland

Samtidig med at de svenske myndigheter sendte en mann til Bangkok, i november 1977, ble det også opprettet en stilling i Haag. Årsaken til dette var ganske klar. Helt fra narkotikaen gjorde sin entré i Europa, har Nederland hatt en nøkkelrolle når det gjelder distribusjonen videre. Liberal lovgivning og tilpassing har gjort Nederland til det naturlige senter i Vest-Europa. Den store betydningen har minsket noe i de siste årene, andre steder har tatt opp konkurransen, men fremdeles er Amsterdam nummer én både for misbrukeren og narkotikasmugleren som ønsker å kjøpe et parti og smugle til sitt hjemland.

Alle som har vært på Dam-torget i Amsterdam, vet hvor åpent gatehandelen med narkotika foregår i denne byen. Et stort antall utenlandske narkotikamisbrukere har slått seg ned i Amsterdam. Den evige jakt på store penger for å finansiere misbruket har resultert i en meget høy kriminalitet, innbrudd i hus og biler, butikktyverier, ran etc.

Amsterdams lovlydige borgere har nå mistet tålmodigheten og forlangt at politiet må gjøre noe for å skape fred og ro i gatene. Disse kravene har resultert i en fordobling av narkotikaavsnittet fra ca. 35 til 70 personer. De nye politimennene skal i første rekke ta seg av gatehandelen med narkotika og følgene av denne. Forsterkningen skjedde i første halvår av 1984, og når dette skrives, er ikke virkningen kjent. Samtidig kjemper Amsterdams lokale myndigheter med regjeringen om et spørsmål som har fått stor publisitet, nemlig fri distribusjon av heroin til rundt tusen heroinmisbrukere som er spesielt langt nede både fysisk og psykisk.

Ved siden av Nederlands generelt viktige rolle i narkotikasammenheng var Sveriges beslutning om å plassere en mann der basert på det tradisjonelle svenske amfetaminproblemet. Denne type narkotika produseres illegalt i store kvanta i Nederland, i første rekke for eksport til Skandinavia og Storbritannia. Godt samarbeid mellom nederlandsk og svensk politi har gitt meget bra resultater.

Sambandsmannen i Haag har kontor i den svenske ambassaden, og har også et skrivebord til disposisjon hos Centrale Recherdhe Informatiedient (CRI), en myndighet som har omtrent samme oppgave som den svenske rikspolisstyrelsen.

En av sambandsmannens oppgaver er å holde kontakt med flere enheter og individer. Politidistriktene i Nederland er meget selvstendige og informerer ikke CRI så ofte som de burde. Derfor må sambandsmannen i Haag kontinuerlig besøke i hvert fall de større distriktene i landet, men heldigvis er jo ikke landet av de største geografisk sett. Det er også representanter i Haag fra flere andre land, blant andre fra Canada, USA og Storbritannia.

Problem

Tjenesten i Haag har helt fra starten av hatt en krevende arbeidsbyrde. Antallet saker øker stadig, og i 1983 ble ikke mindre enn 195 saker behandlet der. En mengde telefonforespørsler for informasjon er nødvendige, og journalføring og registrering er tidkrevende, selv om det finnes hjelp til noe av kontorarbeidet. Sambandsmannen kommer også ofte i dilemma fordi saker som er meget viktige i Skandinavia, blir regnet for å være av minimal interesse av de nederlandske kollegene.

Betegnende for dette er noe som skjedde for noen år siden, da to politimenn fra Skandinavia reiste til Amsterdam i forbindelse med en cannabissak. Beslagene i saken dreide seg dreide seg om et par kilo. De skandinaviske representantene møtte kolleger fra Amsterdams narkotikaavdeling, og da disse fikk saken lagt fram, ble det helt stille en stund, til en av nederlenderne sa:

— Ja, det var jo interessant, men hva kom dere egentlig hit for?

For en nederlandsk politimann var det utenkelig å reise den lange veien fra Skandinavia til Nederland på grunn av noen kilo cannabis. Slike ting gjør det vanskelig for sambandsmannen å skape entusiasme for saker som i Skandinavia har vakt stor oppmerksomhet, men som i Nederland blir regnet som bagatellmessige.

I likhet med i de øvrige utplasseringsstedene har representanten i Haag stor variasjon i arbeidsoppgavene. Foruten informasjonsutveksling i forskjellige former, har man på dette sted klart å påvirke de nederlandske myndighetene til å gripe inn overfor nederlandske hovedmenn som organiserer narkotikaleveranser til Skandinavia. Som følge av nordiske etterforskinger har nederlandske statsadvokater fremmet saker mot mistenkte som har bodd i Nederland og med fellende resultat.

Svensk sambandsmann i København

De svenske myndighetenes erfaringer med utplasserte sambandsmenn har tydeligvis vært gode, for man har fortsatt arbeidet, og i oktober 1981 ble en sambandsmann stasjonert i København. København har en enorm betydning for narkotikadistribusjonen i Norden, og kan sammenlignes med Amsterdams betydning for hele Vest-Europa.

Riktignok har det svenske og danske politiet hatt et nesten friksjonsfritt samarbeid i mange år i narkotikasaker og andre grener av politiets arbeid, men ikke noe er jo så bra at det ikke kan gjøres bedre. Det er ingen ting som kan erstatte fysisk nærvær når det gjelder det daglige samarbeid. Debatten om Christiania gjorde Danmark spesielt aktuelt, og tallet på narkotikasaker økte stadig. På grunn av Danmarks beliggenhet så nær kontinentet, kunne kontaktmannen gjennom den daglige kontakten med narkotikapolitiet fange opp strategiske informasjoner for Sverige. Arbeidet i København skiller seg en del fra andre sambandsmenns, idet arbeidet er basert på eksklusive svensk-danske interesser.

De første tre årene var denne tjenesten knyttet til den svenske ambassaden, men fra høsten 1984 skal tjenesten omorganiseres. I skrivende stund er ikke premissene for dette samarbeidet ferdig utarbeidet.

Også i Danmark finnes det flere enheter å samarbeide med for å få full uttelling. Blant andre kan nevnes politiets narkotikaavdeling i København, rikspolitisjefens narkotika — og utlendingekontor, rikspolitisjefens reiseavdeling (tilsvarer det svenske rikskrim), Københavnspolitiets uroavdeling, Interpol København, de viktigste politidistriktene og den amerikanske DEA-representanten. Danmark er uten tvil det land utenfor Sverige hvor flest svenske statsborgere blir tatt for narkotikaforbrytelser. I 1981 f.eks. var tallet 226. I tillegg kommer utenlandske statsborgere som mistenkes for å engasjere seg i narkotikahandel i Sverige. Sambandsmannens hovedoppgave er selvfølgelig narkotikaspørsmål, men han medvirker også i andre politisaker hvor hans nærvær i København kan være til spesiell nytte.

Politimenn til strategiske steder

Det nordiske politisamarbeidet resulterte altså i 1982 i at hvert land skulle sende sambandsmenn som foruten sitt eget land også skulle betjene de øvrige nordiske landene innen rammen for Interpolsamarbeidet. Hvert land er suverent når det gjelder å fatte beslutninger i administrative og organisatoriske spørsmål, men metodene i det praktiske arbeidet er like. I juli 1984 er nordiske samarbeidsmenn utplassert på flere strategiske steder, som framgår av det følgende:

Wiesbaden og Lima

Danmark har sendt politimenn til Wiesbaden i Vest-Tyskland og til Lima i Peru.

Tysk lovgivning i narkotikaspørsmål er basert på universalprinsippene, og dermed blir narkotikasaker etterforsket av det sentrale føderale politiet (BKA), selv om sakene ikke direkte berører forbundsrepublikken. Spanings- og andre registre er godt oppbygd og overført til data, og de er en verdifull kilde til opplysninger både i narkotikasaker og omtrenden på narkotikamarkedet. Tysklands geografiske beliggenhet gjør landet til et naturlig transittland for narkotika til Norden. Angående aktiviteten kan sies at sambandsmannen i 1983 registrerte 174 saker, hadde 2000 telefonsamtaler og foretok 18 tjenestereiser innen- og utenfor Vest-Tyskland. På grunn av den stadig økende narkotikatrafikken har man her, i likhet med i Haag, diskutert å utvide tjenesten med én mann.

I de senere år er kokain den type narkotika som ser ut til å ha økt mest i popularitet. Det har vært en dramatisk økning i beslagene de siste årene. Fra beslag på ca. 20 kg i 1974 er det i de to siste årene registrert 400 kg (1982) og over 1000 kg (1983). Det ser ut til at prisene stort sett er blitt lavere, og det er tendenser til at de totalt er på vei nedover. Dette har ført til en kraftig økende produksjon i de land hvor preparatene blir fremstilt, spesielt i Colombia, Bolivia og Peru. Å dyrke kokainbusken er en tradisjonell måte å tjene penger på for den fattige indianerbefolkningen i Andesfjellene, og denne befolkningen har tygget kokablad i århundrer. Enkelte land innen regionen forsøker å stoppe dyrkingen og eksporten av denne giften. I Colombia f.eks. regner man med at ca. 200 politifolk mister livet hvert år i kampen mot narkotikaen.

Colombia er også en stor produsent av cannabis, og dominerer det nord-amerikanske markedet. Europa får også cannabis fra Sør-Amerika, men i mindre kvanta. Det er mest med tanke på kokain at en dansk sambandsmann er stasjonert i Lima, Peru. Som oftest blir kokain transportert med fly på grunn av de store avstandene, men båttransporter har også forekommet. At kurerer svelger kokainen under flyreisen, er en meget vanlig fremgangsmåte.

Sambandsmannen i Lima har Peru og Colombia som arbeidsområde. Han er knyttet til den danske ambassaden, og ambassadøren er hans sjef i politiske og diplomatiske spørsmål. Den samme regel gjelder for samtlige sambandsmenn, unntatt den som er plassert ved det vesttyske BKA. En annen generell regel er at kommunikasjonen kan skje direkte med det forespørrende landet, men moderlandet skal holdes informert.

Islamabad

Som foran nevnt er heroinen fra Det fjerne Østen for en stor del utkonkurrert av billig førsteklasses heroin som fremstilles i grensetraktene mellom Afghanistan og Pakistan. Man regner med at heroin herfra nå dominerer markedet i Europa. Den fraktes som regel med fly, men båt og post er også benyttet.

Norske myndigheter plasserte en mann ved den norske ambassaden i Islamabad i Pakistan for at han i samarbeid med landets myndigheter og de øvrige liaison officers skulle forsøke å demme opp for den sterke strømmen av narkotika mot vest. Pakistan er også produsent av store kvanta cannabis (hasjisj), og landet er en tradisjonell eksportør av denne vare til Vest-Europa. Også Pakistans naboland som India, Nepal og Sri Lanka er meget aktuelle i narkotikasammenheng.

Den norske sambandsmannen i Islamabad har fått egen sjåfør, tolk og kontorhjelp for å kunne løse sine oppgaver.

London

De norske myndigheter har også sendt en mann til London. Storbritannia har tradisjonelt sterke forbindelser med Skandinavia, både økonomisk og kulturelt. Billig pakistansk heroin kommer i store mengder til landet. En del av denne narkotika transitteres til andre europeiske land eller til Nord-Amerika. Det har også vært fremstilt psykotroper i Pakistan i en del år, og en del av disse har havnet i Skandinavia.

Den norske sambandsmannen, som i likhet med de øvrige sambandsmennene har førstebetjents grad, samarbeider hovedsakelig med to nasjonale enheter: Tollvesenet, som i Storbritannia har en meget sterk stilling, og Central Drugs Intelligence Unit. Sistnevnte etat, som innhenter, analyserer og distribuerer informasjoner om organisert narkotikakriminalitet, har sete i Scotland Yards hovedkontor i London. Halvparten av personalet rekrutteres fra hovedstadens politi og resten fra landdistriktene. Personalet tjenstgjør bare i to år i avdelingen, og går så tilbake til hjemdistriktet. Totalt består personalet av rundt 30 personer, og man disponerer et førsteklasses dataregister.

Bangkok, Haag og Aten

I forbindelse med det nordiske initiativet har de svenske myndigheter utvidet antallet av sine tjenestemenn i utlandet. De to postene i Bangkok og Haag er beholdt, og en ny er etablert i Aten. Det var flere grunner til å velge denne byen. Den har en strategisk beliggenhet på ruten mellom produksjonslandene i Midtøsten og bestemmelsesstedene i Vest-Europa.

Foruten de rent operative oppgavene er sambandsmannen i Aten en meget viktig brikke når det gjelder å oppdage trender og på et tidlig tidspunkt legge merke til hva som skjer på narkotikamarkedet i Middelhavsområdet. Sambandsmannens område omfatter foruten Hellas også Italia, Jugoslavia, Malta og Kypros. I denne regionen finnes også sambandsmenn fra Vest-Tyskland, Canada og USA. Som i andre land i regionen finnes her både vanlig politi og militærpoliti, men det eksisterer ingen sentral narkotika-enhet, så arbeidet er en balansegang mellom de forskjellige enhetene. I Hellas har man besluttet å gå over til statspoliti, men det er ennå ikke realisert.

Nordisk samarbeid

Finland deltar i den nordiske gruppen når det gjelder sambandsmenn, men har ikke sendt noen representant ennå. Det har vært fremme planer om å sende en mann til Spania og en til India, men foreløpig er det ikke gjort.

I prinsippet tjenstgjør sambandsmennene i to år med mulighet til ett års forlengelse. De har én fri hjemreise i året.

Det fine samarbeidet mellom politiet i de nordiske land er forsterket og utdypet ved at myndighetene har sendt sambandsmenn til produksjons- og transittområder av narkotika. Internasjonalt ser man med beundring — og kanskje litt misunnelse — på hvordan vi har lykkes i å nå så langt i vårt internasjonale engasjement, til tross for de små ressurser våre land har i sammenligning med de store landene på kontinentet. Politimyndighetene og politikerne er verd en lovtale for den friske måten de angriper internasjonal narkotikakriminalitet, et samfunnsonde som bare kan nøytraliseres gjennom samarbeid over alle grenser på alle fronter. Den mest effektive måten å forhindre at vår ungdom faller som offer for denne kriminelle aktitivitet, er å stoppe narkotikaen før den når våre grenser, og å kartlegge de internasjonale profitørenes virksomhet, for å kunne gripe inn på et høyt nivå. De nordiske sambandsmennene har en stor misjon å fylle i denne strategi.

FN-POLITI PÅ KYPROS

Av politikommissær E. Døcker Sørensen, Lyngby.

Formålet med denne artikkelen er å gi en redegjørelse for De forente nasjoners fredsbevarende operasjoner for å medvirke til en eventuell løsning av Kypros’ problemer.

For bedre å forklare de oppgaver en FN-styrke — så vel militær som sivilpoliti — blir tildelt og skal løse i fellesskap, innleder vi med en orientering om Kypros’ geografiske beliggenhet, befolkning og historiske utvikling.

Geografisk beliggenhet

Kypros er Middelhavets tredje største øy, og gjennom tidene den tradisjonelle innfallsvei til Midtøsten.

Med sin beliggenhet, ca. 70 km fra Tyrkia, ca. 400 km fra nærmeste greske område — øya Rhodos — 100 km fra Syria, 170 km fra Libanon, 250 km fra Israel og ca. 400 km fra Egypt, har Kypros en stor strategisk betydning for stormaktenes kontroll over Midtøsten og det østlige Middelhav.

Kypros’ areal utgjør ca. 9 200 km2, tilsvarende en fjerdedel av Danmark. I lengde — fra øst til vest — er øya ca. 225 km, og i bredde — fra sør til nord — ca. 100 km.

Topografisk sett kan øya deles i tre områder:

et nordlig, smalt område med en øst-vest løpende fjellkjede, Kyrenia-fjellene og Karpas,

et sørvestlig område med Troodos-fjellene,

et høysletteområde, Messaoria-høysletten mellom de to tidligere nevnte fjellområdene.

Fjellene inneholder store mengder verdifulle mineraler som kobber, asbest, svovelkis og jern.

Messaoria-høyslettens navn betyr området mellom de to fjellene. Kypros’ hovedstad — Nicosia — ligger i dette området.

Øya, som er temmelig utilgjengelig fra havet, råder over tre store havner: Famagusta med kaianlegg for havgående skip, Limassol med øyas største og nyeste havn og kaianlegg for havgående skip, og Larnaca med to kaier for havgående skip.

Utover dette finnes atskillige mindre havner. Vi kan nevne Kyrenia og Paphos, men de anvendes bare av fiskekuttere og mindre kystfartøyer.

I 1972 var det to store flyplasser på øya, Nicosia internasjonale lufthavn og den britiske Akrotiri, samt ti mindre. Av disse var det imidlertid bare Lakatamia og Tumbou som hadde noen betydning.

Under urolighetene i 1974 ble Nicosia lufthavn sterkt skadet av tyrkiske flyangrep, den er nå under FN-kontroll og ikke i normal drift.

I dag hersker gresk-kypriotene over en ny internasjonal lufthavn sør for Larnaca. FN anvender denne flyplassen.

Erca er bygd ut av tyrkisk-kypriotene som internasjonal lufthavn etter den tyrkiske invasjonen i juli 1974.

Etter at Nicosia lufthavn ble satt ut av drift, har FN tillatelse til å anvende flyplassen Akrotiri. Det finnes ikke noe jernbanenett på Kypros.

Befolkning

Befolkningen på Kypros anslås til å være ca. 620 000 mennesker. Det har ikke vært noen offisiell folketelling på øya siden 1960. Da var fordelingen 77 % gresk-kyprioter, 18,3 % tyrkisk-kyprioter og 4,7 % briter, armenere og andre. Denne fordelingen gjaldt stort sett til 1974.

I forbindelse med den tyrkiske invasjonen i 1974 foregikk en større folkeflytting, idet ca. 180 000 gresk-kyprioter flyktet mot sør ut av den delen av øya som ble besatt av den tyrkiske hær. På det nåværende tidspunkt antar man at mindre enn 1 000 gresk-kyprioter bor på den nordlige delen av øya.

Etter den tyrkiske invasjonen har Tyrkia overført ca. 20 000 tyrkere som har fått jord og eiendommer i de byene og landsbyene som gresk-kypriotene forlot.

Gresk- og tyrkisk-kyprioter har hvert sitt språk som begge er offisielle, i likhet med engelsk.

Religionen på øya er preget av de to befolkningsgruppene. Gresk-kypriotene er gresk-ortodokse, mens tyrkisk-kypriotene tilhører den sunnittiske delen av Islam.

Historisk utvikling

Kypros’ historie er nær forbundet med Midtøstens, og øya har derfor spilt en viktig rolle, spesielt som utgangspunkt for angripere. Dette har medført en omtumlet tilværelse med mange eierskifter.

Fra ca. 1300 f. K. til 1960, da republikken Kypros ble dannet, har øya vært eid og behersket av ikke mindre enn 12 forskjellige maktkonstellasjoner i forskjellige tidsrom, som for eksempel grekere, fønikere, assyrere, egyptere, persere, romere, bysantinere, venezianere, tyrkere og briter — de sistnevnte fra 1878 til 1960.

Under den greske frihetskrig — 1821—1829 — uttalte Kypros’ erkebiskop offentlig at han var for gresk uavhengighet, og innledet en kampanje for å befri Kypros fra den tyrkiske sultan, med henblikk på en sammenslutning med Grekenland — eller Hellas som det nå heter. Dette skulle bli innledningen til en langvarig kamp for Enosis, dvs. sammenslutning med Hellas.

I 1950 ble biskopen av Kitium valgt til erkebiskop Makarios III, og fikk samtidig den tradisjonelle tittel av Etnark — folkefører — for det greske folk på Kypros.

Hvis Makarios fra begynnelsen av hadde hatt en uavhengig og selvstendig stat som mål, kunne han ha skapt en felles