Norske Kriminalsaker 1992

By Diverse

True crime - de virkelige historier fra Norge.Bli med, og les om dramatiske politisaker i norsk politihistorie.Norske kriminalsaker inneholder en lang rekke spennende, autentiske saker, som er skrevet av politimennene og -kvinnene som var med i oppklaringsarbeidet. Alle sakene er avsluttet, og domsfellelse har funnet sted. Det er nervepirrende lesning, og virkeligheten overgår ofte fantasien.Leserne får bli med inn i noen av de mest dramatiske sakene i norsk politihistorie og stifter bekjentskap med puslespillet som legges for å finne gjerningsmennene.-

• Language: Norwegian
• Publisher: SAGA Egmont
• Release date: Jan 2, 2017
• ISBN: 9788726092936

Book preview

Norske Kriminalsaker 1992

Copyright © 1992, 2018 Diverse og SAGA Egmont, an imprint of Lindhardt og Ringhof A/S Copenhagen

All rights reserved

ISBN: 9788726092936

1. e-bok version, 2018

Format: EPUB 2.0

SAGA Egmont www.saga-books.com – a part of Egmont, www.egmont.com

KRIMINALSAKER • NORGE

MAYDAY FRA SCANDINAVIAN STAR

Tidlig lørdag morgen den 7. april 1990 står motorfergen Scandinavian Star i brann i Skagerrak, i sjøområdet mellom Norge, Sverige og Danmark.

158 mennesker omkommer. Den største fergekatastrofe i nordisk farvann er et faktum.

Et storstilt redningsarbeid settes i gang med deltagelse fra norske, svenske og danske redningsmyndigheter. Alle skip i området kommer til unnsetning.

Omfattende redningsarbeid

Et omfattende arbeid blir iverksatt både i Norge, Sverige og Danmark. I første omgang skal bergede tas hånd om. De kommer i land i forskjellige havner i området. Dernest kommer det omfattende arbeid med å identifisere omkomne, tragedien som har rammet et hundretalls familier, berører direkte også politiets håndtering av saken. Et kriseapparat blir etablert for å gi hjelp og trøst.

Dernest tar man fatt på det møysommelige etterforskingsarbeidet. Her har en pyroman vært på ferde. Selvfølgelig reiser man også spørsmålet om sikkerheten om bord. Hvordan kunne en brann få et slikt omfang?

Tre lands myndigheter involveres direkte i krisehåndtering og etterforsking. Stikkordet for dette arbeidet blir fra første stund koordinering og samarbeid. Over det hele hviler imidlertid i flere uker en sakral stemning – tanken på alle lidende og all sorgen hos de etterlatte blir man ikke så lett kvitt.

Katastrofen minutt for minutt

02.30 SOS

02.37 Hovedredningssentralen varslet

02.41 Svensk og dansk redningstjeneste varslet

02.45 Stena Saga stand by ved havaristen

03.15 Göteborg stiller med bl. a. 2 helikoptere

04.12 Første overlevende tatt opp fra havaristen. Kraftig brann

04.30 12 røykdykkere underveis fra Sverige

05.05 Stena Saga melder om at det ikke er flere om bord i Scandinavian Star

09.05 Politi og krisepsykiatri mobilisert

Redningsaksjonen time for time

Natt til lørdag 7. april 1990 kort tid før kl 02.00 oppdages en mindre brann om bord på Scandinavian Star underveis fra Oslo til Frederikshavn. Brannen blir slukket.

Kort tid etter kl 02.00 går brannalarmen på ny. Flere passasjerer melder om røykutvikling i lugarseksjoner på styrbord side. Giftig røyk brer seg raskt i flere lugarkorridorer.

Kl 02.24 sender Scandinavian Star nødsignal. Redningsarbeidet innledes, Stena Saga som befinner seg i nærheten, kommer til assistanse.

Kl 03.20 forlater siste livbåt med kapteinen om bord Scandinavian Star. Tilbake på det brennende skipet er staff-captain og en del besetningsmedlemmer som fortsetter brannslukningen.

Kl 11.55 tas skipet under slep til Lysekil. Fra tidlige morgentimer har man kjent til at et stort antall omkomne befinner seg om bord.

Kl 21.17 fortøyes Scandinavian Star ved kai i Lysekil.

Søndag 8. april (palmesøndag) kl 16.00 er brannen slukket. Redningsarbeidet er avsluttet. Arbeidet med å identifisere omkomne blir satt i verk.

Hendelsene – dag for dag

7. april – overlevende fra Scandinavian Star blir tatt imot på forskjellige steder i Danmark, Sverige og Norge. Registrering finner sted, samtidig som de første undersøkelser iverksettes med tanke på å kartlegge omstendighetene omkring brannen.

7. april – den norske ID-gruppen reiser til Lysekil for å forberede identifikasjonsarbeidet i samarbeid med danske og svenske kolleger.

8. april – de første politifolkene går om bord på Scandinavian Star etter at brannen er slukket. Identifiseringsarbeidet av omkomne starter.

10. april – gjennom avtale mellom de berørte myndigheter i Danmark, Sverige og Norge blir man enig om følgende arbeidsdeling:

– Oslo politikammer har hovedansvaret for etterforskingen for så vidt gjelder jakten på en brannstifter.

– Frederiksberg Politikreds, København, har hovedansvaret for etterforskingen for så vidt gjelder driften av skipet, herunder mot skipets offiserer og rederi.

– Uddevallapolisen, Sverige, har hovedansvaret for gjennomføring av de tekniske undersøkelser om bord på Scandinavian Star.

11. april – innledes sjøforklaringen i Sø- og Handelsretten i København.

De siste omkomne blir hentet ut av ulykkesskipet.

13. april – langfredag – samtlige 158 omkomne er identifisert.

16. april – 2. påskedag – offentliggjøres navnene på de omkomne gjennom NRK.

18. april tas Scandinavian Star under slep fra Lysekil og ankommer København neste dag.

20. april oppnevnes et utvalg for å undersøke forholdene omkring brannkatastrofen.

I januar 1991 fremlegges granskningsutvalgets rapport.

Mars 1991 henlegger riksadvokaten saken for brannstiftelse, idet gjerningsmannen antas omkommet.

Juni 1991 – to danske statsborgere samt den norske kapteinen er siktet i Danmark for brudd på sikkerhetsbestemmelsene.

– Liten tue kan – ?

Like før kl 02.00 natt til lørdag slår brannalarmen inn på broen om bord i Scandinavian Star. Det er oppdaget en brann i korridoren på babord side i en lugarseksjon på høyde med bildekket.

Besetningsmedlemmer som kommer til brannstedet, konstaterer at brannen allerede er slukket av passasjerer som har kommet til stedet. Brannen synes åpenbart å ha vært påsatt i en sammenrasket bylt av sengetøy og noe papir. Ilden har bare medført en del svimerker på gulv og vegger. Brannrestene blir kostet opp og samlet i en plastsekk. Det hele synes å være bagatellmessig. Faren er over. Det rapporteres tilbake til broen.

Kort tid etter kl 02.00 går brannalarmen på ny. Etter hvert blir det slått inn flere alarmer rundt omkring på skipet. En katastrofe som skal komme til å koste 158 menneskeliv, er under utvikling.

Alvoret i situasjonen er antageligvis ikke i noens tanker i den første tiden etter alarmen. Om kort tid kommer det imidlertid meldinger om at røyk velter opp i korridorene på skipets styrbord side. De ansvarlige om bord blir fort klar over at de står overfor en utvikling som gjør det nødvendig med bistand. Følgende nødmeldinger går ut fra skipet:

02.24: MAYDAY fra Scandinavian Star til Tjøme Radio. 500–600 personer om bord: Vi går i livbåtene.

02.25: Scandinavian Star varsler Stena Saga og ber Stena Saga være stand by.

02.25: MAYDAY delay fra Tjøme Radio: Scandinavian Star i brann. Skipet forlates. Trenger umiddelbar assistanse.

En rekke skip melder seg med en gang. Redningsoperasjonen er i gang.

Hovedredningssentralen i Stavanger blir varslet. En storstilt redningsinnsats blir iverksatt. Den svenske passasjerfergen Stena Saga får ledelsen av redningsarbeidet ute på havet.

I ettertid vet vi at årsaken til brannkatastrofen var en brann av samme karakter som den som nettopp hadde blitt slukket på babord side. Arnestedet til katastrofebrannen var selvfølgelig så utbrent at det var lite igjen av det brennfang som var benyttet ved anstiftelsen. Også her synes det imidlertid å ha vært samlet sammen en del løst materiale, hvoretter det var tent på med fyrstikker eller lighter. Den siste brannen var påsatt i en lugarseksjon som var under reparasjon. Det må være noe av forklaringen på at den ikke ble oppdaget tidligere. På grunnlag av det omfattende bevismateriale som senere ble innhentet, kunne det heller ikke være særlig tvil om at man her sto overfor en påsatt brann.

De spørsmål som likevel tidlig meldte seg, var hvordan en slik brann kunne få så katastrofale følger om bord på en passasjerferge. Nettopp de strenge sikkerhetskrav og krav om trening i redningsprosedyrer skal være en garanti mot at en brann skal kunne spre seg på denne måten. Dette ble viktige spørsmål for alle de undersøkelser som ble iverksatt. Her skulle man ikke bare lete etter en pyroman. Det ble også spørsmål om ansvar for skipsoffiserer og rederi. Var alle sikkerhetskrav ivaretatt?

Katastrofemeldingen

Lørdag morgen den 7. april 1990 – dagen før palmesøndag – vekkes mange til de første katastrofemeldingene i radioens nyhetssendinger. Fergen Scandinavian Star står i brann ute i Skagerrak, på vei fra Oslo til Frederikshavn, Danmark. Om bord i fergen befinner seg et større antall norske passasjerer som har benyttet anledningen til en liten shopping-tur ved inngangen til påskeuken. Noen av passasjerene skulle videre nedover mot kontinentet på en etterlengtet ferietur. Turen skal komme til å ende i et mareritt. Men ennå er ingen klar over omfanget av katastrofen.

Allerede tidlig på morgenen kommer de første meldinger om at et større antall mennesker antagelig er omkommet i brannen. Situasjonen er imidlertid meget uklar. Redningsarbeidet er fortsatt i gang, og en rekke overlevende blir tatt om bord i andre fartøyer som har kommet til hjelp for å evakuere skipet som ligger som en lysende fakkel i åpent farvann. Det er foreløpig ingen som har oversikt over hvem som blir reddet fra borde.

Utover lørdagen får man etter hvert oversikt over de overlevende som blir brakt i land på vidt forskjellige steder i Norge, Danmark og Sverige. Et nitidig arbeid blir satt i gang for å samle all informasjon om overlevende og eventuelle omkomne. Ikke minst når det gjelder hvem som er omkommet, møter man tidlig store problemer, idet det er umulig å oppdrive fullstendige lister over passasjerer om bord. Redningstjenesten blir nedringt fra bekymrede og fortvilte pårørende som prøver å finne ut hvordan det står til med deres nærmeste.

Før det riktig går opp for folk hvor alvorlig katastrofen er, står man overfor et omfattende arbeid som haster, men som også stiller krav til personell og organisasjon. Her må skaffes en oversikt over alle som har vært om bord, samt alle som blir berget i land. Det må sørges for forpleining og underhold. Tidlig foreligger også opplysninger om at brannen har vært påsatt. Her står vi overfor en etterforsking som må påregnes bli meget omfattende. Med andre ord haster det å få innkalt nødvendige mannskaper for å ta fatt på de mange og omfattende oppgaver. Arbeidet skal organiseres, og sist, men ikke minst er det nødvendig å legge opp til et tett samarbeid med de myndigheter som er blitt engasjert i krisehandling på begge sider av Skagerrak. Foruten norsk politi blir både dansk og svensk politi direkte involvert fra første stund.

Den siste overlevende

Under ledelse av skipets nestkommanderende satte Scandinavian Stars egne røykdykkere i gang søk i de røykfylte korridorer. Utenfor på dekk var det en hektisk aktivitet med å få passasjerer over i livbåter. Tilstanden kunne til dels virke kaotisk. Barn, voksne og eldre, passasjerer og mannskap, om hverandre, skulle skaffes plass. Mangel på ledelse og besluttsomhet var tydelig, selv om det innimellom ble vist både vilje og evne til å få situasjonen under kontroll.

Langt fra støyen utenfra søker røykdykkerne rundt i korridorer etter flere overlevende. Her nede i stillheten og mørket er det at den grufulle sannheten kommer for en dag. Rundt i korridorer ligger et stort – om enn ukjent antall – omkomne, noen steder i tette klynger. Her ligger eldre og yngre om hverandre, også familier med små barn. På vei ut til redningen er de blitt innhentet av den giftige røyken som har rullet fram i korridorene.

I de tidlige morgentimer tikker katastrofemeldingen ut over eteren. Til tross for den storstilte redningsinnsats vet man nå at skipet er en brennende likkiste.

Etter at skipet er forlatt av alle overlevende med unntak av en håndfull redningsmannskaper – tror man – er det likevel én person tilbake som skal finne redningen. Kl 05.00 ringer vekkerklokken i lugaren til en 20 år gammel dansk pike. Bare en uke i forveien mønstret hun på skipet. Nå ser hun redningstau henge ned langs skipssiden utenfor lugarvinduet, og svart røyk siver inn gjennom dørsprekken. Etter hvert går den grufulle sannhet opp for henne: Skipet er forlatt. Hun er tilbake på et brennende skip. Om bord hersker stillheten.

Hun blir fort klar over at hun ikke har noen mulighet til å komme ut gjennom den røykfylte korridoren og begynner sin ensomme kamp for å overleve. Glasset i lugarvinduet er for tykt til å kunne slås ut. Sikker på at hun er blitt gjenglemt og ikke vil overleve, skriver hun navnet sitt på en lapp og forteller hva som er skjedd. Hun greier likevel å roe seg ned, og ved hjelp av et vått håndkle foran munnen greier hun å få nok filtrert luft.

I det dødsstille og forlatte skipet er det likevel noen som har fortsatt letingen etter overlevende. Hun blir funnet av røykdykkere, og først i redningshelikopteret underveis til Sandefjord kommer reaksjonene. Men hun er i live.

Situasjonen ved Oslo politikammer lørdag formiddag 7. april

Lørdag formiddag hersket en travel aktivitet. Hovedredningssentralen i Stavanger har åpnet sin krisetelefon, og hundrevis, om ikke tusenvis, av bekymrede pårørende ringer inn for å få vite hvordan det står til med deres kjære. På dette tidspunkt hadde man ingen oversikt over overlevende, enn si lister over dem som var om bord. Alle navn ble imidlertid registrert, mens de pårørende fortsatt måtte vente i uvisshet. Noen bekymret seg likevel uten grunn. Mange av henvendelsene gjaldt personer som hele natten hadde befunnet seg trygt om bord på andre ferger på vei mot Danmark og kontinentet.

Redningsoperasjonen var fortsatt også i gang, selv om det nå bare dreide seg om brannslukning. Ca kl 12.00 ble det bestemt at koordineringen av det videre redningsarbeidet skulle overføres til Göteborg redningssentral, fordi man nå var klar over at skipet befant seg i svensk farvann. Skipet ble tatt under slep til Lysekil, noen mil utenfor Uddevalla. Her skulle siste del av slukningsarbeidet finne sted. Her ventet også etter hvert politiets kriminaltekniske eksperter sammen med spesialister på identifikasjonsarbeid. Et nitidig men gruoppvekkende arbeid skulle snart utføres inne i de mørke, tilsotede og til dels brannherjede lugarseksjoner.

De overlevende var tatt i land en rekke steder i Norge, Sverige og Danmark. I Frederikshavn sto politiet klar til å registrere alle overlevende som kom med fergen Stena Saga. Samtidig med at alle navn på overlevende ble registrert, ble de også filmet på video. Dette skulle vise seg å få stor betydning for etterforskingsarbeidet, idet det senere oppsto rykter om at enkeltpersoner angivelig skulle ha lurt seg unna registreringen i land. Kanskje var det den ukjente brannstifter som ville unngå å få sitt navn brakt inn i saken? Ryktene skulle imidlertid vise seg å være uten grunnlag.

Både i Sandefjord og Fredrikstad sto politiet klar til å registrere et større antall overlevende etter hvert som disse ble brakt i land fra redningsfartøyer. Så vel passasjerer som mannskap – de fleste av dem portugisiske statsborgere – ble gitt førstehjelp og forpleining. Deretter organiserte man busstransport tilbake til Oslo, hvor skipet hadde gått ut fra.

Ved Oslo politikammer var de første forberedelser tatt tidlig på formiddagen. De fleste passasjerer var fra Oslo eller området omkring, og dette ville involvere politikammeret direkte i varslingsarbeidet. Det var også nå klart at det så snart som mulig måtte innledes et omfattende arbeid for å innhente opplysninger om omkomne, samt å innlede etterforsking blant annet ved å avhøre de mange som var reddet fra borde.

Etter konferanse med det lokale rederikontor ble Royal Christiania Hotel i Oslo sentrum leid for å kunne ta hånd om de overlevende. Her var det ikke bare materielle behov som skulle dekkes i en krisesituasjon. Krisepsykiatri og prestetjeneste ble involvert for å ta seg av krise- og sorgarbeid.

Det var ikke uten videre klart hvem som skulle ha det overordnede ansvar for å etterforske saken. Så vel norsk, svensk som dansk politi hadde formelt sett jurisdiksjon i saken. I samtlige tre land var også politiet allerede engasjert i en eller annen form. Mot denne bakgrunn besluttet den norske riksadvokat kl 13.00 på lørdag at all etterforsking i saken for så vidt gjaldt tiltak i Norge, skulle koordineres fra Oslo politikammer. Med det startet det møysommelige arbeid å innhente informasjon fra de politikamre som hadde vært involvert i den første fase av redningsaksjonen. Dertil måtte det innledes et direkte samarbeid med politiet i Frederikshavn og Uddevalla.

En kriseorganisasjon tar form

Tidlig på ettermiddagen lørdag 7. april hadde Oslo politikammer bygd opp en stab som var klar til å ta fatt på oppgavene. I kommandorommet hersket allerede en hektisk aktivitet, telefonene kimte, opplysninger ble innhentet. Man sto nå overfor følgende oppgaver:

– Overlevende måtte skaffes nødvendig forplening.

– Pårørende måtte tas hånd om.

– Identifikasjonsgruppen trengte bistand til å innhente opplysninger om savnede.

– Etterforsking skulle innledes.

Første oppgave som skulle løses, var å ta hånd om alle overlevende som var på vei tilbake til Oslo. Her ble etablert en egen gruppe som også fikk ansvaret for all informasjons- og varslingstjeneste vis-à-vis overlevende og pårørende. Arbeidet ble organisert ved Royal Christiania Hotel.

Denne varslingsgruppen la opp arbeidet i nær kontakt med kriseteam og prestetjeneste. Marerittet fra natten i forveien skapte behov for mer enn materiell underbringelse.

Ved ankomst til hotellet ble alle overlevende registrert på ny. Det ble lagt stor vekt på at all informasjon var korrekt. Alt ble kontrollert mot opplysninger innhentet fra ilandstigningsstedene. Ved denne registreringen ble det også gjennomført summariske avhør av hver enkelt. Formålet var å sikre mulig informasjon som kunne ha betydning for etterforskingen. Lokalisering av en pyroman var selvfølgelig høyt prioritert. Det var imidlertid ingen som hadde opplysninger som kunne ha ført til et raskt gjennombrudd i saken.

Varslingsgruppen fikk også umiddelbart ansvaret for å ta hånd om alle pårørende som meldte seg på Royal Christiania Hotel. Også her ble hotellets fasiliteter stilt til rådighet i flere dager, slik at alle pårørende kunne oppholde seg på stedet. Gjennom dette arrangementet ble det gitt støtte fra kriseteam og prestetjeneste til sorgbehandling. Her kunne også politiet holde alle pårørende løpende orientert om utviklingen i krisearbeidet for øvrig. Spesielt skal fremheves at det her ble anledning til å innhente detaljerte opplysninger om hver enkelt av de savnede uten at dette ble en for sterk følelsesmessig belastning på pårørende.

Virksomheten ved Royal Christiania Hotel ble lagt ned onsdag 11. april. Varslingsgruppen fikk imidlertid fortsatt ansvaret for den videre kontakt med de pårørende. Det ble lagt spesielt stor vekt på den personlige kontakt som allerede var etablert mellom de enkelte polititjenestemenn og savnedes familiemedlemmer. Denne kontakt ble opprettholdt gjennom det videre identifiseringsarbeid og helt fram til forsommeren, da de personlige eiendeler ble tilbakelevert til arvingene etter et møysommelig registreringsarbeid.

Den neste del av kriseorganisasjonen besto av en etterretningsgruppe. Denne etterretningsgruppen fikk ansvaret for å skaffe oversikt over alle som hadde vært om bord, samt å foreta en nøyaktig registrering av samtlige reddede. Etterretningsgruppen fikk også ansvaret for innsamling og koordinering av alle opplysninger om savnede til bruk for identifikasjonsgruppen som allerede var etablert med en egen stab ved Kriminalpolitisentralen.

Etterretningsgruppens arbeidsinnsats var sterkt konsentrert rundt de første fem dager etter at ulykken fant sted. Det ble lagt stor vekt på kontroll og sjekking av alle persondata. Det var spesielt viktig å foreta undersøkelser om det fantes overlevende fra ulykkesfergen som hadde unngått registrering ved redningsoperasjonen. I den første tiden svirret rykter om personer som skulle ha unndratt seg registrering. Fantes kanskje her en ukjent brannstifter? Alle disse rykter ble imidlertid avkreftet.

Den tredje del av kriseorganisasjonen besto av en egen etterforskingsgruppe. Denne etterforskingsgruppen fikk ansvaret for å legge opp etterforsking, i første rekke med sikte på å finne en mulig brannstifter. Dette var en oppgave som man fra første stund visste ville kunne ta lang tid – og kreve store resurser. Flere hundre personer skulle avhøres. Omfattende tekniske undersøkelser skulle gjennomføres om bord i skipet. Her ble det umiddelbart etablert kontakt med politiet i Uddevalla som hadde jurisdiksjon over brannfergen. I den første fase av etterforskingen ble det lagt stor vekt på å organisere og strukturere all informasjon som ble innhentet. Det var viktig å beholde oversikten i det store vell av detaljer.

Identifikasjonsarbeidet

Identifikasjonsarbeidet var uten tvil den tyngste jobb som ble utført etter katastrofebrannen. Dette er et arbeid som krever sin mann fullt ut, ikke minst når det gjelder krav til nøyaktighet og faglig kyndighet. Det som gjorde denne jobben spesielt tyngende, var imidlertid de psykiske belastninger ved å få tragedien så nær inn på livet.

Allerede lørdag formiddag 7. april, ble den norske ID-grappen v/formannen, politiavdelingssjef Tore Almeli ved Kriminalpolitisentralen, varslet og bedt om å forberede gruppens medlemmer på det arbeid man nå sto overfor.

Foruten politifolk ved Kriminalpolitisentralen består den norske ID-gruppen av rettsmedisinere og rettsodontologer. Gruppen har medlemmer over hele landet. Siden man her sto overfor en formidabel oppgave, ble det nødvendig å innkalle samtlige medlemmer fra hele landet.

Lørdag ettermiddag var medlemmer av den norske ID-gruppen på plass i Lysekil. Fergen sto fortsatt i brann, og alle, unntatt medlemmer av redningstjenesten, var nektet å gå om bord. Tiden ble imidlertid benyttet til å planlegge det videre arbeidsopplegg sammen med medlemmer av den danske ID-gruppen og de svenske kriminalteknikere. Oppgaven skulle ikke bli enkel, og tiden til forberedelse var ikke bortkastet.

Først søndag 8. april kl 16.00 er brannen slukket. De første gjør seg klar til å gå om bord. En jobb skal gjøres, men entusiasmen er ikke nærværende. Alle vet hva de går til.

Virkeligheten skal imidlertid vise seg å være mer grufull enn man kunne forestille seg.

I skipets dyp hersker kaos. Det er mørkt, og alle må ta seg fram med varsomhet. Lyset fra lommelyktene flakker over utbrente korridorer, og plutselig ser man de første umiskjennelige rester av brannherjede menneskekropper. Gassmaskene er nødvendige da lukten og røyken fortsatt henger tungt i luften. Alle blir kontrollert før de går om bord, og alle blir kontrollert når de kommer i land. Her skal man ikke risikere å tape ytterligere liv.

Så begynner første del av identifikasjonsarbeidet. Alt blir nøye fotografert og registrert før noe fjernes. Noen steder er skipet så utbrent at det bare er benrester og kraniedeler igjen. Dette kan bli et puslespill ved identifikasjon, og det er også viktig å sikre seg alle gjenstander som kan bidra til å kaste lys over identiteten.

Mange av de omkomne blir imidlertid funnet i områder av skipet som ikke har vært utsatt for direkte ild. Rundt omkring i de mange lugarer ligger døde mennesker i køyer, på gulv og på badet i sine lugarer. Stengt inne av giftig røyk og gass har de ikke hatt noen fluktmulighet. Men også her inne bak de stengte dører har røyken gjort sin virkning. Mange steder ser man sporene etter en fortvilet kamp for å nå ut til friheten.

Langsomt ble alle omkomne fraktet ut av dødsskipet. Første del av identifikasjonsarbeidet er avsluttet, men mer gjenstår. Mandag kveld forlater det første vogntog med omkomne Lysekil med kurs for Oslo. Vogntoget ble overmalt, verken firmanavn eller andre kjennetegn var synlig da det forlot Lysekil. Vogntoget ble eskortert av svensk politi fram til grensen, hvor norsk politi sto klar og overtok.

Den første del av ferden for de omkomne er tilbakelagt. Første stoppested er Rettsmedisinsk Institutt i Oslo. Her foregår det egentlige identifikasjonsarbeidet. Alle data som er innhentet fra pårørende, fra tannleger etc. om de savnede, blir nå sammenholdt med all informasjon om den omkomne. Her er rettsmedisinerne og rettsodontologene på hjemmebane. Etter hvert som identifikasjonene er avsluttet, blir den enkelte omkomne lagt i kiste og fraktet til Fornebu, hvor en hangar er stilt til disposisjon som det siste stoppested før de enkelte kan bringes tilbake