Fra DNA til eksistensialisme: - i Henri Bergsons fotspor

By Oddvar Anfinset

Denne boken handler til stor del om den franske filosofen Henri Bergson. Den er også et forsøk på å forstå ham i et sammenheng dvs. i lys av moderne naturvitenskapelig forskning og teoridannelse. Her har jeg forsøkt å relatere både til biologi og fysikk. Ikke minst ser vi i DNA molekylet den kvalitative kraft som Bergson ser i alt liv og ikke minst hos oss mennesket. En kraft som gjør att vi vill skape og forme vår tilværelse og som gir oss en eksistensiell opplevelse av mening.

"La oss bli fortrolig med oss selv slik vi er, i et fyldig nærvær, fyldig og dertil føyelig som vi kan utvide bakover i det vi stadig trenger tilbake den skjerm som skjuler oss for oss selv. La oss gripe den ytre verden slik den er, ikke bare på overflaten, i det aktuelle øyeblikk, men i dybden, i den umiddelbare fortid som presser på og fører den med i et livsoppsving, og straks vil det stivnede mykes opp, det slumrende vekkes. Det døde gjenoppstå fra vår forstenede persepsjon" (Bergson 1911)

• Language: Svenska
• Publisher: Books on Demand
• Release date: Feb 4, 2019
• ISBN: 9789177859857

Oddvar Anfinset

Jeg heter Oddvar Anfinset. Jeg er leg. psykolog med spesialistkompetanse i klinisk psykologi og tok min utdannelse i Oslo, men jeg bor i Sverige og har tilbrakt det meste av mitt yrkesvirksomme liv her. I mange år arbeidet jeg i psykiatrien, men de seneste 20 årene hadde jeg privat praksis. Jeg er også legitimert psykoterapeut. Siden noen år tilbake er jeg pensjonist

Book preview

Fra DNA til eksistensialisme

Oddvar Anfinset.  Fra DNA til eksistensialisme -i Henri Bergsons fotspor

Innhold

Innledning

Tiden

Biologi og eksistensialisme

1. Henri Bergson

Bergsons hovedretninger

Naturvitenskap og humanisme

Fantasi og vitenskap

Vår indre verden

2. Den astronomiske tiden

Entropi

Er tiden homogen?

En absolutt tid

Tiden i relativitetsteorien

Tidspilen

3. En annen tid

Den Bergsonianske tiden

Varighet og bevissthet

Einstein versus Bergson

Kvalitet og kvantitet

4. En skapende utvikling

L'élan vital

Det selviske genet

Richard Dawkins

Tidsperspektivet

Grunnlaget for humanismen

Egenskap, kraft eller energi

Definisjonen av livet

Overflatejeg og dypjeg

Absolutt og relativt

Språket

Musikk og poesi

5. Den frie viljen

Usikkerhetsprinsippet

Kvantemekanikken

Reichs feiltagelse

Avvisningen

Intuisjon og moral

Vår fantastiske indre verden

Kommentar

Dialogen

Litteratur

Impressum

Oddvar Anfinset.  Fra DNA til eksistensialisme -i Henri Bergsons fotspor

Innhold

Innledning .

Tiden

Biologi og eksistensialisme

Henri Bergson 1

Bergsons hovedretninger

Naturvitenskap og humanisme

Fantasi og vitenskap

Vår indre verden

Den astronomiske tiden. 2

Entropi.

Tiden - er den uendelig eller endelig.

Er tiden homogen?.

En absolutt tid.

Tiden i relativitetsteorien.

Den generelle og den spesielle relativitetsteorien

Nyere tenkning om den astronomiske tiden.

Tidspilen.

En annen tid 3.

Den Bergsonianske tiden

Varighet og bevissthet.

Einstein versus Bergson

Kvalitet og kvantitet.

En skapande utvikling 4

L'élan vital.

Det selviske genet

Richard Dawkins

Tidsperspektivet

Det kumulative utvalgsprinsippet.

Grunnlaget for humanismen

Egenskap, kraft eller energi

Definisjonen av livet

Instinkt, intuisjon og intelligens

Absolutt og relativt.

Språket

Musikk og poesi.

Den frie viljen 5

Usikkerhetsprinsippet.

Kvantemekanikken

Bergsons betydning for filosofien 6

Sartres plass i fransk

Bergsons betydning for psykoterapien.

Reichs feiltagelse .

Når livet blir hindret i sin streben. 7

Avvisningen.

Tilbaketrekningen - vårt slektskap med sneglene.

Å fødes inn livet -den andre og tilblivelsen.

Intuisjon og moral .

Vår fantastiske indre verden

Summering av intuisjon og intelligens

Tvangskarakterene -vår kulturs trofaste. 8

Eksistensiell karakteranalyse. 9

Dialogen.

Litteratur.

Innledning

For hundre år siden var det mulig å ha et ganske godt overblikk over alle vitenskaper. I dagens samfunn er det ikke lenger slik - vi blir mer og mer spesialiserte. På grunn av den enorme kunnskapsmengden innenfor hvert fag er det nærmest umulig å holde seg godt informert utenfor sitt eget fagområde. Ja, til og med innenfor det som egentlig er ens eget område, må man velge en liten bit av kaken. Så snart en beveger seg utenfor sin egen spesialitet blir man nødt til å nøye seg med mer eller mindre populariserte framstillinger, og dermed blir slike framstillingsformer uhyre viktige for oss. Populariseringer finnes i en rekke varianter innenfor de fleste fagområder - senest i multimediaform. Det går et skille mellom naturvitenskapelige og humanistiske fag. Innenfor hvert av disse fagområdene kan det være forholdsvis enkelt à sette seg inn i beslektede områder, men det er vanligvis forbundet med ganske store anstrengelser å overskride grensen mellom naturvitenskap og humanistiske fag. Humanisten opplever for eksempel ofte at han ikke har de nødvendige kunnskaper innen matematikk, fysikk og kjemi. Gode populariseringen blir derfor uvurderlige. På samme vis som man kan bruke fine dataprogram uten å kunne noe om programvarens oppbygning, kan man forstå prinsippene i for eksempel relativitetsteorien, uten å kunne den kompliserte matematikken som er nødvendig for å gjøre bevisføringen.

Mitt område er psykologien, men mange av de temaene jeg har tenkt å behandle i denne boken tvinger meg ut over mine grenser. Jeg må gi meg inn i både fysikkens og biologiens verden, og kan på disse områdene ikke gjøre annet enn å ty til populariserte framstillinger.

Filosofien blir et viktig område i denne boken og også her må jeg erkjenne min begrensning; jeg er ikke skolert filosof og kommer derfor til å velge de emnene fra filosofien som passer for meg, og som understøtter min tankegang som psykolog.

Under arbeidet med min foregående bok ble jeg på et annet vis en tidligere klar over hvilken betydning tidsbegrepet har - både vitenskapsteoretisk og i psykoterapiens teori og teknikk. Det var først og fremst den franske filosofen Henri Bergson (1859-1941) som åpnet øynene mine for viktigheten av å se det astronomiske tidsbegrepets begrensninger. Når man skal forsøke forstå seg på tiden i menneskets indre verden må man ta i bruk et annet, et fenomenologisk, tidsbegrep. Det tok lang tid å for meg å komme til denne innsikten, for, som alle andre, har jeg holdt et fast tak i klokken og latt den styre, strukturere og mekanisere meg.

En rød tråd i denne boken kommer med andre ord til å være tiden. Tiden slik vi lever i den, opplever den, utvikles i den og eldes i den. Tiden som den eksistensielle dimensjonen som vi ikke kan se bort fra om vi vil forstå meningen med vår egen tilværelse. En målsetning med boken er derfor også å forsøke å føre tidsaspektet inn i psykologi og psykoterapi, og se på hvilke konsekvenser dette kan få.

Tiden

I hvilken grad vi mennesker er opptatt av tiden viser seg ganske tydelig i den mottakelse fysikeren Steven Hawkings bok Univers uten grenser (Hawking 1988) har fått. Det sies at når det gjelder et enkelt verk er det bare bibelen som har blitt solgt i større antall. Her behandler han tidsproblemet inngående, villet jeg vill komme tilbake til.

Klokken og tiden er faste og konkrete holdepunkt for mennesker i vår tid. For mange er en riktig klokke noe av det viktigste i tilværelsen. Vi er fulle av beundring for fysikernes atomklokker som styrer satellitter og hjelper til med navigasjonen i luften og på havet med en presisjon som er nesten ufattelig. Overfor dette er det bare å konstatere at vi ser på vår tidsopplevelse som noe unøyaktig og ufullkomment som hele tiden må korrigeres mot den nøyaktige klokken. Vi kan føle en viss stolthet når vi kan bedømme tiden noenlunde riktig: Jeg trodde klokken var syv og så var den faktisk bare fem over. Ikke slik å forstå at jeg mener vi kan klare oss uten klokken, eller at de fysikerne som har funnet opp atomklokken ikke skulle være verd vår fulle beundring. Nei, jeg mener bare å peke på at det finnes andre aspekter ved tiden som lett blir overskygget av vår interesse for urverkets mekaniske og elektroniske fullkommenhet. Vår fascinasjon for denne abstrakte tiden gjør imidlertid sitt til å avskjære oss fra å forstå tiden i vår indre verden. Tiden i den indre verden er av en helt annen karakter og har en annen betydning. På mange vis er denne tidsforståelsen viktigere enn det ytre astronomiske tidsaspektet. Det er jo dessuten ikke så nyttig med en klokke dersom det ikke finnes en bevissthet som kan forholde seg til den.

Biologi og eksistensialisme

Spørsmålet om hvorfor vi finnes har sannsynligvis fulgt homo sapiens siden menneskets opprinnelse. Andre menneskearter som fantes samtidig eller tidligere, og som hadde den samme underlige evnen til bevissthet og selvbevissthet, reflekterte antakelig også omkring sin egen eksistens. For, som med alle menneskets evner og egenskaper, er det ytterst usannsynlig at refleksjonsevnen var noe som oppsto plutselig, denne evnen har trolig også sin lange utviklingshistorie.

Spørsmålet er imidlertid større enn dette - vi kan heller ikke la være å tenke på hvorfor alt annet finnes; planeten vår, den døde materien, jorden, solen, månen og universet. Disse spørsmålene er grunnleggende i alle kulturer og svarene på dem har gjennomgått en enorm utvikling.

De siste hundre og femti årene har spørsmålene ledet til avansert forskning som i stor grad har kunnet gi oss svarene. Men til tross for dette må vi innse at vi kanskje aldri kommer til å få full forståelse for utviklingen på jorden, og at vi aldri får vite alt om vår egen og jordens opprinnelse.

Allerede Charles Darwin (1809-1882) kunne med sin bok

Om artenes opprinnelse

(1857), svare så fullstendig på spørsmålene omkring vår egen opprinnelse at Friedrich Nietzsche (1844-1900), noen tiår etter, konstaterte at vi ikke lengre hadde behov for religionen; Gud er død fastslo han. Han hevdet at vi ikke lenger behøvde religionen for å besvare spørsmålet om vår opprinnelse. Og - når religionen ikke lenger var nødvendig for å finne svaret på dette, ja da trengte vi den ikke i det hele tatt. Etter Nietzsches syn var dermed en skaper ikke lenger en nødvendig forutsetning for å forstå menneskets eksistens.

Som Nietzsche pekte på var det ikke så enkelt for menneskene å slippe tanken på en slik skaper. Menneskene hadde levd med guder i ulike former i flere tusen år, og all eksistens og kultur var bygd opp omkring troen på en gud. Det handlet ikke lengre bare

om et allment filosofisk eller biologisk spørsmål, det var blitt noe meget personlig; nemlig spørsmålet om meningen med meg og mitt liv. Spørsmål som dette hadde religionen elegant tatt hånd om ved å hevde at det fantes et liv etter dette.

Ved å konstatere at Gud er død la Nietzsche grunnlaget for eksistensialismen. Denne tankeretningen forsøkte gi andre svar på hva som er meningen med livet, eller framfor alt - om det nå ikke finnes noen mening, hvordan skal vi da forholde oss til den innsikten?

Biologien forsøker altså svare på hvorfor mennesket og alt annet liv finnes, eksistensialismen forsøker å hjelpe oss til å forholde oss til konsekvensene av biologiens svar. Slik sett må det finnes en sammenheng mellom biologi og eksistensialisme, en sammenheng som denne boken vil forsøke å beskrive.

1. Henri Bergson

Bergson vil få framtredende plass i denne boken, og derfor vil jeg presentere ham ganske kort. Nærmere opplysninger om Bergsons liv kan en finne hos for eksempel Winther (1978) og Aarnes (1989).

Henri Bergson ble født i Paris 1859. Faren var polsk og moren kom fra England. Han var derfor tospråklig hvilket var en viktig årsak til hans berømmelse. Han holdt en rekke foredrag for det engelsktalende publikum, og bidro selv til spredningen av sine verk ved å hjelpe til med de engelske oversettelsene.

Fra 1878 til 1871 studerte han ved Ecole normale supérieure. I denne sammenheng er det viktig å nevne at Bergson i utgangspunktet hadde en naturvitenskapelig skolering. Det var under stor tvil han gikk inn i filosofiens verden. Hans grunnleggende kunnskaper i matematikk, fysikk og biologi kom til å følge ham hele livet, og hjalp ham i arbeidet med grenseoppgangen mellom humanisme og naturvitenskap som han ble så berømt for. Matematiske arbeider av Bergson ble også publisert og vakte oppmerksomhet.

På 1880- og 90-tallet underviste Bergson på gymnaser i provinsen og i Paris. Fra 1890 til 1900 var han dosent ved École male supérieure

Hans første verk, doktoravhandlingen Essais sur les données immédiates de la conscience eller Tiden og den frie vilje (Time and free will), ble publisert 1889.

Matiére et Mémoire (Materien og hukommelsen) som er et ganske vanskelig tilgjengelig verk, men ikke desto mindre viktig, ble publisert 1895.

Tre år senere kom Le Rire (Latteren) som kanskje er den mest leste av Bergsons verker. Den behandler det komiske, er lett å lese og ikke ment som noen alvorlig filosofisk avhandling.

Fra 1900 til 1921 var Bergson professor ved Collége de France . Det var i denne perioden Bergson nådde en slik berømmelse og hans verker fikk en slik utbredelse at man begynte å snakke om bergsonianismen som en spesiell filosofisk og kulturell bevegelse.

Den internasjonale berømmelsen kom med boken L 'évolution créatrice (Den skapende utviklingen) i 1907.

Bergson var svært opptatt av livet, det levende og hvordan man kan definere det levende som noe annet, eller kanskje riktigere, noe mer enn død materie. Hos mennesket så han livet, lekelysten, skapergleden og latteren. Samtidig så han også faren i menneskets evne til å stivne til, bli mekanisk og med sitt analytiske intellekt, havne i et utenforskap til livet. Han så menneskenes forsteining og mekanisering som selve årsaken til første verdenskrig. Han sammenlignet prøysserne og franskmennene og framhevet de førstnevnte som de mekaniserte krigsrobotene.

Ut fra sin interesse for krigens mekanismer kom han til å engasjere seg i diplomatiske oppdrag for sitt land. 1 1917 og 1918 reiste han til USA for, blant annet å overtale amerikanerne til å delta i krigen.

Fra midten av 20-tallet fulgte en periode av stillhet preget av sykdom. I denne tiden forberedte han sitt siste store arbeide Les deux,sources de la morale et de la religion (De to kilder til moral og religion) som kom ut 1932.

1927 fikk Bergson Nobelprisen i litteratur. Begrunnelsen fra Nobelkomiteen var at han i en materialistisk tidsalder hevdet åndens selvstendighet, og fordi han i sine skrifter hadde vist seg å være en stor kunstner og en av den franske prosaens ypperste mestere. Nobelprisen medførte at de fleste av Bergsons skrifter ble oversatte til svensk og de fleste er fremdeles tilgjengelige på bibliotek og antikvariat. Visse bøker, som Tiden og den frie viljen og Latteren , finnes også i nyere norske oversettelser.

Bergsons verk ble 1914 innført i den katolske kirkens indeks over forbudte bøker. Etter hvert nærmet imidlertid Bergson seg katolisismen. I sitt testamente fra 1937 skrev han: Jeg hadde konvertert om jeg ikke i flere år hadde sett hva som holdt på å hende....den enorme bølge av antisemittisme som kom til å skylle over verden. Jeg har villet forbli hos dem som i morgen kommer til å bli de forfulgte. Bergson døde 1941 i det okkuperte Paris.

På grunn av den varierende plass Bergson har hatt i filosofi- og kulturdebatt siden forrige århundreskiftet vil jeg forsøke å reflektere litt over variasjonene i hans syn og årsakene til de ulike fasene.

En hovedgrunn til at han ikke riktig har fått den plass han etter mitt syn fortjener, er antagelig hans beskrivelse av selve varigheten - eller kanskje hans innsikt om hvor utilstrekkelig ethvert forsøk på å beskrive begrepet må bli. Andre, som Martin Heidegger (1889-1976) og Jean-Paul Sartre (1905-1980), har som sin ambisjon å definere en slik beskrivelse av varigheten, og overtar dermed ganske ufortjent selve begrepet.

At varigheten er vanskelig å gjøre til gjenstand for analyse er et viktig utgangspunkt for Bergson. Han mener at det analytiske språket ikke er tilstrekkelig som verktøy for å beskrive dette fenomenologiske tidsbegrepet. Derfor forsøker han å gjøre sitt filosofiske språk mindre analytisk, ja nesten poetisk, som han sier. De færreste filosofer har gått i Bergsons fotspor på dette området. I stedet har de fleste, slik som Edmund Husserl (1859-1938), Heidegger og Sartre, gått de innviklede analysenes vei.

At jeg