Nordiske Kriminalsaker 1989

By Diverse

Nordiske kriminalsaker inneholder en lang rekke spennende og autentiske politisaker fra Sverige, Danmark, Finland og Island. Alle sakene er avsluttet, og domsfellelse har funnet sted.Det er nervepirrende lesning, og virkeligheten overgår ofte fantasien.Leserne får bli med inn i noen av de mest dramatiske sakene i skandinavisk politihistorie og stifter bekjentskap med det puslespillet det er å finne frem til gjerningsmennene.Bli med inn i de virkelige, dramatiske politisakene fra hele Norden. Alt er autentisk, gjenfortalt av politimenn- og kvinnene som opplevde det hele. Spennende og virkelighetsnært!-

• Language: Norwegian
• Publisher: SAGA Egmont
• Release date: Jan 2, 2017
• ISBN: 9788726093650

Book preview

Nordiske Kriminalsaker 1989

Copyright © 1989, 2018 Diverse og SAGA Egmont, an imprint of Lindhardt og Ringhof A/S Copenhagen

All rights reserved

ISBN: 9788726093650

1. e-bok version, 2018

Format: EPUB 2.0

SAGA Egmont www.saga-books.com – a part of Egmont, www.egmont.com

FORORD

Politiet har til op gave å beskytte person, eiendom og all lovlig virksomhet. De skal forebygge straffbare handlinger eller tilstander som utsetter samfunnets trygghet for fare. Når straffbare handlinger er begått, skal de medvirke til å forfølge dem. De skal enten alene eller sammen med andre offentlige myndigheter verne mot alt som forstyrrer samfunnets trygghet. Enhver politimann bør betrakte seg som alle lovlydige borgeres beskytter og veileder.

Dette var noen klipp fra politiinstruksen, som forteller oss litt om politiets ansvarsfulle og krevende oppgave. Det snakkes og skrives mye om kriminalitet, og dessverre må man innrømme at den viser en økende tendens. På den annen side er det gledelig at flere og flere har lært å beskytte seg mot vinningsforbryterne, som utgjør en stor del av det kriminelle klientellet. Dette gjelder først og fremst banker og forretninger som har resurser de kan sette inn i dette arbeidet.

Medaljen har imidlertid sin bakside. Forbryterne legger om taktikken og retter sine angrep mot svakere grupper i samfunnet. Villainnbruddene er blitt hyppigere, og eldre mennesker blir ofte utsatt for ran. Voldsmentaliteten er økende. Bruk av skytevåpen og kniver har nådd klimaks i 1988.

NORDISK KRIMINALKRØNIKE presenterer her sin nittende utgave og kommer som vanlig med en generell del. Deretter følger kriminalsaker fra Danmark, Finland, Norge og Sverige. Til slutt kommer noen artikler om internasjonale saker og historiske fortellinger. Der artikkelforfatteren eller redaksjonen finner det nødvendig, blir det brukt fingerte navn.

I den generelle delen får leserne stifte bekjentskap med rettsmedisineren. Det er en artikkel som gir innsikt i et arbeid som både intellektuelt og teknisk ligger på et meget høyt nivå. Sverige har tatt for seg politiets forebyggende arbeid, noe som er meget aktuelt i dagens samfunn. Danmark skriver om borgere og politi. Et godt forhold er til fordel for begge parter. Borgerne kan ofte være med og løse store kriminalgåter. Finland behandler dataforbrytelser — nye forbrytere med nye metoder på et høyt teknisk plan.

Blant artiklene om kriminalsaker vil leserne finne et godt utvalg som spenner over et vidt spekter, helt fra dagens hverdagsforbrytelser til de største forbrytersaker som blir sterkt fokusert i massemediene. Hva hendte under Norges største hotellbrann? Hvem var ikke engasjert mens etterforskingen pågikk for å finne ungjenta som forsvant under en haiketur? Artiklene om en revolverdesperado og en pengeutpresser er spennende lesing.

Av internasjonale artikler har man beretningen om massakrene i Hungerford. En mann med gevær gikk amok i Hungerfords gater, drepte 14 mennesker og såret 16 før han skjøt seg selv. De som liker historiske artikler, vil også denne gang finne et skjønnsomt utvalg.

Vi håper at våre gamle og nye lesere vil finne denne utgaven både underholdende og spennende.

For NORGES POLITIIDRETTSFORBUND

Agnar Ulvedal

RETTSMEDISINEREN

Av politioverbetjent Knut Berglia, Oslo.

Under etterforsking og rettergang i så vel strafferettslige som sivile rettssaker vil det ofte være behov for å søke bistand hos personer med spesiell innsikt og erfaring innen forskjellige fagområder. En av de grupper sakkyndige som oftest blir engasjert i slike forbindelser, er rettsmedisinerne.

Rettsmedisin er bruk av medisinsk kunnskap og vitenskap i rettens tjeneste. I videste betydning omfatter rettsmedisinen alle medisinens spesialiteter. Innen rettsmedisinen skjelner man gjerne mellom rettspatologi, rettstoksikologi, rettsserologi, rettsantropologi og rettsodontologi.

Til rettsmedisinen hører også rettspsykiatrien, men denne er i Norge skilt ut som eget fag, som en spesialgren innen psykiatrien. Rettsmedisinerens oppgave er å forklare seg om medisinske forhold og å tilrettelegge medisinske bevis under etterforsking og rettergang.

Historisk tilbakeblikk

Behovet for rettsmedisinsk sakkyndighet oppsto langt tilbake i tiden — etter hvert som det ble dannet samfunn med ordnede rettstilstander. Det kan med god grunn hevdes at rettsmedisin er den vitenskap som først ble tatt i bruk i rettens tjeneste. Den første rettsmedisinske eksperten som er kjent fra historien, var en egypter ved navn Imhotep, som levde omkring år 3000 f.Kr. I kinesiske skrifter fra denne tiden finnes opplysninger om gifter som arsenikk og opium, og i skrifter av senere dato som greske og romerske leger har etterlatt seg, finnes omtale av rettssaker hvor rettsmedisinere var engasjert.

I det eldste kjente lovverk, Hammurabis lov fra omkring år 1700 f.Kr., ble bl.a. voldsbruk, voldtekt, blodskam, ekteskapsbrudd og skilsmisse omtalt. Loven inneholdt også bestemmelser om legers rettigheter og plikter, men det fantes ingen regler orn bruk av leger som sakkyndige. Det var barbarene som etter å ha nedkjempet Romerriket i det 5. århundre e.Kr., la grunnlaget for viktige fremskritt innen rettsmedisinen. De avskaffet blodhevnen og organiserte en statlig strafferettspleie. Skader påført en person av en annen ble klassifisert, og gjerningsmannen måtte betale en bot avhengig av skadens omfang.

Det ble fastslått ved lov at retten skulle benytte seg av medisinsk sakkyndige til å vurdere skadene. I loven Corpus Juris, som ble utarbeidet under keiser Justitian (483—565) ble det understreket at legens oppgave som sakkyndig i rettssaker var å avgi et objektivt skjønn — ikke bare et vanlig vitneprov.

Rettsmedisin som fag

Det var imidlertid først i det 16. århundre at legene selv begynte å interessere seg for rettsmedisin som fag. Det var to tyske lovverk som ga støtet til dette, Codex Bambergensis av 1507 og Karl V’s lov Constitutio Criminalis Carolina av 1532. Den sistnevnte loven omhandlet inngående en rekke medisinske problemer og åpnet adgang til å utføre rettsmedisinske likåpninger. Det ble dessuten på ny understreket at retten måtte benytte seg av medisinsk sakkyndige, og dermed var grunnlaget lagt for utviklingen av rettsmedisin som eget fag. Det varte ikke lenge før den rettsmedisinske litteraturen begynte å blomstre. Den franske kirurgen Paré, som i Frankrike regnes som rettsmedisinens far, skrev en rekke rettsmedisinske avhandlinger på slutten av 1500-tallet, og kort tid senere ble det også utgitt to italienske verk.

Allerede i det 17. århundre ble rett smedisin dosert som eget fag ved universitetene på kontinentet, og fra omkring århundreskiftet ble det opprettet professorater i rettsmedisin.

I Sverige ble det i 1663 opprettet et Collegium Medicum som skulle arbeide for å utvikle og overvåke den medisinske forskingen. Collegium Medicum ble også landets første og viktigste rettsmedisinske ekspertise, og domstolene kunne begjære uttalelser derfra i rettsmedisinske spørsmål.

Finland fikk sitt Collegium Medicum i 1811. Dette ble etterfulgt av Medicinalstyrelsen, som ble opprettet i 1878 som den høyeste finske myndighet for medisin, herunder rettsmedisin. Et ekstraordinært professorat i rettsmedisin ble opprettet ved Helsingfors universitet i 1902 og omgjort til ordinært professorat i 1943

I Danmark ble det gitt undervisning i rettsmedisin allerede fra 1740, og et professorat ble opprettet i 1901.

I Norge ble det forelest i rettsmedisin ved Universitetet i Oslo fra dette ble åpnet i 1813, først av en professor i anatomi og fysiologi. I 1937 ble det første professorat i rettsmedisin ved Universitetet i Oslo opprettet.

Ved Universitetet i Bergen ble det undervist i rettsmedisin fra det ble opprettet i 1948, og et professorat ble opprettet i 1972. Senere har også Universitetet i Trondheim fått sitt eget professorat i rettsmedisin.

Utdanningen av rettsmedisinere

Den som er rettsmedisiner av fag, har gjerne en grunnutdannelse i patologisk anatomi — læren om de forandringer i organene som forårsakes av de ulike sykdommer. Rettspatologien danner basis for hele rettsmedisinen, og med uttrykket rettsmedisiner menes vanligvis en rettspatolog.

Undervisningen i rettsmedisin ved universitetene omfatter undersøkelse av døde, av legemsskader, forgiftninger, drap av nyfødte, sedelighetsforbrytelser, farskapssaker og undersøkelse av biologisk materiale samt gjennomgang av aktuelle lovbestemmelser og rettsvesenets oppbygging.

De fleste straffesaker hvor medisinsk sakkyndige gjør tjeneste, angår forbrytelser mot liv, legeme og helbred eller mot sedeligheten. Bestemmelser om straff for slike forbrytelser finnes først og fremst i straffeloven. Rettsmedisineren må dessuten ha kjennskap til bestemmelser i visse spesiallover, f.eks. vegtrafikkloven, barneloven, skifteloven og forskjellige lover om behandling av lik, foruten bestemmelsene i straffeprosessloven og tvistemålsloven om opptreden som vitne og sakkyndig.

I tillegg til den teoretiske undervisningen kommer praktisk erfaring. For at en lege skal kunne fungere som rettspatologisk sakkyndig kreves at han har deltatt ved et visst antall likåpninger. Ved de rettsmedisinske instituttene er det således stadig praktikanter under opplæring.

Den som skal ha sitt virke som rettsmedisiner, må erkjenne at hans fag ikke er alminnelig legevirksomhet. Rettsmedisineren behandler ikke pasienter. Han må ha en analytisk og en kritisk innstilling, og han må finne seg i til dels ufyselig arbeid — undersøkelse av lik i alle tilstander.

Rettsmedisinerens virke grenser inn på ikkemedisinske områder som kriminaltekniske undersøkelsesmetoder og juridisk tankegang og problemstilling. Rettsmedisineren må kunne uttrykke seg slik at de iakttagelser han gjør, blir forståelige og mulig å vurdere for ikkemedisinere, og fremfor alt må han være objektiv i sin fremstilling.

Rettsmedisinsk tjeneste

De undersøkelsesmetodene medisinsk sakkyndige benytter seg av, er stort sett de samme i alle land, men organisering av sakkyndig rettsmedisinsk gransking er noe forskjellig. Det er tre forskjellige ordninger som benyttes: Coroner-systemet, Medical Examiner-systemet og det såkalte kontinentale system.

Coroner-systemet brukes i England, i en del amerikanske stater og i enkelte andre land. En coroner (kronbetjent) skal gripe inn når det i hans distrikt forekommer dødsfall som det er rimelig grunn til å anta skyldes en voldsom eller unaturlig død, plutselig død av ukjent årsak, ved dødsfall i fengsler, og når lik skal føres ut av riket. Coroner kan engasjere en lege som sakkyndig, han foretar vitneavhør og avsier en formell kjennelse om dødsårsaken i et rettsmøte (inquest). I spesielt mistenkelige tilfelle kan inquest holdes med en jury. Kjennelsen kan munne ut i en anklage mot en person for å ha forårsaket en annens død, og i så fall overføres saken til vanlig etterforsking/rettergang.

Forskjellige systemer

Medical Examiner-systemet brukes i visse amerikanske stater og i enkelte andre land. En Medical Examiner (medisinsk gransker) er en lege med rettsmedisinsk utdannelse, som har plikt til å undersøke lik når dødsfallet skyldes straffbart forhold, ulykke, selvmord, plutselig uventet død, tilfelle der den døde ikke har vært tilsett av lege og dødsfall i fengsler.

Han har plikt til å foreta åstedsbefaring i sitt distrikt og til å foreta uoffisielle vitneavhør — uten å avsi noen kjennelse. Han avgjør hvilke undersøkelser som skal gjøres av liket, og besørger det gjort, men for øvrig er det politiets oppgave å foreta den øvrige etterforskingen.

Det kontinentale system brukes i de fleste europeiske land, bl.a. i Norden. Med dette systemet er det politiet som administrerer etterforskingen av mistenkelige dødsfall og legemsskader, mens retten, eventuelt politiet, oppnevner/engasjerer leger som sakkyndige til å foreta nødvendige medisinske undersøkelser og å fungere som upartiske rådgivere.

Det vanlige er at sakkyndige engasjeres når gransking krever særlig kyndighet, og når det av hensyn til spørsmålets tvilsomhet og viktighet ansees hensiktsmessig. Det er derfor rettens, eventuelt politimannens, skjønn som avgjør om et dødsfall eller en legemsskade bør bli sakkyndig vurdert. Visse slags dødsfall skal imidlertid granskes av medisinsk sakkyndig.

I Finland ble Helsingfors universitets nye rettsmedisinske institusjon ferdig i 1975, og samme år ble det opprettet rettslegestillinger i hvert distrikt (fylke). Rettslegene sorterer under Medicinalstyrelsen og overvåker all rettsmedisinsk virksomhet i sine distrikter.

I Sverige er det opprettet r ett slegest as joner, 6 i alt, i forskjellige deler av landet — Lund, Stockholm, Göteborg, Uppsala, Umeå og Linköping. De legene som yter rettsmedisinsk bistand, har plikt til å sende innberetninger om utførte oppdrag, men det foretas ingen vurderinger av innberetningene uten at det foreligger klage.

I Danmark er det såkalte statsobdusenter — professorene ved de tre rettsmedisinske instituttene i København, Århus og Odense. Likundersøkelser utføres av kretslegene (kommunelegene), og deres arbeid kontrolleres av Rettslegerådet.

I Norge kan egentlig enhver lege måtte fungere som rettsmedisinsk sakkyndig, men retten skal fortrinnsvis oppnevne dem som er faste sakkyndige, dvs. leger som har stilling som kommunelege, fylkeslege o.l., universitetslærere i rettsmedisin, visse spesialister i patologi m.v., foruten prosektorer og andre overordnede leger ved rettsmedisinske og patologisk-anatomiske institusjoner. Hovedregelen er at det skal være to sakkyndige, men i mange tilfelle benyttes bare én.

I praksis blir de fleste rettsmedisinske undersøkelser utført ved de rettsmedisinske universitetsinstituttene — Rettsmedisinsk institutt i Oslo og Gades institutt i Bergen, foruten ved de største sykehusene i andre landsdeler.

Til å gjennomgå rettsmedisinske og rettspsykiatriske erklæringer som avgis av leger i straffesaker og under strafferettslig etterforsking, har vi i Norge Den rettsmedisinske kommisjon, oppnevnt blant leger med spesiell erfaring i rettsmedisinske spørsmål. Kommisjonen ble opprettet i 1900 som et rådgivende og kontrollerende organ for rettsmedisinske spørsmål i straffesaker, og består av to faggrupper — en for alminnelige rettsmedisinske spørsmål og en for rettspsykiatriske spørsmål. Hver gruppe består av tre medlemmer. I den alminnelige gruppen er det en rettsmedisiner, en indremedisiner og en kirurg, i den andre gruppen tre psykiatere. Kommisjonens hovedoppgave er å gjennomgå innsendte erklæringer, om nødvendig innhente nærmere opplysninger fra de sakkyndige, og å gjøre påtalemyndighet eller domstol oppmerksom på eventuelle vesentlige mangler ved erklæringene.

I de siste årene har kommisjonens gruppe for alminnelig rettsmedisin årlig hatt over 2500 saker til behandling. Disse erklæringene gjelder praktisk talt bare rettsmedisinske likåpninger, idet erklæringer om likskuer, undersøkelse av levende personer og alkoholpåvirkede ikke lenger blir sendt inn til kommisjonen. Også når det gjelder innsendelse av erklæringer om likåpninger, er rapporteringen mangelfull, idet enkelte sakkyndige unnlater å sende inn sine beretninger til kommisjonen.

Mens det ved kommisjonens gjennomgang av rettspsykiatriske erklæringer forekommer en del merknader, er det forholdsvis sjelden at det er noe å bemerke til de erklæringene den alminnelige rettsmedisinske gruppen får til behandlig, kan denne gruppens nåværende formann, professor Jon Lundevall, opplyse.

I strafferettslig etterforskede saker er det naturlig å dele de rettsmedisinske arbeidsoppgavene i tre hovedområder: Undersøkelse av døde, undersøkelse av levende, samt undersøkelse av biologisk materiale.

Undersøkelse av døde

Sakkyndige likundersøkelser i forbindelse med såkalte mistenkelige dødsfall utgjør en vesentlig del av det rettsmedisinske arbeidsområdet. Undersøkelse skal etter norsk lovgivning foretas når det er grunn til å anta at en person ikke har lidd en naturlig død, og det er mulighet for å anta at døden er forvoldt ved en straffbar handling. Undersøkelse bør dessuten foretas ved ulykker, selvmord, når liket av ukjent person blir funnet, og når døden skjer uventet eller under ukjente omstendigheter.

Dødsfall hvor det er grunn til å anta at vedkommende har lidd en ikke naturlig død, og funn av lik av ukjent person, skal uten opphold meldes til politiet. Når politiet mottar en slik melding, vil det iverksette etterforsking for å få klarlagt omstendighetene omkring dødsfallet, og herunder eventuelt begjære bistand fra lege til undersøkelse av åstedet/funnstedet og senere sakkyndig likundersøkelse.

Legens oppgave

Legens første oppgave på et åsted er å konstatere at døden er inntrådt. I de fleste tilfelle er det ikke vanskelig å avgjøre dette, men det hender at livsfunksjonene er så nedsatt at det bare ved en inngående undersøkelse kan avsløres at vedkommende er i live. Dette kan f.eks. gjelde personer som er blitt liggende ute eller i vann ved lav temperatur, og personer som har fått kraftige elektriske støt. Er det noen som helst mulighet for å redde liv, må selvsagt alle andre hensyn vike.

De første forandringene av legemet etter døden er negative og skyldes opphør av livsprosessene. Huden blir blek, muskulaturen blir slapp slik at kropp og lemmer faller ned mot nærmeste understøttelsespunkt, ansiktet blir uttrykksløst, og øynene blir matte (de brister). Senere inntrer gradvis en del positive forandringer i liket, først utvikling av dødsflekker, dødsstivhet samt avkjøling av legemet, deretter forråtnelse og, avhengig av likets omgivelser, forandringer som likvoksdannelse og inntørking (mumifisering).

Er forandringene etter døden (de postmortale forandringene) tydelige, kan legen konstatere at den er inntrådt uten å forandre på likets stilling og dets nærmeste omgivelser. Er det ikke slike tydelige forandringer, må legen gjøre de undersøkelser som er nødvendige for å konstatere døden, f.eks. løfte på liket og forsiktig løsne på klærne. I så fall må likets stilling og omgivelser først registreres og om mulig fotograferes.

Tidspunkt

Når døden er konstatert, melder neste spørsmål seg: Hvor lang tid er det gått siden døden inntrådte? Svaret på dette spørsmålet vil ofte være av stor betydning dersom dødsfallet skyldes en forbrytelse.

Spørsmålet er vanskeligere å besvare jo lengre tid det er gått siden døden inntrådte, og det finnes ingen enkelt forandring av liket som kan gi et sikkert svar. Legen må derfor vurdere flere postmortale forandringer samtidig og hvorvidt ytre omstendigheter har påvirket forandringene. De forandringer man i hovedsak bygger på, er:

Dødsstivhet, som vanligvis inntrer fra 2—5 timer etter døden, og deretter utvikles gradvis inntil den er maksimalt utviklet 6—12 timer etter døden. Jo varmere det er i luften, jo raskere inntrer stivheten. Et lik som ligger i et varmt rom eller er dekket av sengetøy, kan godt begynne å bli stivt allerede etter en time. Motsatt vil en rask avkjøling av liket bevirke at dødsstivheten inntrer senere enn vanlig. Etter at dødsstivheten har bestått i 1—3 døgn, forsvinner den gradvis igjen, avhengig av omgivelsestemperaturen. Dødsstivheten holder seg til forråtnelsen begynner.

Liktemperaturen. Ved døden stanser varmeutviklingen i legemet, og liket vil gradvis avkjøles til omgivelsenes temperatur. Temperaturen faller raskest i huden og de nærmeste underliggende lagene. Grafisk fremstilt faller temperaturen i en omvendt Skurve, dvs. sakte til å begynne med, så etter hvert noe raskere, for til slutt å flate ut igjen.

Som en tommelfingerregel regner man at likets temperatur har sunket til omgivelsestemperaturen i løpet av ett døgn. Det er imidlertid mange forhold som påvirker temperaturfallet — kalde omgivelser, manglende påkledning, luftfuktigheten m.v.

Liktemperaturen blir vanligvis målt med et termometer i likets endetarm, og det bør foretas flere målinger i løpet av en time eller mer (uten at termometerets plassering endres). Erfaring har vist at påliteligere resultater kan oppnås ved måling av temperaturfallet i hjernen ved hjelp av en nålformet termosonde. Med denne metoden regner man med å kunne antyde dødstidspunktet med en feilmargin på pluss/minus en time dersom det ikke er gått mer enn noen få timer siden døden. Metoden benyttes ved Rettsmedisinsk institutt.

Dødsflekker, som er en rødfiolett farging av huden, skyldes at blodet renner ned i de lavest liggende deler av liket. Dødsflekkene mangler der huden hviler mot et underlag, og på steder hvor klesplagg har trykket mot huden. Flekkene kommer vanligvis til syne 1/2—2 timer etter døden og er da lettest synlige i øreflippene og på sidene av halsen. I begynnelsen er flekkene spredt og svakt farget, men etter noen timer flyter de sammen til større flater og kan bli mørkere.

Dødsflekker er et usikkert holdepunkt for bestemmelse av dødstidspunktet, men kan fortelle mye om likets posisjon da flekkene oppsto, og om liket er blitt flyttet på. Etter omkring 12 timer er dødsflekkene fikserte og flytter seg ikke lenger, selv om liket vendes.

Forråtnelse. De første synlige tegn sees vanligvis 2—3 døgn etter døden, i form av en grågrønn farging av huden på underlivet. Misfargingen sprer seg i løpet av noen dager til hele magen, og deretter som spredte flekker til andre deler av legemet. Et annet tidlig forråtnelsestegn er at blodårene blir synlige som et blåbrunt nettverk, særlig på brystet, lårene og overarmene.

I de senere stadiene av forråtnelsesprosessen svulmer kroppen opp på grunn av gassdannelse, bløtdelene blir etter hvert flytende og forsvinner, slik at det til slutt bare blir skjelettet tilbake. Den tiden dette tar, er imidlertid sterkt avhengig av de ytre forholdene.

Likvoksdannelse. Likvoks er omdannet fett, som ved kjemisk analyse kan påvises allerede noen døgn etter døden, men ikke blir synlig med det blotte øyet før det er gått 3 måneder eller mer.

Insektangrep. Invasjon av insekter kan volde store skader på lik. I den varme årstiden kan lik allerede noen timer etter døden få et belegg av flueegg på fuktige steder, særlig rundt munn, nese og i øynene.

Et døgn eller to senere utvikles fluelarver som når sin maksimale størrelse etter ca. 3 døgn. Forpuppingen tar en uke, og etter ytterligere et par uker er fluer utviklet. De blir kjønnsmodne og legger egg etter ca. 2 uker.

Regler som benyttes

For lik som ligger tørt ved en lufttemperatur mellom 10 og 25°C, kan følgende grove regler benyttes for bestemmelse av dødstidspunktet:

Føles liket varmt, er det sparsomt med dødsflekker, og er dødsstivhet ikke utviklet, kan døden ha inntrådt mindre enn 2—5 timer tidligere.

Er dødsstivheten under utvikling og temperaturen i endetarmen er mellom 30 og 37°C, døde vedkommende mellom 2—5 og ca. 12 timer tidligere.

Er dødsstivheten fullt utviklet og temperaturen i endetarmen er lik omgivelsestemperaturen, er det gått minst ett døgn siden døden inntrådte.

Utviklingen av de postmortale forandringene forråtnelse, inntørking, likvoksdannelse m.v. er avhengig av en lang rekke ytre forhold. Vurdering av hvor lang tid det er gått siden døden inntrådte på grunnlag av slike lik forandringer, vil derfor være en skjønnssak som bare den erfarne rettsmedisiner kan foreta.

Samarbeid

Legens oppgaver for øvrig på åstedet er å bistå politiet med undersøkelse av den døde og med registrering, bedømmelse og sikring av biologiske spor som blodflekker, sædflekker, oppkast og vevsbiter. Spesielt blodflekker kan fortelle mye om hendelsesforløpet.

Det er politiet som har ledelsen og ansvaret for at de nødvendige undersøkelsene på åstedet blir foretatt, og legen må rette seg etter de anvisninger politiet måtte gi. Som regel har politiet sine spesielle åstedsgranskere som foretar fotografering, oppmåling og en systematisk beskrivelse av åstedet. Åstedsundersøkelsen kan være av største betydning for utfallet av en etterforsking, og det er klart at enhver forandring av åstedet før denne undersøkelsen kan finne sted, er uheldig.

Åstedsundersøkelsen kan i noen tilfelle være fort unnagjort, i andre tilfelle kan den ta lang tid, opptil flere dager. Legen vil imidlertid i slike tilfelle som regel kunne fullføre sine undersøkelser før hele åstedet er gjennomgått. Lik som befinner seg på et åsted, bør flyttes til et beskyttet sted så snart det er forsvarlig av hensyn til åstedsundersøkelsen.

Politiets etterforskere vil så snart som mulig prøve å danne seg et bilde av hendelsesforløpet. Blant de spørsmål rettsmedisineren gjerne får på åstedet, er: Hva er dødsårsaken?

Noen ganger kan dette spørsmålet være lett å besvare, men i de fleste tilfelle er det vanskelig eller umulig ut fra de undersøkelsene som kan foretas på åstedet. Som oftest må disse foregå med dårlig belysning, i dårlig vær eller under andre forhold som vanskeliggjør undersøkelsen.

Liket kan f.eks. være tilsølt med blod som kan dekke lesjoner, og man bør vente med å kle av og vaske liket til det er flyttet til et sted hvor en nøyaktigere undersøkelse kan foregå. Legens svar på spørsmålet om dødsårsaken etter at hans åstedsundersøkelse er avsluttet, vil derfor ofte bare være en foreløpig antydning.

Et annet spørsmål som rettsmedisineren ofte får med å gjøre, er identifiseringen av liket: Hvem er den døde? Det er politiet som har ansvaret for at vedkommende blir identifisert, og dersom dette ikke kan gjøres på åstedet, må det gjøres under den senere rettsmedisinske undersøkelsen av liket.

Dødsårsak

Det hender at en avklaring kan skje allerede på åstedet — at det som ble antatt å være et mistenkelig dødsfall, viser seg å være en naturlig død, dvs. forårsaket av sykdom, en ulykke som ingen kan lastes for, eller et selvmord. Det er da ikke nødvendig med ytterligere undersøkelser, og etterforskingsmessig kan saken avsluttes.

Dersom det imidlertid foreligger den minste tvil om hva slags dødsfall det er, bør det foretas likskue (ytre undersøkelse) og eventuelt likåpning. I gjeldende forskrifter heter det at sakkyndig likundersøkelse bør foretas som likåpning når likskue ikke ansees tilstrekkelig.

Formålet med en sakkyndig likundersøkelse er å påvise dødsårsaken, å oppklare årsakssammenhengen som førte til døden, og eventuelt å sikre spor som kan tjene til identifisering av vedkommende. Foruten de legemlige funn vil den sakkyndige bygge sine slutninger på forholdene på åstedet og opplysninger om hendelsesforløpet m.v. Dersom den sakkyndige ikke har deltatt i åstedsundersøkelsene, må han derfor, før likundersøkelsen kan påbegynnes, ha fått de nødvendige opplysninger gjennom politiets rapporter. Av spesiell interesse er de tekniske politirapportene. Det hender imidlertid ikke sjelden at opplysningene fra politiet er så vidt mangelfulle at det må innhentes supplerende opplysninger før likundersøkelsen kan foretas. I tillegg til opplysninger bør den sakkyndige, dersom det dreier seg om legemsskader forvoldt ved bruk av en eller annen gjenstand, f.eks. et skytevåpen, ha vedkommende gjenstand for hånden ved likundersøkelsen.

Statistikk

Antall rettsmedisinske likundersøkelser i Norge lå lenge på et lavt nivå. Det første året Den rettsmedisinske kommisjon var i funksjon, ble det innsendt beretninger om 155 likundersøkelser, hvorav 115 likåpninger. I 1960 var antallet ennå bare 340, hvorav 191 likåpninger. Utover i 1970-årene økte imidlertid antallet jevnt, og etter at den nye straffeprosessloven ble satt i verk i 1982, har antallet likåpninger økt sterkt.

Man regner med at det nå i Norge hvert år blir utført ca. 3 000 rettsmedisinske likåpninger, hvorav ca. 1 600 ved Rettsmedisinsk institutt i Oslo, ca. 500 ved Gades institutt i Bergen, og de øvrige andre steder i landet.

Som vanlig i andre land blir de rettsmedisinsk undersøkte dødsfallene i Norge delt i fire grupper: naturlig død, ulykke, selvmord og drap. Av de dødsfallene som ble undersøkt rettsmedisinsk i Norge i tidsrommet 1960—64, viste det seg at ca. 40% var naturlige dødsfall (funnet døde under mistenkelige omstendigheter), og ulykkesdødsfallene utgjorde også ca. 40%. Av de ca. 40 000 dødsfall som ble registrert i Norge i 1975, var fordelingen: naturlig død ca. 94%, ulykker ca. 5%, selvmord knapt 1% og drap 0,7% (28 tilfelle).

Ved Rettsmedisinsk institutt i Oslo, hvor de fleste rettsmedisinske likundersøkelsene blir foretatt, er det nå fem fast tilsatte spesialutdannede leger, som i tur og orden blir engasjert som sakkyndige for hvert enkelt oppdrag. Instituttet har hele tiden hatt tilhold på Rikshospitalets område, men i forskjellige lokaler inntil det i 1971 kunne flytte inn i de nåværende, som er godt tilpasset den virksomheten som foregår ved instituttet. Professor Georg Waaler var leder for instituttet fra opprettelsen i 1938 fram til 1965, da nåværende leder, professor Jon Lundevall overtok. Leder for Gades institutt i Bergen er professor Johan Chr. Giertsen, og professor i rettsmedisin i Trondheim er O. A. Haugen.

Likskue

Likskue er en utvendig inspeksjon av et lik. Foruten selve legemet omfatter inspeksjonen også likets klær, smykker og lommeinnhold. Ved undersøkelsen er som regel politiet representert ved en kriminaltekniker, som tar vare på likets klær, smykker m.v., og som kan ta fotografier av de funn som blir gjort.

Det er nyttig å ha illustrasjoner for hånden under etterforskingen og under den sakkyndiges presentasjon av sin rettsmedisinske erklæring i en eventuell rettssak.

Klærne tas av plagg for plagg, så vidt mulig uten å skade dem eller søle dem til. Deretter undersøkes hele kroppsoverflaten og alle naturlige legemsåpninger. Eventuelle tegn til vold beskrives og fotograferes, og det tas aktuelle prøver for laboratorieundersøkelser.

På kroppen kan det dessuten forekomme spor i form av flekker av f.eks. blod og sæd og kruttrester ved en ladningsinngangsåpning eller på hendene til den som har avfyrt et våpen. Ved sikringen av slike spor bistår gjerne kriminalteknikeren, som dessuten undersøker liket med henblikk på fingeravtrykk og tar opp avtrykk av likets fingre og håndflater.

I forbindelse med likundersøkelsen kan det også være aktuelt å foreta rekonstruksjon, og å sammenholde de sporene som finnes på liket med gjenstander som er funnet, f.eks. et skytevåpen, en kniv, et slagvåpen e.l. Slike rekonstruksjoner og vurderinger foretas som regel av rettsmedisineren og kriminalteknikeren i fellesskap.

Når likundersøkelsen er avsluttet, gjennomgår rettsmedisineren og politiets representanter de funn som er gjort, og foretar en oppsummering til hjelp under den videre etterforskingen i saken. Rettsmedisinerens endelige konklusjon kan ikke trekkes før resultatene av sikrede prøver foreligger, og denne kan derfor bli noe annerledes enn den foreløpige uttalelsen han gir under oppsummeringen.

Et likskue er ingen god undersøkelse. Man kan ikke ved en slik inspeksjon vite sikkert hvilke forandringer som fins under huden. Det kan foreligge betydelige indre skader og sykelige forandringer uten at det kan oppdages ved å betrakte og beføle liket. Dersom en straffbar handling ikke med sikkerhet kan utelukkes som årsak til dødsfallet på basis av likskuet, bør det derfor utføres likåpning.

Likåpning — obduksjon

Enhver lege kan bli tilkalt for å bistå ved en åstedsundersøkelse, og enhver lege må også være forberedt på å gjøre tjeneste ved et likskue.

Etter straffeprosesslovens ordlyd kan enhver lege også bli tilpliktet å foreta en rettsmedisinsk likåpning, men i praksis er det blitt stadig mer vanlig å overlate slike undersøkelser til rettsmedisinere og patologer.

En rettsmedisinsk likåpning har et annet siktemål enn en sykehusobduksjon, og en sykehuspatolog kan komme til kort dersom han skal utføre en vanskelig rettsmedisinsk likåpning og trekke de riktige slutningene.

I Norge har vi spesialutdannede rettsmedisinere i Oslo, Bergen og Trondheim, og på de store sykehusene finnes patologer som har betydelig rettsmedisinsk erfaring. Det er enighet blant rettsmedisinere og patologer om at man får kjenne sin begrensning og ikke påta seg vanskeligere oppgaver enn man mestrer.

En likåpning er en innvendig undersøkelse av legemet, etter at kroppshulene (hode, bryst og mage) er åpnet ved spesielle snitt. Undersøkelsen omfatter først og fremst organene (hjernen, lungene, hjertet m.v.), men også, i den utstrekning omstendighetene tilsier det, knokkelsystemet, muskulatur, ryggmarg m.v. Undersøkelsen består i en makroskopisk inspeksjon (betraktning med det blotte øyet) av overflaten og det indre av organene, og deretter i mange tilfelle en mikroskopisk undersøkelse av uttatte vevsprøver. Dessuten er det ofte nødvendig å få foretatt kjemiske og andre slags undersøkelser av prøver fra organer og legemsvæsker i liket.

Når likåpningen er ferdig, sys snittene sammen, og etter at liket er påkledd og lagt i kiste, kan man ikke se at det er gjort noe inngrep uten at klærne fjernes.

Den beretningen rettsmedisineren avgir om likundersøkelsen etter at alle undersøkelser er avsluttet, inneholder bl.a. en beskrivelse av de funn som er gjort, en vurdering av hva som er dødsårsaken, og hvordan eventuelle skader er oppstått, samt en konklusjon. Det spesielle ved rettsmedisinske slutninger er at man må bygge dels på egne funn ved likundersøkelsen, dels på de opplysninger som foreligger. Til tross for de mest inngående undersøkelser og vurderinger kan det iblant hende at rettsmedisineren ikke finner noe svar på de spørsmålene han blir stilt overfor.

Skadeformer

Ved likundersøkelsen vil rettsmedisineren kunne avgjøre om en skade er tilføyd offeret i live eller etter døden, og på grunnlag av en skades utseende og plassering kan han trekke slutninger om hvordan skaden er oppstått, eventuelt hvilken gjenstand som har forårsaket skaden, og om det foreligger en forbrytelse, et selvmord eller en ulykke.

Det skjelnes gjerne mellom følgende skadeformer:

Skarp vold. Stikk-, skjære- og hoggesår fremkalt av skarpe gjenstander — som kniver, barberblad, glasskår, økser, propellblad.

Stump vold. Hudavskrap, knusninger, flenger og rifter som følge av fall mot eller treff av en kantet gjenstand (f.eks. en stein, en øksehammer), et avrundet legeme (et bilhjul, en knyttneve) eller en flate (et golv, en veibane).

Skuddsår. Består av en innskuddsåpning, en skuddkanal og eventuelt også en utskuddsåpning, forårsaket med et skytevåpen, som kontaktskudd, nær skudd eller fjernskudd.

Kvelning. Hengning (sammensnøring av halsen ved hjelp av kroppstyngden), strupning (sammensnøring av halsen med en snor, et belte e.l.), kverking (strupning med hendene), kvelning ved ytre sperring (munn- og neseåpningene klemmes sammen eller lukkes), kvelning ved indre sperring (fremmedlegemer stopper passasjen i luftveiene), sammenpressing av brystet (åndedrettsbevegelsene hindres), samt drukning (luftveiene blokkeres av vann eller annen væske).

Termiske skader. Forbrenning (ved åpen flamme eller berøring av varm gjenstand), skålding (ved varm væske eller damp), forfrysning.

Skader forårsaket av elektrisk strøm. Elektriske støt, strømgjennomgang, lynnedslag.

Skader ved endret atmosfærisk trykk. Eksplosjonsskader, trykkfallssyke hos dykkere.

Forgiftning. Giftstoffer (substanser av organisk eller anorganisk natur) tilført legemet i skadelige doser (alkohol, narkotika, sovemidler, smertestillende midler, m.v.), kullos (dannet ved ufullstendig forbrenning) og andre gasser.

Etsing. Påvirkning av sterke kjemikalier, oftest mineralske syrer.

Effekten av mekaniske skader i hode, rygg, bryst og mage har ofte vel så stor interesse for rettsmedisineren som de enkelte skadeformene. Virkningen av ytre vold på legemet er avhengig av bevegelsesenergien for skaderedskapet, formen på skaderedskapet og bevegeligheten for legemet som treffes.

Hodeskader oppstår når en gjenstand treffer hodet, når hodet faller mot et underlag, eller hvis hodet klemmes mellom to faste flater. Skadene kan oppstå i bedekningene utenpå skallen, i selve kraniet og i kraniets indre.

Skader på ryggraden består av brudd ved sterk kompresjon i lengderetningen, f.eks. ved fall på sete eller hode, ved sterk bøyning eller ved at en del av ryggraden ved vold sideforskyves i forhold til resten.

Brystskader kan være skader på selve brystveggen i form av knusninger og ribbensbrudd, eller skader på lunger og hjerte ved skarp eller stump vold samt skudd.

Av bukorganene er magesekken og tarmene bevegelige og glir unna ved vold mot magen, mens lever, nyrer og milten ofte er utsatt for skade ved slik vold. Stump vold mot underlivet eller ryggen kan forårsake bekkenbensbrudd og livstruende blødning utenfor bukhinne i underlivet og bekkenet.

Mange legemsskader etterlater få eller lite karakteristiske funn ved en likundersøkelse, f.eks. avkjøling, kvelning ved ytre sperring, elektriske støt, og symptomene, f.eks. ved hodeskader, er så mangfoldige og vanskelige å vurdere at selv erfarne leger kan mistyde dem. Disse forhold understreker betydningen av at rettsmedisinske likundersøkelser blir foretatt av spesialister.

Identifisering

Det er politiets ansvar at personer som blir funnet døde, blir identifisert. For å kunne utføre denne oppgaven på en tilfredsstillende måte er det imidlertid ofte nødvendig for politiet å engasjere spesialister, i første rekke rettsmedisinere og rettsodontologer.

Erfaring har vist at det for å kunne takle oppgaven med identifisering av omkomne f.eks. i en massekatastrofe som en flyulykke, er nødvendig med en viss beredskap. For å kunne stå forberedt i situasjoner hvor identifiseringsarbeidet er vanskelig eller av stort omfang, ble det derfor i Norge, etter eksempel fra Sverige, ved kgl.res. av 25.4.1975 opprettet en fast identifiseringsgruppe ved Kriminalpolitisentralen. Denne gruppens oppgave er å yte bistand til landets politikamre bl.a. når det inntreffer ulykker med mange omkomne (jfr. artikkel i Nordisk kriminalkrønike 1981).

Gruppen består av teknikere og etterforskere fra Kriminalpolitisentralen, samt rettsmedisinere og rettsodontologer fra forskjellige deler av landet. Rettsmedisinernes oppgave er å forestå granskingen av likene med henblikk på sikring av spor som kan være av betydning for identifiseringen, og å fastslå dødsårsaken, herunder beskrivelse av skader og sikring av prøver for vurdering av årsaks- og ansvarsforholdet ved hendelsen.

Medisinske kriterier for identifiseringen er først og fremst de som kan registreres ved den ytre undersøkelsen av liket: kjønn, antatt alder, hudfarge, høyde og vekt, kroppsbygning, hårfarge og hårfasong, eventuelt skjegg, øyenfarge, føflekker, arr i huden etter skader eller operasjoner, manglende kroppsdeler, deformiteter, tatoveringer.

Ved eventuell likåpning registreres alle uregelmessigheter som kan tyde på sykdom og utførte operasjoner. Prøver av blod, urin, mageinnhold og annet kroppsmateriale sikres for laboratorieundersøkelse med henblikk på bestemmelse av blodtype, alkoholpåvirkning, forgiftning, siste måltid osv. Jo mer skadet, forbrent eller forråtnet et lik er, dess viktigere er det med innvendige undersøkelser av liket.

Finnes det bare knokler tilbake, vil rettsmedisinerens første oppgave være å fastslå om likrestene stammer fra menneske eller dyr. Bestemmelse av kjønn er lett dersom kjønnsorganer, karakteristisk hårvekst og organer som livmor eller prostata er bevart. Hvis ikke, må skjelettet, spesielt bekkenet og hodeskallen, granskes.

Legemshøyden kan med en viss grad av sikkerhet bestemmes ut fra lengden av rørknoklene og ryggraden, og inntil en alder av ca. 25 år kan vedkommendes alder bestemmes temmelig nøyaktig ut fra knoklenes forbening.

Rettsodontologi

Rettsodontologien er en spesialgren innen odontologien (tannlegevitenskapen), men kan også ansees som en gren av rettsmedisinen, bl.a. på grunn av den betydning den har ved identifiseringen av ukjente døde.

Tannforhold er nest etter fingeravtrykk det mest verdifulle identifiseringsmiddel vi har, ikke minst fordi tennene er de mest motstandsdyktige legemsdeler ved brannskader og forråtnelse. Registrering av tannforhold, eventuelt supplert med opptak av røntgenstatus, vil derfor alltid høre med ved undersøkelsen av et lik av ukjent person.

Rettsodontologens oppgave ved et identifiseringsoppdrag er å forestå granskingen av liket med henblikk på munnhule og tenner og å foreta sammenligning av tanndata fra liket med innhentede tanndata — tannjournaler, røntgenfotografier, avstøpninger o.l. — for savnede personer.

Forutsetningen for en odontologisk identifikasjon er at det foreligger pålitelige opplysninger om vedkommendes tannforhold, og disse vil som regel være tilgjengelige fra den/de tannleger som vedkommende har vært til behandling hos.

Ved undersøkelse av tannrøttene kan rettsodontologen også bestemme et individs alder med ganske stor nøyaktighet, spesielt inntil en alder av ca. 20 år.

Rettsodontologen kan dessuten bli engasjert i straffesaker hvor det forekommer tannskader og tannspor. Bittspor forekommer f.eks. når en gjerningsmann har bitt en annen person eller har bitt i fødemidler og andre gjenstander. Ved sikring av slike spor ved avstøpning og opptak av avtrykk av den mistenktes tenner, kan rettsodontologen foreta sammenligning og eventuelt påvise overensstemmelser.

Undersøkelse av levende

Undersøkelse av levende personer utgjør også en betydelig del av det rettsmedisinske arbeidsområdet. Det kan f.eks. dreie seg om undersøkelse av voldsskadde personer. Legens oppgave i slike tilfelle er å registrere skadene og å uttale seg om hvordan skadene er oppstått. Voldsskadde, levende personer fremstilles gjerne på sykehus eller for privatpraktiserende lege. Det foreligger ingen rapporteringsplikt for slike undersøkelser og dermed heller ingen rettsmedisinsk statistikk for omfanget av voldssaker i Norge.

Heller ikke når det gjelder Barnemishandling foreligger det noe offisielt tallmateriale for Norge. Hyppigheten av barnemishandling er i Amerika oppgitt til ca. 380 tilfelle pr. en million innbyggere pr. år, i Vest-Tyskland til ca. 125.

Dersom antall tilfelle er så høyt i Norge, må det bety at mange tilfelle enten ikke oppdages eller i hvert fall ikke anmeldes.

Ved sedelighetsforbrytelser er det aktuelt å undersøke både fornærmede og mistenkte. Fornærmede undersøkes med henblikk på legemsskader (skader på kjønnsorganene, kloremerker, bittspor, merker/blødninger etter slag, kvelertak o.l.), forekomst av sæd i vagina, inntørkede sædflekker på hud og klær, samt blod og hår som kan stamme fra gjerningsmannen. Også mistenkte undersøkes med henblikk på legemsskader, blod, hår, tilsoling av klær m.v.

I Oslo er det innført en ordning slik at ofre for seksuelle overgrep kan henvende seg til Helserådet/legevakten og der få øyeblikkelig behandling av trenede sykepleiere/leger. Det medisinske tilbudet består bl.a. av akutt medisinsk behandling, akutt psykososial kriserådgivning, medisinsk oppfølgingstilbud (graviditet, infeksjoner, skader) og psykososial kriseoppfølging.

Tilbudet omfatter også en medisinsk-/rettsmedisinsk undersøkelse og sikring av bevismateriale. Dersom pasienten ønsker å anmelde forholdet, blir bevismaterialet utlevert til politiet. Denne ordningen, som ivaretar ofrenes interesser på en så skånsom måte som mulig, har dessuten vist seg å lette rettsapparatets saksbehandling og har medført at flere anmeldes og domfelles for seksuelle overgrep. Det er utarbeidet et spesielt sporsikringsutstyr til bruk for personalet som undersøker ofrene, og ordningen vil bli etablert også andre steder i landet.

Ulovlige svangerskapsavbrytelser forekom tidligere nokså ofte. Det er f.eks. beregnet at det i 1954 ble foretatt ca. 7 300 slike lovbrudd i Norge. Etter at den nye loven om svangerskapsavbrudd ble vedtatt og denne ga kvinnene under visse betingelser rett til selv å avgjøre om abort skal utføres, er ulovlig svangerskapsavbrytelse meget sjelden. De siste 15 år er det således ikke innberettet noe tilfelle til Den rettsmedisinske kommisjon.

Biologisk materiale

Rettstoksikologien er en egen disiplin innen rettsmedisinen og omfatter medisinsk-kjemiske undersøkelser med henblikk på forgiftninger og påvisning av medikamenter og giftstoffer. I Norge er slike undersøkelser sentralisert ved Statens rettstoksikologiske institutt i Oslo. Dette instituttet analyserer alle blodprøver tatt i forbindelse med mistanke om kjøring i påvirket tilstand, foruten prøver av legemsvæsker og vev som tas ut ved sakkyndige likundersøkelser. Dessuten finnes mange sykehuslaboratorier med utstyr for visse typer undersøkelser som kan være aktuelle i rettsmedisinsk sammenheng.

Forgiftning er sykdom fremkalt av gift. Gifter er stoffer som utløser biokjemiske feilreaksjoner når de forekommer i en konsentrasjon over en viss størrelse i en organisme. De rettsmedisinske aspektene ved forgiftninger omfatter først og fremst de dødelige tilfellene. Dødsfall ved forgiftning kan skje som selvmord eller ulykke. Drap med gift forekommer sjelden i Norge.

Spørsmålet om det foreligger en forgiftning eller ikke, kan bare avgjøres ved undersøkelser på giftstoffer. Før kjemikeren kan foreta sin undersøkelse, må det derfor søkes fremskaffet opplysninger om hvilket eller hvilke giftstoffer som kan være aktuelle. Dernest må det foreligge representative prøver. Blodprøver er viktigst, urin kan brukes til supplerende analyser, og dessuten er øyenvæske og mageinnhold av betydning.

I tillegg kan det være aktuelt å ta ut prøver av andre legemsvæsker og fra organer, dersom det dreier seg om spesielle forgiftninger, f.eks. arsen og tallium. Til identifisering av giftstoffer og medikamenter finns en rekke metoder, bl.a. tynnsjiktkromatografi, gasskromatografi, massespektroskopi og radioimmunassay. Den samlede vurderingen av et forgiftningstilfelle bygger på forhistorien (hvis den er kjent), obduksjonsfunnene, de kjemiske analyseresultatene og den kjennskap og erfaring man har med hensyn til vedkommende giftstoffs virkemåte. I kompliserte tilfelle gjøres de samlede toksikologiske vurderingene best av en rettsmedisiner og en kjemiker i samarbeid.

Rettsserologi

Rettsserologien omfatter dels karakterisering og identifisering av biologiske spor på åsteder for forbrytelser, dels undersøkelse av arveegenskaper i blod som bevis i farskapssaker. Rettsserologiske undersøkelser i Norge utføres ved Rettsmedisinsk institutt i Oslo.

Helt siden blodtypesystemet ABO ble oppdaget ved århundreskiftet, har man vært klar over at det i blodet finnes karakteristika som er slik at noen mennesker har dem, andre ikke. Etter hvert har man oppdaget — og tatt i bruk — en rekke slike markørsystemer i blod. Blodtypebestemmelser har vært i bruk som bevis i farskapssaker i Norge og en del andre land i vel 50 år.

Fra slutten av 1950-årene ble også arvelige egenskaper i blodserum tatt i bruk som bevis, og fra midten av 1960-årene egenskaper i de røde blodlegemenes enzymer. Utviklingen har ført til at man i Norge har kunnet anvende ca. 15 ulike systemer (blodtyper, enzymer og andre proteiner i blod). Ved bruk av disse systemene kan ca. 97% av uriktig oppgitte fedre utelukkes for farskap, og typebestemmelsene kan også gi grunnlag for å peke ut en bestemt mann som barnefar.

Ved Rettsmedisinsk institutt, som har lange tradisjoner innen rettsserologisk forskning, pågår stadig utredningsarbeider for å finne nye systemer av arvelige egenskaper som kan anvendes som bevis i farskapssaker. En av de metoder som er under utvikling, er DNA-finprinting (se avsnittet DNA-fingeravtrykk senere i artikkelen).

Et supplement til rettsserologiske undersøkelser i farskapssaker kan være rettsantropologiske undersøkelser. Rettsantropologien omfatter undersøkelser av nedarvede antropologiske egenskaper fra foreldre til barn. Ytre arvemerker som vurderes er bl.a. hodefasongen, hodehårsgrensen, øyenfargen og fingeravtrykkene.

Bruk av slike bevis krever imidlertid et stort nasjonalt erfaringsmateriale og stiller dessuten store krav til den sakkyndiges erfaring. For tiden blir det ikke utført slike undersøkelser i Norge.

Flekker og hår

Det er særlig i saker som gjelder forbrytelser mot liv, legeme og helbred (voldssaker), sedelighetssaker og ved identifisering av lik at det kan bli spørsmål om laboratorieundersøkelser av biologisk materiale, hår, neglesmuss m.v. Slike spor kan ha så vel spanings- og rekonstruksjonsverdi som bevisverdi.

Undersøkelsen av dem ligger på grensen mellom medisin og kriminalteknikk. Søking, sikring og utnyttelse av slike spor skjer derfor ofte ved et samarbeid mellom rettsmedisiner, kjemiker og kriminaltekniker.

De vanligste biologiske spormaterialer er:

Blod, som på et åsted kan forekomme i flytende, størknet eller inntørket tilstand som dam, flekk, drypp, sprut (utslynget blod), stenk, utgnidd, avsmittet osv. Av blodflekkers størrelse, form og utbredelse kan det trekkes slutninger om hendelsesforløpet. En laboratorieundersøkelse av en sikret prøve kan gi svar på om det er blod, om blodet stammer fra menneske eller dyr, hva blodtypen er, hvor gammel blodflekken kan være (dersom den ikke er over 1—2 døgn gammel), eventuelt giftinnhold (f.eks. alkohol eller kullos) i blodet.

Sæd, som kan finnes på åsteder for sedelighetsforbrytelser, f.eks. på sengetøy, på offerets hud og klær. Sæd tørker forholdsvis fort. En laboratorieundersøkelse av en sikret prøve kan gi svar på om det er sæd eller ikke, om den stammer fra mennesker eller dyr og hvilken blodtype vedkommende har som sæden stammer fra. Ca. 3/4 av alle mennesker er såkalte utskillere dvs. at de skiller ut blodtypesubstans i visse legemsvæsker som sæd, spytt og magesaft. Stammer sæden fra en utskiller, vil derfor vedkommendes blodtype kunne bestemmes.

Andre utsondringsprodukter. Sekreter, som skilles ut i en bestemt hensikt, eller ekskreter — stoffer som skilles ut som verdiløse for organismen. Sekreter og ekskreter forekommer ofte i forbindelse med forbrytelser, vanligvis som fuktige eller inntørkede flekker på åstedet, på offeret, på gjerningsmannen eller på gjenstander som har forbindelse med forbrytelsen.

Foruten sæd er vanlig forekommende utsondringsprodukter spytt, svette, snørr (nesesekret) og slim, skjedesekret, urin og avføring, oppkast. Undersøkelse av utsondringsprodukter har til hensikt å fastslå materialets art, hvor det stammer fra, og under hvilke omstendigheter materialet er avsatt.

Analyse av oppkast, mageinnhold og avføring kan gi holdepunkter for bestemmelse av tidspunktet og sammensetningen av vedkommendes siste måltid, eventuelt også om vedkommende har tatt inn medikamenter eller andre giftstoffer.

Også i andre utsondringsprodukter, f.eks. spytt og svette, kan påvises bestanddeler av eventuelle medikamenter eller giftstoffer. Utskilte substanser i urin kan gi grunnlag for slutninger om bestemte sykdommer, og snørr kan inneholde karakteristiske støvkorn, som kan gi grunnlag for slutninger om vedkommendes beskjeftigelse eller oppholdssted.

Hår. Løse hår fra hodet eller andre steder på kroppen til et offer eller en gjerningsmann kan få en viss betydning f.eks. i volds-, sedelighets- eller trafikksaker. Ved mikroskopisk undersøkelse av hår kan det avgjøres:

om det foreligger hår fra menneske eller dyr, eventuelt hvilken dyreart,

hvor på menneskekroppen et hår stammer fra, eventuelt om det stammer fra mann eller kvinne,

om det har løsnet av seg selv eller er rykket løs,

om det er nyk lipt, farget eller permanentert, hvilke midler som er benyttet til dette, og når arbeidet er utført,

om det forekommer skader eller forurensninger (sekret, pomade o.l.) som kan gi visse opplysninger.

Sammenligning av hår skjer ved hjelp av elektronmikroskop, aktiveringsanalyse, blodtypebestemmelse. Det kan ikke med sikkerhet avgjøres at et hår stammer fra en bestemt person. På den annen side kan det i noen tilfelle med stor sannsynlighet sluttes at et hår ikke kan stamme fra en bestemt person.

Skjelett-, vev- og organdeler. Ved trafikkulykker, fall fra store høyder, nærskudd, eksplosjoner o.l. kan det på åstedet finnes friske skjelett-, vev- og organdeler som knokkelbiter, tenner, hudfragmenter, fettvev, muskulatur, hjernemasse.

Analyse av slikt materiale gjøres dels ved direkte inspeksjon, dels ved mikroskopisk undersøkelse, og det kan som regel avgjøres hvilket organ fragmentet stammer fra, om materialet stammer fra menneske eller dyr (større vevsbiter og knokler). En tann/knokkeldel eller et hudfragment kan dessuten få bevisverdi dersom det er mulig å tilbakeføre fragmentet til det sted på kroppen der det savnes (innpassing), eller det er mulig å foreta blodtypebestemmelse.

Flekkmateriale

Undersøkelse av flekkmateriale har ikke hatt den samme rivende utvikling som undersøkelse av blod i farskapssaker — først og fremst fordi proteinene i flekkemateriale lett blir ødelagt. Men også i slikt materiale vil man vanligvis kunne undersøke markører (blodtyper, enzymer) som vil kunne frikjenne en mistenkt. Inntil ganske nylig har det ikke vært mulig å foreta noen positiv sikker identifisering verken av faren i farskapssaker eller av forbryteren i straffesaker, på grunnlag av biologisk materiale. Moderne forskning har nå frembrakt en ny metode som er blitt betegnet som det største gjennombrudd for politiet siden fingeravtrykket.

DNA-fingeravtrykk

For første gang i historien ble det i 1987 i en straffesak avsagt en fellende dom på grunnlag av et såkalt DNA-fingeravtrykk. Dette skjedde i England, hvor en seksualforbryter ved DNA-fingeravtrykk-metoden ble identifisert på grunnlag av sædflekker på offerets tøy. Senere er DNA-fingeravtrykk benyttet som bevis i rettssaker i flere land, bl.a. i Norge.

DNA-molekylet, eller det såkalte arvebærermolekylet, finnes i alle levende organismer, og inneholder all informasjon om individets utseende, egenskaper og funksjoner. Det overfører denne informasjon fra generasjon til generasjon. DNA-molekylet har en enkel oppbygging, nemlig av to såkalte spiralkjeder, satt sammen av fire forskjellige typer byggeklosser og bundet sammen som perler på en snor. De siste års utvikling innen bioteknologi og genetikk har gjort det mulig å granske disse perlekjedene eller arvetrådene direkte.

Teknikken består i at man med enzymer spalter opp DNA i cellene i biologisk materiale. Fragmentene oppfører seg forskjellig i et elektrisk felt, og disse forskjellene kan synliggjøres. De fremkommer som bånd med tverrstreker og varierer i intensitet og mellomrom, om lag som den moderne formen for priskoding av varer. Det DNA-mønsteret som ved denne metoden fremkommer, er helt spesielt for hvert enkelt menneske, bortsett fra eneggede tvillinger, der de er identiske.

For nær familie som f.eks. far og sønn, er sjansene for like mønstre 1:3000, for personer som ikke er i familie, er sjansen for like DNA-mønstre beregnet til 1:17 milliarder. Variasjonene er således like store som for papillarlinjemønstre i fingeravtrykk, og arvestoff analyse regnes derfor som et like sikkert identitetsbevis som fingeravtrykk. DNA-typing av biologisk materiale er derfor populært blitt kalt for DNA-fingeravtrykk.

Metoden vil trolig innebære en revolusjon innen rettsserologisk virksomhet. Selv meget beskjedne mengder biologisk materiale (blodflekker, sæd, hår) kan DNA-types og gjerningsmannens identitet med sikkerhet bestemmes. På tilsvarende måte vil DNA-typing kunne identifisere den biologiske far i farskapssaker.

Utvikling

Så vel i Norge som i de øvrige nordiske land har vi innen rettsmedisinen hatt en rekke dyktige utøvere, som har vist sin store kompetanse både når det gjelder rettsmedisinske undersøkelser av forskjellig art, og når det gjelder de mange og rike forskningsmulighetene som rettsmedisinen byr på.

Dessuten har samarbeidet mellom rettsmedisinsk sakkyndige og f.eks. politiet, i hvert fall i Norge, fungert utmerket, så vel når det gjelder arbeid på åsted for ulykker og forbrytelser, som når det gjelder undersøkelser av døde og skadede og etterfølgende gransking av sikret materiale. Ikke minst gjelder dette identifiseringsarbeidet i forbindelse med store ulykker (hvor artikkelforfatteren har spesielt gode erfaringer).

Spesielt viktig er et raskt og effektivt samarbeid i den første fasen av etterforskingen av en forbrytelse. For etterforskeren er det av største betydning å få så omfattende og sikre informasjoner om skader, dødsårsak, hendelsesforløp m.v. så snart som mulig — før forbryteren får for stort forsprang. Og skulle den rettsmedisinske undersøkelsen munne ut i at et dødsfall som i utgangspunktet virket mistenkelig, i virkeligheten er naturlig, vil det være uheldig om politiet hadde satt i verk en omfattende etterforsking.

Som et ledd i samarbeidet pågår gjensidig informasjon — ved at det holdes rettsmedisinske forelesninger spesielt beregenet på politi, påtalemyndighet og dommere, og at det i undervisningen av vordende rettsmedisinere inngår kjennskap til de etterforskings-, åstedsgranskings- og sporbehandlingsmetoder som politiet benytter.

Rettsmedisinerens oppgave er som etterforskerens ofte et puslespillarbeid, hvor det gjelder å få satt de forskjellige brikkene på rett plass. Dette kan være et møysommelig arbeid — et arbeid som krever så vel innsikt som tålmodighet — men så gir det også en følelse av tilfredshet når kabalen går opp!

POLITIETS KRIMINALFOREBYGGENDE VIRKSOMHET

Av avdelingsdirektør Bengt R. Fransson, Stockholm.

Det kan virke som en utakknemlig oppgave å drive kriminalforebyggende arbeid nå som færre enn før blir dømt til fengelsstraff. Likevel er det humant at de som er kommet inn på en forbryterbane, får en sjanse til å forbedre seg uten å havne i fengsel. Når man gjør det vanskeligere å begå forbrytelser, beskytter man så vel den presumptive forbryter som tiltenkte ofre. Som det fremgår av det følgende, er den omfattende virksomheten for en vesentlig del en investering for fremtiden.

I samfunnets interesse

Kriminalforebyggende virksomhet har allerede i lang tid inngått som et innslag i det regulære politiarbeidet. Likevel er det først i de senere år at dette arbeidet er blitt målrettet, at spesielle resurser er avsatt for formålet, at det er gjort forsøk på å øke omfanget og bredden og å utdype samarbeidet med andre organer i samfunnet, samt å få i stand en større forståelse for betydningen av allmenne kriminalforebyggende tiltak. Visse aktiviteter i form av forsøksvirksomhet og forskningsprosjekter er satt i gang for å finne arbeidsmetoder som kan gi det best mulige resultat.

Å forebygge og forhindre forbrytersk virksomhet må anses for å være hele samfunnets oppgave. For politiet er det naturlig å ta initiativet til kriminalforebyggende tiltak, siden politiet som oftest er det samfunnsorgan som har best kjennskap til forbrytelser og hvordan de blir utført. Det er imidlertid både naturlig og nødvendig at politiet i sin kriminalforebyggende virksomhet har et fortrolig samarbeid med myndigheter, organisasjoner, skoler, forskjellige kommunale utvalg, så vel som med representanter for næringslivet, foreninger og organisasjoner. Som eksempel på det siste kan nevnes post og bank, forsikringsbransjen, helsesektoren og handelsorganisasjoner. Innenfor rammen av politiets kriminalforebyggende arbeid finnes dessuten betydelige muligheter for å informere saklig om politiets oppgaver samt å videreutvikle det gode forhold mellom politi og publikum.

Man kan dele inn politiets kriminalforebyggende virksomhet i tiltak som har til hensikt å få enkeltmennesker og bedrifter til å beskytte seg mot forbryterske angrep på så vel person som eiendom, og tiltak rettet mot individer som kan fryktes å begå forbrytelser. Å øke risikoen for oppdagelse er her en viktig faktor.

På bakgrunn av dette, forandringene i samfunnsstrukturen og en rekke andre forhold er det viktig at man stadig henleder oppmerksomheten mot målsettingen i politiets kriminalforebyggende virksomhet. Kanskje en slik oppfølging av virksomheten kan føre til en gjensidig utveksling av erfaringer mellom de nordiske land. Jo bredere erfaringsgrunnlag man har, desto bedre bør forutsetningene være for å nå et felles tilfredsstillende resultat.

Et historisk tilbakeblikk

Da politietaten ble gjort statlig den 1. januar 1965, ble også kriminalprevens jonen tatt opp som et ledd i politiets mer åpne og utadrettede virksomhet. Brottskommissionen, som ble nedsatt av regjeringen, og som arbeidet under stort tidspress våren 1973, kom med forslag som for politiet innebar ytterligere satsing på kriminalforebyggende tiltak. Blant annet fikk politietaten i en treårsperiode 50 nye polititjenestemenn som skulle arbeide blant barn og ungdom.

Siden 1975 har politipersonell i hvert av landets 118 politidistrikt vært avsatt til kriminalforebyggende arbeid. Antallet politimenn varierer med størrelsen på politidistriktet. En av disse politimenns viktigste arbeidsoppgaver er å stimulere sine kolleger til å delta aktivt i det kriminalforebyggende arbeidet i sin vanlige virksomhet. Derfor kan omfanget ikke utelukkende måles med utgangspunkt i den innsats som utføres av de politimenn som er avsatt til kriminalforebyggende arbeid.

Selv på regionalt nivå, dvs. innen lensorganisasjonen, gjøres en viss kriminalforebyggende innsats. Her er det imidlertid som oftest snakk om en viss samordning av aktiviteter innenfor et len eller en region.

Sentralt finnes det ved rikspolitistyrelsen i polisbyrå 1, kriminalpolitiseksjonen, en kriminalforebyggende gruppe, som under byrå- og etatsledelse har ansvaret for politiets kriminalforebyggende virksomhet. Foruten å angi virksomhetens målsetting via allmenne råd og informasjoner, består gruppens arbeid i kontakter med en rekke sentrale myndigheter og organisasjoner, representanter for næringslivet m.fl. Det drives en viss forsking innen etaten, først og fremst for å få økte kunnskaper om de faktorer som legges til grunn for en bedømmelse av hvordan man skal skaffe seg den beste effekt av politiets kriminalforebyggende virksomhet.

Inndeling og målretting

Når det gjelder målretting, kan politets kriminalforebyggende virksomhet inndeles på følgende måte:

1. Den rådgivning i kriminalforebyggende hensikt som forekommer innenfor rammen for den regulære politivirksomheten. Det gjelder for eksempel i ordenspolitiets arbeidsoppgaver, i spaninger, ved opptak av anmeldelser, ved åstedsbefaringer m.m., dvs. i de tilfelle da politipersonell kommer i kontakt med publikum, og det faller naturlig å gi råd og opplysninger.

2. Målrettede aktiviteter som settes i gang i den direkte hensikt å oppnå en kriminalforebyggende effekt. Slike aktiviteter kan bestå av:

innsats av bydels- og områdepoliti,

sosial politimessig spaning (oppsøkende virksomhet),

samarbeid med andre samfunnsorganer og organisasjoner (skole, sosialvern, fritid, drett etc.),

medvirkning i skolens undervisning i lov og rett og trafikkunnskap,

informasjon og rådgivning til enkeltmennesker og interessegrupper, dels gjennom politiets eget initiativ, dels i samarbeid med andre myndigheter og organisasjoner i samfunns- og næringsliv, alt i den hensikt å oppnå en kriminalforebyggende effekt og å øke sikkerheten, for eksempel innen pengeinstitusjoner, butikker og verditransporter.

Målsettingen for politiets kriminalforebyggende arbeid er imidlertid ikke bare å hindre forbrytelser, men også å utvide og forankre kontakten mellom politiet og publikum. Ikke minst er dette viktig i vår tid da teknikken tas i bruk i stadig større utstrekning og kontakten politi — publikum lett vil krympe mer og mer.

I det følgende vil vi gi en kortfattet redegjørelse for de virksomheter som inngår i politiets kriminalforebyggende arbeid.

Bydels- og områdepolitiets virksomhet

Denne form for politivirksomhet skal først og fremst ha en hjelpende og kriminalforebyggende målsetting uten at det derfor går ut over annen overvåkingsvirksomhet. Blant de oppgaver som er angitt for denne virksomhet, kan følgende sies å være spesielt viktig sett fra en kriminalforebyggende synsvinkel:

Å lære kjenne befolkningen innenfor området på best mulig måte,

å rette oppmerksomheten mot og foreslå tiltak for å bedre trafikksikkerheten i området,

å ha oppmerksomheten spesielt rettet mot forhold som kan ha forbindelse med ungdomskriminalitet, alkohol- og narkotikamisbruk etc.,

å samarbeide med representanter for sosialvern og skole samt med representanter for ungdomsog fritidstiltak, idrettsorganisasjoner, boligbyggelag, forretninger m.fl.

å bistå eller medvirke ved politiets undervisning i skolene.

Sosial politimessig spaning (oppsøkende virksomhet)

Både når det gjelder kriminalitet og narkotikamisbruk, har debutalderen en tendens til å bli stadig lavere. Det er viktig å oppdage ungdommer i risikosoner og å avbryte en påbegynt forbrytelses- og/eller misbrukskarriere så tidlig som mulig. Det er nemlig på dette stadium det er mulig å påvirke individene. Når de er blitt etablerte misbrukere eller har fått en alvorlig kriminell belastning, er det ofte for sent eller i hvert fall betraktelig vanskeligere.

Oppsøkende virksomhet blant barn og ungdom er imidlertid ikke bare noe som angår politiet. De sosiale myndigheter har et minst like stort ansvar. I visse kommuner/politidistrikter forekommer derfor også en oppsøkende virksomhet i samarbeid mellom politiet og reprensentanter for sosiale myndigheter.

Samarbeid med sosialvern, skole m.fl.

Innsats i kriminalforebyggende hensikt må være hele samfunnets ansvar. En forutsetning for et godt samarbeid mellom forskjellige samfunnsorganer er at man har felles syn på hva man betrakter som problemer, og de metoder man vil anvende for å hamle opp med problemene. Samarbeidet kan gjelde så vel generell planlegging til fordel for barn og ungdom som direkte individrettede forebyggende tiltak. Felles for alle tiltakene er at de krever resurser. Det kan være spørsmål om lokaler, personell, materialer til bruk i visse virksomheter osv. Et forhold som har en tendens til å skape vanskeligheter, er at de organer som inngår i samarbeidet, har forskjellige overhoder, staten, landstingskommunen og primærkommunen. Virksomhetsmålsetting, ulike prioriteringer og ulike økonomiske rammer er også forhold som må overvinnes i samarbeidet.

De kommunale folkevalgte bør om mulig delta i samarbeidet — i hvert fall i den del som gjelder planlegging — siden de ofte har innflytelse på de kommunale budsjettene.

Samarbeidet må også forekomme i felten. Man må holde kontinuerlig kontakt med forholdene i felten og, hvis det synes å være grunn til det, viderebefordre informasjon for å få vedtatt nødvendige tiltak.

Politimedvirkning i skolen

Siden midten av 1950-tallet har politiet medvirket i undervisningen om samfunnets regler og lover i grunnskolen, først og fremst på det mellomste og høyeste stadium. Etter at politietaten ble gjort statlig i 1965, er omfanget regulert, dels i sentrale overenskomster mellom skolestyret og rikspolitistyret, dels i lokale overenskomster mellom skogforvaltningen og politiet i den hensikt å få en utvidet og dypere lov og rett-undervisning.

Gjennom en felles planlegging har politiets medvirkning kunnet bli samordnet med skolens øvrige undervisning. Overenskomster som inngås på lokalplanet, har i mange tilfelle innebåret at undervisningen og politimedvirkningen kunne gjennomføres i andre former enn den tradisjonelle klasseundervisningen. Studiebesøk på stedets politistasjon har således ofte forekommet.

Av den årsrapport som samtlige politidistrikter legger fram, fremgår det at de politimennene som medvirker i skolens lov og rett-undervisning, årlig møter mellom 250 000 og 300 000 elever i grunnskolen.

En viktig målsetting er at lov og rett-undervisningen i grunnskolen med politimedvirkning skal ha som mål at elevene skal kjenne til hvordan rettssamfunnet fungerer, at de skal bli klar over sine rettigheter og plikter, at de skal få en økt forståelse for avvikere samt at de skal føle seg lojale overfor samfunnets grunnleggende vurderinger.

Foreldreinformasjon

Foreldre og foresatte har for eksempel på klassemøter fått informasjon om ungdomsproblemer, disiplinære problemer, misbruksproblemer etc. I løpet av årene er det vokst fram et nært samarbeid mellom politiet og hjem- & skoleforeninger.

Lærere/politi

Skoleledere, lærere og lærerkandidater har i en viss utstrekning avlagt studiebesøk på hjemstedets politistasjon. Disse besøkene har medført personlige kontakter mellom lærere og politimenn, noe som har bidratt til økt forståelse mellom de to yrkene.

Nesten hvert år har rikspolitistyret gjennomført en eller to ukelange kurs i lov og rett for politimenn som deltar i skolens lov og rett-undervisning. Gjentatte ganger — og i den senere tid årlig — har rikspolitistyret etter samråd med skolestyret gjennomført videreutdannelseskurs for lærere og politi.

Lensstyret — lensskolenemnd og lenspolitisjef — har i flere len gjennomført en- eller todagers konferanser for politimenn og skolepersonell, først og fremst lærere, hvor man har diskutert planlegging og gjennomføring i den hensikt å