Lokkefuglen: Maleficiumtrilogin, #1

By Saskia Walker

Erotikk hevn og magi ...
De tre søsknene Taskill lever i en mørk epoke i Skottlands historie, der heksekraft kan føre til døden ...eller til syndig lyst

Jessica Taskill ble vitne til at hennes mor ble brent på bålet, anklaget for hekseri. Dette grusomme bildet må hun leve med. Jessica har de samme evnene som moren – en kraftig magisk evne hun må holde skjult. Likevel beskylder en rival henne for å være en heks. Jessica blir arrestert og kastet i fengsel, og står i fare for å dele morens skjebne, da en prest plutselig dukker opp i den mørke cellen og krever tjenester hun aldri har hørt en prest be om før.

Gregor Ramsay er imidlertid like hellig som djevelen selv, men hans løfte om frihet i bytte mot de spesielle tjenestene, kan bli hennes redning. Snart er hun dermed fanget i en avtale om at hun skal forføre og ødelegge Gregors erkefiende. Men etter hvert som Gregors begjær blir sterkere – og vanskeligere å motstå – blir oppgaven hun har sagt ja til stadig mer frastøtende. Likevel bør hun gå med på planen hans ... for slik han bruker henne for sine behov, kan hun dra fordel av ham og dekke sine egne behov.

"Brennende het! Historien om Jessie og Gregor er svært godt skrevet. Saskia Walker skal ha ros for at hun skaper karakterer leseren kan sympatisere med." - Sweet Reads

• Language: Norwegian
• Publisher: Saskia Walker
• Release date: Mar 25, 2018
• ISBN: 9781386951735

Saskia Walker

Award-winning British author Saskia Walker first dreamed of writing her own stories when she discovered a handful of romance novels stashed away in her school library. An avid reader, she lapped up the adventures and the life-affirming emotion she found there. As well as fantasy and romance, Saskia writes paranormal, historical and contemporary fiction, with a special interest in witchcraft. Saskia's short stories have now been published in over one hundred international anthologies and magazines. Her novels have been published by two New York publishing houses as well as several smaller publishing houses. To her absolute delight two of her novels won Passionate Plume awards, and her work has twice been nominated for a Romantic Times Magazine Reviewers' Choice Award. Her Witches of Scotland series was widely translated and became a Scandinavian bestseller. In 2015 she became a USA TODAY bestselling author. It's been an amazing journey. Saskia is now a full time author and she has many more stories to tell. Saskia is happily settled in Yorkshire in the north of England, with her real-life hero, Mark, and a houseful of felines. 

Book preview

LOKKEFUGLEN

Erotikk hevn og magi ...

De tre søsknene Taskill lever i en mørk epoke i Skottlands historie, der heksekraft kan føre til døden ...eller til syndig lyst

JESSICA TASKILL BLE vitne til at hennes mor ble brent på bålet, anklaget for hekseri. Dette grusomme bildet må hun leve med. Jessica har de samme evnene som moren – en kraftig magisk evne hun må holde skjult. Likevel beskylder en rival henne for å være en heks. Jessica blir arrestert og kastet i fengsel, og står i fare for å dele morens skjebne, da en prest plutselig dukker opp i den mørke cellen og krever tjenester hun aldri har hørt en prest be om før.

Gregor Ramsay er imidlertid like hellig som djevelen selv, men hans løfte om frihet i bytte mot de spesielle tjenestene, kan bli hennes redning. Snart er hun dermed fanget i en avtale om at hun skal forføre og ødelegge Gregors erkefiende. Men etter hvert som Gregors begjær blir sterkere – og vanskeligere å motstå – blir oppgaven hun har sagt ja til stadig mer frastøtende. Likevel bør hun gå med på planen hans ... for slik han bruker henne for sine behov, kan hun dra fordel av ham og dekke sine egne behov.

Brennende het! Historien om Jessie og Gregor er svært godt skrevet. Saskia Walker skal ha ros for at hun skaper karakterer leseren kan sympatisere med. - Sweet Reads

1

Dundee, 1715

DET FØRSTE GREGOR RAMSAY la merke til ved skjøgen, var den herlige baken hennes. Det var vanskelig å unngå synet av den, siden den var blottet der hun lå og sloss voldsomt med en annen jente på det sagflisdekkede gulvet i et snuskete vertshus i Dundee. Det var imidlertid ikke synet av den lekre baken hennes som fikk ham til å tenke på henne som den ideelle medsammensvorne i oppdraget som skulle utføres. Den tanken slo ham først senere, men synet fanget sannelig oppmerksomheten hans, og han ble sittende og se på henne.

Gregor hadde bare stukket innom for å ta seg en seidel øl i all hast. Det var så mye bråk og oppstyr der inne at han holdt på å snu i døren. Da han fikk se den herlige, runde kvinnebaken, bestemte han seg likevel for å gå inn og banet seg vei gjennom den jublende mengden som heiet på kvinnene.

–  Pass opp! ropte noen advarende da de to kvinnene rullet over gulvet. De rev og slet som gale i hverandre. Skjørtene virvlet, og kjolelivene ble revet i stykker slik at brystene nesten ble blottet for tilskuerne.

Folk ga mynter til en mann som sto lengst inne i lokalet. De veddet vel på hvem som kom til å vinne. Fornærmelsene haglet fra begge parter. Jenta med den lekre baken så ut til å nyte kampen og gjorde sitt beste for å erte opp motstanderen.

–  Din magre hore! skrek hun og gjorde et kast med hodet for å få det svarte, viltre håret vekk fra øynene. –  Mannfolk vil ha noe å ta i!

Hun klasket seg selv på hoften og lo høyt.

Den rødhårede kvinnen freste illsint. Gregor var slett ikke like fascinert av henne.

Blikket hans ble hele tiden trukket mot kvinnen med det ravnsvarte håret. Hun lot til å være fast bestemt på å få motstanderen sin på rygg og holde henne nede. Det klarte hun også. Hun holdt den sprellende rødtoppen nede med kroppen sin. Så satte hun seg over skrevs på henne, bøyde seg frem og bet henne i skulderen. Da hun gjorde det, gled skjørtet og underskjørtet opp igjen. Synet av de nakne lårene og baken –  og alt annet, for den saks skyld –  fikk tilskuerne til å juble høyt. Det var virkelig et eggende syn. Gregor klarte ikke å la være å tenke på hvordan det ville være å pløye den fristende furen og presse pikken inn i den. Det var tydelig at alle de andre mennene tenkte det samme. De glodde lystent og siklende.

–  Hvorfor slåss de? spurte Gregor mannen som sto nærmest. Han var tannløs, hadde skitten skjorte og fillete bukse.

–  Eliza  ... sa han og nikket mot rødtoppen. –  Hun anklaget Jessie for å lokke vekk en kunde fra henne, forklarte han og pekte på den mørkhårede kvinnen. –  Jessie er en liten villkatt, la han til og senket stemmen. –  Hun blir kalt Gledespiken fra Dundee. Den tannløse mannen nikket megetsigende og var taus en stund før han fortsatte: –  Hun sa at hun ville slåss med Eliza om kunden.

–  Gledespiken fra Dundee  ... gjentok Gregor. –  Hva har hun gjort for å fortjene en så flott tittel?

Mannen lo. –  Den har hun fått fordi hun er så livlig og munter. Hun er ikke den typen som bare ligger der og tar imot pengene –  hvis du skjønner hva jeg mener.

En livlig og munter gledespike  ... Interessant, tenkte Gregor. Det var kanskje skjebnen som hadde ført ham til dette vertshuset? Her i havneområdet lå vertshusene tett i tett. Han kunne lett ha valgt et av de andre. Reisen til Dundee hadde vært helt nødvendig. Han hadde sett skuta Libertas seile uten ham. Det risikable oppdraget som lå foran ham, og det faktum at han befant seg langt unna sin egen verden, gjorde ham anspent. Det var en merkelig oppgave som han aldri hadde utført før. Han hadde følt trang til å styrke seg med en øl før han krysset elven Tay og dro tilbake til Fife.

Nå var han glad for at han hadde valgt nettopp dette skjenkestedet, for dette var i høyeste grad underholdende. Gledespiken kjempet med liv og lyst og brydde seg tilsynelatende ikke om hvordan hun tok seg ut. Der hun satt over skrevs på offeret sitt, grep hun tak i en av brystvortene hennes med den ene hånden. Med den andre pirret og kilte hun kjønnet hennes gjennom kjolestoffet og fiklet mellom lårene hennes. Hun gestikulerte med hånden som om den var et mannslem og beveget hoftene frem og tilbake for å late som om hun knullet kvinnen hun hadde fått på rygg. Hun oppførte seg fullstendig hemningsløst, eide ikke skam i kroppen, tenkte Gregor og fikk plutselig en idé. En hore med et vinnende vesen kunne være den perfekte lokkefuglen i planen hans. Fienden hans ville ikke klare å motstå en velskapt tøs. Ryktene sa at han hadde tatt for seg av halvparten av de unge kvinnene i trakten.

Når denne slåsskampen var over, kunne han kanskje gi henne et tilbud.

Tilskuerne skrålte og hoiet oppmuntrende. Rødtoppen ble sintere og sintere og prøvde å klore og bite motstanderen. Gledespiken dukket og kastet seg raskt til begge sider. Det var ikke vanskelig for henne å unngå den andres angrep.

–  Hvem står for veddemålet? spurte Gregor og stakk hånden i lommen, som om han gjorde seg klar til å satse.

Han hadde allerede sett mannen som tok imot pengene, men han ville vite navnet hans. Det var viktig å finne ut hvem som hadde makten her. Livet hadde lært ham at det var løsningen i alle situasjoner. Etter hans mening kom den mørkhårede kvinnen til å vinne. Jessie, Gledespiken fra Dundee.

–  Ranald Sweeney, svarte den tannløse mannen og pekte.

Ranald Sweeney minnet om en røyskatt der han sto med plirende øyne. Gregor syntes ikke at han så ut til å være en mann man kunne stole på. Han flirte lurt og hadde håndflaten full av mynter. Mens han holdt øye med de to kvinnene, snakket han med mannen som sto ved siden av ham. Gregor foretok en rask vurdering av dem begge. Halliken var skitten og lurvete. Den andre mannen, som antakelig var kunden kvinnene slåss om, var iført en pudret parykk. Frakken var av brodert silke, og halstørkleet av den fineste bomull. Men til tross for de fine klærne, så det ut som om han følte seg hjemme i havnekvarteret. Han var tydeligvis en rik mann som likte å more seg i slummen. Hvis Gregor hadde vært i hans sko, ville han vært mer forsiktig med å vise frem rikdommen sin. Men noen menn likte å vise seg og skryte av rikdommen sin.

Gregor trengte seg frem til bardisken, men innehaveren glodde på kvinnene, han også.

–  Øl, sa Gregor høyt og skjøv en mynt over disken.

Uten å ta blikket fra kamphønene, nikket innehaveren og skjenket øl i en seidel fra en mugge.

Det var et grumsete brygg, og Gregor harket for å kvitte seg med grumset da han hadde slokket den verste tørsten. Det lød et hyl bak ham, og en kropp dultet borti ham. Han reddet seidelen unna og satte den på disken, snudde seg og så rett inn i øynene til kvinnen som hadde dultet borti ham. Det var Jessie, den mørkhårede kvinnen som hadde fanget oppmerksomheten hans.

–  Unnskyld meg, sir, sa hun, satte hendene i siden og målte ham fra topp til tå. Interessen glimtet til i øynene hennes.

Gregor nikket til henne. Håret hennes så ut som om det aldri hadde vært i nærheten av en kam. Selv om hun kunne trenge en skikkelig rundvask, så han straks at leppene hennes i høyeste grad innbød til kyss. Bak Jessie reiste motstanderen seg opp. Rødtoppen var illsint.

Han nikket til Jessie igjen. –  Nå kommer hun, advarte han.

Jessie tok raskt et skritt til siden.

Den andre kvinnen bommet på målet og traff ham i stedet. Han ga henne tid til å gjenvinne balansen før han snudde henne rundt og ga henne en dytt i ryggen. Jessie lo hjertelig og flagret med øyevippene mot ham, kokett og sjarmerende, før hun ivrig kastet seg over rødtoppen igjen.

Gregor lot blikket gli over mennene i lokalet mens han helte i seg resten av ølet. I elleve år hadde han vært borte fra Skottland. Han hadde reist vidt omkring og kommet hjem for tre uker siden til et land som mot folkets vilje var blitt forent med England. Stemningen var dårlig på grunn av unionen, men på mange måter var landet slik han husket det. Folket i Dundee hadde overlevd tiår med krig og dårlige tider. Likevel blomstret byen rundt havnen der fartøy fra hele verden la til kai, som hans egen skute. For elleve år siden hadde han reist fra Fife som en bitter, pengelens gutt. Etter mange år til sjøs kunne han nå vende tilbake som en velstående mann. Nå eide han en andel av skuta han jobbet på.

En av kvinnene som slåss, satte i et skrik. Tilskuerne trakk seg hastig unna. Gregor ble nysgjerrig og lurte på hva som skjedde. Det viste seg at han burde ha satset penger på Jessie. Hun sto triumferende med foten på motstanderen, som lå livløs på gulvet.

Men Eliza kom raskt til hektene og var slu nok til å ty til andre metoder. Hun hyttet dramatisk med knyttneven, forbannet motstanderen og pekte på henne.

–  Din jævla heks! Du brukte trolldom for å vinne.

–  Hold kjeft, Eliza! skrek Jessie og ble rød i ansiktet av sinne. –  Det var jeg som hjalp deg gjennom vinteren, og jeg vant dette slagsmålet på en rettferdig måte. Det er sannheten.

–  Trolldom! Det er trolldom! freste Eliza. –  Hun kommer til å forgifte oss alle med sine merkverdige brygg og besvergelser.

Stemningen ble anspent, og mennene mumlet lavt til hverandre.

–  Jeg så henne, bekreftet en av tilskuerne. –  Øynene rullet i hodet på henne, og så så det ut som om Eliza kom til å bli kvalt. Jeg så det!

Plutselig stormet to menn frem og grep tak i den anklagedes armer. Spyttende og bannende sprellet og sparket hun for å komme seg løs.

Gregor så ned på rødtoppen. Hun holdt seg til halsen som om hun ikke fikk nok luft. Hvis det ikke bare var skuespill, skyldtes det trolig at Jessie hadde brukt et listig knep med en tynn tråd eller et hårstrå. Gregor hadde sett mange listige knep verden over, og han var alltid interessert i å finne ut hvordan det ble gjort.

Noen hadde allerede løpt ut på gaten og ropt at fogden skulle komme og arrestere heksehora Jessica Taskill. Gregor moret seg over det som skjedde og lente seg mot bardisken mens han betraktet den mørkhårede kvinnen. Snart ville sikkert halvparten av innbyggerne i byen samle seg med fakler og kreve at hun ble hengt og brent på bålet. Da han var gutt i Fife, hadde han nå og da hørt snakk om hekser og syndene deres. Prestene prekte for barna om de onde kvinnene som sto i ledtog med djevelen og skremte dem med historier om at de ble hengt og brent på bål. Gregor hadde ikke trodd et ord av det, for han hadde ingen tiltro til slike latterlige påstander. Mye var forandret i hjemtrakten hans, men en del var som før. Anklager om hekseri og trolldom kunne fremdeles frembringe voldsomme reaksjoner. Hvis fogden trodde på mennene som anklaget kvinnen, ville hun være død innen en uke.

Hun var tiltrekkende, denne listige tøsen som utvilsom kunne et og annet triks. Det ville være synd å la et slikt talent gå til spille. Tanken på å prøve å redde henne fra den skrålende folkemengden tok form i hodet. En gang hadde han og hans gode venn, sjømannen Roderick Cameron, befridd en stupfull kamerat fra en celle i Cadiz ved hjelp av et veddemål.

Gregor minnet seg selv på at han burde være på vei hjem nå, hjem til Fife, der han hadde leid et enkelt rom på et vertshus. Men forestillingen var ikke over ennå. Kvinnen som het Jessica Taskill vred seg som en ål mens hun bannet og skulte olmt på mennene som holdt henne. Den fyldige barmen var litt av et syn, og det livlige temperamentet hennes var underholdende, tenkte han.

Enda en gang overveide han å verve henne som medsammensvoren til oppgaven han hadde bestemt seg for å gjennomføre. Hvis han fikk reddet henne ut av denne knipen, kom hun til å bli takknemlig og dessuten stå i gjeld til ham. Riktignok måtte han lære henne å oppføre seg bedre. Men han tvilte ikke på at hun kunne bli litt av en skjønnhet etter et bad og med nye klær. Dessuten hadde han allerede sett bevis på det fryktløse pågangsmotet hennes. Det kunne faktisk bli ganske morsomt å lære henne opp, særlig hvis det førte til hans fiendes undergang.

Fogden ankom og samlet raskt sammen opplysningene han trengte. –  Før henne til stasjonen, kommanderte han.

Da hun protesterte og bedyret sin uskyld, ristet fogden bare på hodet og kastet et misfornøyd blikk på det blottede brystet hennes.

Hun ble ført bort, og Gregor så hvordan øynene hennes lynte av sinne. Han kunne se henne for seg liggende på rygg og nøt bildene som dukket opp i hodet. Det var ingen tvil om at hun kom til å bli en fristende lokkefugl for fienden hans. Hvis Gregor klarte å befri henne, ville hun stå i takknemlighetsgjeld til ham og sikkert glede seg over å få betalt for et oppdrag. Det var verdt risikoen.

JESSIE TASKILL DRO hendene over ansiktet og stirret sint på jerngitteret som stengte henne inne i cellen. Det ville være ganske enkelt å utnytte de magiske kreftene hun hadde, dirke opp låsen og snike seg ut. Men det var jo nettopp på grunn av anklager om heksekunster at hun befant seg her. Det som gjorde henne mest opprørt, var at hun slett ikke hadde benyttet seg av kreftene sine i kveld. Idiotisk nok hadde hun tatt seg av Eliza og gitt henne et brygg av betonie for å kurere plagene hennes da hun var syk sist vinter. Dermed hadde hun gjort seg selv sårbar. Jessie visste at det ofte var slik for folk som henne. –  Hvilken nytte har jeg av denne gaven, når den er en så tung byrde å bære? mumlet hun for seg selv.

Humøret hennes hadde svingt voldsomt etter at hun ble låst inn i cellen –  fra raseri til fortvilelse og tilbake igjen. Hun skrittet hvileløst rundt i cellen. Det var ingen stol å sette seg på, ikke engang en brisk. Det eneste lyset som nådde frem til henne, kom fra vokslys som sto i lysestaker på veggen et stykke borte i gangen. Gulvet var dekket av gammel halm, og i det ene hjørnet sto en illeluktende bøtte.

Hun knuget fingrene om de kalde jernstengene, trykket ansiktet mellom dem og kikket bortover den smale gangen til plassen der fangevokteren satt og gnagde på et kyllinglår. Da han merket at hun så på ham, slikket han seg om munnen for å erte henne.

Det rumlet i magen hennes. Hvis hun benyttet seg av heksekunstene sine nå, kunne hun ta resten av kyllingen hans. Det var fristende, altfor fristende. For hver dag som gikk, ble det vanskeligere å stå imot lysten til å benytte seg av sine hemmelige evner, men hvis en eneste person til ble vitne til at hun utførte dem, kom hun til å bli hengt før daggry –  uten rettergang. Ennå var det håp. Hun visst at fogden ofte besøkte horehus. Han ville nok ikke like at det ble allment kjent. Nå måtte hun vente på det rette øyeblikket og være klok.

Hun satte seg på huk og lurte på om de hadde kjørt halmen hit rett fra låven. Den gamle rønna hun delte med seks andre kvinner, var faktisk bedre enn dette forferdelige stedet. Det var noe hun aldri hadde tenkt over før.

Eliza var en av kvinnene hun bodde sammen med. De hadde delt alt og holdt sammen i tykt og tynt. Likevel hadde Eliza vendt seg mot henne og anklaget henne for hekseri. Jessie syntes det var trist. De hadde kranglet ofte, men ikke slik som i dag. Som regel ble de raskt venner igjen. Kunden hadde vært Elizas, men han hadde vist interesse for Jessie også. Ranald hadde benyttet anledningen til å la jentene komme i rampelyset med en slåsskamp. Eliza hadde kanskje tatt det ille opp. I så fall skulle Jessie ønske at hun hadde lagt merke til det. Da hadde hun kanskje kunnet forhindre at det gikk så langt.

Det var noen som hadde distrahert henne. Det var en mann, husket hun. En hun ikke hadde sett før –  en høy fremmed med arr i ansiktet og mørke øyne. Han hadde fått henne til å miste konsentrasjonen.

Enda en gang dro hun hendene over ansiktet. Ranald kom ikke til å like dette. Hun kjente ham godt nok til å vite at han kom til å vende henne ryggen. Det var han som tok vare på pengene hennes. Hvis hun ikke kom tilbake snart, kom han til å ta dem.

Det skal ikke skje, lovte hun seg selv. Om hun så ble tvunget til å bruke de magiske kreftene sine, ville hun ikke gi avkall på sitt eneste håp, sin store drøm. Hun hadde ikke utnyttet de hemmelige evnene siden Eliza var syk, og derfor hadde hun sovet bedre den siste tiden. Det var ikke heksekunstene i seg selv som var fienden. Det var reaksjonen det vekket fra omgivelsene og sporene av ødeleggelse i kjølvannet som var den største påkjenningen. De følelsene hadde hun båret med seg i mange år. Da hun var barn, hadde noen vist henne hvor farlig det var å ha disse evnene. Til tross for det, hadde hun merket at de spesielle evnene var blitt sterkere de siste månedene. Det var som om de lengtet etter å bli pleid og utforsket. Forvandlingen lignet den en jente gjennomgår når hun er på vei til å bli kvinne.

Stemmer i gangen fanget oppmerksomheten hennes. Hun stilte seg på alle fire og krabbet mot gitteret. Forsiktig kikket hun mot plassen til fangevokteren. En annen mann sto der og snakket med ham. Etter klesdrakten å dømme, var det en prest. Jessie sukket og satte seg ned. Presten var vel kommet for å preke om fromhet og hellighet og redde hennes sjel. Hun støttet albuene mot knærne og hvilte haken i den ene hånden. Troen hennes var helt annerledes. I likhet med alle hennes slektninger på morssiden, hørte sjelen hennes hjemme i naturen, ikke i kirken.

Så snart hun hadde spart litt mer penger, kunne hun reise nordover til høylandet, der man hadde et mindre fordomsfullt syn på sånne som henne. Der kunne evnene hennes få blomstre og virke, noe hun lengtet etter å la dem gjøre. Magien vokste inni henne. Det var en kraftfull arv hun ikke kunne fornekte. Hver dag måtte hun undertrykke kraften hun hadde inni seg for at den ikke skulle flomme over. I høylandet kunne hun leve uten å være redd. Hjemme, tenkte hun lengselsfullt. Det var drømmen hennes.

Hun lukket øynene. Minnene fra barndommen hjemsøkte henne. Drømmen ville kanskje aldri gå i oppfyllelse etter det som hadde skjedd i kveld. Hun ville kanskje ende opp på samme måte som moren hvis hun ikke slapp ut av cellen snart. Det betydde at hun var nødt til å ta sjansen på å benytte seg av trolldom igjen.

Det lød skritt i gangen, de kom stadig nærmere.

Når presten hadde gått, skulle hun pønske ut hvordan hun skulle gjennomføre flukten. Hun reiste seg og gikk bort i den ene kroken i cellen. Der ble hun stående og la armene i kors over brystet. Da fangevokteren klirret med nøkleknippet og stakk nøkkelen i låsen, så hun lengselsfullt på den. Den kunne hun lett få til å falle på gulvet når han gikk igjen, men hun kunne ikke ta sjansen på det nå. De to mennene så på henne.

–  Du har hellet med deg, Jessica Taskill, sa fangevokteren. –  Presten har stått opp av sengen for å be sammen med deg en stund.

Jessie presset leppene sammen og kjempet mot trangen til å si at hun ikke delte deres tro. Hvis hun holdt munn og oppførte seg angrende, ville han nok snart la henne være i fred.

Presten kom inn i cellen, og fangevokteren låste døren bak ham.

–  Rop hvis hun prøver seg på noe, sa fangevokteren til presten. –  Da kommer jeg tilbake.

Jessie kikket på presten. Han hadde på seg en bredbremmet hatt og så ned i gulvet, så det var vanskelig å se hvordan han så ut. Hun myste i det svake lyset og huket seg litt ned for å se ansiktet hans.

Fangevokteren satte et lys i en stake utenfor cellen. Cellen ble opplyst, og hun kunne vurdere prestens kroppsbygning. Det var en stor mann, høy og bredskuldret. Han lignet ikke på noen annen prest hun hadde sett. Riktignok var han iført en lang prestekjole som var kneppet opp til kragen, men hun la merke til at han hadde en fin ring på lillefingeren og dyre lærstøvler med sølvspenner.

–  Takk, svarte presten. –  Jeg skal be noen bønner med den ulykksalige kvinnen. Jeg roper når jeg er klar til å gå.

Fangevokteren nikket og lusket av sted.

Den andre mannen holdt hodet bøyd til lyden av fangevokterens skritt ikke kunne høres lenger. Det svake lyset som sivet inn i cellen fra gangen, gjorde det ikke lettere for Jessie å se ansiktet hans. Hun bøyde seg frem og ble stadig mer nysgjerrig. Haken hans var kraftig, og da han vred litt på hodet for å lytte etter fangevokterens skritt, så hun munnen hans. Den var bred og nesten sensuell. Et arr gikk fra den ene munnviken opp til kinnbenet.

Plutselig kjente hun ham igjen. –  Den fangevokteren er en tåpe, hvisket hun. –  Ingen prest har så fine støvler.

–  Du har skarpe øyne og et listig sinn, sa mannen. Han løftet på hatten og viste frem ansiktet sitt.

–  Jeg kjenner deg igjen. Du var på vertshuset da de arresterte meg, sa Jessie.

–  Ja, og jeg kan få deg ut herfra i bytte mot en liten tjeneste.

–  Så du er min venn i nøden, sa Jessie og lo lavt. Hun trengte ikke hjelp, men det passet henne utmerket. Hvis han trodde at han kunne få henne ut herfra, slapp hun å bruke de magiske evnene sine.

Han nikket. –  Men det har en pris.

–  Jeg forstår.

Jessie hadde ingenting imot å tilby ham sine tjenester i bytte mot hjelp til å komme ut herfra. Dessuten var han usedvanlig flott til tross for det harde, arrogante uttrykket i øynene og det arrete ansiktet. Kroppen hans var frisk og sterk, og han hadde en god holdning. Han ga inntrykk av å være en person som hadde reist en del. Hun møtte ofte slike menn når skipene kom inn og mannskapet gikk i land. Kunden hun hadde slåss om tidligere, var rik, men denne mannen var kjekk også, og så ut til å kunne gi en kvinne det hun ville ha.

Likevel var Jessie på vakt. Han hadde penger på seg –  det var hun sikker på –  og snart ville hun få vite hvor mye. Hvorfor gjorde han dette? Han behøvde ikke å være edel og komme en kvinne til unnsetning for å få oppmerksomheten hennes. Det fantes enklere måter å tilfredsstille sine behov på, særlig for en mann med hans utseende. Hvorfor ville han ha henne? Det var kanskje det at hun satt innelåst i en celle som egget ham? Han utsatte seg for fare ved å kle seg ut som prest.

Idet hun tenkte det, kastet han et blikk bortover gangen, som om han fryktet at fangevokteren skulle komme tilbake. Men han så ikke så veldig bekymret ut. Da han så på henne igjen, kruset et lite smil seg om munnen hans. Var dette en mann som likte utfordringer? I så fall var hun den rette kvinnen for ham.

Hun satte hendene i siden og gikk mot ham med svaiende hofter. Det flakkende lyset la deler av ansiktet hans i skygge. –  Jeg betaler din pris i bytte mot min frihet, sa hun.

Før han rakk å svare, gikk hun ned på kne og la den ene hånden over bulen under prestekjolen. Han åpnet munnen og ville si noe, men i stedet hevet han øyebrynene da han skjønte hva hun hadde tenkt å gjøre. Hun klarte ikke å la være å le. Han hadde sikkert tenkt at de skulle ta en runde i sengen etter at han hadde reddet henne. Det ville vært tryggere, men blodet bruste opprørsk i årene. Kom han til å slå bort hånden hennes?

Han gjorde ingen forsøk på å stoppe henne, men smilte megetsigende i stedet. Hun kjente igjen signalene. Det virket ikke som om denne mannen lot seg avskrekke av omgivelsene. Forventningen steg, og blodet bruste raskere. Hun ville tilfredsstille ham her i cellen.

Jessie tok et fastere grep om bulen og så opp på ham. –  Er du ikke redd for å bli oppdaget?

–  Jeg visste at det var risikabelt å komme hit, men det var ikke i denne rekkefølgen jeg hadde planlagt det, svarte han.

Hun hadde hatt rett med hensyn til hvilke hensikter han hadde. Greit, hvis han likte spenning, kom han sikkert til å like det hun hadde tenkt å gjøre. Hun gjorde et kast med hodet for å få håret vekk fra ansiktet, lot hendene gli innunder prestekjolen og førte dem oppover. Raskt veide hun pungen i hånden. Den var enda tyngre enn kvaliteten på støvlene hadde fått henne til å tro.

–  Du er en vilter tøs, bemerket han.

–  Ja, det er jeg, bekreftet hun og strøk hånden over skrittet hans. Det kilte i underlivet hennes da hun kjente at bulen vokste. Nå var den hard og klar for henne innenfor buksen. –  Du er stor, sir, hvisket hun en smule ertende.

–  Og jeg blir større for hvert øyeblikk, takket være dine