Det umulige veddemålet: Bad boys to lovers, #1

By Anna Katmore

Veddemålet:

Tre kyss.

To av dem skal være initiert av jenta - en jente vennene mine velger.
Jeg har litt under to uker på meg.:

Hvis jeg vinner, får eg den ettertraktede rollen som Tristan i en sceneproduksjon.
Hvis jeg taper, er jeg ffremdeles med i stykket …på den verst tenkelige måten. I rollen som Isolde i blondeundertøy er noe jeg kanskje aldri kan leve med.

Veddemålet burde være ganske enkelt - helt til vennene mine kommer med utfordringen: Min sære nabo. Pippi Langstrømpe i rosa. WTF?

Å ja, og nevnte jeg at jeg ikke får lov til å snakke til henne? I det hele tatt.

 

• Language: Norwegian
• Publisher: Anna Katmore
• Release date: Jul 29, 2021
• ISBN: 9781667408552

Anna Katmore

“I’m writing stories because I can’t breathe without.”At six years old, Anna Katmore told everyone she wanted to be an author after she discovered her mother's typewriter on a rainy afternoon. She could just see herself typing away on that magical thing for the rest of her life.In 2012, she finished her first young adult romance “Play With Me” and decided to take the leap into self-publishing. When the book hit #1 on Amazon’s bestseller lists within the first week after publication, Anna knew it was the best decision she could have made.Today, she lives in an enchanted world of her own, where she combines storytelling with teaching, and she never tires of bringing a little bit of magic into the lives of her beloved readers, too.Anna’s favorite quote and something she lives by:If your dreams don't scare you, they aren't big enough.

Book preview

Innholdsfortegnelse

Kapittel 1

Kapittel 2

Kapittel 3

Kapittel 4

Kapittel 5

Kapittel 6

Kapittel 7

Kapittel 8

Kapittel 9

Kapittel 10

Kapittel 11

Kapittel 12

Kapittel 13

Kapittel 14

Kapittel 15

Kapittel 16

Kapittel 17

Kapittel 18

Kapittel 19

Kapittel 20

Kapittel 21

Kapittel 22

Kapittel 23

Kapittel 24

Kapittel 25

Kapittel 26

Kapittel 27

Epilog

Til stjerneskuddet mitt.

Fordi historien vår er tidenes aller beste.

––––––––

Og til min flyvende drage.

Fordi noen historier bare må bli fortalt.

Kapittel 1

––––––––

Jace

––––––––

«Du stjal en-natts-opplegget mitt, drittsekk. Du er den siste jeg ville ha satt på scenen som Tristan.»

«Nei, gi deg da, mann!» Jeg prøver å lage surmunn, men det blir til et glis idet jeg kommer inn fra kjøleskapet i det tilstøtende kjøkkenet. Jeg hiver over en boks Dr. Pepper til Lawrence, mens jeg slenger meg bakover i saccosekken overfor ham. «Det var en feiltakelse. Jeg visste ikke at du prøvde å sjekke henne.»

Det er vel egentlig ikke helt sant. Jeg så at han snakket på inn- og utpust for å imponere jenta som het Caroline og hadde rød kjole på seg i bursdagsselskapet mitt for to uker siden. Den stakkars jenta så desperat nok ut til å kaste seg foran en buss for å komme seg unna. Jeg anså det som min klare plikt å redde den søte, nødstedte damen. Og kanskje en bursdagsgave til meg selv også.

Med bena stablet opp på det lave salongbordet mellom oss åpner han boksen, men sender meg enda et skulende blikk gjennom den ildrøde hårluggen som henger ned foran øynene hans. «Og nå fôrer du meg med teit barnebrus? Seriøst? Du byr ikke vennene dine på en øl lenger?»

Vincent og Cedric fikk Budweiser begge to.

«Jeg skulle ha tilbudt deg et helt bryggeri for Tristan-rollen.» Gliset mitt er bredere enn Broadway når jeg hilser med flasken mot ham og de andre. Vinnie og Rick drikker med meg, mens de ler høyt, mens Lawrence ... jeg kan banne på at irlenderen pønsker ut en passende måte for meg å dø på i sin briljante manusforfatter-hjerne akkurat nå.

«Hvorfor det sure fjeset, Lawrie?» erter jeg i en syngende tone, fullt klar over hvor sterkt han avskyr det kallenavnet. Det eneste han avskyr mer, er om vi forkorter etternavnet hans, som faktisk er Dickson.

«Kall meg det igjen, og du kommer ikke en gang til å få en statistrolle i dette stykket.»

«Uff. Øyenbrynene hans er så fast sammenrynket at jeg nok gjør best i å ta advarselen alvorlig. Å ikke få hovedrollen i Tristan og Isolde når en av dine beste venner sitter i komiteen som besetter rollene, er ille med stor I. Men å bli nektet også en birolle, når en veldig viktig person kommer til å være blant publikum når desember kommer, det er et slag under beltestedet.

Det går rykter om at en talentspeider skal være til stede, og alle på San Francisco Arts Academy vet at denne typen besøk kan åpne dørene til de virkelig fantastiske jobbene i filmindustrien. I motsetning til Lawrence, som er ferdig med skolen ved enden av året og skal gå ut i det virkelige livet, har Vinnie, Rick og jeg bare så vidt startet på andreåret i forrige uke. Men uansett er det aldri for tidlig å forberede en seriøs skuespillerkarriere.

Det er ikke air-conditioning i leiligheten, som ligger i fjerde etasje, og det blir temmelig varmt her på en ettermiddag i september, så jeg skyver ermene på den svarte t-skjorten min opp til albuene og tar en slurk til av ølen min. «Kommer du virkelig til å bruke det imot meg at damene liker meg?»

Lawrence setter opp en grimase: «De faller som fluer, din skurk, for du klarer bestandig å sette sammen akkurat de riktige ordene for å sjarmere dem.»

«Hva skal jeg si?» Jeg trekker på skuldrene, for han har jo helt rett. Å snakke med det svake kjønn har alltid falt meg lett. Uheldigvis ikke for Lawrence. Helt siden jeg traff ham for første gang på campus for et år siden, har jeg sett hvordan han strever for å få bedt med seg en dame ut. Han er mer avslappet når han er i et forhold, slik han var mesteparten av det siste året. Men dama dumpet ham for ti måneder siden – for en som er mye eldre. Men det virket rimelig, for hun var jo selv sju år eldre enn Lawrence.

«Men du høster jo poeng i manusskriving,» argumenterer jeg, og legger litt mer alvor i stemmen. «Du er jo for faen forfatter. Ord, av alle ting, burde jo ha vært din styrke. Du må bare bruke den hjernen du har.»

«Ja, det skulle man tro.» Han setter opp en gretten og ganske skuffet mine. «Det er bare det at ordene ser ut til å gå seg bort på den korte veien herfra» - han banker lett på den høyre tinningen sin med brusboksen i hånden, og setter så boksen for munnen og snakker inn i åpningen på den før han drikker – «og hit hver eneste gang jeg ser en søt berte inn i øynene.»

«Kanskje du burde begynne å sende en WhatsApp til jenter før du i det hele tatt snakker med dem, hva?» småflirer Vinnie og puffer til Lawrence med albuen.

Lawrence stopper ham med et skarpt blikk fra øyekroken. «Dra deg tilbake til Canada og fortell de teite vitsene dine der,» knurrer han, noe som får Vinnie til å slå seg på brystet på en veldig dramatisk måte, som om hjertet hans verker. Og så bryter han ut i en ny runde med latter.

«Eller slutt å snakke i det hele tatt,» foreslår jeg, «og la handling tale for deg.»

«Som om du noen gang ville fått draget på en dame hvis du ikke kunne ha snakket henne rundt med sjarmen din,» kommer Rick Lawrence til unnsetning, mens han peker på meg med flasken sin og en utstrakt finger. Han lener seg fremover og støtter albuene på knærne: «Du hadde vært totalt hjelpeløs i damenes verden, kompis.»

«Ha! Og det tror du?» Utfordret speiler jeg stillingen hans og kaster et kort, hånlig blikk på Lawrence, som vet at dette er bare tull. Typisk torsdag ettermiddags småerting mellom venner. Vi har ikke noe bedre å foreta oss. «Jeg vedder på at jeg skal score fortere uten å si et ord enn Law klarer med å prate.»

«Joa, det kunne nok stemme, det,» samtykker Lawrence med et tåpelig glis. «Er ikke skjebnen lunefull? Som lar tapere som meg være de rasshøla som får velge ut hvilke heldige jævler som får komme på scenen? Og la meg bare si deg: Det blir ikke deg, gitt.»

«Nei, gi deg da!» Klagen min kveles av flasken i munnen min. «Vinnie, fortell ham at jeg er det beste valget han har!»

«Kanskje jeg er et bedre valg.» Vår kanadiske venn faller meg lystelig i ryggen. Hvis ikke det gjør ham til månedens venn! «Jeg kunne jo ha gjort et forsøk.»

Jeg får hakeslepp. «Du er jo regissør. Hva har du på scenen å gjøre?»

«Fortrylle publikum med mitt briljante spill.»

«Jaha. Sorry, men det er min jobb, kompis.» Jeg kommer meg på bena og åpner det store vinduet i stuen min, og lener meg ut for å saumfare omgivelsene etter en bestemt rød bil. Killian skulle komme med mer øl. Flasken min er nesten tom., og jeg er ikke i brus-humør – eller enda verre, et melkeglass – for det er alt som er igjen i kjøleskapet. Jeg snur meg mot vennene mine og lener meg mot vinduskarmen med den ene ankelen over den andre og et håpefullt blikk fiksert på Law. «Du vet hvor sterkt jeg ønsker meg den rollen. Så fortell meg hvordan jeg kan gjøre opp for damestjelingen. Vil du at jeg skal sjarmere en dame for deg?»

Underfundig lener Lawrence seg bakover og folder fingrene sammen bak hodet. Ertingen min har muligens gått litt for langt. Han drar tungen langs underleppen. «Siden du er så sikker på dine forførelsesevner,» sier han slepende, «hva sier du til et veddemål?»

«Veddemål?» Jeg lar aldri en god utfordring gå fra meg, så jeg folder armene over brystet: «Få høre.»

«OK, her er greia: Hvis du kan få en jente til å falle for deg før vi avgjør rollebesetningen i oktober, får du rollen.»

Mens øyenbrynene hans går spørrende i været, rynker mine seg sammen. «Det lyder da enkelt nok.» For enkelt. Alle i rommet vet at jeg vil klare det i god tid før rollene skal besettes. Men jeg kjenner jo Lawrence også. Han har ikke avslørt selve utfordringen ennå. Stemmen min lyder flatt: «Hva er haken ved det?»

«Du kan ikke snakke til henne.» Lawrence tar en pause for å gjøre det dramatisk: «I. Det. Hele. Tatt.»

«Hva?» Ordet eksploderer fra halsen akkurat som latteren fra Vinnie og Rick.

«Fra nå av og til den dagen castingen skjer, får du ikke si et eneste ord til henne. Ikke med munnen, brev eller noen form for melding gjennom tredjeperson. Ingenting. Nada. Alt du kan bruke til å snakke med» – og nå er han skikkelig hånlig – «er kroppen din.»

Helsike! Der ble veddemålet umulig å vinne. Jeg suger inn luft gjennom sammenbitte tenner og avveier hvor sterk lyst jeg har på hovedrollen og om det virkelig er verdt alt dette tullet. Resultatet gir seg selv. «Kan jeg i det minste nikke og riste på hodet om hun stiller spørsmål?» spør jeg skeptisk.

«Ikke hvis spørsmålet hennes er om veddemålet. Faktisk: Dersom hun finner ut om dette, er avtalen brutt og du taper.»

Herregud, som jeg avskyr det smart ass-oppsynet. Han tror at han nettopp har satt meg fast, men hvis dette er den eneste måten å få rollen som Tristan på, så er jeg med. «Og hva om jeg ikke klarer det?»

Det nifse glimtet i de grønne øynene hans får meg til å angre spørsmålet mitt.

«Mislykkes du, så spiller du Isolde.»

«Hva?» fnyser jeg. «Det ville ødelagt -»

«Bare i én scene,» avbryter Lawrence. Han gliser igjen. «Sengescenen. Og du skal spille henne i sexy dameundertøy.»

«Rommet blir helt stille, med unntak av Vinnie, som forbløffet trekker luft inn gjennom tennene.

«Det er tøff straff for at jeg rappet Caroline,» sier jeg rolig.

Lawrence blunker to ganger med et helt seriøst ansikt. «Hun hadde et par perfekte, milelange bein.»

En humring unnslipper meg ved minnet om de lange beina som klamret seg rundt hoftene mine senere på kvelden i soverommet hennes. «Joda, det stemmer.»

Det urokkelige blikket hans gjennomborer meg: «Det blir Isolde i blonder ... eller ikke noe i det hele tatt.»

Jeg bøyer hodet og biter meg på innsiden av kinnet. I etterpåklokskapens navn så var kanskje det bursdagsknullet med Caroline en tabbe. «OK ...» Jeg løfter haken og våger meg til å stille neste spørsmål: «Får jeg i det minste velge jente?»

Nå ler han åpenlyst av meg. «I helvete heller! Og det blir ikke en jente du allerede har snakket med. En helt ny og ukjent en.»

Gliset hans blir større og større i ren erting. «Mitt valg.»

Jepp. Shit. Jeg var redd det var det han ville si.

«Du ...» Rick påkaller oppmerksomheten vår og spisser leppene, og fokuserer på Lawrence mens han blåser en lang, lys hårlokk ut av det høyre øyet sitt. «Du sier at veddemålet er avlyst hvis jenta finner ut av det. Men sier det seg ikke selv at hun før eller siden må det? Jeg mener, enhver jente må jo tenke sitt hvis hun er den eneste personen en spesiell fyr ikke vil snakke med henne, når han åpenbart er interessert i henne?»

«Godt poeng.» Law bruker høyre lillefinger og klør seg i den lille stripen av skjegg rett under underleppen. «Da sier vi det slik at hun ikke må oppdage betingelsene for veddemålet eller hva som står på spill.» Han snur hodet mot meg igjen. «Og siden jeg er grei mot deg der, så får du noen nye regler: Tre kyss. Alle så vi kan se dem, så vi vet at det virkelig har skjedd. Og alle tre – han holder opp en helvetes sofistikert finger – må det være hun som tar initiativet til.

«Å, kjære, vene!» Dette er sinnssykt! «Du vet vel at jenter aldri kysser først!» Neglene mine skraper stein da jeg griper tak i vinduskarmen bak meg med begge hender. Ett kyss som hun tar initiativ til.»

Lawrence kaster hodet til siden og funderer på det. «To. Det tredje kan du starte. Og hvis hun fiker til deg etterpå, er du ute,»

Tøffe vilkår, men ikke umulige. «Greit. Men vi hopper over det med å bli forelsket.»

Han tar seg et øyeblikk til for å tenke da intercom-en endelig ringer på veggen ved døren. Jeg går bort og trykker på den blå knappen, og spør med en etterligning av Darth Vader: «Hva er passordet?»

Killians «hva-i-helvete»-latter gjaller gjennom høyttaleren. «Jeg kommer med øl, din idiot. Få opp døra nå.»

OK, det fungerer like bra. Jeg slipper ham inn, åpner døren til min egen leilighet på vidt gap så han slipper å banke på, og betrakter fyrene på den hvite lærsofaen min. «Er vi ferdig med forhandlingene? Tre kyss, ingen ørefik, ingen prat, ingen forelskelse, og alt dette før 8. oktober.» Noe som gir meg litt mindre enn to uker.

«Låter som oppsummeringen av et spennende veddemål,» sier Vinnie, og hever ølen for å bekrefte avtalen. Lawrence nikker, og alle klinker flaskene sammen, bortsett fra Law som brukte brusboksen.

«Så hvilken jente har du utsett deg?» spør jeg.

«Jeg har jo fortalt deg at det ikke blir noen du kjenner. Jeg må tenke litt på det.»

Helsike, dette er som et ballespark der jeg fremdeles venter på smertene. «Greit, pass bare på at hun er single. Jeg ødelegger ikke noe forhold for å få en rolle.»

Sekundet senere går døren opp og inn kommer Killian med et stort smil. «Har dere møtt berta som driver og flytter inn tre dører bortenfor her?» Han drar en hånd gjennom håret, som er like mørkt som mitt, men noen centimeter kortere og flatpresset mot hodet hans. «Hun er rar.»

Noen som flytter inn i 403? Den leiligheten har stått tom i hele sommer. Men nå er det jo først i semesteret og skolen eier noen få leiligheter i bygget, inklusive nummer 403. Da må hun gå på kunstakademiet, hun også. Kanskje en førsteårsstudent.

Rick er den første som spør om det alle lurer på. «Hvordan rar?»

Jeg tar six-packen med lettøl ut av hånden på Killian og kaster et irritert blikk på ham. «Lettøl?»

«De hadde ikke den vanlige sorten,» sier han med et skuldertrekk og dumper ned i saccosekken mens jeg bærer ølet ut på kjøkkenet og setter det i skapet. «Og hun er rar fordi ...» Jeg hører at han svarer Cedric. «Vel, tenk deg at Hello Kitty møter Abby Scutio fra NCIS. Der har du henne.»

Killians beskrivelse gir meg noen nokså bisarre bilder i hodet. Jeg stusser, men går tilbake til gutta. Hun høres ut som den typen dame som vandrer rundt på gravlunder midt på natten – og så lager piknik der, med muffins.

Før jeg får tenkt tanken til ende, klapper Lawrence i hendene og hopper opp, mens han peker muntert mot døren. «Der har vi jenta di!»

«Nei, vet du hva!» Jeg løfter hånden for å avfeie entusiasmen hans. «Jeg har virkelig ikke tenkt å spasere blindt inn i dette her.» Hun kunne jo være fullstendig utfriket, og da vil jeg heller trekke meg fra veddemålet og gi fullstendig avkall på Tristan-rollen. «La meg rekognosere litt først. Ser hun halvveis ut som datingmateriale, har vi en avtale. Hvis hun er fæl, kan du sette Vinnie på scenen.»

Den sadistiske iren ville uten tvil ha elsket å sende meg inn i dette uten å vite hva jeg sto overfor, men til slutt gir et motvillig nikk meg tillatelse til å ta en titt først. Jeg trekker pusten dypt inn og går ut i gangen.

Nummer 403 er noen få dører nedover på den andre siden av den teppebelagte korridoren med sørvendte vinduer, mens jeg har utsikt over Grant Avenue. Haugevis av kartonger omgir noe rosa midt inni som graver febrilsk i en av dem etter Gud vet hva.

Hadde jeg ikke visst bedre, ville jeg ha sagt at det var en enhjørning, ikke en jente, for alt jeg kan se er en blank bringebærfarget hestehale – nei, det er to av dem – lang og glatt på hodet hennes. Jeg våger meg et par steg nærmere, nysgjerrig på hva annet som kan gjemme seg bak pappeskene.

«Ha!» Ropet hennes gjaller gjennom den stille korridoren der hun hopper opp, og jeg snubler bakover.

«Wow!» I ren refleks setter jeg begge hendene frem, som et forsvar mot hva det nå kan være som angriper.

Mellom tommelen og pekefingeren holder hun opp en enkelt, sølvfarget nøkkel, som sannsynligvis er grunnen til at hun fremdeles er utenfor leiligheten sin, og det tar henne enda et øyeblikk å registrere meg. «Å, hei.» Armen hennes går ned, mens munnvikene går opp.

Jeg stirrer bare, bokstavelig talt stum. Og ikke på grunn av veddemålet.

Killians beskrivelse var en innertier, bortsett fra at han glemte å ta med Pippi Langstrømpe-aspektet. Selv om den svarte kjolen hennes mangler noen få tommer på å kunne kalles konservativ, flasher hun bare et par centimeter bar hud nedenfor skjørtekanten, før resten av de utvilsomt presentable bena dekkes av svart-og-rosa-stripete strømper som går over knærne.

«Æhem...» Hun peker i min retning med en finger, snur seg mot heisen i enden av gangen som om hun ser etter noen, og så tilbake til meg. «Bor du ...der?» De skygrå øynene beveger seg fra fjeset mitt til døren bak meg.

Bryter seg reglene med én gang dersom jeg sier ja? Jeg tygger litt på innsiden av kinnet og bestemmer meg for et trygt nikk.

«Aha, kult. Da må du være Jace.»

Må jeg? Jeg løfter øyenbrynene.

«Vennen din fortalte meg det for to minutter siden.» Hun smiler. Det ser nydelig ut, bortsett fra rhinestone-piercingen mot de øverste fortennene hennes. Det ser faktisk merkelig ut, som om hun skulle ha spist Tingelings tryllestav til lunsj. «Brinna Mc Neal her.» Mens hun flytter rundt på noen av eskene, kommer hun mot meg med hånden utstrakt. «Venninnen min og jeg driver og flytter inn akkurat – hmmm...» Hun snur seg enda en gang og kaster et blikk på dør 403, som om hun trenger å være sikker på at den ikke skal stikke av mens hun unnlater å se på den i noen sekunder. «Der.»

Jeg tar henne i hånden og får hennes fulle oppmerksomhet. Museflettene flakser over skuldrene da hun forbauset snur hodet. Hun er knøttliten. Eller kanskje ikke, men mot mine 190 cm er hun en alv. Jeg måtte ha satt på henne høye hæler for at nesen hennes skulle kunne rekke opp til leppene mine, noe som gjør det at hun skal kysse meg først til en tøff oppgave. Og hun er åpenbart ikke noen tilhenger av hæler, for et par flate, svarte pumps med spenner står og sturer borte ved eskene mens hun står her i sokkene.

«Så du går på kunstakademiet du også? Selvsagt, det må jo være slik,» Brinna McLangstrømpe svarer seg selv og rynker pannen i tanker, «siden du har leilighet her oppe. Jeg har hørt at akademiet eier alle leilighetene i fjerde etasje. Er det første året ditt også?»

Jeg holder fremdeles hånden hennes. Rolig. Den er liten og tander, og neglene er like rosa som håret hennes.

«Nei, vent, du har jo bodd her en stund du, vel? Så er du på andreåret? Tredje? Eller kanskje du allerede snart er ferdig?»

Jeg vet ikke hvorfor, men bablingen hennes får meg til å smile og søke de mørkegrå øynene igjen. De skinner med samme spenning som jeg følte da jeg flyttet hit fra Denver i fjor. Selv om hun kler seg ganske spesielt, er hun definitivt ingen storbyjente. Sannsynligvis fra rett utenfor. Novato, kanskje.

«Hei der, søta?» Stemmen til Rick kommer seilende ut av leiligheten min og skjærer en rett linje mellom oss. Selvsagt. De kan jo høre hvert eneste ord hun sier gjennom den vidåpne døren.

Et øyeblikk studerer Brinna ansiktet mitt med et lite smil; hun lurer åpenbart på om stemmen fra det usynlige roper til henne eller meg. Min lille hodebevegelse bør gi henne et hint.

«E – ja?» svarer hun til slutt, og kniper øynene sammen mot et punkt bak meg.

«Er du single?»

Jøss! Venner kan virkelig oppføre seg pinlig. Jeg ruller med øynene, men er jo nysgjerrig på svaret hennes, også.

Ett, to, tre, fire, fem forvirrede blunk mot meg. Så løfter hun haken og roper igjen. «Ja. Er du?»

«Ikke helt, men det er Jace!»

Jada, jeg ventet bare på den.

Sakte vandrer det forvirrede blikket hennes tilbake til ansiktet mitt. «Aha.»

Det høres kun bjeffende latter fra leiligheten min nå, men jeg undrer meg plutselig over hvordan det ville være å forføre en rosa boblealv som denne jenta her. Uten å si et eneste ord...

Jeg presser leppene tett sammen og smiler bredt, mens jeg slipper den sarte hånden hennes. Så snur jeg meg og går tilbake til leiligheten min og smeller igjen døren. Idiotene på sofaen min ser opp på meg, så spente som unger på juledags morgen. Dette veddemålet er utvilsomt i ferd med å bli deres eget, personlige dramashow.

Jeg folder armene over brystet og gir dem et selvtilfreds glis. «Deal.»

Kapittel 2

––––––––

Brinna

––––––––

Åpenbart ikke spesielt pratsom han her. Jeg grynter hjelpeløst og stirrer på døren han nettopp lukket i fjeset på meg. Tærne mine krøller seg mot gulvet. En av dem er forstuet. Høyre lilletå. Jeg har dette voldsomme talentet for å gå rett på møbler. Siden det har stått så mange av dem i veien disse siste to dagene, mens min venninne Chloe og jeg panikkpakket alt i leiligheten tre kvartaler nedover her, var det helt naturlig for meg å treffe saker og ting med tærne.

Det er bare litt over to uker siden vi flyttet til San Francisco, og alt det som har kunnet gå galt, har allerede gått galt. Den aller første dagen glemte jeg bøkene til Drama 101 på rommet mitt og måtte kjøre hele veien hjem til Grover Beach og tilbake. Og min blå Camaro takket meg for torturen med et flatt dekk.

Samme dag en uke senere måtte jeg kjøre hjem igjen, fordi skolekontoret trengte fødselsattesten min for å gi meg et ID-kort for studenter. Jeg kom tilbake, la meg på sofaen i to minutter og – BANG, det neste jeg vet er at det drypper vann ned fra taket rett i fjeset på meg. Det var et rør som hadde røket i taket overleiligheten vår. Flytte inn den ene uken og ut den andre. Og nå ser det ut til at vi er på toppen av det hele er stuck med disse merkelige naboene.

Herregud, man skulle tro at jeg hadde knust et speil mens jeg ramlet over en kullsvart katt som krysset foran meg under en stige. Jeg klør meg i hodet. Ingen svarte katter som jeg kan huske. Så hva kan det være? Hater San Francisco meg?

Og om den gjør det, så kommer ikke dét til å jage meg vekk. jeg har hatt litt hjemlengsel de siste par kveldene, men jeg er fast bestemt på å gi denne byen alle de sjansene den fortjener. Så hver morgen rett etter at jeg har våknet, lover jeg meg selv at det skal bli en fabelaktig dag. Og, for å være ærlig, så trenger jeg bare å tenke på Arts Academy, så slår hjertet piruett som en ballerina i brystkassa på meg igjen.

Det var interessant å oppdage at akademiet tilbyr billige leiligheter til studentene, så kanskje det sprukne røret egentlig var forkledd flaks. Jeg liker å tenke på det slik, selv om Chloes foreldre betaler det meste av husleia for leiligheten vår, så er tjue prosent – når en ikke har noen jobb – fremdeles mye penger.

Jeg plukker opp skoene mine, men tar dem ikke på, så den vonde tåa kan få litt mer tid å komme seg på, og så låser jeg opp døra. Det er en fin, liten leilighet, akkurat passe for Chloe og meg. Vi har hvert vårt soverom og et lite fellesareal. Jeg bøyer meg og skyver boksene våre med klær, toalettsaker og noen pynteting over terskelen inn i vårt nye hjem. Chloe er fremdeles på vei med et par flyttefolk som skal bære opp sofaen vi kjøpte da vi flyttet hit, og TV-en foreldrene mine skaffet oss, sammen med alt kjøkkenutstyret. Ved siden av alt dette, så har den tidligere leieboeren satt igjen det meste, så alt vi trenger å gjøre for å føle oss hjemme, er å dra av de hvite trekkene fra møblene. Jeg tar tak i den første til høyre og trekker til.

Æsj! Jeg hoster og flakser med armene alt jeg kan mens en støvsky fyker opp som et vulkanutbrudd. Ta av neste trekk litt mer forsiktig og litt mindre ivrig, kanskje. Jeg børster av den svarte kjolen min og klør meg på nesen, hvor det kiler ille. Alle vinduene er fremdeles lukket, og luften føles både innestengt og støvete. Da jeg åpner to av dem, strømmer det inn en vidunderlig frisk, om litt fuktig bris.

Det venter fremdeles tre esker i gangen. Den største er heldigvis ikke den tyngste, men da jeg skal bære den inn, ryker bunnen og 572 par sko – eller noe slikt – fyker ut over gulvet.

Jeg tok bare med meg fem par til San Francisco. Svarte Alice-in-Wonderland-pumps til de stripete favorittstrømpene mine, knehøye røffe lærstøvler til utendørs bruk, kirsebærfargede Doc Martins, rosa Nikes med glitter til treningssenteret, og hvite joggesko, også med glitter, for enhver annen anledning. Vanligvis ville jeg ha hatt dem på meg i dag sammen med praktisk dongeribukse i forbindelse med flyttingen, men jeg kunne bare plukke ut ett antrekk i går kveld, og det fikk duge både for arbeid og på skolen, og på torsdager har Jeremy Ward og jeg felles timer i bevegelseslære. Jeg bare måtte se bra ut i dag.

Fra første dag på skolen og første gang vi fikk øyekontakt har jeg prøvd å kommunisere subtilt til Jeremy at jeg er ledig. Jeg liker måten de blå øynene hans står i kontrast til det uregjerlige lysebrune håret, og han har verdens søteste oppstoppernese. Han er i debattklassen min også, og etter det jeg fikk med meg da jeg fikk et glimt av timeplanen hans, er vi også i danseklasse sammen. Synd vi ikke har hatt timer der ennå. Læreren kommer sent tilbake fra en Europa-tur.

Mens jeg dagdrømmer om å berøre den søte nesen til Jeremy med tippen av min egen, bøyer jeg meg og samler sammen alle skoene til Chloe. De havner oppi esken igjen, og den drar jeg tvers over rommet inn til soverommet hennes. Jeg aner ikke hvor hun vil ha dem hen.

Med kurs for den neste esken lander blikket mitt på en dør lenger ned i gangen, der fyren med det mørke håret og den svarte t-skjorta dukket opp og forsvant for noen minutter siden. Messingtallene 409 er limt fast øverst. «Jeiiice», trekker jeg ut lyden stille for meg selv. Det er et søtt navn. Jeg har aldri før møtt noen som heter det. Hmmm. Jeg spisser leppene. Hvilket etternavn kunne det passe sammen med?

Som en kattunge tripper jeg på tærne over dit, fordi jeg vet at jeg ikke kommer til å få sove i kveld om jeg ikke finner ut av det. Under ringeklokka står det et firkantet skilt, slik det gjør på alle leilighetene i denne etasjen, og der står det: Jason Rhode. Pent. Det er et kikkhull der også. Et veldig fristende kikkhull. For første gang i mitt liv lurer jeg på om de greiene fungerer bakvendt også. 161 cm er akkurat passe høyde – med unntak av å passe til å se inn av kikkhull. Det tvang meg til å stå på tærne for å prøve å fange et glimt gjennom det bitte lille glasset som kunne vise meg noe av Jason Rhodes leilighet.

Jaja. Den gode nyheten er at slike kikkhull faktisk virker begge veier. Den dårlige er at alt på den andre siden ser ut som om det ligger under vann. Det er vanskelig å se om det som befinner seg midt i rommet er en person eller en stumtjener med klær hengende på. Men det rører på seg, så jeg gjetter på at det er en fyr.

Et øyeblikk etter blir alt bak glasset enda med utydelig med bevegelser og høyere stemmer. Jeg tar et panikkartet steg bakover og går rett i veggen på den andre siden.

Flott, Brinna, og hva nå? Gå i fantommodus og bli usynlig? Helvete!

Det lille klikket når døra går opp tenner til slutt instinktene mine, og jeg løper nedover gangen og hopper over esken som står i veien. Uheldigvis dumper jeg rett i den med den vonde tåen og lander flatt på magen rett innafor vår egen dør. Huff.

Uten hensyn til smerte og luftmangel kommer jeg meg på beina med lynets hastighet, retter på kjolen min og går