Å temme Chloe Summers: Bad boys to lovers, #2

By Anna Katmore

Når en ulv og en tiger leker i skogene ...

Jeg skulle ha vært på et fly til London for et fantastisk andre college-år der. I stedet sitter jeg fast i Froskedamfjellet, som veileder for en horde pubertale tenåringer, bare fordi jeg hadde noen mindre uoverensstemmelser med loven.

Men jeg kom jo hit med en plan: Neste helg stikker jeg fra bondetampene og lurer meg tilbake til sivilasjonen. Uheldigvis klarte ikke min briljante plan B å forutse en liten, men ganske hot detalj: Justin Andrews, leder for ulvegruppen.

• Language: Norwegian
• Publisher: Anna Katmore
• Release date: Jul 31, 2021
• ISBN: 9781071557464

Anna Katmore

“I’m writing stories because I can’t breathe without.”At six years old, Anna Katmore told everyone she wanted to be an author after she discovered her mother's typewriter on a rainy afternoon. She could just see herself typing away on that magical thing for the rest of her life.In 2012, she finished her first young adult romance “Play With Me” and decided to take the leap into self-publishing. When the book hit #1 on Amazon’s bestseller lists within the first week after publication, Anna knew it was the best decision she could have made.Today, she lives in an enchanted world of her own, where she combines storytelling with teaching, and she never tires of bringing a little bit of magic into the lives of her beloved readers, too.Anna’s favorite quote and something she lives by:If your dreams don't scare you, they aren't big enough.

Book preview

Innholdsfortegnelse

Prolog

Kapittel 1

Kapittel 2

Kapittel 3

Kapittel 4

Kapittel 5

Kapittel 6

Kapittel 7

Kapittel 8

Kapittel 9

Kapittel 10

Kapittel 11

Kapittel 12

Kapittel 13

Kapittel 14

Kapittel 15

Kapittel 16

Kapittel 17

Kapittel 18

Kapittel 19

Kapittel 20

Kapittel 21

Kapittel 22

Kapittel 23

Epilog

Spilleliste

Fæle ting skjer på sommerleir. Gutter faller i elver og blir angrepet av igler. Hjerter brister. Og jeg går snart fra vettet.

- Chloe Summers

***

Forfatteren tar fullt ansvar for eventuelle avlysninger av leirdeltagelse etter lesning av denne boken. ;-)

Folkens!

Dere kjenner meg. Jeg skriver vanligvis mine tenåringsromaner på en svært realistisk måte, og prøver hardt på å holde meg innenfor sannsynlighetens grenser for enhver situasjon.

I denne boken vil dere imidlertid finne en sommerleir som drives på en litt forskjellig måte fra det dere kanskje er vant til. Jeg har tatt meg den frihet å tilpasse leir-reglementet til fordel for en morsom og oppfriskende romanse som ellers ville ha vært umulig. Så jeg håper at ingen av dere forarges over at det ikke er ekstra personale på leiren, eller at folk ikke er fulle av blåmerker etter å ha spilt paintball.

Jeg bare sier det ... ;-)

Vi gjør alle feil i livet.

Denne boken er til dem som elsker oss likevel.

Prolog

––––––––

For 4 år siden

––––––––

Ved sjøen. Midnatt. Ta med deg badedrakt. Eller ikke ...

Jeg klemmer lappen fast i hånden min som en livline der jeg henger fra vinduskarmen med ett ben inne og det andre ute. Jeg prøver å komme meg ut uten å lage lyd. Heldigvis har vi alltid vinduet åpent om natten, fordi juli i California er varmt nok. Å sove i et rom med seks andre jenter og ha alle sluser stengt ... Ja, du ville sannsynligvis få høre om fatale heteslag i nyhetene over hele Amerika i morgen. Uheldigvis lager døren til rommet vårt dette nifse hylet – som den verste skrekkfilm-lyd – når noen åpner den, og det er den eneste grunnen til at jeg bruker vinduet rett ved siden av køya mi for å snike meg ut. For, når jeg skal være ærlig, så er ikke det å prøve å ikke bli fersket av en av de fire vakthundene som driver denne sommerleiren, mitt største problem.

Det jeg virkelig helst vil unngå, er å vekke min nye venninne Lesley Caruthers. Hun er en slags dronningbie på skolen vår – fryktet av mange, beundret av alle. Etter at jeg har begynt å henge med gjengen hennes de siste par ukene, har livet mitt blitt merkbart mer spennende. Farligere. Mer moro. Og eventyrlig. Jeg mener – se på meg, da. Her sniker jeg meg ut midt på natten for å møte en fyr nede ved sjøen. Og ikke hvilken som helst fyr. Hele det første året på skolen fulgte jeg med ham gjennom skolebygningen. Vi hadde ingen timer sammen, men vi hadde lunsj samtidig og jeg kjente noen av vennene hans. Det var bare det at jeg var alt for sjenert til å snakke til ham.

Det er jeg ikke lenger.

Problemet nå er at jeg ikke vil dele ham med noen. Og Lesley er verdens mest støyende person. Selv om jeg hadde bedt henne om å la meg møte denne typen alene, ville hun helt sikkert ha blitt med for å sjekke ham ut.

Det skjer altså ikke. Dette er mitt øyeblikk. Nye venner eller ikke, jeg skal ikke ha noe av nysgjerrige øyne snikende i buskene.

Den rosa overdelen min henger fast i en utstående spiker idet jeg senker meg ned på bakken, og jeg får en ripe ved midjen. Jeg puster en stille forbannelse der jeg graver med fingerneglene i vinduskarmen og skraper av gammel rødmaling. Når jeg kjenner kjølig gress under tærne, slipper jeg taket og inspiserer skaden. Null blod, bare en skrape og en liten rift på siden av toppen. Ikke så ille. Og hvem bryr seg egentlig? Om ti minutter skal jeg på date med drømmetypen.

Jeg smetter overdelen på plass igjen og retter på den korte pysjamasbuksen. Det går en sti inn i skogen fra de tre hyttene som er gruppert rundt et hagebord. Jeg holder meg lavt bak buskene mens jeg skynder meg bort. Guttenes hytter står på motsatt side av innsjøen, like ved spisesalen. Det var der noen smettet denne lappen inn i hånden min bakfra tidligere i kveld.

Jeg visste øyeblikkelig at den var fra ham. Jeg vet hvordan hånden hans føles mot min, og hvordan såpen hans lukter. Den forførende duften holdt på å drive meg fra vettet for noen få dager siden, da han kysset meg for første gang. Det kommer jeg aldri til å glemme.

Hjerteslagene mine dunker i ørene og overdøver sangen fra sirissene i den fuktige nattetimen. Det er ikke langt til innsjøen, kanskje bortimot en kilometer, men når jeg kommer dit, må jeg jogge til vestbredden. En brygge laget av gammelt, mørkt treverk strekker seg et lite stykke ut i vannet. Han kommer til å vente på meg der, for det var der vi først kysset hverandre.

Jeg sakker på farten når jeg får øye på bryggen. Med fullmånen lysende over meg trengs det ingen lommelykt. Overflaten på vannet ligger der så jevn og glatt som nystrøket sengetøy. Sirissenes sang når meg ikke her, det er bare et par frosker som kvekker et sted i det fjerne.

Til tross for at det er natt, har skogen beholdt solvarmen der jeg går opp på bryggen og forsiktig nærmer meg den firkantede plattformen på enden. Månen speiler seg drømmende i vannet. Alt er perfekt.

Og så risler en myk skjelving fra halsen og ned til tærne da den lave stemmen hans lyder fra stranden bak meg. «Jeg er glad du kom.»

Treverket knirker under skoene hans da han sakte nærmer seg. Pusten min er knapt styrbar, og jeg virvler rundt. Slik det ser ut, har han ikke vært i seng før han snek seg ut og kom hit. Eller kanskje han gjorde det og kledde på seg igjen. Bena hans ser lengre ut enn noen gang i dongeribuksen som henger på de smale hoftene hans som om den må klynge seg til dem med usynlige haker for ikke å skli av. Armene hans er tynne og senete, brystet heller magert under den hvite t-skjorten. Men etter som han dro meg opp av vannet og opp på denne bryggen uten den minste anstrengelse for bare noen få dager siden, så vet jeg at han er mye sterkere enn han ser ut til.

Mens han langsomt kommer nærmere, vibrerer bryggen litt for hvert skritt han tar, og sender ilinger opp gjennom bena mine, som varmer kroppen min enda mer enn den milde midnattsluften allerede gjør. Seksten år gammel er jeg allerede høyere enn de fleste jenter, og kan nesten se ham rett inn i øynene da han stopper rett foran meg. Håret hans er gjemt under en hette som også skjuler ansiktet hans fra månelyset. Synd. Jeg elsker den skjødesløse stilen hans med det bustete håret. Vil han ta av seg hetten før han kysser meg igjen?

Han strekker seg og holder sine fingre rundt mine. Det lille området med kroppskontakt er nok til å få meg til å glemme hetten fullstendig og skjelve av forventning.

«Tok du med deg badedrakt?» spør han, mens han trekker meg nærmere.

Jeg tygger nervøst på leppen. Så rister jeg fort på hodet og smiler.

Med varme øyne og et glis sier han: «Ikke jeg heller.»

For nitten måneder siden

––––––––

«Ser jeg ut som et mehe?»

«Selvsagt ikke.»

«Hvorfor i helvete driver du da og snakker til meg som om jeg skulle være det?» Jeg kaster et surt blikk på mannen som har på seg en stygg gul- og gråstripet genser, og som sitter i lenestolen rett overfor meg. De siste tjuefem minuttene etter at moren min tvang meg hit, har han notert ned hvert eneste ord jeg har sagt.

Han senker skriveplaten ned på fanget, trekker brillene opp i pannen og plukker seg midt mellom de jordbrune øynene. Da han setter brillene tilbake på den lange nesen sin, glir det vel innøvde business-smilet på plass. Det er nedverdigende. Som om han inni seg synger: «Fordi moren din betaler for min neste reise til Hawaii for dine konsultasjoner.»

Jeg skjærer tenner, drar føttene opp i den svarte sofaen og gir blaffen i at støvlene mine sannsynligvis vil sette merker på læret, og slår armene om leggene mine, mens jeg slår pannen mot knærne. Jeg vil ikke høre noe av dette. Jeg vil ikke være her. Alle vennene mine har det gøy med kule folk akkurat nå. Det er bare jeg som er på «date» med en terapeut.

«Jeg tror vi starter på nytt», sier han med den barnehagetålmodige stemmen som gir meg kvalmefornemmelser. «La oss begynne med at du forteller meg hva du tror er den virkelige årsaken til at du er her».

«Jeg er her fordi at om jeg hadde nektet, så ville det ikke være noen sjanse for noen gang å få tilbake førerkortet mitt, eller å få et studieår i Europa etter eksamen», knurrer jeg inn i rommet mellom brystet og bena mine. «Men det betyr jo ikke at vi trenger å prate. Hvorfor kan vi ikke bare sitte her i stillhet og vente på at timen er over? Du får nok betalingen din likevel.»

Dr. Sigmund Freud borte i stolen sin kremter og banker pennen sin høylytt mot skriveplaten. Prøver han å gjøre meg nervøs med vilje? Mens han venter på min udelte oppmerksomhet, løfter jeg hodet og hever et øyenbryn.

«Du mistet førerkortet?» spør han så, med en stemme så uskyldig at den kunne ha fått Miley Cyrus til å fremstå som en helgen. «Hva skjedde? Kjørte du på rødt lys?»

Å, kom igjen, da! «Du vet om den dritthistorien». Jeg lener hodet fremover igjen, gjemmer ansiktet for hans profesjonelle vennlighet, og grabber tak i buksebena mine for å sitte mer behagelig. «Og nei, jeg kjørte ikke på rødt lys.»

«Deltok du i drag race, kanskje?»

Off! Med tynnslitt tålmodighet slår jeg knyttnevene i lærputene ved siden av meg og retter ryggen. «Jeg vraket bilen, da. OK? Jeg var dritings, mistet kontrollen og kjørte inn i et tre!» Det helsikes treet nektet å flytte seg da jeg mistet styringen over min VW Polo etter en nitti graders kurve. «Og før du fortsetter denne leken med teite spørsmål, når du egentlig burde ha visst alle svarene fra politirapporten, så ja» - til hans ære setter jeg opp en kynisk og oppgitt mine – «etterpå gikk jeg ut i vannet!»

Pennen hans flyr så fort over skriveplaten at han neppe kan få ned annet enn bølger og streker på papiret. «Skjønner, skjønner» mumler han mens han skriver veldig konsentrert, for én gangs skyld uten å se ned på meg langs nesen. «Vil du snakke om hvorfor du ønsket å drukne deg?»

«Jeg har ikke sagt at jeg ville drukne meg. Jeg trengte bare å komme meg unna kusinen min og kjæresten hennes. De overtok stranden, så jeg eide vannet.» Full som jeg var, hadde det virket helt normalt å gjøre. To uker senere og edru ... ikke så veldig.

Han løfter haken, og den hurtige skrivingen stopper opp. «Akkurat. Fortell meg hvorfor du ville stikke av fra de to.»

Jeg begynner å bite meg nervøst i underleppen. Dette er det jeg virkelig grøsser ved å avsløre. Det er fem uker siden min kusine Samantha flyttet inn hos meg, fire uker siden hun stjal min familie og mine venner, tre uker siden hun forelsket seg i den gutten jeg var forelsket i, og to uker siden jeg beklaget at jeg prøvde å få henne ut av landet på grunn av alt det.

Gi meg litt fred, da!

Jeg krysser bena ved anklene, men holder knærne oppe og drar ned ermene på den hvite genseren min så de dekker hendene, og knyter dem.

Det halvlange håret mitt irriterer meg som faen, da det hele tiden glir frem i ansiktet på meg. Djevelen selv må ha styrt tankene mine den dagen jeg fikk ideen om å klippe de lange lokkene mine kort og farge håret ravnsvart for å kopiere kusinen min. Jeg totalvraket bilen min bare to dager senere.

Brystet mitt stiger og senker seg med få og dype åndedrag. «Kan vi ikke bare hurtigspole frem til der jeg beklager alt som har skjedd og lover at jeg aldri mer vil gjøre det? Bare skriv under det fordømte skjemaet og fortell alle at jeg ikke er noen alkoholiker, så de endelig kan gi meg førerkortet tilbake.»

Det kommer en lun latter fra terapeuten. «Om det bare hadde vært så enkelt, Chloe».

«Hvorfor er det ikke det? Hva er problemet?»

«Problemet er at du ikke kan komme gjennom halvannet års terapi, fire hundre timer samfunnstjeneste og tilsvarende tid med avhold fra alkohol på én gang. Og du må antakelig ta blodprøver for å bevise edruskap, for noen gang å få muligheten til å sette deg bak et ratt igjen.»

«Flott. Bare kryss meg av på listen din da,» mumler jeg. «Jeg kan jo bare ta buss i England.»

«Jeg er redd det ikke er mulig. Du har prøvetid. Året utenlands må også vente.»

«Hva?» Stemmen min skingrer. «Men alt er planlagt!» Les, Kir, Brin og jeg har allerede sendt søknadene våre til the Guildhall School of Music & Drama i London. Ewan McGregor, Orlando Bloom og Daniel Craig ble utdannet der! Og mens Brinna fremdeles venter på å komme inn, har vi andre sikret plassene våre ved at våre fedre har donert et passende beløp. Dette skal bli det mest fantastiske året i våre liv. Partyer, gutter og ingen voksne til å bestemme over oss. Hvordan våger denne teite doktoren å ødelegge alt dette for meg?

Kokende av raseri reiser jeg meg fra sofaen og tramper bort til døren. «Jeg skal snakke med pappa om dette.»

«Din far har allerede gjort alt han kan for deg.» Terapeutfyrens rolige beskjed sklir som en kald snegl ned igjennom ryggen og stopper meg, som har hånden på dørhåndtaket.

«Hva mener du?» freser jeg gjennom tennene og snur meg. «Han er advokat. Han kan kausjonere meg ut av dette.»

«Chloe, du krasjet bilen din. Du er mistenkt for drikking i for lav alder. Du stakk av fra ulykken, og ifølge dine venner hadde du til hensikt å ende livet ditt den kvelden, på grunn av din ubesvarte forelskelse i kjæresten til kusinen din.» Han sukker tungt; det høres ut som en blanding av sympati og frustrasjon. «Hadde det ikke vært for din far, ville du blitt arrestert den kvelden og kunne nå ha vært innlagt på en psykiatrisk institusjon. Hvor de hadde måttet passet på at du ikke fikk tak i noe skarpt. De ville sannsynligvis til og med ha fjernet skolissene dine for å hindre deg i å kvele deg selv.»

«Hva?» kvekker jeg hest mens en bølge av skrekk skyller over meg. Døren begynner å riste fordi hånden min på håndtaket skjelver.

Doktoren reiser seg og kommer bort til meg. Han fører meg varsomt tilbake til plassen min på den svarte lærsofaen.

Så fyller han et glass med vann ved vasken bak det massive skrivebordet, setter det på det lille glassbordet mellom oss og gir meg et klinisk smil mens han setter seg tilbake i lenestolen sin.

Jeg nipper til vannet, og min skjelvende hånd skaper en tsunami i glasset.

«Nå forstår du at timer med meg så vel som samfunnstjeneste er den beste avtalen du kan få, ikke sant?»

Jeg setter glasset tilbake på bordet og trekker pusten dypt noen ganger før jeg ser opp på ham. Motvillig nikker jeg.

«Bra.» Han griper skriveplaten sin, og legger den på fanget igjen. «Skal vi snakke om kjæresten til kusinen din nå? Tony, var det vel? Det står her at han var kjæresten din for en tid siden. Stemmer det?»

Jeg svelger klumpen i halsen. Han var det, men bare noen få dager sist sommer, og i dag virker det latterlig å sutre over det tapet. Men jeg nikker igjen likevel.

Kapittel 1

––––––––

Nåtid

––––––––

Jeg har ikke pust igjen. Å ta toget hjem til Grover Beach fra San Francisco hver tredje fredag i måneden er en plage. Enda verre er det å løpe fra jernbanestasjonen til dr. Devonports kontor fordi foreldrene mine ikke kunne hente meg i dag.

Men det er greit. Tross alt er det siste gangen jeg skal gå inn i det rene, hvite kontoret med lærsofaen, tre vinduer mot Chilton Street, med det store skrivebordet hvor den høye, slanke doktoren hilser meg med et forretningsmessig smil hver gang. Prøveperioden jeg fikk for å ha drukket da jeg var for ung og ha forårsaket en ulykke er omme om fire uker. Nå trenger jeg bare å holde ut én siste time med terapeuten for å bevise at jeg definitivt ikke er suicidal – og aldri har vært det – og så er jeg kvitt ham for alltid.

Europa venter på meg.

«God ettermiddag, dr. Devonport,» hilser jeg mannen bak skrivebordet da jeg smetter gjennom døren etter å ha banket på.

«Chloe.» Jeg må innrømme at smilet hans er blitt mer vennlig enn klinisk i løpet av de siste månedene, men jeg er fremdeles ikke særlig begeistret for ham. Det gjør meg kvalm å vite at fremtiden min er i hans hender og at han kan bestemme om jeg skal få kjøre min egen bil i London dette året, eller fremdeles må ta den helsikes bussen hver jævla gang jeg vil shoppe. Han rekker ut hånden og reiser seg fra stolen sin. «Vær så god, sett deg.»

Jeg setter meg på min vanlige plass midt i den lange lærsofaen. Men i stedet for å holde knærne mine tett opp til brystet slik jeg gjorde de få første gangene jeg var hos terapeuten, sitter jeg selvsikkert og rett i ryggen. Det ene benet over det andre, hendene pent sammen i fanget mitt.

«Hvordan går det på college?» vil han vite.

«Bra. Det var avslutning denne uken,» svarer jeg kort, ikke i stemning for å starte en privat samtale dersom vi i stedet kan få dette unnagjort hurtig. «Hvor skal jeg undertegne?»

Forvirret retter han på brillene sine. «Undertegne hva?»

«Løslatelsen min.» Jeg smiler og drar fingrene gjennom håret, som har vokst en hel del siden første gang jeg var her. Den kullsvarte fargen er også vasket ut, men i stedet for å bleke det igjen, slik jeg gjorde i mange år tidligere mens jeg gikk på high school, bestemte jeg meg for å beholde min naturlige brune farge ved oppstarten på the Academy of Art-universitetet i San Francisco sist høst.

«Dette er jo den siste timen vår. Jeg har aldri droppet en avtale., jeg har ikke inntatt en dråpe tequila eller noe slikt på nitten måneder, og jeg er lykkelige, stabile tyve år nå.» Forhåpentligvis tar han hintet. Det siste året mitt på high school var noe jeg helst vil glemme. Å risikere livet for en gutt jeg var begeistret for, men som var lykkelig forelsket i min kusine, var det dummeste jeg noen gang har gjort – og jeg gjorde mange dumme ting på high school ...

Jo fortere jeg kan komme meg ut herfra, jo fortere kan jeg lukke det kapittelet for godt, pakke kofferten og stikke til Europa med vennene mine. Billetten er allerede kjøpt, og Les og Kir har en luksuriøs leilighet med fire soverom i Mayfair, som vi skal dele det neste året. Heldigvis for meg har de bestemt seg for å gjøre ferdig de avsluttende dramastudiene sine i England, og jeg trenger ikke å gjennomføre utenlandsstudiene mine alene likevel. De kommer kun hjem i en måneds tid i sommer for å treffe familie. Så jeg skal gjøre nøyaktig to ting i sommer: Første halvdel av sommeren skal jeg feste, nyte alkoholfrie drinker med Brinna, Lesley og Kirsten ved bassenget i hagen, og den andre delen av sommeren skal jeg feste og nyte skikkelige drinker på den andre siden av Atlanteren.

Nå er det bare én siste ting å krysse av på listen min før takeoff.

«Jeg regner med at jeg vil trenge et offisielt skriv fra deg så myndighetene vil la meg ta førerprøven igjen neste uke?» spør jeg.

Dr. Devonport humrer. «Å ja, alltid ivrig etter å komme seg ut av kontoret mitt. Men du har faktisk holdt din del av avtalen, og det er ikke noe poeng i å grave i gamle historier i dag, tror jeg.»

Faen så sant!

«Har du tatt med deg alle papirene jeg trenger for å avslutte saken? Resultatene av din siste edruskapstest?»

Lydig drar jeg de sammenfoldede arkene ut av vesken min og rekker dem over bordet til ham. «Her er alle.»

«Flott.» Han blar gjennom dem med et fornøyd ansiktsuttrykk. «Og den signerte attesten på samfunnstjenesten din, takk.»

«Eh, jo, om akkurat det ... Jeg har ikke kommet så langt at jeg har fått gjort alle timene ennå», jeg senker blikket og klør meg over øyet. «Altså, med ny skole og tøff timeplan og alt mulig, så har jeg rett og slett ikke hatt tid.»

Han ser opp på meg. «Hvor mange timer har du fått unna da?»

Jeg vrir litt på munnen, fordi jeg biter meg på innsiden av kinnet. «Øh ... femtitre?»

Doktoren stirrer på meg som om jeg skulle være en forbannet buss på kollisjonskurs. «Femtitre timer? På halvannet år?»

«Jepp. Dårlig med fritid.» Jeg trekker på skuldrene, føler en ukomfortabel varme stige opp inni meg. «Men det blir vel ikke noe problem, vel? Jeg mener, jeg kan utføre de manglende timene når jeg kommer tilbake fra året mitt i utlandet, eller kanskje gjøre det i England.»

«Det går ikke, er jeg redd.» Med sammenknepne lepper klør han seg på den glattbarberte haken. Øynene finner mine. «Samfunnstjenesten må være ferdig før prøvetiden din går ut, og det er ...» Han griper en perm» og blar igjennom innholdet.

«I slutten av juli,» hjelper jeg ham med en stemme flat av sjokk.

«Akkurat.» Han lukker dokumentmappen. «Om du ikke får fullført timene før det, må du i retten igjen. Og reaksjonen kan bli strengere denne gangen.»

Forferdet kommer jeg meg på bena og tramper frem og tilbake foran de store vinduene. «Selv om jeg møter opp på suppekjøkkenet hver eneste helg fra nå av, så vil det ta hundre år å oppfylle det kravet!»

«Du burde kanskje ha tenkt på det i løpet av det siste halvannet året.»

Jada, gni det bare inn, hvorfor ikke? Det er uansett det han kan best. Jeg skjærer tenner.

«Men det kan kanskje finnes en løsning på problemet ditt likevel,» mumler han. Jeg stopper opp, spinner rundt og ser på ham. Han banker pennen lett mot leppene, og stirret tankefullt inn i veggen. «Du kunne ta alle på én gang.»

«Hva mener du?»

«Min sønn og hans venner ville gjerne reise på sommerleir i juli. Den skulle vare i fem uker, men de mangler voksne ledere. To av dem de hadde avtalt med, trakk seg nylig, og dersom de ikke finner noen til å erstatte dem, må hele leiren avlyses.»

«Du vil ha meg til å være leder på en sommerleir?» Jeg måpte. «For å se på tiåringer som plasker rundt i vannet?»

«Alle deltakerne er mellom tolv og femten. Og ja. I din situasjon kan dette vise seg å være den perfekte sjansen.» Han veiver med hånden, ber meg om å sette meg igjen, men jeg rister på hodet. «Leiren starter midt i juli. Det er så tidlig at du rekker å få utført alle timene dine før slutten av måneden.»

«Og når jeg er ferdig med timene mine, kan jeg dra?»

«Selvsagt ikke. For at leiren skal kunne arrangeres i det hele tatt, må du binde deg til å delta i alle de fem ukene.»

«Men det er umulig. Jeg flyr til Europa den første uken av august!» Og jeg kommer definitivt ikke til å avlyse den reisen enda en gang.

Doktoren skakker på hodet. «Du kan enten gjøre dette, eller finne en annen måte å fullføre timene dine på.»

Jeg gnir meg i ansiktet mens jeg overveier alternativene jeg har, som jo er begrenset. Å fortsette som frivillig ved suppekjøkkenet betyr at det vil ta evigheter å gjøre ferdig alle timene jeg må ha. Hvis jeg går med på å være voksenleder på leiren, derimot, ville alle problemene være løst på én gang. Og hvem sier at jeg må bli der i alle fem ukene? Jeg kunne jo ganske enkelt bli syk i slutten av juli eller finne på en annen grunn til å stikke. Straks prøvetiden min er omme og jeg er på trygg grunn, så er det virkelig ikke mitt problem hva som måtte skje med en teit sommerleir.

«Så, om jeg nå sier ja ...» Jeg tar hoftefest, og setter øynene i ham. «Hva med den andre voksenlederen? Du sa at de manglet to.»

«Jeg vet at ledelsen har spurt en annen college-student. Hvis han også sier ja, er problemet ditt løst.»

«Hva om han sier nei?»

«Da blir det ingen leir.»

Jeg snur på hælen og speider gjennom det store vinduet ut på det klare solskinnet som varmer ansiktet mitt. Om den andre fyren sier nei, så kunne jeg jo be Brinna om å bli med meg i stedet. Hun kom ikke inn på dramaskolen i London i fjor likevel, og i ettertid var jeg egentlig glad for det. Å bo i San Francisco uten bestevenninnen min ville ha sugd. Ved tanken på å ha henne med meg, så blir tanken på et par uker med hyperaktive unger ikke fullt så motbydelig lenger. Og etterpå kan jeg jo feste med Les og Kir i London.

«Så?» maser doktoren.

Jeg puster dypt, slår armene om meg selv og snur meg tilbake mot ham. «Flott, jeg gjør det.»

*

Jeg går ut av den blå Camaro-en, strekker halsen og ryggen etter kjøreturen til Frog Pond Mountain, og ser opp på den høye formiddagshimmelen. Utenfor bilens luftkjøling sender varmen en svettedråpe nedover nakken og inn i kragen på den svarte blusen min. Jeg tørker den av og observerer området rundt meg. Den steinete parkeringsplassen er full av foreldre som sier adjø til barna sine, noen av dem faktisk i tårer. Seriøst, hvor teit er det? Den som burde ha grått akkurat nå, er meg. Jeg er omtrent den eneste her som ikke er her av egen fri vilje.

Brinna klatrer også ut av bilen sin, og tar frem kofferten min fra bagasjerommet. Vi må løfte den ut sammen, for den er så diger at noen kunne tro jeg har gjemt et lik i den ... eller to. «Du har alt du trenger?» spør hun idet hun smeller igjen bagasjelokket og drar hånden gjennom sine bringebærfargede hårlokker.

«Ja.» Rene klær for tre uker pluss neglelakk og make-up ligger i kofferten, og iPod og telefon i håndvesken. «Jeg er helt klar for å holde ut denne prøvelsen.» Ut juli. Og så drar jeg.

Dramatisk slår hun armene rundt meg. «Jeg kommer til å savne deg!» Jepp, dramatimene på skolen har definitivt gått henne til hodet. Men likevel refererer hun vel til mer enn akkurat tiden i sommerleiren. Når torturen er over, har jeg bare en siste helg med bestevenninnen min før jeg drar ut av landet – for å være med mine to andre bestevenninner. Brin