Kaos: Profanebiblioteket, #1

By JB Trepagnier

Profanebiblioteket har alt det ditt svarte hjerte ønsker seg. Men vi tillater ikke hvem som helst et lånekort. 

Trenger du å mane frem en demon? Vekke de døde? En klan med vampyrer som plager deg? Liker du skikkelig klissete varulverotikk? Profanebiblioteket har alt dette, men det er ikke alle som kan håndtere innholdet (noen folk håndterer ikke varulvporno). Jeg har vært bibliotekar her i fem år, og når jeg sier jeg drepte for å få denne jobben, så tuller jeg ikke. 

Du kan ikke se gjennom bøkene våre. Noen av bøkene er selvbevisste og liker det ikke. Vi har rom for å utføre trylleformlene i, og vi har en kopimaskin (kopier koster ekstra). Da en heks kom inn og sa at de trengte å gjøre litt nekromanti, satte jeg ikke spørsmålstegn ved det. De ville ikke fått et lånekort om de skulle mane frem noe fryktelig. Jeg hjalp dem med nekromantien fordi det er en av jobbene mine som bibliotekar. 

Men det var ikke noe normalt de manet frem. Det var den fysiske personifikasjonen av Kaos. Da han våknet, så han meg først, og nå er han knyttet. Personifikasjonen av Kaos er en forferdelig bibliotekgjest, og han vil ikke dra med heksen som manet ham frem. Han kommer konstant inn i ting som han ikke skal, og han er sykt interessert i varulverotikk. 

Det er ikke sånn at jeg kan slippe ham ut, fordi Profanebiblioteket skal liksom holde igjen Kaos. Resten av verden skal ikke det. Han er også veldig dårlig på å holde identiteten sin hemmelig. En trollmann, en Helveteshund og en vampyr vet at han er her, og de maser på meg for å la Kaos ha det litt gøy. 

Jeg vil bare ha en normal dag med å mane frem demoner, forbanne folk og fortelle dem å være stille i biblioteket mitt. 
Dette er for mye. 

• Language: Norwegian
• Publisher: BadPress
• Release date: May 26, 2023
• ISBN: 9781667457499

Book preview

Til familien min

Hvis ordene varulvporno i baksideteksten ikke skremte deg bort, og du lastet ned denne likevel, gir jeg deg noen eksplisitte triggeradvarsler. Leser du videre vil du finne detaljerte beskrivelser av varulvkuk, og noen ting som skjer med pikken til en Helveteshund. Orgier vil skje. For at jeg faktisk skal kunne delta på familiesammenkomster med minimal ydmykelse, bør du returnere denne boken og aldri spørre meg om hva jeg jobber med igjen.

Et bilde som inneholder Strategispill, PC-spill Automatisk generert beskrivelse

Kapittel 1

A person reading a book Description automatically generated with medium confidence

Ripley

Hva faen gjorde Dorian Gray i mitt bibliotek?! Jeg mener det ikke i en åh, se. Der er Dorian Gray, den vakreste mannen i live slags måte. Nei, jeg mener, Dorian Gray klarte på en eller annen måte å overbevise styret av Profanebiblioteket til å ta vare på sitt dumme maleri, i stedet for å plassere det der det ville vært sikkert i Profanemuseet. De ga ham også et lånekort, til tross for at han ikke engang var litt overnaturlig!

Åh, og den lille avtalen han inngikk med en demon for maleriet som holdt ham pen og ga ham udødelighet? Han gjorde ikke engang jobben for det. Han kunne ikke. Folk sa at han forførte en heks til å mane frem demonen, og at det var hun som forhandlet frem avtalen.

Dorian Gray forførte meg også. Men jeg lot ham. Han var bare så pen og berømt. Jeg ville skryte av å ha knullet ham, men etter at jeg hadde gjort det, ville jeg aldri fortelle en sjel. Det vil si ... med mindre jeg startet en hashtag #doriangrayerjævligisengen. Jeg vedder på at det ville gått viralt, fordi jeg kan ikke være den eneste som gjorde det bare for å bli overveldende skuffet.    

Ikke bare var han et dårlig ligg, men han stjal også en trylleformel ut av skyggeboken min på veien ut. Det var ikke engang en bra en, men det var en hans overlegne ræv klarte å utføre. Det var en øyekrem som en av mine forfedre utviklet som skulle redusere rynker.

Han valset opp til pulten min som om jeg aldri fikk tilbake de førtifem minuttene av livet mitt, og stjal det fra meg.

Hei, Ripley, sa han og prøvde å sjarmere meg. 

Trodde han virkelig at jeg ville ha mer?! Ville noen etter det? Jeg hadde alvorlige spørsmål om hvilken heks med selvrespekt som ville forhandle frem en avtale med en demon for ham, med tanke på hvor en egoistisk elsker han var. Han gikk aldri for klitten min ... ikke en eneste gang, som om kuken hans var en slags magisk vibrator, og det var nok til å bare være nær vaginaen min. Jeg var så flau over at jeg noensinne gikk for ham.

Hei, Dorian. Wow, øynene dine ser fantastisk ut i dag.

Hvis det var opp til meg, hadde jeg kastet ham ut av biblioteket mitt og forvist ham. Styret elsket ham bare fordi boken som ble skrevet om ham fortsatt ble undervist ved skolene. De ga ham, av alle folk, et lånekort.

Profanebiblioteket var det største overnaturlige biblioteket i verden. Vi hadde bøker på alt du kunne forestille deg. Noen av bøkene inneholdt farlig magi, og noen bøker var selvbevisste. Det var en magisk evalueringsprosess som måtte gjennomføres før de tillot noen å få et lånekort. Faen, evalueringsprosessen min for å bli bibliotekaren her hadde vært intens. Jeg måtte faktisk kjempe mot folk med magi for plassen, og folk hadde dødd mens de prøvde å skaffe denne jobben.

De eneste bøkene i Profanebiblioteket som Dorian engang kunne bruke, som et menneske, ville vært i vår omfattende erotikkavdeling. Varulvporno var superpopulært, noe styret hadde etter hvert blitt enig om å inkludere, fordi rike folk med lånekort donerte mer penger med de på hyllene. Nå kan jeg innrømme at jeg liker det også, men jeg har virkelig lest noe jævlige syke ting om hamskifterpikk.

Dorian flagret med øyevippene sine som en tenåringsjente. Han hadde ikke motet til å kommentere det faktum at han hadde stjålet fra meg. 

Tusen takk. Har du en avdeling om urtidsguder?

Jeg gestikulerte til skålen på pulten min. Jeg visste allerede hva det skulle si, men det var protokoll. Dorian sukket og plukket opp athamen. Han stakk fingeren sin og lot blodet dryppe ned i skålen. Blå skrift fløt opp fra skålen, jeg latet som om jeg leste det.

Du er godkjent for den avdelingen. Den er i kjelleren. Jeg trenger ikke å fortelle deg at vi ikke lar de bøkene forlate biblioteket, og at hvis noen sider mangler, blir du forvist. Det er en kopimaskin i andre etasje. Kopier koster 50 øre per side.

Det ville ikke forundre meg at han rev en side ut av noen av de gamle bøkene på de ulike gudene, med tanke på at han forgrep seg over skyggeboken min ved å gjøre akkurat det.

Takk, Ripley.

Familiaren min, Felix, hoppet opp på bordet og stusset hånden min. Felix var en helt svart, amerikansk korthåret katt, som viste seg for meg da jeg var seksten. Han snakket med en tydelig britisk aksent. Jeg visste aldri om han bare latet som å ha aksenten for å høre mer snobbete ut, men jeg ville aldri spørre eller korrigere ham. Felix var kanskje en katt, men han hadde en av de Alan Rickman stemmene som kunne høres sexy ut bare ved å lese telefonkatalogen. Jeg digget aksenten. Døm meg.

"Vil du at jeg skal gå ned dit og holde øye med ham?"

Har du ikke mer lyst til å ta en lur som du gjorde da han rev ut sider av skyggeboken min?

"Jeg er kanskje en familiar, men jeg er fortsatt en katt. Jeg krever mye søvn. Du var også i seng, for å si det slik."

Forberedt på å kaste ham ut av leiligheten min når han kom tilbake fra badet.

"Er det ute av systemet ditt nå? Du skulle ha lært leksen din om de pene guttene da du var på Profaneakademiet. Trenger jeg å minne deg på Tony?"

Jeg stønnet.  

Plis ikke. Jeg vil bare ha ham ut av biblioteket mitt. Jeg stoler ikke på ham. Det maleriet er nødt til å være med søsteren min ved Profanemuseet. Hva er det han vil med dette biblioteket? Og hvorfor undersøker han på guder? Hold et øye med ham, sånn at jeg kan finne ut hvordan jeg kan få ham forvist.

"Jeg stoler ikke på ham selv, for nøyaktig de samme grunnene. Han pønsker på noe. Jeg skal finne ut hva."

Jeg klødde Felix bak ørene.

Takk, Felix.

Profanebiblioteket var mitt tilfluktssted. Jeg hadde alltid vært en boknerd, og jeg kjempet hardt for denne jobben. Jeg hadde leiligheter inne i biblioteket som var veldig luksuriøse. Jeg kjente alle stamgjestene godt, inkludert lesepreferansene deres, uansett hvor merkelig.

Jeg stolte ikke på de fleste som inngikk avtaler med demoner, selv om det bare var i jakten på det perfekte utseende, som Dorian. Jeg hadde manet frem demoner bare for informasjon, og jeg hjalp ofte andre folk i biblioteket hvis de hadde det klareringsnivået. Alle som var fornuftige og hadde håndtert demoner, visste at de var like lure som Feer når det kom til avtaler. Jada, de ville gi deg akkurat det du ville ha, og la deg beholde det i lang tid. Bortsett fra at fristen til å betale alltid kom til slutt, og du ville alltid tape. Jeg ville ikke ha Dorian Gray i nærheten av biblioteket mitt når en demon kom for å ta betalingen sin.

Kapittel 2

A person reading a book Description automatically generated with medium confidence

Ripley

Minerva Krauss var læreren min i avanserte forbannelser ved Profaneakademiet. Hun var en hard jævel som nektet å gi meg en A på noen av innleveringene mine, uansett hvor lang tid eller hvor hardt jeg jobbet med dem. Likevel, jeg faen meg elsket den kvinnen. Hun var en syk talentfull heks som hadde skrevet tusenvis av bøker i Profanebiblioteket, både om å forbanne folk og om å bryte forbannelser.

Hun var også sykt interessert i varulvporno.

Ripley, kjære. Har den kommet ennå?

"Jepp, og jeg sparte en kopi til deg. Jeg hadde sjansen til å lese den i går kveld, og du kommer til å elske den. Jeg skal ikke spolere den for deg, men flokkdynamikken er fantastisk i denne."

Så ja, du kan si jeg fant tonen med min gamle lærer i forbannelser gjennom en bokserie som vi begge likte, og at hun var mye vennligere mot meg nå, sammenlignet med det hun var på akademiet. I begynnelsen slo hun meg ikke som en som var interessert i denne typen fiksjon. Hun var en prippen gammel dame som alltid hadde te og tørre kjeks ute under jobbetiden, og kragen hennes var alltid stiv og knappet helt opp.

Vi blir nødt til å ta oss en kopp te ved alkoven og diskutere den når jeg er ferdig, kjære.

Jeg skjøv boken ut og ga den til henne. Jeg ville elsket å ha pumpet henne for opplysninger om alle bøkene hun hadde skrevet om forbannelser, men jeg hadde ikke noe imot å diskutere varulverotikk med henne.

Hun var ærlig talt en av de mest geniale lærerne jeg noensinne hadde hatt undervisning med. Jeg ble skikkelig begeistret da jeg fant ut at jeg var i klassen hennes.

En total fremmed gikk inn i biblioteket mitt. Jeg hadde ikke bare problemer med de pene mennene. Denne fyren var også min type. Han var svær, tatovert og var kledd fra topp til tå i lær. Jeg hadde så lyst å vite om han hadde andre piercinger på kroppen sin som jeg ikke kunne se, i tillegg til de synlige ringene i øyenbrynet og leppene. Jeg ville definitivt ha lagt merke til ham om han hadde vært her før; og jeg ville definitivt ha flørtet.

Hei, skjønnhet. Bram Knotley. Hvordan går man frem for å skaffe et lånekort her?

Hei, søtnos. Du kutter fingeren din i den skålen, så vil magi fortelle meg om du er verdig til et kort. Det vil også fortelle meg hvilke avdelinger du er godkjent til å se i.

Bare det, hæ? Så jeg antar at det ikke er noen måter å jukse seg inn i Profanebiblioteket.

Ikke med mindre du er Dorian Gray.

Nopp. Vil du gi det en sjanse?

De fleste folk bare stakk fingeren sin, testen trengte bare en dråpe blod, men Bram dro athamen over hele håndflaten og holdt hånden sin over skålen. Den blå skriften fløt opp øyeblikkelig. Hva faen? Bram var en Helveteshund. Vi fikk ikke mange av den typen her. De oppholdt seg for det meste i Helvete med mindre de var på et oppdrag. Hva ville en Helveteshund med mitt bibliotek?

Det magiske systemet her var idiotsikkert og løy ikke. Den godkjente bare folk som ikke ville misbruke innholdet. Jeg tror den eneste grunnen til at Dorian ble godkjent, var fordi han teknisk sett ikke kunne bruke noen av bøkene her, fordi han ikke hadde noe magi.

Systemet godkjente Bram, og ga ham tilgang til alle områder. Det var nesten uhørt. Nesten alle hadde minst en avdeling som ikke var tilgjengelig for dem. Det var ikke bare fordi det var avdelinger som inneholdt ting de ikke kunne få tilgang til, på grunn av arten deres, men også fordi noen områder hadde svakheter som ikke var allmenn kunnskap, som kunne bli brukt hvis en magisk artskrig brøt ut. Hvorfor fikk en Helveteshund ubegrenset tilgang?

Hmm, det var uvanlig, sa jeg og lente meg tilbake i stolen.

Vil du dele det med klassen?

Vi får ikke mange Helveteshunder her.

Vell, det er bare rasistisk.

Det var ikke det jeg mente, og jeg var ikke ferdig! Du er den første Helveteshunden jeg har sett her. Ikke bare har du blitt godkjent, men du har fått tilgang til alle avdelinger. Du prøver vell ikke å skape problemer i biblioteket mitt ... gjør du Bram?

Med en så pen bibliotekar? Det ville jeg aldri ha drømt om. Jeg vet at dere bibliotekarer liker å hysje folk og hater rot. Jeg vil være ryddig og stille som en mus.

Denne Helveteshunden var nettopp den typen flørt som alltid fikk meg i trøbbel. Sexen var alltid utmerket, men de ringte aldri dagen etter hvis du ville gjøre det igjen. Selv etter Dorian, var jeg ikke så desperat for noe nytt. Jeg hadde en trofast Hitachi Wand for det. Skulle offisielt ikke tråkke i den fellen, uansett hvor sexy han var og hvor mye han flørtet.

Jeg holder øye med deg, Bram.

Får jeg kortet mitt nå som det er offisielt?

Jeg dunket i skålen med pennen min og den lagde en syngelyd.

Blodet ditt er ditt offisielle kort.

Bram bare lo.

Det er brutalt. Bare en heks ville designe et system som det der.

Vær forsiktig nå, kompis. Jeg er en heks, og jeg kan gjøre livet ditt veldig vanskelig.

Bram holdt opp hendene sine.

Nei as, jeg kødder absolutt ikke med hekser. Da jeg måtte kreve betaling fra en, gjorde hun noe med kuken min før jeg fikk henne. Det tok evigheter å reversere det.

Hvordan har kuken din det nå? Nynnet jeg.

Faen, Ripley. Vi sa at vi ikke skulle tråkke i den fellen. Felix hoppet opp på pulten min og stirret på Bram med sine lysegrønne øyne.

Du har absolutt en type, Ripley. En dag kommer du til å få sparken for å ha seksuelt objektivert feil kunde. Han her vil nok ikke klage, men ta deg sammen.

Bram bare blunket til meg.

Pierced og helt klar for action.

Hvorfor skulle jeg ikke tråkke i denne fellen igjen? Åh, ja. Fordi det ville blitt jævlig pinlig i biblioteket om han ghostet meg etterpå. Jeg byttet tema.

Er det en avdeling du trengte hjelp med å finne?

Urtidsguder.

Hvorfor i helvete var alle så opptatt av det nylig?

Jeg ga ham min godt innøvde tale om kjelleren og kopimaskinen og sendte ham av gårde. Da han var utenfor hørevidde, snudde jeg meg mot Felix.

Følg ham og finn ut hvorfor alle er så opptatt av urtidsguder nylig.

Jeg skal følge ham, men kanskje du burde finne ut mer informasjon om dem selv. Det brygges opp til trøbbel. Jeg kan føle det i værhårene mine.

Det så ut som jeg måtte tilbringe natten i bibliotekets kjeller i stedet for med min Hitachi Wand. Faen.

Kapittel 3

A person reading a book Description automatically generated with medium confidence

Ripley

Okay, så kjelleren var et vrak, men Felix forsikret meg at det var takket være Dorian, og ikke Bram. Dorian hadde dratt ned alle bøkene og gitt blaffen i å sette dem tilbake. Bram bladde gjennom de samme bøkene som Dorian gjorde. Bram kunne ha satt bøkene tilbake. Drittsekk. Jeg trengte ikke engang å gjette hvem som hadde vendt ned hjørnene på eldgamle bøker for å komme tilbake og lese dem senere.

Hver eneste kultur i verden hadde sine egne versjoner av urtidsguder, så det var mye overlapping. Så vidt jeg visste, var det egentlig ingen som tilba dem eller hyllet dem lenger. Det var så mange forskjellige religioner mellom mennesker og de overnaturlige. Hvorfor var han så interessert i dette?

Når det gjelder Bram? Han måtte være her for et oppdrag. Helvete tillot aldri sine Helveteshunder å dra med mindre det var arbeidsrelatert. Demoner kunne ting om alt. Hvis det var noen som hadde informasjon om urtidsguder, ville det være en demon. Noen ganger lurte jeg på om Helvete hadde sitt eget gigantiske bibliotek som dette. Hvis Bram trengte informasjon, kunne han nok fått det fra en demon i stedet for å rote rundt i kjelleren min.

Det var fortsatt ikke en unnskyldning for å ikke