Grådighetens pris: Daniel & dødssyndene 1: Grådighet, #1

By Michael Clasen

GRÅDIGHETENS PRIS

I Guineabukten blir et dansk frakteskip angrepet av pirater. En av vaktene blir skadet og vender hjem til sin barndoms by Haubjerg.

Her slår han seg ned som privatdetektiv, og han kommer til å gripe avgjørende inn i en rekke mystiske og skjebnesvangre begivenheter på godset Tranedal.

Privatdetektiven Daniel Dreyer opptrer for første gang i GRÅDIGHETENS PRIS, som er bind 1 i serien om Daniel & Dødssyndene.

Boken er en avslørende, samfunnsorientert krim. Det viser seg at det foregår merkelige og truende ting rett under overflaten.

• Language: Norwegian
• Publisher: Michael Clasen
• Release date: Sep 7, 2020
• ISBN: 9781071565124

Book preview

Av samme forfatter finnes på norsk:

Det vakre kraniet fra Købmagergade, roman om to historiske personer, 2020

PIGGIES

Have you seen the little piggies

Crawling in the dirt

And for all the little piggies

Life is getting worse

Always having dirt to play around in.

Have you seen the bigger piggies

In their starched white shirts

You will find the bigger piggies

Stirring up the dirt

Always have clean shirts to play around in.

In their styes with all their backing

They don't care what goes on around

In their eyes there's something lacking

What they need's a damn good whacking.

Everywhere there's lots of piggies

Living piggy lives

You can see them out for dinner

With their piggy wives

Clutching forks and knives to eat their bacon.

George Harrison, 1968

GITTA

TORSDAG 5. OKTOBER

I sykerommets dempede belysning satt en eldre, gråhåret mann med sin datters hånd i sin. Slik hadde han sittet siden kvelden før. Et par ganger hadde øynene hans glidd igjen, men fort – ved viljens kraft – åpnet han dem igjen.

Klokken halv fire om morgenen utåndet hans 40-årige datter. Stille.

Han hørte hvordan det anstrengte åndedrettet hennes ble mer overfladisk for hver gang hun trakk pusten, og etter kun et halvt minutt opphørte det. Det var visst det man kaller å sovne stille inn.

En voksen sykepleier kom ilende til og slo på sykerommets skarpe taklys. Med et rutinert blikk sjekket hun hurtig monitoren over sengen. Åndedrett og hjerteslag hadde opphørt. Ved å trykke på en knapp tilkalte hun assistanse, men begynte straks selv å undersøke pasienten.

Den høye, gråhårede mannen reiste seg besværlig, og uten et ord gikk han langsomt gjennom rommet, nedover den nattestille sykehuskorridoren, ned trappen og ut på den mørke parkeringsplassen foran sykehuset. På denne tiden av døgnet sto det ganske få biler her, og han låste seg inn i sin svarte Range Rover.

På førersetet satt han og stirret ut i mørket. De første tårene banet seg vei ut av øyekrokene og gled nedover hans furede kinn. De banet veien for selve sammenbruddet. Ansiktet hans fortrakk seg i en grotesk grimase, og han falt inn over rattet og hulket høyt og rått i den svarte høstnatten. Knud Emmanuel Tranedal gråt for første gang på svært mange år. Sist det skjedde, var for 40 år siden, da hans elskede datter Gitta ble født, og hennes mor døde straks etterpå.

Nå var Gitta også død.

*

Knud E. Tranedal – som bare ble kalt Knud E av sin familie, sine venner og ansatte – ble far i en alder av 34 år.

I mange år hadde han levd som ungkar. Men to år tidligere hadde han til manges overraskelse giftet seg med den kun 24 år gamle tyske baronessen Elise von Löwenstein. Hun var datter i huset på det godset der Knud E og noen venner hadde blitt invitert på jakttur. Den blonde, unge piken og den sjarmerende verdensmannen ble straks betatt av hverandre, og de ble gift etter tre måneders hemmelige møter i forskjellige europeiske storbyer. To år senere nedkom Elise med deres eneste barn, datteren Birgitta, som alltid ble kalt Gitta. Den lille piken ble båret til dåpen av den daværende enkedronningen og ble sin fars aller største kjærlighet. Elise fikk etter et par uker en dyp fødselsdepresjon, og mens Knud E var på forretningsreise, tok hun den overdosen piller som drepte henne.

Knud E brukte mange år på å komme over Elises død, men ikke minst hans pliktfølelse overfor datteren bidro til at han for Gittas skyld kom seg videre i livet. Gitta ble pappajente i særklasse. Mange ville mene at hun ble bortskjemt i en helt usmakelig grad, hvilket ikke var helt uberettiget. På den andre siden stilte Knud E også store krav til henne.

Sine første skoleår gikk hun på Haubjerg Borger- og Realskole. Hun utviklet seg til å bli både svært vakker og meget begavet. Som mange andre jenter var Gitta opptatt av hester og ridning.  Hun fikk sin første ponni som gave til sin seksårsdag.

I en passende avstand fra Tranedal Gods’ hovedbygning hadde man bevart en gammel steinbygning med hvitkalkede fuger. Her sørget Knud E for å etablere godsets rideanlegg, komplett med utendørs og innendørs baner til både dressur og baneritt, omkranset av store gressarealer der ridehestene kunne beite. Her begynte også det vidt forgrenede anlegget av turstier, som gikk kilometervis gjennom de utstrakte skogene og engene som utgjorde en del av Tranedal Gods.

Etter noen år valgte Knud E å sende Gitta på skole på Herlufsholm Kostskole, der han selv hadde gått og der man nå også hadde åpnet for jenter. Ved flid og ikke minst gode medfødte evner oppnådde hun årets beste eksamensresultat på skolen, som mange av landets ledere ble rekruttert fra. Etter studenteksamen begynte Gitta etter sin fars råd på Copenhagen Business School, der hun studerte bedriftsøkonomi og tok eksamen på rekordtid med skyhøye karakterer. Deretter dro Gitta til London, hvor hun jobbet i et internasjonalt bankierfirma. Hun etablerte et forhold til sjefens sønn, men etter noen få år brøt de med hverandre, og Gitta vendte hjem til Tranedal Gods meget skuffet, men en del klokere.

37 år gammel – året etter at hennes far fylte 70 – var hun klar til å tre inn i godsets ledelse. Knud E var overlykkelig. Nå hadde hans fortapte, elskede datter vendt hjem til ham, og hun hadde også kommet hjem til sin arvelodd og sin plass i slektens arvefølge. Selv var han fysisk og psykisk frisk og rask, men det var på tide at godsets fremtid kom på plass. Han laget en plan for datterens gradvise overtakelse av godsets ledelse. Han nevnte dog ikke for Gitta at hun også var forpliktet til å sørge for en arving.

Hun fikk innredet den gamle forvalterboligen etter alle kunstens og motens regler, og jobbet som sin fars forlengede arm i driften av godset. Knud E overlot i rask rekkefølge det ene området etter det andre til datteren, som aldri beklaget seg, men tvert imot raskt tok styring på de ulike arbeidsoppgavene. I sitt stille sinn frydet Knud E seg og sa ofte til seg selv at han hadde en fantastisk datter.

I begynnelsen undret Knud E seg over sin datters lederstil. Selv hadde han alltid styrt driften av godset fra sitt kontor i hovedbygningen, og det var kun noen få ganger i året at han i forretningsmessig ærend våget seg ut i skogene, markene og stallene. Mange av de ansatte kjente nesten bare sjefen fra jule- og høstfestene, hvor han sa takk for innsatsen og så tar vi en skål! Gitta, derimot, sørget for minst en gang i uken å forlate administrasjonskontoret, iføre seg gummistøvler og gå rundt på markene og i stallene sammen med de forskjellige forvalterne. Det var helt klart en annerledes og mer moderne stil, men Knud E hadde ellers ingenting å utsette på datterens arbeid. Han gledet seg over at generasjonsskiftet så ut til å forløpe knirkefritt. Det neste generasjonsskiftet hadde han ingen innflytelse på, og derfor prøvde han å la være å tenke på det. Og nå hadde alt falt i grus med ett slag.

For en uke siden hadde Gitta dratt ut på en av sine vanlige rideturer rundt på godsets jorder og skoger på yndlingshesten sin, den seksårige hingsten Cæsar, som hun selv hadde trent opp.

Skogene sto i sin mest fargerike høstprakt, men denne fredags ettermiddagen styrtregnet det. Mange steder hadde det samlet seg ganske dype pytter, og mange av stiene i det kuperte terrenget var glatte og sølete. Selv om både hest og rytter var rutinerte og samarbeidet godt, skjedde uhellet likevel et sted der de ofte hadde vært sammen før. Cæsar gled i mudderet og falt. Gitta kom til å bli

liggende under det store dyret, som panisk kjempet seg på bena igjen. Da Cæsar kom løpende inn på gårdsplassen uten rytter, begynte en hektisk leteaksjon med godsets tre firehjulstrekkere. Knud E fant sin datter der hun hadde falt. Tilsølt, forslått og med et åpent lårbensbrudd. Ambulansen kom etter en halv time, og Gitta ble innlagt på Haubjerg sykehus, der hun straks ble lagt på operasjonsbordet.

Legene fikk nærmest rutinemessig satt sammen lårbenet med diverse reservedeler av sølv og rustfrie skruer. Knud E satt alene i det triste venterommet. Etter en time kunne kirurgen fortelle ham at operasjonen hadde gått fint, at Gitta fremdeles var halvveis bedøvet og bare trengte ro og søvn.

«Kom igjen i morgen,» var beskjeden.

*

Fredagen etter Gittas død ble hun begravet fra det lille kapellet i sidefløyen på Tranedals hovedbygning. Det lille barokkdekorerte lokalet var fylt til siste plass, og mange gjester måtte stå utenfor under seremonien. Kisten ble båret av Knud E med et ansikt så uttrykksløst som en maske, samt fem av godsets høyere funksjonærer. Kisten ble ført ned til en fjern ende av parken, der familiegravstedet lå i le i en halvsirkel av gamle eiketrær. Her ble Gitta gravlagt ved siden av sin mor, som hun aldri hadde kjent.

Ved det etterfølgende gravølet i ridehallen la man merke til at Knud E ikke var til stede. Mandag morgen reiste han inn til sykehuset, der han hadde en avtale med overlegen.

NOE Å TENKE OVER

MANDAG 16. OKTOBER

Knud Emmanuel Tranedal. Født 1942. Han rakk aldri å se sin far, som døde på Østfronten som offiser i Frikorps Danmark. (Dansker som kjempet på tysk side under krigen. O.a.). Han ble oppdratt av sin anemiske mor, som overlot passet av ham til «nanny’er» til han ble gammel nok til å dra på kostskole.

Knud E var enearving til Tranedal Gods, som lå omkring 25 kilometer vest for småbyen Haubjerg. Godset hadde store landeiendommer som omfattet skoger, marker og enger – og atskillige utleieboliger i området. Det lille skogsområdet Nysø Hegn med en innsjø hørte også inn under Tranedal. Godset innbefattet tre store gårder, som ble drevet av forvaltere som rapporterte direkte til godseieren. På alle de tre gårdene var det store anlegg hvor det hvert år på den mest moderne måte ble produsert titusener av griser. På en fjerde gård – Gerdasminde – drev Knud E’s forvalter en minkfarm.

Foruten sine landbrukseiendommer eide Knud E en del store aksjeposter i velrenommerte og lukrative, danske firmaer, noen med tilknytning til landbrukssektoren, andre av mer industrielt tilsnitt. Han satt i styret for fire av disse firmaene, i det ene som formann. Hans største samlede aksjepost var i det verdenskjente medisinfirmaet SanoDan.

Under årene på gymnaset i Herlufsholm hadde han etablert mange vennskap, og mange av dem holdt han kontakt med gjennom alle år. Selvfølgelig var det mange han ikke traff så ofte lenger, men mange deltok i Tranedals sagnomsuste jaktarrangementer med etterfølgende selskaper, hvor medlemmer av kongehuset og mange andre representanter for det mest velhavende og innflytelsesrike «Overdanmark» ofte deltok.

I de årene da Gitta var opptatt med å vokse opp og utdanne seg, hadde hennes far det også travelt. Han hadde latt seg velge til formann for foreningen av landets svineprodusenter, og som sådan var han automatisk nestformann i den mektige landbruksorganisasjonen som de hadde omdøpt til det folkelige navnet Jord til Bord.

*

På dagtid var sykehusets parkeringsplass alltid overfylt. Den skulle romme bilene til de ansatte, dagpasientene, besøkende, og det var det åpenbart ingen som hadde forestilt seg da man i sin tid anla sykehuset rett bak en av Haubjergs handlegater. Og da sykehuset få år tidligere hadde gjennomgått en større utbygging, hadde man ytterligere nedlagt et hundretalls parkeringsplasser.

Knud E parkerte derfor sin svarte Range Rover i byens underjordiske p-kjeller et godt stykke fra sykehuset, og spaserte dit i formiddagssolskinnet. Det var tydelig en eldre herre som gikk igjennom byen. Høy, med en rank holdning og en gange som utstrålte at her kom en mann som var vant til at andre trådte til side for ham. Iført en tysk-fabrikkert lodenfrakk og sko med høy snøring. Han var barhodet, så man kunne se hans halvlange, gråsprengte hårprakt, som tross alderen fremdeles var tett og uten bare flekker. Ansiktet med den kraftige haken med kløft var omhyggelig glattbarbert. Legen sto i gangen, klar til å ta imot ham. Med en ydmykhet utypisk for standen viste han Knud E inn på kontoret sitt, idet han presenterte seg: «Jens Nielsen.» På navneskiltet sto det «overlege». Han var tydeligvis klar over hvem han hadde for seg. Han startet, mens han bukket lett: «En kopp kaffe?"

«Nei takk! De har bedt meg komme hit. Hva kan jeg gjøre for Dem, doktor Nielsen?»

«Jo, vi syntes det var best at vi fikk snakket om ... om Deres datters ulykkelige ... Hvordan går det med Dem, hr. Tranedal?»

«Takk for Deres interesse, men det skal De ikke blande Dem i. Kom bare til saken: Hva er et vi skal drøfte?»

Legen rødmet ukledelig og kremtet flere ganger.

«Jo, ser De, hr. Tranedal, Deres datters benbrudd var naturligvis et av de styggere, men i kirurgisk forstand var det ikke komplisert, og operasjonen gikk også akkurat som den slags operasjoner pleier, det vil si uten komplikasjoner.» Legen så Knud E inn i øynene, før han fortsatte.

«Som De vet, var det først etter et par dager det gikk galt. Deres datters sår var åpenbart blitt infisert, og etter ytterligere to dager utviklet betennelsen seg til en regulær blodforgiftning.» Under legens redegjørelse satt Knud E urørlig og iakttok den nervøse legen.

«Alt dette vet jeg jo, doktor. Kom til saken!»

«Vi behandlet Deres datter med de mest potente antibiotika vi rår over i dag, hr. Tranedal, men hvor mye hjalp det!»

Som enda et tegn på at han var helt på det rene med alt dette, sukket Knud E dypt og så demonstrativt på Rolex-klokken sin. Legen var nå inne på noe han oppfattet som trygg grunn, og lot seg ikke affisere av Knud E’s oppførsel. Med fast stemme spurte han:

«Sier MRSA CC398 Dem noe, Tranedal?»

«Mine gårder avler over 200.000 griser i året, så det kan man trygt si.» Også Knud E’s tone var blitt skarpere.

«Og Deres datter hadde sin daglige gange i grisehusene?»" «Naturligvis.»

«Hadde hun gjennomgått infeksjonssykdommer nylig?»

«Hun var sunn og frisk som vanlig.»

«Ikke helt. Vi kan se at hun i de siste ukene har hatt en bredspektret antibiotikakur mot en hardnakket underlivsbetennelse som hun led av. Det har hun ikke fortalt Dem?!

Etter et øyeblikks nøling svarte Knud E i en avfeiende tone:

«Den slags pleide vi ikke å underholde hverandre med, doktor Nielsen. Men hva har det med hennes ... altså, hennes dødsfall ...» Han sank litt sammen «... med dødsfallet hennes å gjøre? Man dør vel ikke av en underlivsbetennelse?»

«Nei, ikke med mindre en antibiotikakur har utryddet hele ens sunne bakterieflora, som normalt vil ha utkonkurrere en infeksjon forårsaket nettopp av MRSA CC398!»

*

Etter lunsj gikk Knud E ned til godsets gravlund bare fulgt av sin gamle og giktplagede labrador Lucky. Gittas grav var helt dekket av buketter og kranser i høstens farger. Han satte seg på steinbenken og stirret tomt ut i luften. Hunden la seg trett ved siden av ham. Om det var høstvindens verk var vanskelig å avgjøre, men en enkelt tåre trillet nedover kinnet hans.

Tenk at det ikke skulle mer enn en banal rideulykke til for å gruslegge alle hans planer. Hele meningen med det han hadde strevd for, hadde i så stor grad vært bundet opp mot Gitta og hennes lykke. Og nå lå hun der nede! Det var ikke til å bære.

MRSA CC398! Å ja, om han kjente til den? Det kunne man trygt si! Legenes dom var klar: Gitta døde på grunn av en MRSA CC398-infeksjon. Stafylokokkbakterien som kalles MRSA CC398 er i offentligheten – kanskje litt urettferdig – kjent som «svinebakterien». MRSA-bakteriene hadde også forekommet i sykehusmiljøer, hvor man hadde kjempet mot dem i en menneskealder. Til gjengjeld florerte de nå først og fremst i de fleste av landets grisefjøs. Sykehusets undersøkelser hadde vist at de bakteriene som drepte Gitta, stammet fra en av de grisestallene hun administrerte på Tranedal Gods. Knud E’s tanker vandret tilbake i tiden. Som formann for sammenslutningen av landets svineavlere hadde han skaffet seg mange motstandere, om ikke direkte fiender. Gjennom flere år kom han i offentligheten til å fremstå som skoleeksempelet på den mest hensynsløse og kortsynte ivaretakelse av egne interesser det gikk an å møte i landet. Med halve og trekvarte løgner og retoriske fordreininger hadde han kjempet for fagets interesser. Hans debattform, som man jevnlig hadde møtt på TV,  i radio og den trykte presse, var aggressiv og populistisk og benyttet seg av bløff og bulldosertaktikker. Som en av landets største svineoppdrettere var han ofte i ilden. Mange ville huske – selv etter flere år – hans opptreden i et TV-program der ha hånet og latterliggjorde miljøforkjempere og vitenskapsfolk som advarte mot farene ved sykdommen MRSA, som truet med å underminere antibiotikabehandling ikke bare i Danmark, men i det meste av verden. Han avsluttet debatten med å forlate TV-studioet i sinne med en arrogant bemerkning om at han nok visste bedre enn studenter og Politiken-lesere.

I disse årene gikk det opp for flere og flere at det eksisterende landbruket lå meget langt fra det de hadde lært om på skolen. Samtidig med at en stadig mindre andel av landets BNP kom fra landbruket, gikk fagområdet over til rendyrkede industrielle metoder. Bøndene (som det ikke lenger var fint nok å kalle seg i Danmark) omtalte sine husdyr som produksjonsenheter, og behandlet dem som slike. Innsjøer, elver og fjorder blev forurenset av gjødsel og giftstoffer som ble vasket ut av jorden på landbrukseiendommene. Dyrevelferd ble et fremmedord. Bøndene oppførte seg som om de eide hele landet, og ville ha økonomisk kompensasjon for selv de enkleste og mest naturlige ting. I det hele tatt kom bøndene til å fremstå som de grådigste og mest hensynsløse i landet. Det kunne vel for fanden ikke stemme at det var naturvernere, lillaskjerf-hurper og avdankede hippier som hadde rett? I alle disse årene hadde han selv avlet og knapt hatt en sykedag! Skulle hans egen skråsikkerhet og fagsjåvinisme virkelig være medvirkende årsaker til hans elskede datters alt for tidlige død? Det måtte være feil! Forvirrede tanker kjørte runddans i Knud E´s hode der han gikk hjemover i tussmørket.

BAKTERIER

TORSDAG 9. NOVEMBER

I den følgende måneden var det vanskelig for godsets ansatte å komme i kontakt med sjefen sin. Han ga sin nestkommanderende beskjed om å finne og ansette en person som kunne overta Gittas arbeidsoppgaver.

Og så skulle godsets ridehester selges, hver eneste én.

Deretter ga han beskjed om at han ikke ville forstyrres, uansett hva som sto på; han skulle tenke! Og det gjorde han. Hver dag gikk han uansett vær ned til Gittas grav, hvor han satt stille i timevis på benken og så rett ut i luften. Verken kroppsholdning eller ansiktsuttrykk røpet hva som foregikk i hodet hans. Godsets personale snakket stille sammen og undret på om han hadde mistet forstanden av bare sorg. Det hadde han ikke. Tvert imot hadde han i sin høye alder – 74 år – satt i gang med å legge fremtidsplaner.

En kort tid overveide han å kaste kortene, trekke seg fra alle verv og oppgaver og opprette et fond som skulle ivareta driften av godset, mens han selv gikk av med pensjon, men han kom fort på andre tanker. Hans vanlige plikttroskap fortalte ham at han måtte rette opp de graverende og fatale feiltagelsene han hadde begått. For å oppnå det, ville han trenge alle de plattformer, nettverk og maktposisjoner han hadde tilgjengelig. Hans første beslutning gikk ut på at han aldri mer ville delta i debatter om landbrukets bruk av medikamenter og kjemikalier. Aldri mer skulle han uttale seg om MRSA. Mange sto klare til å overta hans rolle i den forbindelse, og sannsynligvis ville kun enkelte spesielt interesserte lure på hvor det var blitt av Knud E.

I stedet satte han i gang med et helt annet prosjekt: Han var styreleder hos medisinalvareprodusenten SanoDan, som hadde kontorer, forskningsavdelinger og fabrikker på fire kontinenter. Den største enheten lå imidlertid fremdeles i Sletved omkring 50 kilometer sør for Haubjerg. Her hadde man mer enn 3000 ansatte. Her holdt man også styremøtene.

I en av de mest hemmelige forskningsavdelingene var Lars Krebs leder. Lars var sønn av en av Knud E´s gamle skolekamerater, som tragisk hadde omkommet i en ulykke i privatflyet sitt mens sønnen Lars ennå var en halvstor gutt. Lars Krebs´ 40 internasjonale forskere puslet blant annet med utvikling av immunologi. Det var ikke sannsynlig at SanoDan ville komme til å tjene på det, men man kunne jo aldri vite. Lars Krebs hadde i mange år vært invitert med til de kjente Tranedal-jaktdagene, men da Knud E hadde vært så engasjert i sin kampanje mot MRSA-kritikerne, hadde Lars sendt avbud hvert år. En mørk og regnfull novemberkveld ringte Knud E til Lars Krebs, som ble hørbart overrasket.

«Jeg vil ikke si så mye i telefonen. Kan du komme over og slå av en prat?»

«Naturligvis!»

*

Knud E åpnet selv hovedbygningens imponerende dør og lukket Lars Krebs inn i den store hallen. De to mennene hilste på hverandre med et fast håndtrykk og intens øyenkontakt.

I herreværelset skjenket Knud E en stor årgangskonjakk til hver av dem. De satte seg i de dype, slitte chesterfieldstolene under de utstoppede jakttrofeene og nøt duften og de første, kostbare dråpene. Der var varme på peisen og den trivelige, brune Lucky lå og nøt varmen som strålte ut.

Lars Krebs var midt i femtiårene, spinkel av vekst, bebrillet og nesten helt skallet. Han hadde en irriterende vane med å kremte mange ganger når han tok ordet. Hjemme hadde han kone og to halvvoksne døtre.

Da han i sin tid ble farløs, hadde Knud E hjulpet ham økonomisk gjennom studiene, og senere hadde han anbefalt ham til en stilling i en av SanoDans mikrobiologiske forskningsavdelinger. Derfra hadde Krebs selv arbeidet seg opp til sin nåværende høytlønnede og ansvarsfulle stilling som leder av en av SanoDans absolutt hemmelige avdelinger. Konsernledelsen regnet ikke med å tjene noe på den høyt spesialiserte forskningen som foregikk under Krebs’ ledelse. Biologer og kjemikere i avdelingen var utvalgt blant verdens beste, og de hadde stort sett frie hender til å velge hvilke vitenskapelige gåter de ville løse. Hvis det viste seg at de fant frem til resultater som kunne anvendes i den praktiske verden, var det fint, men om de kun bidro til ny, vitenskapelig grunnkunnskap og erkjennelser, betraktet ledelsen og styret det som en naturlig forpliktelse for et foretak av deres størrelse og de samfunnsmessige forpliktelsene som fulgte med det. Til gjengjeld var hele Krebs´ avdeling belagt med de strengeste taushetsklausuler. Alle i medisinbransjen kjente til risikoen for industrispionasje, og hos SanoDan hadde man en hel avdeling som sørget for at virksomhetens kommende gullegg ble holdt hemmelige til den dagen de skulle klekkes. Selv styret og dets formann Knud E var kun informert på et overfladisk plan.

Knud E startet samtalen.

«Jeg er fullt klar over at du er uenig i mine synspunkter på MRSA, Lars. Og du er sikkert også uenig i den måten jeg har fremført dem på. Jeg har naturligvis lagt merke til dine avbud til invitasjonene mine i de senere år. Nei, ikke avbryt meg nå! Jeg vet at du ikke deler mine synspunkter, og jeg respekterer det. Og jeg har savnet ditt selskap i jaktselskapene våre. Du vet jo at Gitta døde, og jeg må fortelle deg noe du ikke behøver å fortelle videre: Gitta døde av en blodforgiftning forårsaket av MRSA! Legene er ikke i tvil, og bakteriestammen kommer fra et av våre egne svinefjøs! Nei, la meg snakke ut, så kan du få ordet. Siden jeg fikk vite om Gittas dødsårsak, har jeg spekulert som en gal, og jeg må innrømme at jeg har nullstilt mine synspunkter totalt. Jeg er klar til å delta i kampen mot MRSA, men jeg mangler valid kunnskapsgrunnlag å reagere på. Derfor ber jeg deg om å oppdatere meg med hensyn til bakgrunn og status for denne plagen, og vel å merke i et språk som en eldre bondemann kan forstå!» Flere minutters stillhet fulgte, før Krebs rensket stemmen og sa:

«Kjære Knud E, du aner ikke hvor sterkt jeg føler med deg i ditt savn og din sorg over Gittas død. Til gjengjeld gleder det meg at du er innstilt på å revidere dine gamle, fullstendig uvitende og uansvarlige standpunkter. Jeg sier dette i klar visshet om, at du var min fars gamle venn, at du har hjulpet meg frem i verden, og at du er min øverste sjef: Du har gått frem som en bøffel, selvisk og kortsynt. Nå kan vi endelig snakke rett ut.»

«Glem fortiden nå, og lær meg alt det som jeg ikke har visst.»

I de neste to og en halv timene forklarte Lars Krebs sin gamle mesén hva han hadde tatt feil av, og hvordan den bakteriologiske verden hang sammen når man så bort fra snevre forretningsinteresser.

«Bakterier finnes overalt. Heldigvis! Uten bakterier ville det ikke finnes andre levende vesener på jorden. Bakterienes verden er i sannhet mangfoldig, de finnes i millioner av vidt forskjellige arter. Bakterier er svært små og kan ikke sees med det blotte øye. Og allikevel veier alle verdens bakterier tilsammen 2.000 ganger mer enn hele menneskeheten tilsammen! Du og jeg og alle andre mennesker har omkring halvannet kilo bakterier hver bare i fordøyelseskanalen. Det lyder kanskje både farlig og motbydelig, men vi kan ikke overleve uten dem. Langt de fleste bakteriearter er helt uskadelige for oss, og svært mange er direkte nyttige. Visse bakterier er helt nødvendige for at vi skal kunne utnytte maten og danne livsnødvendige vitaminer. Vi er kort sagt fylt med milliarder av bakterier – og tallet er ikke overdrevet - fra munnhule til endetarm. Og det er helt fint, bare de blir i fordøyelseskanalen og ikke kommer inn i blodomløpet.

Én enkelt bakterie kan utvikle seg til et helt samfunn, etter som de formerer seg ved deling; de behøver ikke partnere.  Der finnes, som du selvfølgelig vet, også en del bakterier som kan gjøre oss syke. Naturlig nok er de utforsket grundigere enn de nyttige bakteriene. Listen over sykdommer som skyldes bakterielle infeksjoner er uhyggelig lang og har i historiens løp kostet millioner av mennesker livet. Vitenskapen har navngitt alle de kjente bakterieartene på latin, og den bakteriearten som forårsaket Gittas død hedder Staphylococcus aureus, som på dansk (og norsk, o.a.) kalles ’gule stafylokokker’. Det finnes bakterier som formerer seg langt hurtigere, men ikke desto mindre kan én enkelt stafylokokk dele og fordoble seg hvert tjuende minutt. Én enkelt MRSA-bakterie kan med andre ord på kun ett enkelt døgn utvikle seg til ikke mindre enn omkring 10²¹ eller knapt fem trilliarder, som kan skrives som et femtall fulgt av 21 nuller!»

Knud E fulgte nøye med på gjestens foredrag uten å si noe, men nikket av og til for å tilkjennegi at han var med. Lars Krebs fortsatte:

«"Under andre verdenskrig begynte man å behandle bakterieinfeksjoner med penicillin. En soppkultur som utskilte et stoff som hemmet veksten av visse bakterier. Senere kom andre stoffer til, og hele denne gruppen fikk navnet antibiotika. Det at disse stoffene ble tatt i bruk, vendte fullstendig opp-ned på legevitenskapen. Sykdommer som tidligere var dødelige, kunne nå kureres med de nye medisinene, som det kom stadig flere av. Legene var jublende glade, og det var også deres pasienter, naturlig nok: Nå døde man ikke lenger av en lungebetennelse. Men som det ofte går når man oppnår uventede og store seire, så ble legene rammet av overmot. Nå skulle det bare brukes antibiotika på alle syke pasienter selv om de bare hadde litt hoste.

Og nemesis slo tilbake. Darwin hadde jo klart påvist at alle organismer utvikler seg ved å mutere. En mutasjon er faktisk en feil i avkommets arvemateriale. Ingen kan si sikkert hvor slike feil eller