Onde Ånder i Calle Goya: Costa del Sol-serien
By Owen Jones
()
About this ebook
Onde Ånder i Calle Goya
En Fortelling om Gode Hensikter og Onde Gjerninger
Når Frank, en traust, middelaldrene ungkar tar sin thailandske diplomat hustru til Costa Del Sol på bryllupsreisen hun alltid har drømt om, er de i himmelen – inntil demoner fra en hemmelig skandinavisk forening terroriserer den unge bruden til det punkt hun vil helst dø for å slippe unna. Onde Ånder i Calle Goya er en forvirrende fortelling om hvordan de lykkeligste omstendigheter kan ødelegges av onde gjerninger å ende i galskap. Basert på en sann historie.
Reviews for Onde Ånder i Calle Goya
0 ratings0 reviews
Book preview
Onde Ånder i Calle Goya - Owen Jones
Onde Ånder i Calle Goya
En Fortelling om Gode Hensikter og Onde Gjerninger
––––––––
av
Owen Jones
Oversatt av
Berit Hurst
––––––––
Opphavsrett © 2020 Owen Jones
publisert av
Megan Publishing Services
http://meganthemisconception.com
Dedikasjon
Denne utgaven er dedikert til min hustru, Pranom Jones som gjør mitt liv så enkelt hun kan. Vår datter, Chalita har vært utrolig snill mot oss under opprettelsen av denne boken, som er basert på sanne elementer på mere enn ett nivå.
Inspirerende Sitat
Tro ikke på noe bare fordi du har hørt det,
Tro ikke på noe bare fordi det ble sagt og sladret av mange,
Tro ikke på noe bare fordi det står i religiøse tekster,
Tro ikke på noe bare på autoritet fra lærere og eldre,
Tro ikke på tradisjoner bare fordi de har gått ned gjennom generasjoner,
Men hvis noe etter observasjon og analyse er forståelig og bidrar til det gode og er til fordel for alle, aksepter det og lev opp til det.
Gautama Buddha
———-
Store Ond, hvis stemme er i vinden, hør meg. La meg vokse i stryke og vitenskap.
La meg se den røde og lilla solnedgang. Må mine hender respektere hva du har gitt meg.
Lær meg hemmeligheten som gjemmer seg under hvert blad og hver stein, som du har lært mennesker i alle tider.
La meg bruke min styrke, ikke for å bli større enn mine brødre, men for å kjempe mot min største fiende – meg selv.
La meg alltid komme til deg med rene hender og et åpent hjerte, slik at når min jordiske eksistens blekner som en solnedgang, kan min Ond komme til deg uten skam.
(Basert på en tradisjonell Sioux bønn)
Innhold
01 MJØSA, NORGE
02 FAMILIEN SEDOLFSENS ÅRLIGE BALL
03 DEN HUNDREDE LÆRLING NATTEN
04 FRANK OG JOY
05 HJEM FRA HJEMME
06 PÅ STRANDA
07 FUENGIROLA SØRVEST
08 LOS BOLICHES
09 PARANOIA
10 THAILAND
11 JOYS SØSTER
12 BEW
13 UTE PÅ LANDET
14 BAAN LEK
15 BOENDE HOS MOR
16 COVENTRY
17 PINLIGE TIDER
18 BOOS GJEMMESTED
19 OPPGANG OG NEDGANG
20 VISUM
21 TÅKEN LØFTER SEG
22 GIFTE SEG IGJEN – OG IGJEN
23 LONDON
24 GOYA FORENINGEN FOR SANNHET OG SKJØNNHET
25 THE LETTER
26 EPILOG
DET SOM IKKE ER TILLATT
1 MJØSA, NORGE
Den gamle Baronen satt ved det store, velpolerte teak og lær skrivebordet på kontoret sitt og så utover innsjøen som lå foran ham. Han var kort til og være nordmann, rundt 172cm, med elegant krøllete, grått hår, et ganske rundt ansikt med brune, bebrillede øyne og var uformellt ankledt i en mørkegrønn strikkejakke, åpen skjorte og grå flannelsbukser, siden han ikke ventet gjester før muligens etter lunsj. Den perfekte stillheten ble nå og da avbrutt av lyden av isen som brakk på innsjøen utenfor eller fuglene som lette etter småfisk i det grunne vannet. Den gamle borgen hadde stått ensom på den store tomten i over fem hundre år og den nåværende Baronen hadde tilbragt mesteparten av sin tid her etter ferdig utdannelse. Stillheten var inngrodd i ham.
Da den etterlengtede bankingen på døren omsider kom, svarte han med en overraskende høy stemme.
«Kom inn! Ah, Maximillian, jeg håper du har gode nyheter til meg». Det var mere enn en antydning av utålmodighet i stemmen hans.
«Ja, Herr Baron, det er jeg sikker på. Telefonlinjen og satelittantennen har blitt reparert og fungerer nå som vanlig igjen etter stormen i går natt og posten har også blitt levert». Maximillian tilbød Baronen sølvbrettet han bar på og Baronen tok de omtrent ett dusin konvoluttene som lå på brettet.
«Det betyr altså at telefon, bredbånd og satelitt kommunikasjoner er fullstending restaurert?»
«Mine prøver antyder at det er tilfelle, Herr Baron».
«Det er bra. Takk, Maximillian. Du kan forsette med forberedelsene. Går alt etter planen?»
«Ja, min Herre, det er ingen problemer».
Baronen viftet ut brevene og hovmesteren forlot rommet i full stillhet, men selv om han dro døren etter seg kastet han et siste glimt på sin arbeidsgivers ansikt. Det var kanskje både modig og litt frekt gjort, men han likte å kjenne Baronens humør til en hver tid.
Maximillian hadde vært Baronens tjener ved universitetet in Heidelberg, da de begge var unge menn. Han var tysk og var den eneste personen som hadde lov til å kalle ham Herr Baron. Hele husholdningen stolte på ham. De hadde vært sammen i over femti år og kjente hverandre bedre enn de kjente sine respektive hustruer.
Baronen lette etter de tunge, mørkegrønne konvoluttene som betød at de kom fra hans nærmest familievenner og det fellesskapet han arbeidet i. Han åpnet disse konvoluttene med en viss gru, mens han la de andre til siden for å åpne senere. Han smilte da han tok ut det ene RSVP kortet etter det andre. Det var åtte stykker i alt. Han holdt dem opp foran seg mens han snakket til et av de gamle familieportrettene.
«Klanen kommer sammen, bestefar Peter. Vi skal samles som én igjen og fortsette den gamle familietradisjonen!»
Veggene i det panelte kontoret var fulle av familieportretter, men det var to stykker Baronen var mest interessert i på det øyeblikket. Disse var ikke på utstilling til hvem som helst, ikke at mange mennesker fikk komme inn på hans private kontor uansett. Bare en håndfull av forretningssjefer, advokater, regnskapsførere or lignende folk hadde noen gang vært innenfor døren. Men Baronen hadde et annet rom, et hemmelig rom ved siden av kontoret sitt. Det hadde bestandig ligget der, helt siden borgen ble bygget, men sammen med annet restaureringsarbeid som hadde kostet millioner av dollar, hadde rommet blitt oppdatert til det tjueførste århundret med topp moderne sikkerhet, livredning or kommunikasjonssystemer. Han trykket på fjernkontrollen i lommen sin og et helt perfekt skjult panel gled åpent – i total stillhet.
Rommet var stort etter hvilken som helst standard. I midten sto et fullstendig rundt bord med tretten matchende stoler; en etter til synlighetene unødvendig antikk lysekrone hang midt over bordet, med lys som kunne tennes med piezo lightere og blåst ut med bokser som inneholdt trykkluft. Alt kunne foretas med den samme fjernkontrollen. Den ble bare brukt ved veldig spesielle anledninger da rommet var allerede fullstending opplyst med skjult belysning som kunne justeres i forhold til omstendighetene. Da han gikk inn i det han kalte ’Helligdommen’, trykte han på en annen knapp på fjernkontrollen og halvparten av veggen på den andre siden av rommet kom til live med en scene fra borgens utside. Det var et spesielt enveisvindu som ga ham utsikt over eiendommen.
Baronen så knapt på svanene som seilte på innsjøen utenfor. Han trykket på flere knapper og to glasspaneler kom til live og viste fram hans mest dyrebare eiendeler. Et oljemaleri og en tegning hengende i en kontrollert atmosfære kom til syne. Baronen holdt opp RSVP kortene til mannen i oljemaleriet og sa:
«Den firehundrede årlige sammenkomsten av vår klan er like ved å skje, Høyst Ærede Stamfar. De har lenge prøvd å nekte din forbindelse til familien, men vi har aldri blitt kuet. Vi har aldri fornektet deg og vi vil aldri gjøre det. Vi vet at vi er av samme blod og vi vil holde troen. Bare tre dager til og vi skal alle bli forenet igjen – Jeg antar at du vil ære oss med din tilstedeværelse på den hellige dagen, selv bare for en kort tid?»
Baronen smilte da han følte han hadde fått svaret som et stille ‘ja’ i hodet sitt. Han smilte til den strihårete, middelaldrene mannen på bildet og følte igjen at han fikk svar. Han flyttet seg videre til damen i det andre bildet. Det var ikke et portrett, men det var bare én person på bildet. Han bukket lett, slo sammen hælene for og vise respekt på den beste måten han kunne.
«Kjære forfedre, deres vilje skal skje ifølge vår gamle familietradisjon». Etterpå bukket han igjen til hvert bilde, snudde på hælene, forlot Det Hellige rommet og trykket på knappen som låste rommet nok en gang med et knapt hørlig ’swoosh’ fra døren. Han gikk tilbake til skrivebordet sitt, slo på PC-en sin og ringte nok en gang på hovmesteren.
«Maximillian, sa han, «det ser virkelig ut som alle kommunikasjoner er i orden igjen. Brevene jeg fikk i morges tyder på at den tradisjonelle familiesammenkomsten vil gå som planlagt. Vær så vennlig og begynn de eldgamle forberedelsene til den kombinerte fire hundrede samlingen og den ett hundrede spesielle invitasjonen. Du har gjort forberedelser til et dusin invitasjoner før, har du ikke, Maximillian?
«Det er riktig, Herr Baron, dette blir den trettende gangen».
«Jeg setter pris på dine tjenester, Maximillian, ikke bare på mine vegne men på vegne av hele familien. Har de nyeste medlemmer av betjeningen blitt fortalt om sine plikter under samlingen og hvor de kan og ikke kan befinne seg under den to dagers feiringen?»
«Ja, min Herre, alt er som det skal være».
«Overnatting til de gjestene som blir her, mat, drikke, spesielle behov og slike ting?»
«Ja, Herr Baron, jeg har selv tatt meg av alle detaljene».
«Er det noe du vil jeg skal ta meg av?»
«Nei, Herr Baron, bare de tingene jeg ikke kjenner til».
«Bra, du kan forsette med arbeidet ditt, Maximillian».
«Ja, Herr Baron».
Med det flyttet Baronen oppmerksomheten til sine daglige forretningsaktiviteter og glemte hovmesteren.
∞
De trettien overnattende gjestene ankom alle omtrent på samme tid neste ettermiddag. De kom i sine egen kjøretøy, de fleste med biler, men et par stykker fløy inn i sine egne helikoptre. Det var elleve medlemmer i den Indre Sirkelen, fire kandidater, ti ektefeller og seks tenåringer. Ektefeller var velkomne, det samme med barn over tretten, men de var ikke klassifisert som ’Indre Sirkel’, som besto av Baronen, Baronessen og elleve andre nære venner og familiemedlemmer. Gjester utenfor den Indre Sirkel ble holdt på avstand fra anledningens viktigste formål. Partnere og kjærester var strengt forbudt. De elleve andre medlemmene av den Indre Sirkel var alle blod slektninger, uansett hvor langt ute i slekten og de hadde ti ektefeller or ti barn tilsammen. Fire av disse barna var utvalgt til spesiell oppfølging.
På seremonien i første grad var kandidatene villige, men litt engstelige, spente men varsomme, og de som visste mere om hva som skulle skje med dem, sa ingenting, selv om sponsorene håpet at deres egne lærling kandidater ville klare prøven å bevise at deres dom ikke hadde blitt blindet av foreldreskapet. Hvis kandidatene besto prøven ville de bli ’akolytter’ – aspiranter til den Indre Sirkel og dermed lære hemmelighetene om Sirkelens medlemmer, når en av de nåværende medlemmene døde og passerte inn i rekkene av forfedre.
Medlemmene av den Indre Sirkel var gamle, men ikke urgamle, og da de alle var velstående hadde de tilgang til den beste medisinske behandlingen i verden. Baronen, som var sytti år gammel, var den nest yngste i Styret, som de noen ganger kalte den Indre Sirkel, etter hans kone, Ingrid, og han var Styrets President. Hans kone var ti år yngre og var Formannen i Styret. De hadde ikke blitt velsignet med barn, og kunne dermed ikke få sine barn med i Styret, men de hadde allikevel full kontroll. Det var slik organisasjonen hadde blitt stiftet for fire hundre år siden. Konstitusjonen, slik den var, var på mange måter ganske progressiv, i og med at menn og kvinner hadde like vilkår, men så snart en leder hadde blitt valgt, kunne han eller hun være autokratisk hvis de ville. Baronen var så godt likt og respektert fordi han alltid lyttet til dissens og noen ganger aksepterte at andres meninger var overlegne til hans egne, selv om dette ikke var nødvendig.
President og Styreleder hadde jobben ut livet, eller som det ble sagt ’gjennom hele den valgte persons liv på jorden’. Det var ventet at Baronen og Baronessen skulle utgjøre sine roller i en ti eller tjue år til, men det var ingen som hadde noe i mot det. Baronen var, etter alt så vidt de visste, den nærmeste levende slektning til den ’Ærede Stamfar’. Andre hevdet at de også var i slekt, og noen kunne til og med bevise det, men den norske bransjen mente at de var den eneste ekte familien; de var de eneste som virkelig forsto ham og var de eneste sanne beherskere av Troen, selv om de ikke var anerkjent av de fleste historikere og andre folk for den del.
Det brydde de seg ingenting om. De likte det forså vidt veldig godt. I følge dem, kjente de sine forfedre og brydde seg ikke om meningene til utenforstående. I løpe av århundrene hadde rykter om det hemmelige felleskapet sluppet ut, men de hadde alltid blitt fornektet. I tidligere dager ville dette ha blitt oppnådd med nådeløs vold, men i de mere moderne og siviliserte tider var saksøkning like effektiv. Familien Sedolfsen hadde tilgang til verdens beste og mest nådeløse advokater og var klare til en hver tid til å bruke advokatene ved bare den minste antydning av en skandale.
Det skjedde ikke veldig ofte da avisredaktørene visste hvilken risiko de tok hvis de angrep familien Sedolfsen, men noen modige nok til å prøve og finne sannheten hadde gått konkurs da de forsøkte å avdekke mere enn de kunne bevise. Den neste runde av eventuelle avdekninger var like ved å begynne. Misfornøyde kandidater som ikke hadde stått prøven var den største risikoen. Fordi de var unge, drakk de seg ofte fulle og avslørte detaljer til venner, noe de ikke skulle ha gjort. Det skjedde noen ganger at disse såkalte vennene solgte sin informasjon om den kraftige og hemmelige familien Sedolfsen videre til pressen. Det kom til og bli de neste par månedene at de ble mest sårbare. Hele feiringen ville ta to dager. Den første dagen ville ha med lokale kjentfolk og andre fra lengere unna, men disse ville ikke bli invitert til overnatting. Når de ble spurt om grunnen til den årlige feiringen, var svaret alltid det samme. Å, vi vet ikke selv lenger! En av våre slektninger, grand onkel Peter, tror vi, begynte tradisjonen med et selskap på denne datoen for fire hundre år siden, og ingen har siden kommet med en god grunn til ikke å fortsette. Vi har holdt selskapene hvert eneste år siden da
.
Det fikk alltid folk til å le og det var som regel slutten på saken, selv om den egentlige grunnen til feiringen den første kvelden var å opplade borgen med energi som den Indre Sirkel kunne da bruke i sine private ritualer dagen etter. Ikke mange forsto dette og til og med færre mennesker la merke til at de største selskapene foregikk hvert fjerde år, da eventuelle nye lærlinger ble utvalgt.
Og dette, utvalg nummer ett hundre, skulle bli en spektakulær begivenhet.
2 FAMILIEN SEDOLFSENS ÅRLIGE BALL
Baronen ville at fire hundre års ballet og det ett hundre års lærling utvalget skulle bli det beste noensinne. Derfor hadde han tenkt en del og etterpå hadde han og hans kone lagt hodene sammen og til slutt hadde han spurt Styret om deres anbefalinger. Det var vanligvis måten han gjorde ting på og en av grunnene til at han var så populær.
Resultatet var at trehundreognitti gjester ble invitert og femti ekstra personale ble ansatt. Baronessen visste godt at ingenting måtte gå galt dette året, selv om ballsalen ville bli fylt til dobbel kapasitet. Hun hadde derfor tatt kontakt med de beste selskapsarrangørene i Norge og Sverge slik at de kunne gjøre en sjekk og gi henne ekstra personale.
Von Knutsen var de beste i den sammenheng og det var rykter om at kongefamiliene i begge land hadde brukt selskapets tjenester ved flere anledninger.
«Hvordan skal været bli, Francisco?» spurte Baronessen sin mann. «Tror du at værgudene vil være snille med oss i år?» Hun var bare noen centimeter høyere enn sin mann, men hun var tynn og elegant, mens han i motsetning hadde en tendens til å legge på seg. Det, håret hennes og de høye hælene gjorde at hun virket enda høyere, ikke at Baronen hadde noe i mot det. Tvert i mot, han var veldig stolt av og ha en kone som var høyere en ham, slik tilfellet var med mange kortere menn.
«Det tror jeg de vil, Joie», svarte han og brukte kjælenavnet hennes. «Isen har forsvunnet fra innsjøen; fuglene og reven har kommet tilbake... det er ikke så kaldt lenger og meteorologen sier at vi kan vente oss en fin vår. Så ja, jeg tror at vil blir heldige».
«Det var også genialt å invitere så mange gjester at uansett hvordan været er ute, vil folk synes det er for varmt inne fordi det er så mange mennesker.»
«Det er snilt av deg å si det, kjære. Jeg er ganske stolt av det selv. Jeg likte ditt forslag om å ha skjult underholdning her og der mellom ballsalen og markisen. Det får nok gjestene til og hoppe litt av overraskelse. Jeg håper i hvert fall det!»
«Takk, elskling. Mat og drikke for to hundre i spisesalen og to hundre i markisen skulle bli nok til at luften sirkulerer litt og gjestene kan også bruke røykerommet, verandaen og hagen. Jeg tror vi kan trygt si at alle vil ha mulighet til å regulere kroppstemperaturen».
«Jeg er enig med deg, Joie, en velfortjent klapp på ryggen til alle involverte. Ok, la oss komme oss i gang. De første gjestene kommer klokken åtte i kveld, gjør de ikke?»
«Ja Frank, det er best vi begynner a skifte. Det er på tide og la betjeningen bære eller briste på egen hånd. Det er ikke mere vi kan gjøre før vi er klare selv».
«Det er i orden, Joie. Jeg kommer innom omkledningsrommet ditt klokken åtte og henter deg».
De gav hverandre en klem og et lett kyss på kinnet og gikk hver sin vei.
∞
Baronen og Baronessen sto ved siden av et bord med drinker omtrent seks meter fra inngangen til ballsalen. Konferansieren annonserte hver av gjestene ettersom de ankom, men vertene forble der bare i tretti minutter mens de viktigste gjestene kom inn, det var de som hadde blitt bedt om å komme tidligere, klokken åtte. De andre som hadde blitt bedt om å ankomme klokken halv ni ville ha vanskeligere for å ta Baronen i hånden og vise sin takknemlighet for at de hadde blitt invitert.
Antrekket var formelt, men det var ikke noe problem for de fleste, selv ikke de lokale håndverkerne som allerede hadde en smoking og ta på seg til sine Frimurerloger eller loger av Det Runde Bord, som Baronen også var medlem av, selv om han sjelden gikk på møtene lenger. Han hadde blitt medlem fordi det var en tradisjon, viste god vilje og var god reklame, mere enn han var ute etter en god kveld med lokalbefolkningen.
De fleste av lokalbefolkning forsto dette og respekterte hans innsats og støtte med hensyn til veldedighet i nabolaget. Den aristokratiske familien Sedolfsen hadde et godt rykte med et overveldende flertall av de som bodde rundt omkring borgen og ellers i fylket.
Begge satte opp sitt beste smil for å matche de aristokratiske-kom-militære middags antrekkene. Baronen bar medaljer, livrem med belte, mens Baronessen var antrukket i en lang mørkegrønn ballkjole av silke med tiara på hodet. De håndhilste med hvit-hanskede hender, den ene etter den andre, på alle de tidligste gjestene. Nå og da bukket Baronen lett or slo sammen hælene og hans kone neiet, hvis noen kongelige sto foran dem. Ettersom ballsalen begynte å bli full, gled medlemmer av den Indre Sirkelen sømløst inn gjennom de franske dørene, spisesalen eller hovedinngangen.
Anledningen var spektakulær; det sa alle. Selskapet fikk reportasje i lokalavisen, skrevet av redaktøren selv siden han var tilstede. Det var også hans sjef fra Oslo, eieren av avisen.
Et lite orkester spilte passende musikk i ballsalen for de som kunne danse i gammel stil, og det var ganske mange av dem. Det var en harpespiller i spisesalen for de som ønsket seg en pause og en liten teater tropp opptrådde med sketsjer i markisen. Menneskemengden flyttet seg jevnlig mellom de forskjellige stedene og været var ganske friskt, men ikke kaldt.
Gjestene vandret mellom de tre rommene og sto også på terrassen eller spaserte i hagen, som var opplyst av en mengde lys, regulert av flere computer kontrollerte, programmerte sekvenser. Lett kledde men og kvinner i strømpebukser og kroppsstrømper, som måtte ha følt kulden, sprang fra alkover inn i en flom av fargede lys, og ild spisere spyttet ut flammer med ulike mellomrom fra skjulte steder. Latter og skrik kunne høres rundt omkring hele kvelden.
Med så mange gjester og så mye som foregikk, var det enkelt for den Indre Sirkelen og komme seg unna når de ville. Det var ikke vanskelig å slippe unna og møtes opp sammen, men allikevel var det ikke uvanlig for to tredjedeler av Styret å befinne seg i Det Hellige Rommet samtidig.
Baronen hadde åpnet enveisvinduet inn til ballsalen da de to rommene var ved siden av hverandre. Det var også kamera overvåkning av hele eiendommen og markisen som kunne sees på borgens sikkerhetsskjermer.
«For en atmosfære, Francisco!» sa en av medlemmene av den Indre Sirkel som satt rundt bordet. «Du har virkelig overgått deg selv i år».
«Unnskyld, Claus?» sa Baronen, som var noe tunghørt, hvis stemmen ikke var lett gjenkjennelig. Claus viftet mot skjermen og holdt opp tommelfingeren. «Å ja, jeg forstår hva du mener. Takk skal du ha. Joie la mye arbeide i denne anledningen».
«Jeg likte spesielt den geniale idéen og ha tretti gjester for hvert Styremedlem. Det gir atmosfæren en ekstra følelse av spenning, synes dere ikke?» spurte et annet medlem.
«Ja», sa Claus, «det kommer til å hjelpe i morgen. Vel gjort til dere begge. Jeg tror jeg skal gå bort til markisen og ta en røyk på veien. Det ser ganske livlig ut der borte. Har noen lyst til og bli med?»
«Ja, jeg kan gjerne komme med deg», svarte en av de andre medlemmene og de gikk ut døren. Hele borgen var full av mennesker som hygget seg, men begivenhetene ute i hagen og i markisen så ut til og være de mest populære, delvis fordi været var så mildt og delvis fordi ballsalen ble trykkende når den nærmet seg full kapasitet.
De mest feststemte av alle var de tretten medlemmene av den Indre Sirkel, som blomstret av spenningen til gjestene rundt seg. Baron Sedolfsen og hans kone var overalt. Alle ville snakke med dem og de var villige til å samtykke – nei, mer enn villige, de var helt entusiastiske. De gledet seg veldig over det glade humøret til alle gjestene.
Da selskapet var offisielt over ved midnatt, stilte vertskapet seg nær utgangen til ballsalen, slik at de kunne personlig takke alle som ville si god natt og det var alle som ikke måtte gå tidlig.
Da de siste gjestene hadde gått like før klokken ett, og tjenerne hadde låst borgen, kom den Indre Sirkelen som ut av veggen og samlet seg midt på gulvet i ballsalen. Alle smilte bredt.
«Jeg tar av meg hatten til deg, Franky, og til deg også min kjære Joie, dere har virkelig gjort