Den Niende Foreldreløse

By James Morcan and Lance Morcan

En foreldreløs vokser opp for å bli en attentatsmann for en høyt hemmelig organisasjon. Når han prøver å rømme og leve et normalt liv, blir an jaktet av sin lærer og farsfigur, og av en foreldreløs dame som han vokste opp med. På rømmen, blir den mystiske manns liv nært forbundet med hans vakre fransk-afrikanske gissel og en sjokkerende fortid full av mørke konspirasjoner blir åpenbart.

Men kan den niende fødte foreldreløs gå av rutenettet? For å finne ut, må du gå på en opprørsk reise rundt jorden til vidstrakte steder slik som Kina, Frankrike, Filippinene, Andorra, Amerika, England, Tyskland og fransk Polynesia. Den frenetiske katt og mus leken går fra flyplasser til tog stasjoner og skjulte tortur fengsler, hvor leseren blir tatt på en sjokkerende, negl bitende tur inn i verdens skjelettskap som går utover konspirasjonsteorier til smertefull realitet.

Høyt tempo, fullstendig fersk og originell, fylt med dype og komplekse figurer, Den Niende Foreldreløse er en kontroversiell, høyoktan triller. Med fakta og fiksjon flettet sammen,  lyser den opp skygge organisasjoner beryktet for å eksistere i den virkelige verden. Denne boken utforsker et overflod av sammensvergelser som involverer virkelige organisasjoner, slik som CIA, MI6 og offentlige figurer sånn som presidentene Obama og Clinton, og slike som Marcos og Bush familiene.

Den Niende Foreldreløs takler også genetisk seleksjon, tankekontroll, hemmelige samfunn og avslører en global agenda som ble laget for å beholde makten i hendene i noen få utvalgte. Bokens antagonister er medlemmer av en skygge regjering som regjerer på høyere nivå enn Det hvite hus, FBI, Pentagon og NSA. Kunne dette virkelig skje? Eller, skjer det allerede?

Denne unike og uberegnelige triller har også en gripende, romantisk sidetråd.

• Language: Norwegian
• Publisher: Sterling Gate Books Ltd.
• Release date: Jan 22, 2018
• ISBN: 9781507181539

Book preview

Forord

Et hjortedyr på beite i det grønne og saftige grasset i skogsrydningen. Hun var omringet av morgen dis som klynget seg til toppen av grantrærne, et vanlig syn i Custer nasjonalparken i Montana. Ørene hennes rykket og Merlin falkens fjerne skrik ble fraktet til henne i den stille fjelllufta. Hjorten kikket opp, men tåken skjulte synet av den lille og forholdsvis sjeldne rovfuglen. Hun fortsatte å beite.

Hjorten var ikke klar over at hennes liv kom til å ende i bare noen få minutter.

Et uvanlig stort jaktlag var bare to hundre yarder unna. Dette jaktlaget var ikke som noe annet jaktlag. Bare én av jegerne hadde våpen – lederen, Tommy Kentbridge; resten av jegerne var barn i alderen ti til tolv år, bestående av både gutter og jenter med ulik rasebakgrunn. De gikk lydløst i en enkeltrekke etter Kentbridge langs skogsstien.

Kentbridge, en høy, mektig-bygd mann i tretti-årene, beveget seg ubesværlig gjennom et kupert terreng. Over en gjørmete skogsbakke, slet barna med å følge i kjølevannet av lederen. På tross av utfordringene med å holde opp farten til den hurtig-bevegende lederen, var barna beundringsverdig flinke. At spenningen var på topp, var lett å se på ansiktene deres.

Kentbridge, som tidligere den dagen, tok med seg barna fra Pedemont Barnehjem i Chicago, holdt øye med sitt følge på stien som ledet dem langs fjellkanten. Han bemerket seg med fornøyelse at ingen av de virket bekymret for det tusen fot høye stupet. De taklet faren med en moden holdning og selvsikkerhet.

Mens han fortsatte å holde øye med de foreldreløse barna, mistet ikke Kentbridges skarpe syn noen ting. En opptelling bekreftet at alle tjuetre barn var fremdeles der. Underlig nok, henviste han til barna som tall. Det eldste barnet ble kalt Nummer En, og den yngste Tjuetre.

Direkte bak Kentbridge, fulgte en seriøs tolv år gammel gutt ham som en skygge. Nummer Ni, som var den niende-fødte foreldreløse, hadde fortryllende grønne øyne som virket allvitende og ga uttrykk for modenhet som lå langt foran alderen. Nis intelligente ansikt var rammet inn av mørkt bølgete hår. Rundt halsen hadde han et sølvkjede med dinglende rubin, og når han gikk, spratt den mot brystkassen hans. Den utsøkte stenen gav fra seg en rød gnist i sollyset.

En litt yngre jente med blondt hår fulgte tett etter. Nummer Sytten som var, selvklart, den syttende fødte foreldreløse. Hun undersøkte verdenen gjennom sine isblå øyne. Disse øynene var nå fiksert midt på Nis rygg. Det irriterte den konkurransedyktige Sytten at Ni hadde plassert seg mellom henne og Kentbridge. Hun følte at hun alltid fulgte i guttens fotspor.

Kentridge saktet ned farten ettersom stien ledet dem vekk fra stupet. Skriket fra Merlin falken tiltrakk hans oppmerksomhet. Bare noen få øyeblikk tidligere skjulte tåken falken fra hjortens syn, og nå kunne Kentbridge heller ikke se den.

En sjette sans tilskyndet Kentbridge til å ta riflen av akselen – et mektig, halvautomatisk, militær utgave våpen som han håndterte med en snikskytters bekjentskap.

Plutselig bråstanset de foreldreløses leder. Bak ham, ble barna også stående bom stille. Hundre yarder framover stod det en vakker hjort og beitet, innkopiert mot de grønne løvbladene. Fullstendig uvitende om menneskene i nærheten, fortsatte hun å beite.

Kentbridge brukte militær type håndsignaler for å kommunisere med sine unge angripere. Alle de foreldreløse falt samtidig ned på bakken. Rett bak Kentbridge, betraktet Ni og Sytten med beundring, når deres leder sank ned på ett kne og siktet riflen mot hjorten. I siste sekund, senket han riflen litegrann og avfyrte. Skuddet knuste stillheten. Hjorten falt ned.

De foreldreløse og deres leder raste bort til hjorten hvor de oppdaget at hun var ikke helt død. Hun lå på siden, og hvitt skum dekket nesen og munnen på den skjelvende hjorten. Skummet skiftet farge til rosa og så rødt etter som organene hennes reagerte til traumene forårsaket av en ikke-så-vel-plassert kule. Hun lå der kortpustet og surklet. Det døende dyret stakk labben i luften når de foreldreløse barna flokket seg rundt henne.

Kentbridge ga riflen til sin skygge, nummer Ni, og nikket bort til det skjelvende dyret. Av alle de foreldreløse barna, var Ni den mest strålende eleven hans. Han var sta og utfordrende, men også ganske intelligent. På mange måter minnte han Kentbridge om seg selv.

De andre tjueto foreldreløse var sjalu i varierende grader når de så Ni psyke seg selv opp for å utføre lærerens ordre. Selvom de var alle veldig intelligente og begavet på sine egne måter, følte de at Ni hadde en udefinerbar X-faktor og hadde dermed overtaket. Dette gjorde ham enestående og det visste de.

Ikke Kentbridge engang kunne si helt sikkert hva det var som ga den niende fødte foreldreløse overtaket. Det var ikke nødvendigvis det at Ni var smartere enn de andre. Han virket bare mer følsom og kanskje var det der, gjettet han, at guttens geniale egenskaper lå. Det virket som Ni følte livet så dypt noen ganger at det virket nesten som om han hadde en bevissthet om en utenomsanselig tilværelse.

Kentbridge visste, riktig nok, at en slik forsterket bevissthet, eller høyre-hjernens fornemmelse, var det sammenhengende elementet mellom alle store tenkere. Det var denne mentale frekvensen som han håpet etterhvert at alle de foreldreløse ville oppnå.

Ni holdt riflen, som var nesten like lang som han var høy, i sin hule hånd og kikket ned på hjorten mens han gjorde seg klar for å redde dyret fra elendigheten. De andre så intenst på mens han løftet våpenet opp i skulderen og siktet. Gjennom siktekikkerten så han hjortens skrekkslagne øyne stirrende direkte tilbake på ham. Gutten nølte.

«Gjør ferdig misjonen, Ni» beordert Kentbridge. Ni kikket opp mot sin leder og festet så blikket på hjorten som rykket voldsomt. «Dette er en ordre!» sa Kentbridge, med hevet stemme.

Ni følte seg mer og mer traumatisert. Sytten trippet rett bak, akkurat som om hun prøvde å oppmuntre ham til å gi henne våpenet. Uten å utføre handlingen, senket Ni riflen.

Kentbridge nappet riflen fra han og ga den til blondinen. «Fullfør misjonen, Sytten.»

Sytten var fornøyd. Hun hadde ventet hele livet for anledningen å overgå Ni. Hun nøyt dette øyeblikket og kyndig løftet riflen og siktet.

Ni klarte ikke å se på og gikk bort fra åstedet. Mens han gikk bort, obseverte Kentbridge at gutten hadde det samme forfulgte uttrykket som hjorten hadde i dette øyeblikket.

Et enkeltskudd smalt og ekkoet gjenklanget fra  fjellveggene som omringet de. Ni kunne høre lydens etterklang som en jackhammer inni hjernen.

Uten å se tilbake, gikk Ni dypere inn i skogen. Han begynte å gråte mens han internaliserte hjortens smerte. Nesten uten å legge merke til det, berørte Ni rubinen som hang fra halskjedet sitt. Som alltid, av ingen spesiell grunn, beroliget det ham å ta på den.

1

Den lille minnepinnen så harmløs nok ut til mannen som nistirret på den. Han forundret seg over hvordan en sånn liten ting kunne romme nøklene til en så stor rikdom, og holde svarene til så mye uoppklar historie.

Mannen lurte på om avgjørelsen hans om å ikke gi minnepinnens innhold til sine overordnede ville lede ham til frihet – eller sin endelige død. Han var sikker på at disse var de eneste mulige utfallene.

Han var klar over at det var bare noen få timer før hans overordnedes håndlengere ankom i Filippinene for å jakte ham ned. Han sto raskt opp og satte minnepinnen i ryggsekken, og gikk så over til den andre siden av hotellrommet.

Han beveget seg elegant, som en katt. Litt over seks fot, muskuløs som en kampsport eksponent, og så ut som han kunne løpe mange mil uten å bli sliten, som var faktisk tilfellet. Samtidig, var han også anspent, som en metallfjær.

Han tok av seg skjorten og skrubbet den, deretter såpet han begge hendene helt opptil albuene i vaskeskålen på rommet. Bare noen få minutter tidligere, hadde han forandret rommet til en operasjonssal, med lakener og håndklær over et bord og la inneholdet av en kirurgisk instrument boks på det. Mens han skrubbet seg, ble øynene hans fanget av rubinen hengende fra sølvkjedet han hadde rundt halsen.

Mannen prøvde å stenge ut stemmene fra sin barndom som nå var ekkoer i hodet hans. Han kunne høre de andre foreldreløse barna kalle på ham. Ni! Fra det dypeste stedet i hans sinn kom undertrykte minner fra Pedemont barnehjem til overflaten.

Ni møtte sitt eget speilbilde i veggspeilet. Hans rådville grønne øyne stirret ut av hans bleke, seriøse ansikt som var innrammet av mørkt, krøllete, halvlangt hår. Det virket som ingen bodde der inne.

Kjekk på en farlig måte, hadde han utseende av en mann i stadig strid med sine indre demoner. I tross for dette, virket han yngre enn sine tretti-og-noe år. Bare øynene hans avslørte tegn på hans sanne alder; de var forfulgt – som om de hadde vitnet alt for mange tragedier.

Etter at Ni tørket seg, nærmet han seg bordet, valgte en skalpell og begynte å skjære en tre tommer lang innskjæring i den kjøttfulle delen av underarmen. Selvom han hadde aldri operert på seg selv før, var innskjæringen rask og presis. Uansett, så strømmet blodet ut og håndkleet under armen ble umiddelbart gjennomvått av blod.

Han bet tennene sammen mot smerten og skjærte gjennom kjøttet helt til skalpellens vanvittig skarpe blad var i kontakt med metall. «Fikk deg!» hveste han gjennom bitende tenner. Ved bruk av pinsett, klemte han metall tingen og trakk den ut fra kjøttet. Den blodflekkede tingen, som var nesten to tommer lang, var en mini sporingssender i form av en mikrobrikke.

Han satte senderen på håndkleet, valgte en kirurgisk nål og tråd og begynte å sy igjen kuttet. Ni syntes denne delen av operasjonen var smertefull. Svetten dryppet fra pannen mens han slet med å sy kuttet sitt med én hånd. Det var bare ved å klemme den sårede armen mellom hoften og bordet at han klarte å kompensere for å ikke kunne bruke begge hendene. Ti minutter og tretti sting senere var han ferdig.

Som en siste handling, satte han bandasje på kuttet. Siden han kunne bare bruke én hånd, tok det mange forsøk før han fikk det til. Ni rettet seg opp og tok lange dype åndedrag for å bekjempe smerten og følelsen av kvalme. Han grøsset ufrivillig.

Ni var kunnskapsrik nok om menneskets anatomi og medisin for å forstå at nerve overfølsomheten som han opplevde var et helt normalt post-kirurgisk symptom.

Selvom han følte smerten og var svimmel, pakket han sammen tingene – inkludert sporingsenderen, kirurgiske instrumentene og de blodige håndklærne – han byltet de sammen, satte de i ryggsekken og sjekket ut av Baguio Mountain hotell. På parkeringsplassen ved hotellet, fant han en leiebil og hoppet inn. Etter å ha startet opp motoren, pakket han mikrobrikken inn i flere aluminium folier og kjørte avgårde.

#

Ni styrte Ni bilen med en hånd langs Baguios sikksakke fjellveier. Venstre armen hans pulserte som faen og høyden gjorde det enda verre. Han visste at dette var alltid en fare i tropene.

I tross av smerten, følte han seg ganske pigg. Det var endelig på tide at han forsøkte å rive seg løs fra sin hemmelige og mystiske arbeidsgiver, Omega byrået.

Mens han kjørte, kunne Ni se filippiner i sine daglige rutiner. Skolebarn på vei hjem. Nonner på vei i kirken. Bønder jobbet i risåkere. Den svingete veien ga muligheten for korte glimt av det tette skogsterrenget som strekket seg utover horisonten.

Han kjørte raskt og ignorerte smerten så godt han kunne. Han visste at det bare var et tidsspørsmål om når hans Omega sjefer sendte folk ut for å lete etter ham. Til å begynne med, etter å ha utført misjonen i Filippinene, hadde han ikke sendt de viktige kartene og planene som de ventet på.

Videre, etter å ha pakket mikrobrikken i aluminium folie, visste han at sjefene hans ville raskt merke at han var forsvunnet. Han planla å rette på problemet ganske snart.

Han kjørte fort langs en sjelden rett strekning mens han tenkte på inneholdet på minnepinnen i ryggsekken. Den uvurderlige informasjonen representerte muligheten som han hadde ventet på hele livet: Å rømme fra fangarmene av organisasjonen som ødela barndommen hans og tok bort hans sanne identitet.

En tretti minutters tur over taggete veier i Benguet provinsen brakte ham til destinasjonen – en strutsgård nær Ambuklao Lake. En stor eiendom omringet av høye gjerder og hjemmet til fem hundre røde strutser.

Den forledreløse kjørte innpå eiendommen. Fra tidligere forespørsler over telefonen, visste han at dette var utkanten av strutsgården. Selve gårdhuset var flere kilometre unna. Han regnet ikke med å bli forstyrret på den korte tiden som han planla å være på eiendommen.

Ni fant fort det han lette etter – et halvt dusin strutser på beite i et hjørne av gården. Han stoppet bilen, strakk hånden under setet og tok fram en ståltråd skjærer og en dart pistol. Han åpnet hanskerommet, tok fram to piler og gled en av pilene inn i skytestokkens kløft. Ni tok også ut mikrobrikken som var innpakket i folie.

Han nærmet seg forsiktig de halv-temte strutsene for å ikke skremme de, og valgte det største hankjønnet – et ni fot flott dyr. Uten å sløse bort tiden, hadde han strutsen innenfor synsrekke og skjøt pilen i fuglens robuste rumpe. Den skremte strutsen steilet og stormet mot det nærmeste gjerdet. De andre strutsene løp avgårde i redsel.

Det tok ikke lang tid før bedøvelsesmiddelet fra pilen begynte å virke og strutsen sjanglet noen få skritt videre før den falt ned på bakken. Heldigvis var den nær gjerdet. Ni nærmet seg forsiktig den falne fuglen.  Han hadde brukte minste dose mulig for denne jobben og håpet at han hadde beregnet det riktig. «Rolig, gutt,» hvisket han. «Jeg skal ikke skade deg.»

Ni dro ut aluminium folie pakken fra lommen. Han åpnet den og ved bruk av teip, snørte han mikrobrikken rundt det ene beinet på strutsen. Når det var ferdig, brukte han ståltråd skjæreren for å lage hull i gjerdet. Det tok ikke lang tid før hullet var like stort som en dør.

Etterhvert begynte strutsen og komme til seg igjen. Ni stod mellom den og de andre strutsene da den store fuglen, tydelig omtåket, reiste seg. «Løp!» skrek han. Strutsen løp avgårde igjennom åpningen i gjerdet. Fornøyd, fulgte Ni med på den helt til den forsvant ut av syne. Det siste han så var strutsen løpende mot den fjerne Ambuklao Lake.

Ni følte seg naken uten mikrobrikken, en sporingssender, som mange år tidligere, ble  innplantet i armen hans som høflighet fra Omega byrået. Helt siden den gangen, har Omega sjefene visst hvor han var ved enhver tid, dag eller natt, hvor som helst i verden.

Han smilte til seg selv når han forestilte seg Kentbridge stirrende på den røde blinkende prikken som representerte hans plassering i Filippinene, og lurte på hvorfor hans niende fødte foreldreløse vandret rundt i landets fjellprovinser.

2

Tjuetre røde prikker blinket flere steder på det digitale verdenskartet. Prikkene representerte plasseringene av alle Omega byråets feltoperatører. De tjuetre operatørene inkluderte både hankjønn og hunkjønn av nesten hver eneste rase, og de gjennomførte høyt-nivå hemmelige operasjoner på alle syv kontinenter.

De røde prikkene bekreftet at bare to Omega operatører var for tiden i Asia. Sytten, den blonde jenta, hadde nylig landet på Luzon, hovedøya på Filippinene. Prikken for Ni, som for bare en kort stund siden, mystisk forsvant like før den dukket opp igjen, indikerte at han var også på Luzon.

Omega lederen Andrew Naylor og veteran agenten Tommy Kentbridge, studerte bistert det digitale kartet. De ble ikke fornøyd da de så at de to prikkene i Filippinene raskt konvergerte.

Fysisk, ihvertfall, var de to tjenestemennene som kritt og ost. Naylor var en kort, men moteriktig mann i slutten av femtiårene. Han hadde kopparr og amblyopi som folk flest syntes var ubehagelig, fordi de visste aldri helt sikkert om han så på dem eller noen andre. Uheldigvis for ham,  stemmet personligheten hans overens med utseende.

Femtitre år gamle Kentbridge så ut som en som kunne ta kontroll over enhver situasjon. Seks fot høy med en kommanderende væremåte, vant han fort respekt av alle de han hadde kontakt med.

Med et lydig stønn fra Naylor bekreftet det Kentbridge allerede visste. Direktøren var opphisset over utviklingen av de siste nyhetene.

Kentbridge hadde sett nok. Resultatene fra de siste timene gjorde ham kvalm i magen. Han skjulte bekymringene som han hadde, svingte stolen rundt og undersøkte Omega Byråets hovedkvarter. Det svermet med aktivitet som vanlig. Forskere, informatikere, poilitske analytikere og høytstående tjenestemenn var på jobb. Med taushetsplikt, var hver enkelt den beste i hans eller hennes bestemte felt. 

Selvom det så ut som innsiden av hvilket hovedkontor som helst, visste Kentbridge at i dette tilfellet var det tydelig at skinnet bedrar. Til å begynne med, disse hovedkontorene var plassert en mil under jorden, skjult under en forlatt hydro demning i sør-vest Illinois.

Det hemmelige anlegget var ikke bare et forbudt område for offentligheten, men den var også fullstendig utenfor USA regjeringens radar. Faktisk, akkurat som alt annet når det gjelder Omega, kunnskap om dens eksistens var utenfor alle regjeringer.

Kentbridge rykket tilbake til virkeligheten når en kopp kaffe ble smadret opp mot veggen, og la igjen en stygg brun koffein flekk. Han snudde seg rundt og så at koppen hadde blitt kastet av Naylor som gikk rasende fram og tilbake.

«Jeg visste at noe var i veien da Ni ikke sendte oss koordinatene til Yamashita,» bannet Naylor. Tonen hans var anklagende.

Kentbridge kunne ikke tilby noen løsninger. Bare noen få timer tidligere, hadde han forsikret Naylor om at protesjéen sin kom ikke til å bedra de. Nå hadde de med en agent som agerer på egenhånd å gjøre—  den første i byråets historie.

Da Nis røde prikk forsvant ved Baguio Mountain hotellet, følte Kentbridge at hans stjerneoperatør ville prøve det utenkelige. Om Ni hadde blitt drept, eller begravet, ville signalet fra mikrobrikken avslørt hvor han befant seg. Da prikken hans dukket opp igjen på kartet, en time senere ved en strutsgård, var det klart at Ni hadde bedratt dem.

Uten å gi opp, spurte Naylor, «Jeg trodde du kjente din foreldreløse, Tommy?» 

«Noe må ha skjedd med ham,» sa Kentbridge skammelig.

«Noe har skjedd, ja. Han ble grådig!»

Kentbridge kunne ikke si seg uenig med det. Da Ni vurderte at han alene visste hvor en av de største skatte-oppdagelsene i nylig historie befant seg, var sikkert fristelsen for mye for ham.

Selvom Naylors frustrasjon var rettet mot Ni, forsto Kentbridge at situasjonen ikke gjenspeiler godt mot ham, heller. Etter alt, de tjuetre operatørene var hans ansvar. Dermed, en følelse av ydmykelse, følelse av svikt og sinne rant over for ham. Faen ta deg, Sebastian!

Kentbridge stivnet når telefonen hans ringte. Innringer-IDen viste at det var Sytten. Han og Naylor hadde sendt henne til Filippinene for å spore opp Ni. Kentbridge kikket på Omega lederen før han svarte telefonen. «Snakk til meg, Sytten.»

#

«Spenningen stiger,» sa Sytten gjennom mobiltelefonen sin. Mens den blonde operatøren snakket med Kentbridge, hadde hun den ene støvelen plantet fast i nakken på strutsen som Ni hadde skutt med pil tidligere om dagen. Hun hadde skutt ned dyret bare noen øyeblikk tidligere fra et chartret helikopter som nå ventet på henne ved kanten av Ambuklao Lake.

Sytten, som var en fantastisk skyter, hadde bevisst såret strutsen som nå raskt blødde ihjel, og var altfor svak til å motstå støvelen som plantet dens nakke i jorden. Tjueni-årige Sytten var ganske ondskapsfull; hun likte å dødelig såre dyr – og noen ganger mennesker – for å observere hvor lang tid det tok for de å dø. «Jeg har funnet Nis sporingssender – plantet i en struts.»

Hun holdt telefonen vekk fra øret imens Kentbridge skrek ut noen sterke banneord. Fullstendig likegyldig, studerte Sytten sporingsenderen som hun holdt i den andre hånden mens hun ga Kentbridge tid til å fordøye de dårlige nyhetene.

«Si det igjen,» beordret Kentbridge beroligende.

«Ni fjernet mikrobrikken og teipet den til beinet på en struts.»

«Hvor er du?» Denne stemmen var ikke Kentbridge. Sytten kjente den igjen, det var Naylors stemme. Han hadde tydeligvis tatt telefonen fra Kentbridge.

«Ti mil fra gården som Ni besøkte.» Hun kunne høre en dempet samtale på andre enden mellom de to mennene.

Det var Kentbridge på telefonen denne gangen. «Sytten, du vet hva du må gjøre, ikke sant?» Det var mer en uttalelse enn et spørsmål.

«Ja.»  Sytten visste at hun måtte spore opp Ni, ta tilbake den ganske viktige informasjonen og kvitte seg med en foreldreløs kjeltring. Hun avsluttet telefonsamtalen og løp tilbake til helikopteret. Bak henne, kunne den sårede strutsen bare ligge der og se på henne reise avgårde. Den var altfor nær døden til å løfte på hodet.

«Hva med strutsen?» spurte den filippinske piloten når hun hoppet inn.

Sytten svarte ikke med en gang. Hennes isblå øyne studerte krusningene på tjernets overflate. «Glem fuglen,» svarte Sytten endelig. «Ta meg til Manila, fort.»

Piloten kikket rart på passasjeren sin og  uten ytterligere argumentasjon, løftet han helikopteret opp i luften og satte kursen mot den filippinske hovedstaten. Skumringen nærmet seg og synligheten ble ikke noe bedre i det raskt avtagende lyset.

Mens helikopteret fløy mot Manila, følte Sytten en forskrudd fornøyelse av at hun hadde nettopp fått full tillatelse til å jakte ned og ta livet av Ni. Det var noe som hun i hemmelighet hadde hatt lyst til å gjøre hele sitt liv. Du er en død mann, Sebastian.

#

Sebastian, også kjent som Ni, had mange andre nom de plumes – det siste var Jaime Ortega, en alias han hadde valgt å transformere seg til når han rømte fra Omega byrået.

Ni hadde reist fra Benguet provinsen for lenge siden og var godt over halveis til Ninoy Aquino internasjonale flyplass i Manila. Han hadde godt med tid i jeepen som han lånte fra en av gruve leirene som han reiste forbi på veien. Etter at han kvittet seg med sporingsenderen, var leiebilen hans siste ledd, så han kvittet seg med den også.

Da den siste solstrålen sank ned bak fjellkjeden i det fjerne, slo avhopperen på hovedlysene. Farende igjennom halvmørket, tok han en titt på seg selv i bakspeilet. Han så en Mestizo, eller Euroasiatisk filippiner, stirrende tilbake.

Jaime Ortega var en karakterprofil som han hadde kommet opp med bare noen få timer tidligere. Han hadde et irriterende arr langs midten av ansiktet, fra pannen ned til haken. Håret og øynene hans var kullsvarte og ansiktet litt mørkere enn hans vanlige hudfarge – alt dette gjennom et drevent bruk av hårfarge, kontaktlinser og sminke.

Han hadde på støvler og snekkerbukser. En vernehjelm lå på setet på passasjersiden. Ni visste at hvis noen av konsekvens så ham, ville de automatisk tro at han var en ansatt ved en av regionens mange gruveselskaper.

Det var den perfekte forkledning. Perfekt, fordi det var umulig å kjenne ham igjen og han var helt identisk med de andre millioner mestisere som var spanske etterkommere i dette landet.

Ni var ikke under noen illusjoner. Han forstod at hvis andre fra Omega noen sinne klarte å oppspore ham, ville det være slutten. Sjefene hans ville ikke spart livet hans selvom de hadde investert millioner av dollar i å trene ham over årene. Dessuten, så visste han at informasjonen på minnepinnen som han hadde på seg, var verdt tusen ganger mer til Omega enn det han var verdt.

Fra nå av, bestemte Ni, at han kunne aldri igjen være den samme personen to ganger.

Heldigvis, var han mester i forkledning. Som et resultat av den avanserte utdanningen han fikk ved Pedemont Barnehjem, var han en ekspert i sminke, ansikts protetikk og diverse dialekter og språk.

Tross av alle intensjoner, var Ni en menneskekameleon. Kentbridge kalte ham det ofte. Når han tenkte på Kentbridge, følte han kvalme i magen og en følelse av avsky som grenset hat. Han fortrengte fort tanken