Slettis å æ .....

By Johnny Kristensen

Oppveksten gav oss uendelig mye, som frihet, opplevelser og kunnskap. Og kanskje det viktigste av alt – vi lærte verdien av solidaritet. I et samfunn der konfrontasjoner mellom naboer, venner eller arbeidskollegaer ikke var uvanlig, og der klasseskillet var stort og ubarmhjertig opplevde vi et utrolig sterkt samhold når det røynet på. Når de farlige og usunne arbeidsplassene resulterte i sykdom, skader eller død stod det alltid noen klar for å tre støttende til. Ingen kan vokse opp i et slikt samfunn uten å bli sterkt påvirket skriver forfatteren Johnny Kristensen. Denne boka gir deg sterke historier som påvirket han.

• Language: English
• Publisher: Johnny Kristensen
• Release date: Feb 9, 2013
• ISBN: 9781301531691

Johnny Kristensen

Johnny Kristensen (1941-) er pensjonert adjunkt. Han vokste opp i Bjørnli og i Langenglia på Løkken Verk. Etter noen år som verksmester i bilbransjen, utdannet han seg til adjunkt og var faglærer ved Meldal Videregående Skole i 30 år fra 1977-2006. Han er gift med Rigmor og har tre barn. Han har vært politisk aktiv og representerte Arbeiderpartiet I Meldal kommunestyrei 24 år fra 1977-2007.

Book preview

Slettis å æ …..

og andre historier fra et gruvesamfunn

Orklaposten Forlag

Slettis å æ …..

og andre historier fra et gruvesamfunn

Av Johnny Kristensen

Illustrasjoner Ola Løseth

112 sider

Orklaposten Forlag 2008

Layout: Navigator Reklamebyrå

Sats og trykk: Grytting AS

Innbinding: Grafisk Produksjonsservice AS Papir innmat: Amber Graphic

Papir omslag: Arctic Card

ISBN 978-82-997783-0-5

Table of Contents

Forord

Amerikaner’n

Arne

Barnevogna

Tora

Ferieturen

Forplantningslære

Heldiggris med høy temperatur

Hulda

Kaniner

Kistoget

Manndomsprøve

Nyttårsrakettene

Potetplukking

Rett som ørnen stiger!

Rudolf

Skeidersken

Slettis å æ

Sløyden

Ugla

Svartkrutt

Forord

Jeg har igjen plassert meg i godstolen, avisa har jeg foran meg og siste nytt leses. Men som ofte før glir avisa ned i fanget mitt, og tankene går bakover i tida til oppveksten i et gruvemiljø i de første etterkrigsåra. Et miljø som har gitt meg både gode og vonde minner, men menneskesinnet har den merkelige evnen at de vonde minnene fortrenges mer og mer med årene, mens de gode kommer sterkere fram.

Oppveksten ga oss uendelig mye, som frihet, opplevelser og kunnskap. Og kanskje det viktigste av alt - vi lærte verdien av solidaritet. I et samfunn der konfrontasjoner mellom naboer, venner eller arbeidskolleger ikke var uvanlig, og der klasseskillet var stort og ubarmhjertig, opplevde vi et utrolig sterkt samhold når det røynet på. Når de farlige og usunne arbeidsplassene resulterte i sykdom, skader eller død, stod det alltid noen klar for å tre støttende til. Ingen kan vokse opp i et slikt samfunn uten å bli sterkt påvirket.

I boka prøver jeg å skildre våre mangfoldige aktiviteter som noen ganger grenset til det uforsvarlige. Alt dette ga oss verdifull erfaring som vi har tatt med oss senere i livet. Jeg prøver også å beskrive hendelser og livssituasjoner som berørte sliterne. Folk i gruva, i verkstedene og i det støvfulle vaskeriet, og alle dem som strevde for å holde hjemmet sammen med en stor ungeflokk og knapp økonomi.

Til slutt vil jeg hilse til alle mine venner fra oppveksten, og sist men ikke minst, til min beste venn, Slettis.

Lykke til med lesingen.

Løkken Verk i april 2008

Johnny Kristensen

Forfatteren

Johnny E. Kristensen (1941-) er pensjonert adjunkt. Han vokste opp i Bjørnli og born i Langenglia på Løkken Verk i Meldal kommune. Etter noen år som verksmester i bilbransjen, utdannet han seg til adjunkt og var faglærer ved Meldal videregående skole i 30 år fra 1977-2006. Han er gift med Rigmor og har tre barn. Han har vært politisk aktiv og representerte Arbeiderpartiet i Meldal kommunestyre i 24 år i perioden 1979-2007.

Illustratøren

Ola Løseth (1945-) er prosjektleder i Chr. Salvesen & Chr. Thams Comm AS. Han har vokst opp ved Storås og bor fremdeles der. Han er utdannet reklametegner og jobbet som hustegner i Storås Hus før han begynte hos Salvesen & Thams i 1995.

Amerikaner’n

- Hør her!

Det var far min som med myndig røst påkalte oppmerksomheten. Jeg trakk hodet ut av grytskapet til mor mi, som jeg aller nådigst hadde fått låne. Av erfaring visste jeg at det var klokt å lytte når far la stemmen i et bestemt stemmeleie. Uoppmerksomhet og mangel på interesse kunne fort skade den idylliske stemninga som rådde i kjøkkenet. Til og med klirringa fra mors strikkepinner stoppet opp.

Egentlig likte jeg ikke å bli avbrutt i det viktige arbeidet jeg holdt på med. Jeg var i gang med å anlegge en flott garasje i grytskapet. Der skulle min store stolthet parkeres. En ny flott lastebil, med dreide trehjul, malt i de samme fargene som gruveselskapets biler. Produsert på sløyden av bror min, og høytidelig overbrakt meg i anledning bursdagen min.

Jeg så opp på far min. Han satt bøyd over kveldens utgave av Arbeider- Avisa. Ved siden av seg hadde han kaffekoppen og i handa lå snadda. Rundt hodet hans var det tykke skyer av illeluktende tobakksrøyk.

- Her står det at han storhoppar ’n, han Artur Tokle kjæm heim i vinter. Å så e det et bilde av slekta, der dæm sett å snakke me’n i telefon.

- Tollprat, kom det spontant fra mor mi.

- Men det e jo et stort bilde av hele familien, der dem sett rondt røret. Sjøla sett med røret i handa og snakke me bror sin.

- Arrangert, kom det fra mor mi. - Kan da skjønn at dæm som har så mang onga itj har pæng te å ring helt dit.

- Men hør nå hær da! Far min hadde lagt an en noe skarpere tone. Det e avisa som koste samtalen. Familien ha vonne samtalen i en konkurranse.

- Merkelig, hørte jeg mor si. Hun hadde ikke lyst til å gi seg.

- Det står at han Tokle ska ha me sæ hele familien sin, sjøl ska’n træn te olympiaden, fortsatte avisleseren.

- E det itj snø i Amerika da? Mor var fremdeles kritisk.

- Dæm har itj så store bakka der, parerte far.

Jeg lot tankene vandre der jeg lå på kjøkkengulvet. For en kort stund var skjønnheten i grytskapet glemt. Tenk at det gikk an å snakke med noen som var på den andre siden av Atlanterhavet. Det kunne jo ikke gå telefontråder helt dit. Ordene måtte på et eller annet vis bevege seg gjennom lufta, med en kolossal hastighet. Mye raskere enn Thamshavnbanen gikk i alle fall. Jeg ristet på hodet og konsentrerte meg på nytt om å lage garasje til det siste tilskuddet i bilparken min. Neste dag, da jeg stod og ropte på Slettis, var jeg sprekkferdig av spenning. Nå hadde jeg noe helt nytt å fortelle. Faren til Slettis abonnerte på avisa Nidaros. Der stod det sikkert ikke noe om telefonsamtalen.

- Læst du avisa i går? Spurte jeg, med det samme han kom ut av døra med skoleveska under arma.

- Læst, kå da? Spurte han.

- Om dæm som snakka i telefon med Amerika.

- Næi, det så æ itj.

- Det står sekkert itj nå sånt spennende i Nidaros, kommenterte jeg spydig. - Dær står det mæst om Trondheim, og alder nå fra Løkken.

- Kå sto det? Nysgjerrigheten tok overhånd, og han glemte å diskutere aviskvalitet.

- Der sto det at det kjæm amerikanera te Løkken. Du veit han storhoppar ’n, han Tokle, kjæm me familien sin, sjøl ska’n træn på å hopp. Han ska vær med i olympiaden.

Jeg tok litt hardt i da jeg sa; du veit. Ingen av oss hadde hørt om kroppen før.

- Dækkern, det bli spennende, kommenterte Slettis.

Samme ettermiddag hadde ryktet om storhopperens besøk spredt seg, og det var usedvanlig mange gutter på plass i hoppbakken. Alle hadde meninger om hopperen. Det hersket stor enighet om at hoppet vårt måtte bli høyere, og svevene lengre, dersom vi skulle bli like kjent som amerikaneren, og få sjansen til å delta i en olympiade.

Rangeringslista over hoppere vi ønsket å være, hadde allerede forandret seg. Som vanlig var Torbjørn Falkanger øverst og Arnfinn Bergmann på andreplass, men på tredjeplass hadde amerikaneren skjøvet seg inn, og fortrengt Sverre Stallvik. På de andre plassene var det kun små forandringer. Som vanlig var det de største guttene som sikret seg de beste navnene. Jeg ble, delvis på grunn av alder, delvis på grunn av ferdigheter, skjøvet langt ned på lista, der de lokale størrelsene befant seg. Nå gjaldt det å trene. Kanskje kom olympiahopperen for å se på oss? Det ble mange hopp før kveldsmørket slukte hele bakken.

Like før jul kom nyheten vi alle hadde ventet på. Amerikanerne hadde kommet. Med to drosjer, der den ene bilen var full av kofferter og kasser. Ryktet sa at bilene var så nedlesset at de nesten ikke klarte å komme seg opp Løkkenbakkene. Der hadde de kjørt direkte til gruveselskapets aldersbolig, hvor de gamle foreldrene bodde. Det gikk noen dager med stor spenning. Ville vi få se amerikanerne? Noen sa at de hadde sett dem, men det var ingen helt bekreftede observasjoner.

Etter