Fanebæreren

By Johnny Kristensen

I denne boka drar forfatteren Johnny Kristensen glemselens slør til side og ser tilbake på en tid i vår nyere historie, de første etterkrigsårene. Dette er en periode som mange karakteriserer som noen av de beste åra Norge har hatt. Etter fem år med krig og okkupasjon, ble det mobilisert politisk og nasjonalt. Folket så lys i tunnelen, økonomien var i fremgang, arbeid og sosiale forhold bedret seg, og kultur- og organisasjonslivet blomstret som aldri før. Kriminaliteten var lav og narkotika et fremmedord.
Ikke alt var rosenrødt, selvfølgelig. Og Kristensen tør å skrape litt under overflata og berører både deler av rettsoppgjøret og kameraderi i arbeidslivet. På en usminket måte tar han oss med inn i et pulserende norsk industristed i 40- og 50 åra.
Johnny Kristensens oppvekst i Bjørnli like vest for gruvebyen Løkken Verk har gitt inspirasjon til boka. Her har han hentet historier, anekdoter og egne opplevelser som ligger som bakteppe for de 21 fortellingene.

• Language: English
• Publisher: Johnny Kristensen
• Release date: Feb 9, 2013
• ISBN: 9781301813780

Johnny Kristensen

Johnny Kristensen (1941-) er pensjonert adjunkt. Han vokste opp i Bjørnli og i Langenglia på Løkken Verk. Etter noen år som verksmester i bilbransjen, utdannet han seg til adjunkt og var faglærer ved Meldal Videregående Skole i 30 år fra 1977-2006. Han er gift med Rigmor og har tre barn. Han har vært politisk aktiv og representerte Arbeiderpartiet I Meldal kommunestyrei 24 år fra 1977-2007.

Book preview

Fanebæreren

… og andre historier fra gruvebyen Løkken Verk

Orklaposten Forlag AS

Tidligere utgitt: Slettis og æ (2008)

Fanebæreren

… og andre historier fra gruvebyen Løkken Verk

Av Johnny Kristensen

Illustrasjoner Ola Løseth

Orklaposten Forlag AS 2010

Layout: Navigator Reklamebyrå

Trykk: Orkla Grafiske AS

Innbinding: Grafisk Produksjonsservice AS Papir innmat: Amber Graphic

Papir omslag: Arctic Card

ISBN 978-82-8252-000-3

Innhold

Forord

1.mai

Internasjonalen

Fanebæreren

Rasjoneringstida

Bør Børson

Hovedkontoret

Du skolla vårre politiker

Akkordlønn

Dårlig akkord

Krigsoppgjøret

Far min va itj nazist

Hjemkomsten

Pensjonsfond

God på botn

Når ulykken rammer

Hva bestemor fortalte

Hellodd og halvlodd

Tobakkslaus

Tørrfesken

Tuberkulosen

Jesus og munnspillet

Livet i 1950

Juletreet

Elektrisitet

Strømforsyning

Frelsesarméen

Alkoholens fristelser

Løkken middelskole

Skole for alle

Arbeidernes Ungdomsfylking

Skispesialisten

Bjørnli sløydskole

Bordbenet

Gamlebyen

Vi dreiv itj med sånt

Vånd - jordrotte

Vånd

Tannhelsetjenesten

Tannlegen

Fjellrevyen

Syndefallet

Blir det bråk i himmel’n?

Til ettertanke

Forord

I denne boka prøver jeg å dra glemselens slør tilside og se tilbake på en tid i vår nyere historie, de første etterkrigsårene. En tidsperiode som etter min og manges mening, er noe av den beste vi i Norge har opplevd. Folket så lys i tunnelen, økonomien var på framgang, arbeid og sosiale forhold bedret seg, og kultur- og organisasjonsliv blomstret som aldri før. Kriminaliteten var lav og narkotika et fremmedord. Tiden går så uendelig fort, kunnskapen om denne perioden er i ferd med å forsvinne. Derfor er det så viktig å ta vare på minnene.

Det er med dette bakteppet jeg prøver å beskrive noe fra denne tiden, både på godt og vondt.

Jeg vil takke for mange verdifulle bidrag og mye oppmuntring i arbeidet med denne boka.

En spesiell takk til Henry Tokles nærmeste familie for tillatelse til å bruke to av diktene hans i boka.

Til slutt vil jeg sende en hilsen og takk til alle mine venner på Løkken for mange gode minner i oppveksten.

God fornøyelse med lesinga!

Løkken Verk 2010

Johnny Kristensen

1.mai

Helt siden 1890 har den norske arbeiderbevegelsen brukt 1. mai til å markere sin politikk og til å stille krav. På Løkken Verk var det gruvearbeiderne som startet tradisjonen etter etableringa av Løkken Grubearbeiderforening i 1907. Første 1.maitoget gikk i 1908 fra Brakkan og ned til Hovedkontoret på Løkken Verk. Markeringa startet tidlig på morgenen med saluttering. Dette gjentok seg da 1.mai-toget starta på Torvet i Bjørnli, og under en pause i Brakkan (Gamlebyen). Gruvearbeidere tok ansvar for salutteringa ved å fyre av dynamittgubber med lunte og knall som de hengte i trærne ikke langt fra Folkets Hus. Løkken musikkorps var alltid med i toget og spilte blant annet Pål Kluftens Arbeidermarsj, Seiren følger våre faner av Arne Paasche Aasen og Jolly Kramer-Johansen - og selvfølgelig Internasjonalen. Deltakelse i demonstrasjonstoget ble betraktet som en plikt, og det ble lagt merke til dersom noen uteble. Samme regler for deltakelse gjaldt også for barn og ungdom, men deltakelsen var svært lystbetont ettersom det ventet gratis boller, brus og kinoforestilling.

For folk i arbeidermiljøet var dagens middag tradisjonsmat, som f.eks. bønner og flesk, eller kjøttkaker i brun saus. Dagen ble gjerne avsluttet med folkefest og dans.

Historien om 1.maidagen er en historie om en stor del av folket som mobiliserte for å forandre landet.

Internasjonalen

Internasjonalen er en av de mest kjente sangene innen arbeiderbevegelsen noensinne, og blir sunget og spilt verden over. Den franske originalteksten, L’Internationale, ble skrevet av franskmannen Eugene Pottier i 1871. Opprinnelig ble den skrevet til melodien av La Marseillaise. Den melodien vi kjenner i dag ble skrevet av Pierre Degeyter i 1888. Internasjonalen har blitt oversatt til utallige språk, bokmålsoversettelsen ble gjort av Olav Kringen i 1904, mens Ole Martinus Høgåsen står bak nynorskoversettelsen. Den omtales også som «Opp, alle jordens bundne treller». I Norge synges Internasjonalen blant annet i forbindelse med feiringen av 1. mai og på samlinger i partier og organisasjoner som følger en sosialistisk eller sosialdemokratisk linje.

Kilde: Arbeidernes Leksikon

Fanebæreren

Johansen løftet den tunge fanen og festet den i mavebeltet. Da han så opp på det flotte symbolet kjente han stoltheten som strømmet gjennom sinnet. Dette var hans store dag. Han hadde sett fram til denne dagen med store forventninger, helt siden gruveforeningens formann hadde spurt om han ville bære foreningens fane 1. mai. Uten betenkning og med stor stolthet hadde han svart ja. Som mangeårig medlem følte han at dette var en tillitserklæring som det var hans plikt å si ja til. Men da han hadde tatt ettermiddagshvilen med en blås Petterøes hjemmerullet på sengekanten, hadde betenkelighetene kommet.

Ville den store fanen bli for tung for han? Traseen for 1.maitoget var lang og dryg, og han var ingen ungfole lenger, pensjonist på andre året. Senere på kvelden, under kveldsmaten, hadde han fortalt dattera om det ærefulle oppdraget.

Hun reagerte med forskrekkelse og motforestillinger, og sa at han var for gammel til å ta på seg et slikt ansvar. Det ville bli alt for slitsomt å bære noe så tungt den lange veien.

Det var ikke ofte Johansen hevet røsten, men da hadde han blitt sint, og sagt klart ifra at dette bestemte han selv. Han bodde riktig nok på et av de små loftsrommene hennes, men han var ikke umyndig. Dette avgjorde han sjøl. Så hun ikke at dette var en ære … Datra hadde bedt om unnskyldning da hun så reaksjonen, og kom med tilbud om å stryke finskjorta.

Nå stod han altså her med nystrøket skjorte og fanen løftet og ventet på salutten som var klarsignal for årets 1.maitog. Ved siden av han sto fanevokterne. To spreke, pene damer, som holdt i hver sin snor med dusk i enden.

Dette var andre gangen i dag at han ventet på saluttering. Tidlig i morges hadde han sittet på trappa med en kaffekopp i handa og ventet. Så hadde smellende kommet. Høye smell fra åsen over husene. I år hadde de lagt i skikkelig, for husene formelig ristet. Krydderkoppene i hylla klirret og var nære på å havne i golvet. Barnebarna hadde kommet stormende ned fra loftet og ut på trappa. Den minste hadde smøget seg opp i fanget hans, mens de to andre satte seg tett inn til han. Ungenes nærhet ga alltid en så god følelse: Med tre så staute etterkommere hadde han ikke levd forgjeves. Bare så synd at ikke Johanna fikk oppleve å se alle tre. Savnet etter henne føltes ekstra sterkt på en slik dag. Hadde også hun sittet her sammen med dem, hadde alt vært fullkomment. Guttene hadde ropt høyt: - No kjæm musikken!

- Æ hørre æ å, hadde den minste stemt i.

Selv hadde han ikke hørt noe. Det var heller ikke så rart. En mannsalder i den støyende gruva, hadde satt sine spor.

Så var korpset i gata like ved. Taktfast hadde de marsjert forbi, i svarte uniformer og med blankpussede horn. Guttene hadde løpt etter i full fart og sluttet seg til den lange halen av unger som fulgte korpset. Nå kom salutten oppe fra åsen og Ola med skarptromma slo 1.mai toget i gang. Først ut fra Torget gikk to med hvert sitt flagg, en med et helt rødt, den andre med det norske flagget. Bak disse gikk musikkorpset, så fulgte fagforeningen med Johansen og fanen i spissen. Deretter fulgte andre faner og folk fra Arbeiderpartiet. Så var det ungene fra to skoler, organisert i ryddige rekker. Dette hadde folk fra komiteen tatt seg av, da lærerne som vanlig var totalt fraværende. Ved vegkryssene sto folk, som sluttet seg til 1.maitoget slik at det ble lengre og lengre.

Vinden hadde økt og Johansen måtte bruke mye krefter for å holde fanen. Det slet på kreftene, men han visste at snart ville det bli en stopp og en kvil. Han kjente et trykk i brystet, men den taktfaste korpsmusikken var som bensin i maskineriet, og ga nye krefter. På Vedmyrtoppen tok korpset en velfortjent pause. Johansen satte ned fanen, tok av seg hatten, og tørket pannen med et rent hvitt lommetørkle. Det neste stykket ville bli lettere, ned bakkene og gjennom Gamlebyen. Der ville det bli pause med en røyk for de som hadde behov, før en ny saluttering startet toget på den siste kneika opp til Folkets Hus.

Johansen holdt hardt i fanestanga og konsentrerte seg for å gå i takt med trommeslagene da han så Folkets Hus foran seg. I det toget kom inn på plassen foran huset hilste korpset folkemengden med å spille Internasjonalen. Alle mannfolka tok av seg hatten og rettet ryggen. For svært mange var dette den melodien som betydde mest. Proletariatets nasjonalsang satte følelsene i sving spesielt hos veteranene. Gamle furete arbeideransikter ble blanke i øynene.

Johansen merket at det var befriende å slippe taket i fanen, og han ble glad da det ble gjort plass til han på en benk foran talerstolen. Hovedtaleren ble presentert og han begynte: Kamerater. Så snakket han lenge om solidaritet og behovet for å stå sammen mot kapitalkreftene. Johansen må ha duppet litt, for plutselig hørte han folk klappe. Han rettet seg opp og ga seg med i applausen. Taleren hadde vært god og forsamlingen lydhør. Applausen etterpå var kraftig og langvarig.

Mens ungene hastet forbi for å