Brexit Det første året
()
About this ebook
Norske medier har stort sett holdt kjeft om hva som skjer i Storbritannia etter at landet gikk ut av EU. Dette er en samling dagboksblader tidligere offentliggjort på sosiale medier som tar for seg utviklingen det siste året. Jeg har også tatt med litt om det britiske kongehus, altså Harry og Meghan, samt hertugen av York, dronningens nest eldste sønn prins Andrew.
Reviews for Brexit Det første året
0 ratings0 reviews
Book preview
Brexit Det første året - Ludvig Solvang
Brexit
Det første året
Dagboksblader om det du ikke
får lese om i norske medier
Av: Ludvig Solvang
Copyright 2022
Innholdsfortegnelse:
Tittelside
Innledning
26. januar
4. mars
14. mars
1. april
10. april
26. april
19. mai
27. mai
12. juli
17. juli
19. juli
28. juli
8. august
15. august
8. september
16. september
24. september
1. oktober
10 oktober
23. oktober
29. oktober
5. november
11. november
19. november
26. november
9. desember
16. desember
2. januar 2022
5. januar
Reasons to leave the EU
Innledning
Jeg bodde i Storbritannia både før og etter Brexit-avstemmingen, og har siden fulgt med på hva landets nye status innebærer. For det synes klart at det britiske samfunnet gjennomgår langt mer gjennomgripende endringer enn noe annet vest-europeisk land etter andre verdenskrig.
Norske medier har i liten grad klart å speile denne utviklingen. Kanskje heller tvert imot? Det sosialistiske organ Klassekampen sendte for eksempel en journalist til United Kingdom for å intervjue en konservativ børsmegler. Han fortalte selvfølgelig hvilken framifrå greie skilsmissen fra EU er. Artikkelen ble illustrert med et handout-bilde av unge konservative damer som gikk i tog for Brexit.
Skilsmissen fra EU ble drevet fram av en klikk i det konservative regjeringspartiet, og de store presselordene som kontrollerer det meste av britiske medier. En av disse er australske Rupert Murdoc, som nyter en åpen linje til den britiske regjering (og det er uaktet politisk farge, for det er Murdock som er «kingmaker» der på øya).
Alle presselordene har fordelaktige skattemessige ordninger som skjermer dem fra futen.
De EU kom med sitt anti-skattesnyterdirektiv, ble det fart i arbeidet med å holde formuene i de britiske skatteparadisene unna ligningsvesenet. Mediene fyltes av anti-EU propaganda. Alt som var vondt og vanskelig kunne føres tilbake til at Storbritannia var medlem av EU.
Folk fikk vite at ingen ting ville egentlig endre seg etter Brexit. Regjeringen forsikret om at britene ville beholde alle de fordeler som EU-medlemskap innebærer. Dessuten ville de bli kvitt alle innvandrerne, og slippe å betale for medlemskapet. Storbritannia ville kunne kontrollere sine egne grenser, og lage egne lover.
Når både regjeringen og propagandaapparatet kunne love noe sånt, uten i det hele tatt å ha snakket med noen i Brüssel, var det fordi Storbritannia er et slikt stort og viktig land. Dessuten var det bidraget fra britene som bar hele EU økonomisk.
Slik skulle det ikke gå. Britene har sendt Royal Navy til Jersey, og franske fiskere har gått til blokade i Calais. Og ikke minst; EU har ikke villet lempe på noen av sine regler for å tilfredsstille den radikale fløyen i det britiske konservative partiet.
Kort sagt så har svært lite gått etter planene til de britiske brexitere. Og det blir mer. Man trenger ikke å være noen stor spåmann for å kunne fastslå det.
I mellomtida kan det være interessant å se nærmere på hva som har skjedd i Storbritannia det første året etter Brexit. Ikke for å være uærbødig mot britiske konservative, men jeg synes at hele greia minner betenkelig om en såpe-opera på høyt politisk nivå.
Og for å fortsette i stilen: Kva skjer neste år? Vert Boris styrta? Kven vert ny statsminister? Vil britane få sjå dei «sunlit uplands» som politikarane har lova dei, berre Brexit får virke eit bel?
PS: Det er nok fare for noen gjentakelser i teksten. Hvert kapittel var i utgangspunktet en frittstående artikkel, og noen opplysninger måtte nevnes flere ganger for sammenhengens skyld.
Og så har jeg tatt med litt om det britiske kongehus. Det er ikke direkte EU-tilknyttet, men de kongelige betyr så meget på de britiske øyer at jeg skriver litt om Harry og Megan, pluss prins Andrew, hertugen av York.
26. januar
«We Won’t Get Fooled Again», sang Roger Daltrey sammen med sitt band The Who i 1971. Nå står den aldrende rocker med sitt grånende skjegg i postkassa. Som de fleste velstående briter er han brexiter, men Brexit ble litt annerledes enn han hadde forestilt seg.
For bare ett år siden avfeide han alle betenkeligheter med skilsmissen som «Project Fear», slik alle ekte brexitere var forpliktet til. Ledende konservative politikere hadde jo lovet at det meste skulle bli som før i det frie Brexit Britain. Sånn ble det ikke. Britiske artister må nå gjennom papirmølla med arbeidstillatelser og visa og sånn for å kunne opptre på kontinentet, og Daltrey raser sammen med folk som Ed Sheeran, Liam Gallagher og Elton John.
Nå hadde EU foreslått at britiske artister skulle kunne komme og spille på fastlandet uten visa og arbeidstillatelse, men det sa førsteminister Alexander Boris de Pfeffel Johnson nei til.
Det er ikke rart, for førsteministeren fører en klar kulturkamp mot europeisk innflytelse. Det er ikke bare artistene som skal bringes under kontroll. Britene trekker seg også fra Erasmus-samarbeidet, slik at de unge ikke skal bli utsatt for ubritisk påvirkning.
I flere år har britene praktisert «a hostile environment» for immigranter. Folk utvises over en lav sko, også mennesker som er født og oppvokst i Storbritannia. Innvandrere fra EU fikk et skjema på 80 sider med umulige krav til dokumentasjon, hvis de skulle søke om oppholdstillatelse etter Brexit. For en familie kunne de økonomiske kravene komme opp i godt over 20.000 kroner. Nå snur førsteministeren, og lover penger til de EU-innbyggere som vil forlate UK. Fri transport og opp til 20.000 kroner rett i lomma hvis de bare vil forlate øya frivillig.
Fiskerne er rasende på grunn av grensepassering kan ta godt over ett døgn, og det er for mye når man skal transportere hummer, reker og krabber til Spania. Noe av dette kan selvfølgelig tilskrives problemer med et nytt tollregime. I tillegg er det omkring 50.000 nye og uvante folk i tolletaten, og et datasystem som snakker dårlig med andre datasystemer.
Som Norge har Storbritannia gått inn på et system der momsen (VAT) skal innkreves av selger. Det betyr at alle som skal selge noe til kunder i Storbritannia må registrere seg hos Her Majesty's Revenue and Customs, og kreve inn momsen for britene.
Det har ført til at briter som har forsøkt å bestille noe fra gamle forretningsforbindelser på kontinentet, har fått avslag. Papirmølla er så stor at svært mange bedrifter i EU rett og slett ikke gidder å selge til britene. I tillegg blir det så mye papirarbeid at det er et spørsmål om lønnsomheten i foretagendet.
Billigere blir det ikke når Mastercard utnytter friheten fra EU-reguleringene. Etter Brexit må kunder i Storbritannia betale minst 400 prosent mer for kortbruken når de bestiller varer fra kontinentet.
Hittil har britene kunnet ringe til lokaltakst innen EU, uten at såkalte roaming costs. Det kan de fortsatt, for de store teleselskapene har sagt at de ikke har planer om å legge på prisene for samtaler til EU-land. Ennå.
Det er ikke tillatt å innføre udokumentert kjøtt til EU, selv om det kjøttet måtte befinne seg på sjiva i matpakken til trailersjåførene. Derfor har britiske veganere laget kjøttfrie sandwicher som de deler ut til sjåfører som skal krysse kanalen.
«Hvis dere har problemer med tollklarering og papirarbeid, kan dere jo flytte bedriften til EU,» anbefaler den britiske regjering. Det er akkurat det mange store konserner gjør. De vil gjerne operere ut fra Nederland, sammen med bedrifter fra USA og Asia. Nederlenderne er lykkelige for flere arbeidsplasser og større skatteinntekter.
Kampen mot EU fortsetter med full styrke, tross retoriske vendinger om «våre venner i Europa». Det siste er at førsteministeren ikke vil gi EU-representasjonen i England diplomatisk status. «De forskjellige landene har sine egne ambassader,» sier Johnson, «og EU er ikke noe land.»
«Nå skal dere være jævla forsiktige,» svarer EUs sjefsforhandler Michel Barnier i mer diplomatiske vendinger fra andre siden av kanalen. Men meningen er klar.
På samme måte som nordmennene, er britene klare til å tøye strikken så langt som mulig. Allerede nå er det på tale å innføre bruk av plantegifter som er forbudt i EU fordi de dreper de livsviktige biene. I tillegg skal reglene i arbeidslivet mykes opp.
Den mektige