Ring Av Løgner
()
About this ebook
Daniel Elliott blir drept når han krasjer bilen sin en regnfull, engelsk natt. Hans kone, Grace er tynget av sorg. Ekteskapet deres var ikke perfekt, men skjermede Grace gruer seg til en fremtid alene.
Hun finner snart ut hvor lite hun egentlig visste om Daniel. Hemmeligheter, et dekknavn, en merkelig rekke med tall, et hus i Florida – og en elskerinne som kunne være Graces dobbeltgjenger.
Livredd men allikevel målbevisst, flyr hun til Florida. Forbrytere i underverdenen følger etter henne og det gjør også den andre kvinnen. Til hennes forbauselse, tar den kjekke FBI mannen Jack West saken. Grace har en fortid med den problematiske agenten. Til tross for at hun kjemper imot, faller hun nok en gang for Jacks sjarm.
Med fare rundt hvert hjørne, må Grace og Jack navigere den kriminelle verden i sør Florida for å finne sannheten bak Ring av Løgner.
Victoria Howard
Born and raised in the Pittsburgh area, Howard trained horses at The Meadows in the late ‘70s and Pompano Park in the early ‘80s. With her husband, Pennsylvania auto magnate John Howard, she not only owned and campaigned super stars like Efishnc and Neutrality (trained by Bruce Nickells), but at one time was a guest commentator on The Meadows Racing Network, besides appearing in numerous commercials with her longtime friend, legend Roger Huston. Later, in her second career as a published author, Victoria not only wrote The Voice: The Story of Roger Huston, but she also penned The Kentucky Horse Park: Paradise Found and Gunner: An Enchanting Tale Of A Racehorse---the inspiring story of a Standardbred rescued from obscurity who became a decorated police horse. Victoria also co-wrote Roosevelt Raceway: Where It All Began, Meadow Skipper: The Untold Story and several children’s books on Standardbred horses and horseracing. Howard knows what she writes about, having lived through and personally been acquainted with many of the horses, horsemen, and families you’ll be reading about in Harness Racing in the Keystone State. Today, Howard lives in Florida with her dog, Max, and is the proud “Mom” to many racehorses.
Related categories
Reviews for Ring Av Løgner
0 ratings0 reviews
Book preview
Ring Av Løgner - Victoria Howard
Med takk til
Til mine fantastiske venner og med forfattere, Dorothy Roughley, Daphne Rose og Brenda Hill for oppmuntringen og støtten på den lange veien mot utgivelse. Jeg kunne ikke ha skrevet denne romanen uten dere og det er en ære å kalle dere mine venner.
Jeg vil også gjerne takke Jonathan Smith, fra Loch Lomond Seaplanes som svarte på mine utallige spørsmål. Hvis det finnes noen feil, så er de mine og ikke hans.
Min takk går også til innbyggerne i Boca Grande. Øya deres var inspirasjonen til denne romanen. Takk for at dere lot meg dele deres bit av paradiset.
Min siste takk går til Stephen, som ikke bare støtter meg i alt jeg gjør og får meg til å le, men som også skaffer meg uendelige kopper med te når boka nærmer seg slutten.
Til Wendy og Paul
1
Grace Elliott fulgte sin manns kiste nedover veien fra kapellet til kirkegården og prøvde å unngå å snuble på de regnvåte steinene. Hun skalv og grep etter jakkekragen, holdt den tett inn mot halsen mens vinterregnet trakk igjennom klærne og gjorde henne kald i marg og ben.
Hun følte seg hul på innsiden og full av skyldfølelse. Ulykke var hennes skyld. Hvis de bare ikke hadde kranglet før han dro på konferansen, kunne han fremdeles ha vært i live.
Den lille kirken fra tolvhundretallet sto på en bakketopp i utkanten av landsbyen, de gule Cotswold steinene var værbitte av elde. Mosegrodde gravsteiner sto her og der på kirkegården, inskripsjonene var falmete og kunne bare så vidt leses. Høyt oppe i grenene på et knudrete barlind tre, skrek en kråke. Selv englene på toppen av gravsteinene så ut som de fordømte henne.
Grace rettet på skuldrene og stirret stivt på kransen av gule krysantemum, gullris og eukalyptus som lå oppå kisten.
Bortsett fra hennes høygravide bestevenninne, Olivia, var det bare et halvt dusin sørgende som samlet seg rundt den åpne graven. Daniel hadde mange venner og forretningsbekjente. Hvor var de alle? Hun vekslet mellom sinne og sorg. Han hadde trodd han var elsket; allikevel ble han redusert til dette – nesten glemt i begravelsen. Hun så på den lille gruppen. Daniel’s forretningspartner, Shaun og hans kone – hva var navnet hennes? Grace forsøkte å huske. Mary? Margaret? Nei, Margot, det var det. Og der var Liz, sekretær; hun sto forlegent til én side og tørket konstant øynene med et sammenkrøllet lommetørkle.
Hun kjente ikke den lave, smart kledde, middelaldrende mannen med den bleke, firkantede haken. Men hun kjente igjen to av venner fra den lokale golfklubben som tydeligvis hadde gått glipp av sin daglige golfrunde for å være til stede.
Men den personen hun trengte aller mest støtte av, var fraværende.
Til tross for flere oppringinger til Catherine’s mobiltelefon og beskjeder lagt igjen på telefonsvareren, forble søsteren hennes taus. Det var ikke uvanlig for Catherine å gjøre som hun selv ville. Hun hadde alltid vært egoistisk, gått sine egne veier, satt familien i knipe og denne dagen var ingen forskjell. Det var allikevel viktig, for Catherine lot Grace være alene på en tid da hun virkelig trengte sin eneste søster.
Med bøyd hode tok Grace plassen ved siden av presten ved den åpne graven, følelsen av tap var uendelig.
Prestens stemme messet over hodene på de sørgende. ‘Vi har overgitt vår bror Daniel til Guds nåde. Av jord er du kommet, til jord skal du bli, av jord skal du atter oppstå.’
Hun kjempet for å holde tilbake tårene og konsentrere seg om ordene mens sorg og skyld klemte seg om hjertet. Kanskje skulle hun ha arrangert en minnestund for forretningskollegaer og venner, men da foreldrene var døde og med søsteren hennes som ikke var å finne noe sted, ville hun ikke orke å høre på kondolansene og banalitetene deres alene.
På prestens tegn gikk hun fram og tok en håndfull med jord, lot den sile gjennom fingrene og falle som støv på kisten. Straks bisettelsen var over, samlet de sørgende seg rundt henne. Shaun var den første som kom fram og tok hånden hennes.
‘Jeg vil bare si hvor triste Margot og jeg er. Det er en veldig vanskelig tid for deg Grace, og hvis det er noe vi kan gjøre, bare si i fra. Daniel var en god venn så vel som min forretningspartner.’
‘Takk Shaun. Daniel … Daniel ville vært glad over at du husket ham. Jeg setter spesielt pris på at du var så snill og ryddet skrivebordet hans og ga meg tilbake hans personlige eiendeler siden jeg vet hvor travelt du har det.’
‘Det var ikke noe problem, Grace. Ikke i det hele tatt.’ Shaun bøyde seg framover og kysset henne på kinnet. ‘Hold kontakten.’
En etter en, kom de andre sørgende fram og hilste for så å gå stille bort. Bare Olivia forble ved hennes side.
‘Stakkars, stakkars deg’ sa hun og la en arm om skuldrene til Grace. ‘Her er du og hvor er den der søsteren din? Bryr hun seg overhodet ikke?’
‘Du vet at hun gjør det, Olivia. Jeg er sikker på at hun ville vært her hvis hun visste om det, men jeg har ikke klart å få tak i henne. Hun har en karriere og …’
‘… og en søster som hun bare blåser i på hennes livs mørkeste dag. Jeg sverger, Grace, jeg skjønner ikke hvordan du klarer å holde fatningen.’
Grace skalv. ‘Jeg gjør ikke det.’ Hun falt mot Olivia’s skulder mens hun skalv og hulket. Olivia holdt rundt henne som et barn – som det barnet hun snart skulle føde, tenkte Grace. Det var enda et tap, innså hun. Hun ville aldri få et barn nå da Daniel var borte.
‘Å Grace. Jeg vet at du elsket ham.’
‘Det gjorde jeg. Det gjør jeg. Hva gjør jeg nå, Olivia? Hvordan skal jeg leve uten ham?’
‘Jeg er her for deg, kjære og det er også Tom. På en eller annen måte kommer vi oss gjennom dette sammen.’
Grace snufset og pusset nesen. ‘Jeg … jeg vil helst ha noen minutter alene. Er det i orden?’
Olivia’s øyne ble smale. ‘Er du sikker?’
‘Ja, jeg trenger å si adjø. Jeg må. Jeg blir ikke lenge.’
‘Ta den tiden du trenger. Jeg venter i bilen.’
Hun stolte ikke på stemmen så Grace bare nikket. Hun klemte de slanke hendene sammen og bøyde hodet for å skjule smerten i øynene. Hun følte seg tom. Et lyn av vill sorg fôr gjennom henne og truet med å knuse besluttsomheten om ikke å gråte igjen.
Hun ble stående ved graven, uten å ta hensyn til regnet mens det dryppet fra bremmen av den lånte hatten, nedover nakken og ryggen. Øynene stirret stivt på messingplaten på kisten.
Daniel Elliott. 1971 – 2009
Tårene blindet henne. Daniel var for ung til å dø. I en alder av tretti-åtte hadde han vært den yngste partneren i et firma av internasjonale regnskapsførere. Og han hadde vært hennes klippe – det eneste konstante i ti korte år. Hvordan skulle hun klare seg uten ham?
Med følelsene så vidt under kontroll gikk hun over de glatte kuppelsteinene mot parkeringsplassen. En mann kom fram fra den mosegrodde kirkegårdsporten og skremte henne. Hun gjenkjente ham som den velkledde fremmede fra gravfølget.
Han vippet på hatten. ‘Fru Elliott?’
‘Ja.’
‘Jeg kondolerer.’
‘Takk. Jeg setter pris på at du kom i dag. Hvis du unnskylder meg, vil jeg helst være alene.’ Grace snudde seg, men han grep armen hennes med en styrke som en bokser. Hun rykket til. Han slapp grepet noe, men holdt henne fremdeles fast.
‘Det jeg har å si vil bare ta et øyeblikk.’
Grace følte at hun begynte å bli sint. ‘Jeg kjenner deg ikke en gang. Jeg har nettopp begravet min mann. Kan du vise litt medfølelse!’
Han flirte. ‘Medfølelse? Det er et interessant valg av ord. Medfølelse er ikke standard i min business, Fru Elliott. Men informasjon er.’
Hun kikket raskt opp. ‘Informasjon? Hva slags informasjon?’
‘Den slags som du skal gi meg nå.’
Grace grøsset ufrivillig. De dype sorte øynene og måten tungen hans gikk fram og tilbake ved slutten av setningene fikk henne til å tenke på en slange. Hun kikket seg over skulderen. Olivia vinket til henne fra bilen, uten tvil utålmodig etter å komme seg tilbake å hjelpe mannen Tom, den lokale veterinæren, med ettermiddagens pasienter.
‘Jeg er nødt til å gå. Min venninne venter på meg.’
‘Jeg er klar over at dette kanskje ikke er den mest passende tiden for en diskusjon, men jeg kan forsikre deg om at det bare vil ta noen minutter. Din mann overså mine forretningsinteresser.’
‘I så fall foreslår jeg at du snakker med Shaun, Daniel’s partner. Han tar seg nå av alle kunder.’
‘Jeg tror ikke du forstår, Fru Elliott. Dette har ingenting med din manns forretninger å gjøre! Tungen gikk fram og tilbake igjen. ‘Daniel og jeg hadde en privat avtale. Han hadde adgang til, skal vi si, ømtålig informasjon. Jeg vil bare sikre meg at den ikke havner i gale hender.’
Skremt prøvde Grace å trekke seg bort, men fingrene hans klemte hardere. ‘Slipp meg, hvem du enn måtte være.’
‘Bare et øyeblikk, Fru Elliott.’
‘Det gjør vondt!’
Den fremmedes lepper vridde seg i et kynisk smil. ‘Det er bra siden det var min hensikt.’
‘Jeg skriker. Noen vil komme.’
‘Vi er helt alene her ute. Hvis jeg ville kunne jeg drepe deg der du står.’
Grace sluttet å puste. Hun visste at han hadde rett. ‘Hva vil du jeg skal gjøre? Hvem er du?’
‘Din mann hadde mapper som er høyst viktige for meg.’
‘Alle kundemapper er lagret på kontoret.’
Den fremmede ristet på hodet. ‘Ikke papir mapper. Elektroniske filer – computer disketter.’
‘Enten informasjonen du trenger er i papirformat eller på en computer, så kan jeg forsikre deg at jeg ikke har noe som tilhører deg.’
Han flirte uten å blinke og slapp så armen hennes. ‘Du forteller sannheten.’
‘Selvfølgelig gjør jeg det.’
‘Det er bra. Jeg vet når kvinner lyver. Det er best at du ikke lyver, Fru Elliott. Ikke noen gang. Det ville ikke være bra for deg. Jeg skal la deg gå nå. Du blir forsinket til avtalen med din manns advokat …’
‘Hvordan vet du det?’ Fingrene hennes strammet seg rundt vesken til neglene gravde seg inn i håndflaten.
‘Det er min business å vite saker og ting. Forresten, har du snakket med søsteren din i det siste?’
Grace skvatt. ‘Det har ikke du noe med.’
Mannen bare smilte. ‘Nei, selvfølgelig ikke. Jeg skal ikke forstyrre deg lenger, Fru Elliott. Jeg tar kontakt igjen snart.’ Han snudde og hinket av gårde inn i skodden.
Svetten rant nedover ryggraden mens sorgen vek for frykt. Hjertet hamret under ribbeina.
‘Vent! Vær så snill! Har det skjedd noe med Cathrine? Hvis du vet noe som helst, må du si i fra.’
Han snudde seg ikke. ‘Adjø, Fru Elliott.’
Hun stirret på ryggen hans mens han gikk. Hvem var han? En person voldelig nok til å skremme, det var sikkert. Hva hadde Catherine å gjøre med den fremmedes computer disketter, undret hun. Og hvordan visste denne mannen at hun hadde en avtale med advokaten. Var det bare et skudd i blinde?
Hun trakk pusten dypt og skjelvende og skyndte seg ut av kirkegården mot bilen som ventet.
‘Hvem var det?’ spurte Olivia, da Grace satte seg inn på passasjersiden.
‘En av kunder.’ Grace strøk armen sin fraværende. ‘Jeg bad ham snakke med Shaun.’ Hun snudde seg i setet og så seg tilbake mot kirkegårdsporten, men den fremmede var forsvunnet.
‘Det er ikke noe å bry seg om, kjære.’ svarte Olivia. Hun satte bilen i første gir og slapp håndbrekket. ‘Er du sikker på at du ikke vil jeg skal bli med deg til advokatkontoret?’
‘Takk for tilbudet, men nei. Jeg synes det er noe jeg må gjøre alene.’
Olivia sukket. ‘Da setter jeg deg av i byen. Men du skal vite at jeg ikke er enig.’
‘Det går bra og sa du ikke at en av veterinærsøstrene var syk med influensa?’
‘Rufus, Tom’s assistent har fått det også. Hvis ikke ville Tom vært i begravelsen. Det er vanskelig å finne en veterinær til å overta på kort tid. Du vet hvor opphisset Tom blir hvis han må ordene med resepsjonen på samme tid som han tar seg av pasientene. Men hvis du vil jeg skal bli med, klarer han seg sikkert alene i en time eller to til. Kan jeg få deg til å ombestemme deg?’
‘Du og Tom har vært fantastiske. Jeg vet ikke hva jeg ville gjort uten støtten dere har gitt meg. Og takk for lånet av hatten. Jeg håper regnet ikke har ødelagt den.’ Hun tok av seg hatten og la den på baksetet.
‘Kjære, ikke tenk på det. Det er derfor du har venninner.’
Grace snudde seg og smilte til kvinnen ved siden av. Olivia’s mørke hår var klippet i en elegant hakelang pasje og til tross for sørgmodigheten ved anledningen, rant de blå øynene over av lykke. Det kledde henne å være gravid.
‘Jeg må vende meg til å være alene. Ikke bare det, men du må tenke på babyen. Du skulle helst sitte hjemme med bena på en stol, ikke springe rundt meg.’
‘Jeg må innrømme at jeg begynner å føle meg litt sliten og anklene svulmer opp hvis jeg står for lenge. Men hvis du vil jeg skal bli til den uberegnelige søsteren din dukker opp, så kan jeg det.’
Grace ristet på hodet. ‘Nei da, det går bra.’
‘Vi er fremme.’ Olivia styrte bilen inn på en ledig parkeringsplass utenfor apoteket. ‘Jeg ringer i kveld og sjekker at alt er i orden.’
Grace gikk ut av bilen. Det var markedsdag og den lille Cotswold landsbyen var full av folk som gjorde juleshopping. Grace følte seg engstelig der hun gikk langs den travle hovedgata mot advokatens kontor. Hun likte ikke å forholde seg til folk i høyere stillinger; Daniel hadde bestandig ordnet med alt selv.
Da hun gikk forbi skobutikken så Grace speilbildet sitt i vinduet. Hun var mager og så mye eldre ut enn sine tretti-to år. Dressjakken av ull hun fort hadde måttet kjøpe hang utover skuldrene hennes og fikk henne til å se ut som hun led av anoreksi. De normalt rosa kinnene var bleke, og det var mørke skygger under de dype blå øynene. Selv det kastanjebrune håret manglet skinn. Kanskje hun skulle ha latt det henge løst i stedet for å kamme det bakover i en topp, som fikk kinnene hennes til å se hule ut. Hun trakk på skuldrene. Det var for sent å bry seg om utseende nå.
Hun pustet dypt og åpnet døren til advokatkontoret. Skohælene klikket på det polerte marmorgulvet. Hun la bare så vidt merke til innredningen mens den utsøkt kledde resepsjonisten viste henne inn i et konferanserom hvor en gammel, bebrillet mann satt bak et enormt skrivebord. Han reiste seg på knirkene bein da hun kom inn.
‘Fru Elliott, sett deg. Jeg beklager å måtte be deg komme hit, spesielt i dag av alle dager, men det er best for alle at vi ordner opp i disse tingene så snart som mulig. Jeg kondolerer så meget med din manns dødsfall. Det må ha vært et forferdelig sjokk for deg.’
‘Ja, det var det. Brevet ditt kom som et sjokk også. Jeg var ikke klar over at Daniel hadde skrevet et testament.’ Grace vridde hendene i fanget. Jeg trodde ikke det var nødvendig da vi kjøpte huset sammen og har en felles bankkonto.’ Til sin forferdelse, brakk stemmen hennes.
‘Herr Elliott skrev testamentet ganske nylig. Selvfølgelig gjør det sakene lettere fra lovens side, men jeg er overrasket over at han ikke diskuterte det med deg først. Mesteparten av eiendelene går til deg, slik man skulle vente. Applegate Cottage, som du nevnte er felleseie, så den blir automatisk overført til deg. Det er sikkert også en lettelse å få vite at det er rikelig med midler fra livsforsikringen hans til å betale ut huslånet, så du trenger ikke å bekymre deg om det. Det er kun en arvesum til, til en Frøken Catherine Peterson.’
‘Catherine? Daniel inkluderte søsteren min i testamentet sitt? Vet du hvorfor?’
‘Et testament er en meget personlig ting, Fru Elliott; det vet du sikkert. Det er ikke min oppgave å spørre klientene om hvorfor.’
‘Nei, nei, selvfølgelig ikke.’ Grave bøyde hodet og studerte hendene mens hun åndsfraværende lyttet til advokaten. Sinne og forvirring strømmet gjennom kroppen. Hvorfor hadde Daniel syntes det var nødvending å skrive et testament? Og hvorfor var Catherine en arving?
‘Skifteretten tar omtrent fire til seks uker til å ordne alt og sakene blir avsluttet innen seks måneder. Jeg har allerede snakket med banken og ordnet med overføring av din manns sparekonto til ditt navn. Du må avtale et møte med banksjefen og undertegne papirene, men det er bare en formalitet. Med hensyn til strandhuset i Florida, er jeg redd det er din advokat i Amerika som må arrangere overføringen til deg.’
Grace så skarpt opp. ‘Unnskyld? Et hus i Florida? En advokat i Amerika? Jeg forstår ikke. Vi har ingen eiendom i utlandet.’
Advokaten så på papirene han hadde foran seg. ‘Jo, det har dere, Fru Elliott.’ Han tok av lesebrillene og smilte til henne. ‘Jeg forsikrer deg om at det ikke er en feiltagelse. Mannen din kjøpte et strandhus på Gasparilla Island for noen måneder siden. Jeg har en kopi av kjøpekontrakten her i mappen. Som jeg nevnte, vil Herr Parous, din amerikanske advokat bistå med overføring av huset til ditt navn. Er de noe mere du vil spørre om?’
‘Herr Parous?’
‘Ja, det er riktig.’ Han ga Grace et visittkort. ‘Jeg har allerede snakket med ham og sent ham en kopi av testamentet. Han høres ut som en dyktig mann. Han ordner sikkert med de rettslige forpliktelsene på en rask og profesjonell måte.’
Grace så på visittkortet. Zachary Parous, Esquire, Advokat. Under det maskinskrevne navnet sto et telefonnummer og en adresse i Miami. Hun satt der forbløffet. Hvorfor hadde ikke Daniel fortalt henne at han hadde kjøpt et hus i Florida?
Hun nektet å godta det hun hadde blitt fortalt. Hun skulle til å spørre hvordan Daniel kunne hatt råd til et feriehus da advokaten skjøv en bunke papirer over bordet.
‘Hvis du kunne være så vennlig a å signere disse, Fru Elliott, så kan jeg begynne. Fru Elliott?’
‘Hva? Signere? Ja, selvfølgelig.’ Hun undertegnet hvert ark uten å lese det. Daniel hadde alltid forklart hva hun måtte signere. Daniel …
Det var blitt mørkt da Grace forlot advokatkontoret. Lammelsen hadde satt inn. Hun rørte seg uten å tenke, uten følelse som en trefigur i en fornøyelsespark, praiet en taxi og ga sjåføren adressen.
Da hun slo på lyset i entréen hjemme, det hjemmet hun og Daniel hadde delt og elsket, flommet smerten tilbake. Hun slapp vesken på bordet og gikk direkte inn på kontoret. Kontoret, det eneste rommet i huset hun aldri gikk inn i, ikke en gang for å tørke støv.
Grace hvilte hånden på dørhåndtaket og forventet halvveis å høre den dype stemmen hans skjenne på henne for at hun forstyrret ham. Bare én gang hadde hun ikke brydd seg om advarselen hans; krangelen etterpå hadde etterlatt henne skjelvende. Siden den gang hadde hun respektert hans vilje. Alltid.
Med Daniel var her ikke lenger og hadde ikke lenger noen vilje.
Hun åpnet døren og gikk inn. Det luktet innestengt. Hun minnet seg selv om at den gjenværende pipetobakklukten var for alltid festet i møblene, men følelsene sa noe annet – at han var her, fremdeles i live, bare usynlig.
Hun fomlet med vinduet og åpnet det på vidt gap, uten å kjenne den iskalde luften som strømmet inn i rommet.
En gammel skinnstol som hadde tilhørt far, sto ved siden av den sot flekkete kalksteinpeisen full av aske og en halv brent vedkubbe. Et stort skrivebord av eiketre, med overflaten dekket av støv, sto foran det store vinduet. Datoen på bordkalenderen viste 17 November, dagen Daniel hadde reist på konferansen. Hun rev av sidene uten å bry seg med å lese ordspråket som var trykket under og kastet alt i papirkurven.
Ansikt og også hennes eget smilte til henne fra et sølvrammet bilde på hjørnet av skrivebordet. Hun plukket det opp og tørket vekk støvet fra overflaten med fingertuppene.
‘Hvilke andre hemmeligheter holdt du skjult?’
Brune, bunnløse øyne så ut som de stirret overalt unntatt på henne. Med tungt hjerte satte hun fotografiet tilbake på skrivebordet. Hun datt sammen i stolen og hvilte det verkende hodet i hendene. Ekteskapet hadde ikke vært perfekt; de hadde hatt sin del av medgang og motgang som alle andre par, men hun ville aldri trodd at Daniel var så hemmelighetsfull. Allikevel hadde de siste timene vist at det var nettopp det han hadde vært.
Hun lente seg tilbake og gnidde seg i tinningene. Ingenting av det advokaten hadde fortalt ga noen mening. De var ikke rike. De hadde felles bankkonto og siste gang hun sjekket var det under to tusen pund på kontoen. Da de kjøpte Applegate Cottage for fire år siden, hadde de kun hatt det minste depositum på ti prosent og resten lånte de av banken. Så hvor hadde pengene kommet fra til å kjøpe et hus i Amerika, undret hun. Og enda viktigere, hvorfor hadde ikke Daniel sagt noe?
Det var syv skuffer i skrivebordet – tre på hver side og en i midten. Fingrene svevet over det lille messinghåndtaket på skuffen i midten. Hun følte seg som en inntrenger, men åpnet allikevel skuffen. Den var tom. En etter en åpnet hun de andre skuffene. Bortsett fra forskjellige konvolutter, noen kredittkortkvitteringer, en brevåpner i form av en dolk og noen batterier til den bærbare diktafonmaskinen Daniel brukte enkelte ganger, fant hun ingenting som hadde forbindelse med strandhuset.
Attachékoffert som politiet hadde funnet i bilen hans og de personlige tingene fra kontoret, var lagt i en eske ved døren. Hun reiste seg fra stolen, tok opp esken og satte den på skrivebordet. Hun tok ut innholdet en ting av gangen; en bordkalender, en eske med Post-it lapper, en kalkulator og et innrammet bilde av henne selv og Catherine. Hun satte kalenderen til side, satte tilbake alt det andre og flyttet esken på gulvet.
Hun hadde gitt Daniel attachékofferten fra Raffaello til trettiårsdagen. Den hadde kostet to ukers husholdningspenger, men var verdt det da hun så smilet på ansiktet hans da han åpnet gaven. Hun strøk fingrene over det nå slitte og opprevete kalveskinnet.
Grace trykket på koffertlåsene, men ingenting skjedde. Hun gravde fingertuppene på høyrehånden inn i rammen og trakk i håndtaket. Den ene låsen ga etter, og det gikk opp for henne at kraften av bilulykken hadde forskrudd rammen. Forsiktig lirket hun brevåpneren inn i låsen på den andre siden og vridde skarpt rundt. Det kom et høyt klikk og låsen smalt opp. I kofferten lå MacBook og forskjellige mapper. En etter en gikk hun igjennom de indre lommene, men fant ingenting annet av interesse.
En del av silkefôret hadde løsnet fra rammen. Da Grace lot fingrene løpe langs kanten, følte hun noe under fôret. Hun dro i stoffet og fant en konvolutt teipet til bunnen av kofferten. Hun rev den løs og snudde den i hånden.
Hvorfor gå så langt som å gjemme en enkel konvolutt? Hun gled fingerneglen under klaffen og åpnet konvolutten. Et pass og et lite stykke papir falt ned på bordet. En rekke tall, skrevet med umiskjennelige kråketær dekket overflaten. Forvirret telte hun rekkene. Tjue-fire. Daniel var fasinert av tall og