Trøstebok for refuserte forfattere

By Morten Mæhre

Endelig har du klart det! Du er stolt over å ha fullført boken du har jobbet med så lenge og sender inn manuskriptet til et forlag. Så kommer refusjonsbrevet. Motløsheten og tvilen setter inn, og forfatterdrømmen svinner hen.
 

Forfatteren av denne boken fikk sin første refusjon som 19-åring, og det ble ikke den siste! Mange år senere, med lang erfaring fra arbeid med tekstvurdering, begynte han endelig å fordype seg i grunnene til at manuskripter ikke blir til publiserte bøker.
 

Hva er det egentlig du har gjort galt? Kanskje ingenting, kanskje alt. I denne boken får du mange trøstende ord, innsikt i hva som kreves for å bli antatt og 13 mulige grunner til at du ble refusert. Nå er det din tur til å bli utgitt!

• Language: Norwegian
• Publisher: Morten Maehre
• Release date: Oct 13, 2020
• ISBN: 9788269226409

Book preview

Forord

Boken din er skrevet ferdig, og den er et rent mesterverk! Familie, venner, kjente og kanskje til og med et par testlesere genierklærer deg. Dermed sender du manuset til et stort forlag og venter på telefonen som forteller deg at du er den neste Jo Nesbø. I tankene drar du på boksigneringsturné fra Hammerfest til Ouagadougou (hovedstaden i Burkina Faso, som du sikkert vet). Du venter i uke etter uke. Etter uke. Etter enda en uke. Endelig kommer svaret, og det er i form av et standardisert refusjonsbrev. Det ser ganske enkelt ut som om forlaget har flettet både ditt navn og boknavnet inn i en makromal: «Kjære [navnet på den stakkars dusten]! Takk for tilsendt manus. Vi kan dessverre ikke gi ut [navnet på boken til dusten] på nåværende tidspunkt, men ønsker deg lykke til videre.» Kanskje er det skriblet en uleselig signatur under, men mest trolig har ingen tatt seg tid til det.

Av og til kommer man et skritt videre og får en kort manusuttalelse. Skulle du være såpass heldig, kan du faktisk lære noe og vokse som forfatter. Dette er dessverre unntaket snarere enn regelen, og de fleste må leve i villrede om hvorfor de ble refusert. Da er det lett å ta det personlig og gå i kjelleren. Det krever sin kvinne eller mann å ta et avslag med helt rak rygg, spesielt om man er en sart kunstnersjel. Bare spør undertegnede. Da jeg som 19-åring sendte min uovertrufne diktsamling (nei, den var ikke uovertruffen, bare sånn helt middels) til landets største forlag (herregud, hvor ellers?!) og fikk et standard refusjonsbrev, skrev jeg ikke flere dikt de neste fem årene. Nå i dag er jeg derimot veldig glad for at denne samlingen ikke ble utgitt. Det ville vært flaut å ha debutert med noe som var ... vel, ikke dårlig, men heller ikke akkurat poesi av ypperste klasse. Det er simpelthen ikke alt som bør bli publisert, og av og til kan det være lurt å stole på dem som har jobbet med litteratur et helt liv. Jeg skulle ønske jeg hadde visst det jeg vet i dag for alle disse årene siden. Da hadde jeg neppe mistet motet på samme måte, men hadde kjempet meg videre med den mektige pennen som våpen. Vel, tastaturet. Ordspråket bør oppdateres.

refusjonsbrev

Hvorfor får man så avslag fra forlagene? Handler det utelukkende om kvaliteten på manuskriptet, eller er det andre faktorer som spiller inn? Selv om jeg er en minst-et-par-ganger-refusert forfatter (det særdeles hyggelige refusjonsbrevet på bildet er mitt), er jeg slett ingen autoritet på området, men jeg har lært mye opp gjennom årene som kan være nyttig for andre å få vite. Jeg har vurdert godt over 4000 elevtekster som norsk- og engelsklærer gjennom tretten år, og responsarbeid var et av de sentrale fokusområdene mine i utdanningen. Etter lærerjobben begynte jeg som oversetter og har finlest drøssevis av kildetekster for å forstå alle nyanser i innholdet. Jeg har gitt utallige tilbakemeldinger på bokutkast på ulike stadier som manuskonsulent de siste årene, og jeg har språkvasket alt fra masteroppgaver til fagbøker. Jeg har vært redaktør for uavhengige forfattere, og i tillegg har jeg ved flere anledninger fungert som mentor, skyggeforfatter eller medforfatter. Det skal heller ikke stikkes under stol at jeg alltid har vært ekstremt opptatt av språk og litteratur, men det hadde du nok allerede gjettet deg til. Kanskje finner du derfor et par gullkorn i den enorme grushaugen av betraktninger som du nå skal grave deg ned i.

La meg understreke at alt som skrives er min egen oppfatning av tingenes tilstand. Selv om jeg støtter meg på faktainformasjon, statistikk og tall fra mest mulig objektive og seriøse kilder, vil du trolig støte på påstander som en del personer vil være uenige i. Vi får begge to prøve å leve med dette. Hvis du er i tvil om noe, søk alltid informasjon fra flere kilder. Det er for øvrig en god leveregel for alle, og spesielt for oss som skriver bøker.

Vær advart: Dette er ikke en alvorstung og selvhøytidelig bok. For all del, du får mange seriøse råd og vink, men jeg er ikke typen til å bruke høyttravende språk og er ikke synderlig gravitetisk av natur. (Håper du forstår hva jeg gjorde der).

Jeg skal nå ta deg med på en liten reise, som det så fint heter om dagen, som forhåpentligvis får deg til å senke skuldrene og ta ethvert avslag og enhver negativ kritikk med knusende ro. For å hoppe rett til konklusjonen: Det er ikke farlig å bli refusert!

Velkommen til den andre siden av bordet

Lurer du på om manuset ditt har potensial til å bli antatt av et forlag? Sleng det over og gi meg fem minutter, så skal jeg gi deg et svar. Jeg behøver ikke mer tid enn dette (uttalte han arrogant). Før du hisser deg opp og forbereder deg på å gi meg en brutal tilbakemelding, gi meg en sjanse til å forklare. Jeg trenger noen tusen ord, så smør deg med tålmodighet. Smør deg gjerne en brødskive i samme slengen, og lag deg gjerne en kopp te. Eller helst en termos. Jeg har mye på hjertet, og jeg er ikke typen til å fatte meg i korthet når noen først slipper meg til orde.

Hvis du er en person som leser forordet til bøker (hvis ikke, bla tilbake!), vet du nå at jeg er en erfaren og øvet leser med et kritisk blikk. Dette er ikke selvskryt, for karakteristikken er mer negativt enn positivt ladet. Jeg sliter med å glede meg over bøker, for jeg klarer ikke å legge vekk det kritiske blikket og bare la meg underholde. Jeg er rett og slett en utakknemlig og krevende leser, og jeg er kort sagt en forfatters verste mareritt.

Jeg trenger sjelden mange sekundene på å fastslå hvor erfaren er forfatter er. Det er altså ikke meg du skal vise nyutgivelsen din til hvis du forventer superlativer av Bjørge Lillelien-kaliber (denne referansen ble sponset av Pensjonistforbundet – en organisasjon som jobber for å gi landets pensjonister en tydelig røst). Da jeg var lærer kunne jeg for eksempel bruke 30 sekunder på å fastslå hvor i karakterlandskapet en elevtekst lå, selv om jeg selvsagt brukte 30 minutter på å skrive tilbakemeldingen som eleven forhåpentligvis skulle lære noe av (og – når sant skal sies – trolig ikke lærte all verden av, siden