Sicilianitet

By Cristiano Parafioriti

Etter utgivelsen av de fengslende fortellingene i Era il mio paese (2014) oversatt til norsk med tittelen Det var min hjemstavn, kommer Cristiano Parafioriti med nye fortellinger fra Galti Mamertino, sin fødeby på Sicilia. Nye karakterer, smaksopplevelser og emosjoner på paletten gir skjulte farger og følelser. Sicilianiteten kan pustes inn mellom linjene i hver enkelt av fortellingene og trer langsomt fram. Leseren fordypes i en fjern virkelighet som er melankolsk, men også blodrød og ekte. Tiden er bare et konsept. Øyeblikk fra fortid og nåtid fletter seg sammen og maner fram minnene og kjærligheten til øya og dens folk. Etterhvert som man leser, trer forfatterens bånd til sitt fødested og sin landsby tydeligere fram. En nærmest nedarvet kjærlighet som martrer ham kronisk og mellom linjene i minnene vandrer forfatteren fengslet av den søte lidelsen Sicilianitet.

• Language: Norwegian
• Publisher: BadPress
• Release date: Sep 23, 2020
• ISBN: 9781071567043

Book preview

Cristiano Parafioriti

SICILIANITET

Samling fortellinger oversatt av

Øyvind Svendsen

Forfatterens bemerkning

Dette er et verk av fantasi. Personer, organisasjoner og omstendigheter er frukt av forfatterens forestillinger. Dersom de er eksisterende, er de brukt utelukkende til fortellingens formål. Utover det er alle henvisninger til virkelige hendelser og personer å forstå som rene tilfeldigheter.

Til min mor,

min sicilianitets kilde og lys.

Forord

––––––––

I atlas framstår Sicilia som ei øy. Det er vel riktig, for atlas er jo pålitelige. Men man kunne komme i tvil når man tenker på at ei øy vanligvis forbindes med en enhetlig kultur av rase og tradisjoner, mens her er alt ulikt og blandet, et fargespill av det mest hybride. Sannheten er at det er mange Sicilier. Vi vil aldri bli ferdige med å telle dem. Johannesbrødtreets grønne Sicilia, saltets kvite, svovelens gule, honningens gylne, den størknede lavaens purpur. Ett Sicilia kalles babba, som er det milde, nærmest naive, mens et annet kalles sperta, som er det utspekulerte, som står for den verste bruken av vold og utnyttelse. Også er det latskapens Sicilia. Og det frenetiske. Ett som fortaper seg i begjær etter ting, ett som ser livet som et karneval, og tilslutt ett som stikker fram fra en fjellrygg i vinden, i et glimt av et blendende delirium ...

Hvorfor mange Sicilier? Fordi i flere hundre år har Sicilia vært et bindeledd mellom den store vestlige kulturen og fristelsene fra ørkenen og sola, mellom fornuft og magi, følelsesstormer og lidenskapens hetebølger. Sicilia lider av altfor mange identiteter. Jeg vet ikke om det er på godt eller ondt, men for de som er født her er det klart at gleden over å føle seg som å være i verdens navle, er kort, for fort kommer lidelsen over å ikke vite hvordan man skal løsrive sin egen skjebne fra tusen kurver og blodspor.[1]

Med denne mangfoldige øya som ramme, som Gesualdo Bufalino beskriver så treffende med alle sine sterke kontraster, innhyllet i en konstant polaritet av lys og skygge, historier og myter, gjestfrihet og avstand til resten av verden, gir Cristiano Parafioritis samling av fortellinger et betydningsfullt innblikk i ett av de hundre Siciliene som Bufalino, forfatteren fra Comiso, maner fram. De gir et nytt vitnesbyrd, som det fortsatt er behov for, om hvordan sicilitudine, sicilianitet, etter forfatteren Sciascia, eller øylivets isolerthet, isolitudine, om man vil, fra Bufalino, har gitt mye til samtidslitteraturen i betydning av forestillingen om en menneskelig komedie.

Parafioritis fortellinger utspiller seg i et hjørne av Sicilia, nærmere bestemt Galati Mamertino - en landsby i Messina provins, høyt til fjells, i hjertet av Nebrodi, som brer seg ut som en ørn midt i skogene i Fetalia-dalen - og gjemmer på sterk sinnsbevegende betydning, også metaforisk. Med et Galati som bakgrunn, sett i sine ulike historiske faser fra spansketiden til samlingen av Italia til ett rike, fra første verdenskrig til de siste tiårene av 1900-tallet, vekkes et mangfold av livshistorier, forgangne tiders opplevelser, et galleri av ansikter og personligheter som er frukt av forfatterens kreative fantasi, men ofte innhyllet i minnene som går som en ledetråd gjennom de ulike fortellingene, som et springbrett for hans levende fortelleråre.

Derfor er det ikke galt å sette forfatterens navn ved siden av de mange utvandrede sicilianske intellektuelle som har vært nødt til å forlate sin hjemstavn for å kunne arbeide, fulgt av en tærende følelse av nostalgi. I deres liv har skrivingen blitt vesentlig for å finne tilbake til egne røtter, sy igjen identitetshullet, fortelle om et Sicilia og de tydelige tegnene til en sicilianskhet som stadig genererer nye visjoner og fortellinger.

Med de gode resultatene fra sin første utgivelse, en samling fortellinger med tittelen Det var min hjemstavn, som nå er oversatt til flere språk, samt dette nye litterære verket, Sicilianitet, framstår Parafioriti som en talentfull forfatter som vet å gjøre leseren til deltager - jeg ville nesten si i en koral dimensjon. Fortellingene han spinner utdyper ikke bare en autobiografisk erfaring, men er nært knyttet til Galati Mamertinos historie. Bydelene, gatene, borgene, kirkene, monumentene og landskapene danner rammen for handlingen og personene i et langt tidsperspektiv.

Fra denne bondeverdenen som i århundrer har utgjort  territoriets sosiale og økonomiske perspektiv, med svært tøffe levekår på markene, med fattigdom og utnyttelse, med baronenes undertrykkelse, med et sterkt innfall av fenomenet migrasjon, framkommer figurer fulle av dyp menneskelighet og verdighet, hevet til hovedpersoner i historiene med paradigmatisk verdi som forfatteren gjengir for oss med hele sin horisont av oppfatninger, mentalitet, ønsker og frustrasjoner. I disse fortellingene finner man i bunn og grunn landsbyens sjel. Det er stedene, Pilieri-kvarteret, San Basilio-borgen, Rafa-fjellet osv. Det er identitessymbolene, krusefikset, san Giacomo, moderkirka, de religiøse tradisjonene osv. Den fantastiske naturens magi med landskap som tar pusten fra en. Skoger og fjell som går langsomt ned helt til utsikten over havet og de eoliske øyer åpner seg. Det står i kontrast til en ussel virkelighet med hardt arbeid på fjellets bratte jorder, det ugjestmilde vinterklimaet, en generell følelse av isolasjon og primitivitet som i lang tid har merket territoriet. Det er historier om livet til små, store menn og kvinner i dette mikrokosmoset med sin mentale og materielle horisont, følelser, vaner og hverdagslige levevis. Fragmenter av variert folkelighet kommer fram av narrasjonen og blander seg inn. Det komponerer en slags biografi av landsbyen i tid. Det er forfatterens evne til å gi en levende framstilling av dette fjellsamfunnets antropologiske tverrsnitt, støttet av en skarpsindig kjennskap til de lokale historiske rammene.

Parafioriti viser seg som en historieforteller animert av et autentisk litterært kall, i stand til å imitere muntlighet og assimilere de talte ords modus, kunstferdighet og figur. Fortellingene er koherente i stil uten noen som helst dikotymi mellom handlingen og språkbruken. Hos forfatteren blir ord, personligheter og kontekst en uoppløselig enhet. Det dreier seg om narrasjoner, som bemerket innledningsvis, er impregnert med sterke forestillingsladninger takket være evnen til kunstferdig gjenskapning av et univers gjennom ordbruk og gjenopplivende inntrykk og minner som i lang tid har vært begravd, og vekke leserens vilje til å delta gjennom erindringens mekanisme.

Videre er ekkoet fra den store litterære sicilianske tradsjonen tydelig merkbart og særlig båndet til realismen, som går fra Verga og fram til Sciascia, og som står side ved side med en annen viktig tematisk linje som er bygget på det fabuløse, personifisert av Bufalino. I fortellingenes innhold og forfatterens opplevelser er det umulig å overse gjenskinnet av den evige dialektikken av flukt og tilbakekomst, betydningen av øyboersk odyssevsisme, som kjennetegner sicilianerne, med en uunngåelig bagasje av nostalgi.

Avslutningsvis viser denne samlingen, utover å være utvilsomt interessant med et plot som skaper leselyst, en annen side av de hundre Siciliene som Bufalino beskriver, kanskje mindre kjent, men ikke dermed mindre betydelig. Den gir et nært uttrykk for behovet for en gjenoppdagelse av identitetsrøtter som har gått tapt og er forlist. I globaliseringens og den omseggripende standardiseringens tid kan det være tjenlig å minnes hvem vi var for å kunne forestille seg en mindre tåkefull framtid.

Antonio Baglio, Universitetet i Messina.

Det er et identitetstegn for Sicilia og vår historie. Vi har hatt femhundre år med føydalisme. Dersom man var klar over at en sicilianer framfor alt er sicilianer, dernest lege, advokat eller politi, ville man allerede forstått bedre.

Giovanni Falcone

Døden i Trungali

D

on Pietro ville ha henne. Hun var så utrolig vakker, massaro Colas datter. Men det var nettopp det. Hun var massaroens datter. Dattera til hans betrodde mann, han som dyrket jorda og gjette buskapen. Lillina var melkehvit, med ravnsvart hår og smaragdgrønne øyne. Den gamle baron var forelsket. Hun var lita, rein og uskyldig. Aldri ville hun falle for den modne herrens flørt, og han brant inne med sin lidenskap. Hans brysomme kone hindret ham med sin maniske herskehigen. Når hun skjelte ut Lillina på grunn av en støvete krok eller en duk som var brettet feil, begynte don Pietros ildfulle blod å pumpe så halsårene svulmet opp. Å, som han følte seg ubrukelig som ikke kunne forsvare henne. Men det var en sak mellom kvinner. Dersom han blandet seg inn, ville han bare avsløre sin svakhet. Hvordan skulle det ta seg ut om en baron forsvarte ei tjenestejente mot adelsfrua?

Om søndagen fikk han fløyelsdressen lagt fram og skoene blankpusset. Han valgte hatt i anledningen festen, og så tok han konas arm og de gikk til messe i moderkirka. Den høye herre var en troende mann. Han fryktet Gud og hadde en besettelse for synden. Alle i landsbyen visste at han tok det han ville ha, om så, også med makt. Noen ganger var fattigdommen for enkelte stakkars bønder såpass påtrengende at de var tvunget til å avstå sin egen kones eller datters ære.  Fattigdommen tok liv, ikke vanæren. Denne synden bekjente don Pietro for Gud hver søndag. Han angret seg. Men det holdt å kaste et blikk på Lillina bakerst i kirka for