Det vakre kraniet fra Købmagergade

By Michael Clasen

København 1825 i den såkalte danske gylne tid.

Carl Otto er lege, og leder av sykehuset ved det danske statsfengselet i Købnhavn. Han er vitenskapsmann, mmen mener at en kan finne ut omtrent alt om et menneskes evner og karakter ved måling av kraniet. Han er - med andre ord - landets ledende talsmann for såkalt vitenskapelig frenologi. Vitenskapelig tar han selvfølgelig feil, og dette blir han motvillig klar over når han får en ny pasient i sykehuset: En fattig, fordrukken, løgnaktig og tyvaktig bondekone som har blitt benådet fra dødsdom.
Det spesielle møtet mellom to personer fra diamtralt motsatte samfunnsforhold truer med å knuse Carl Ottos anseelse og sosiale posisjon og fører ham inn i en dyp samvittighetskonflikt.

Romanen består av Carl Ottos nedtegnelser, alternerende med historier fra den fattige, kriminelle kvinnens liv fra barndom til hennes død i fengselet.
Hele den historiske beretningen innrammes av et moderne narrativ som forklarer hvordan Ottos papirer er blitt oppdaget.

Både Carl Otto og hans motstykke Anne Andersdatter er virkelige, historiske personer, og nesten alt i romanen erbasert på research og faktiske hendelser.

• Language: Norwegian
• Publisher: BadPress
• Release date: Jun 3, 2020
• ISBN: 9781071544204

Book preview

Tilegnet Karen,

min livsledsagerske

og førsteleser

Panneben! Godt det gror!

Bakom det forstanden bor.

Den vil lese, den vil lære,

bringe deg i akt og ære,

sitte som en holden en

bak det stolte panneben.

Hans Christian Andersen, 1845

(Forsiktig oversatt/omskrevet til norsk av K.E.Male)

PROLOG

Den mørke skikkelsen lukker forsiktig og ganske stille døren bak seg. På utetrappen står den helt stille et øyeblikk. Lytter i natten. Men alt er stille i den sovende byen. Dagen før var varm som en ordentlig sommerdag. Luften er fremdeles mild, selv om det er langt etter midnatt.

Inne i det lille gårdsrommet mellom de fireetasjes husene er det ikke et vindpust. Og øverst er det en liten firkant hvor den lyse nattehimmelen er synlig, der man knapt kan skjelne en stjerne. I et hjørne av dette feltet kan man ane det øverste av Rundetårn. Vi befinner oss i bakgården til en eiendom i Købmagergade nummer 60, og det er blitt lørdag 20. mai 1876.

Den krumbøyde skikkelsen beveger seg langsomt og usikkert ned gjennom trappen i svalgangen. Den har på seg en altfor stor, mørk frakk med oppslått krage. Hodet er dekket av en svart hette som er trukket langt ned i pannen. I det bleke lyset anes hvite bakkenbarter og et hurtig glimt fra et brilleglass. Utenpå skikkelsens sko er det trukket et par sokker, som demper fottrinnene. Ett forsiktig trinn om gangen. Nesten uten en lyd, men dog et lite, stille knirk fra enkelte trappetrinn. Det er tydelig at skikkelsen tilhører en gammel, hvithåret og rundrygget mann.

I det øyeblikk han når gårdsplassen, lyder timeslaget fra Frue Kirke. Klokken er ett, og da lyden har svunnet hen, ligger byen igjen stille.

Den forkledde skikkelsen beveger seg over den lille gårdsplassen. Under frakken knuger han en pakke inntil kroppen. Da han har passert avtredene, løfter hans magre hånd slåen til stallporten. En søtlig lukt av hestelort slår ut i den klare luften og blander seg med de menneskelige dunstene fra avtredene. Skikkelsen lukker porten stille etter seg og står et øyeblikk helt stille og lytter. Fra kuskens kammer lengst til venstre i stallen høres høylytt snorking og myk piping fra en hundevalp. Skikkelsen famler frem en eske svovelstikker og tenner en lysestump i en kjørelykt som henger i en kjede ned fra taket. Hesten våkner og rører på seg, og da blir skikkelsen stående helt stille. Etter en tid går han igjen; langsomt, som om han for hvert skritt søker sikkert fotfeste, bort til stallens bakvegg, der han med et sukk synker ned på kne. Han blir i den stillingen et øyeblikk. Så åpner han en skitten og rusten metalluke på størrelse med et par brevark. Luken skyves til side. Den skjuler et lite rom, som man knapt aner størrelsen på. Fra frakken trekker skikkelsen ut en voksdukspose som er sammensnørt med en kraftig lærrem. Forsiktig blir denne pakken lagt inn i det lille rommet, før metalluken skyves tilbake på plass.

Skikkelsen reiser seg igjen med lydelige stønn. På bena igjen utstøter han et lite host, som får hestene til å snu på ørene. Hundevalpen krafser på døren. Med et visst besvær får mannen stablet opp noen trekasser foran luken. Etter en stund stolprer skikkelsen tilbake samme vei som han kom, blåser ut lyset og forlater stallen igjen. I gården høres ikke en lyd fra den sovende byen.

INTRODUKSJON

Jeg er så heldig å bo midt i det gamle København. Egentlig er jeg født i en av de store forstedene med eneboliger, gatefester og kjøpesentre. Hvordan det lyktes meg å avansere inn til min hovedstads middelalderby for her å nyte mitt otium, er en lang historie som jeg skal gjøre ganske kort.

Det dreier seg om at en gren av familien i darwinistisk forstand var mindre egnet, og brått ble avsluttet med et uventet dødsfall av en formuende grandonkel, som eide huset her i Købmagergade, tre lange spytt fra Rundetårn og ti fra Kultorvet. Min venn Staten tok sin del av arven, men den har jo slik sett gjort seg like fortjent til den som jeg har. Og da min livsledsager og jeg hadde solgt den ligusterhekk-omkransede eneboligen, var det fremdeles råd til å gi den gamle eiendommen en grundig overhaling.

Første etasje er innredet til tempel for usikre, men merkevareavhengige mennesker, som her betaler femdoble priser for å kjøpe sine klær i et støyinferno. De neste etasjenes leiligheter er utleid til andre mennesker som elsker det gamle København. Og selv om det er hardt for bena å klatre opp til femte etasje, har vi to gamle her innredet en liten hybel med ganske lite å rengjøre. Og så har vi innredet etasjen over oss til takterrasse. Her har vi selv designet en oase, som ikke bare kan brukes i de få milde, danske sommerdagene og -nettene, men som man også har stor glede av om våren og høsten. Det dreier seg mest om å skape le med kroker til både sol og skygge.

Men det er naturligvis ikke alt det der jeg vil fortelle om.

Den lille, mørke og halvfuktige gårdsplassen skulle – for resten av arven – ryddes for sykkelskur, sprukket asfaltbelegg og stygge søppelbøtter. Resten av huset var satt i stand, og vi hadde fått et dyrekjøpt, men tillitsfullt forhold til vår murermester, Glade Peter. Han skulle nok få orden på bakgården! Det ble brutt opp og kjørt vekk til den store gullmedalje, og tegningen til en okerfarget bakgårdshage – nesten som å være i Toscana – sto tydelig frem for oss og husets øvrige beboere.

Bak den platen der burde det bli plass til en grill eller en liten pizzaovn, mente Peter.

Neste morgen – ja, Peter ville nok kalt det utpå formiddagen – banket det voldsomt på entrédøren vår. Det hørtes ut som om en eller annen prøvde å slå den inn med en spekeskinke.  Slik er Peters never! Han var helt blek, da han rakte meg en skitten pose noe større enn et økologisk kålhode. Snoren, som var av lær, hadde øyensynlig holdt den lukket i den ene enden, og dinglet nå løst, innfiltret i klumper av sort spindelvev.

Her, sa Peter, jeg har aldri opplevd noe slikt! Stemmen skalv. Jeg fikk rolig geleidet ham inn i stuen og skjenket en stor johannesurt-snaps til oss hver. Jeg gjorde tegn til ham om ikke å si noe.

Skål!

Det ble enda en dram, før Peter begynte å få tilbake sin naturlige, landlige ansiktsfarge. Jeg begynte å åpne posen, men han bremset meg.

Nei, vær så snill å vente med det til jeg har gått! sa han. Så skal jeg fortelle deg hvordan.

Og så fortalte han småstammende at han hadde funnet posen i et lite hulrom bak den rustne metallplaten nede i gården. Han hadde vært nysgjerrig etter å se hva han hadde fått fatt i, og da han åpnet posen med lærsnoren, trillet et hvitaktig menneskekranium ut på materialrotet på gårdsplassen.

Nå har du fått det, det er jo fra ditt hus, og så vil jeg ikke ha noe mer med det å gjøre. Du kan sette det til pynt på bokhyllen eller gå til politiet med det, men jeg vil altså ikke blandes mer inn i noe som helst!

Og så slo utgangsdøren igjen etter Peter.

Og der jeg. Med et menneskekranium i hendene!

Det var det ingen tvil om. Dette hadde ingenting med plast og Halloween-fjas å gjøre, det var ekte saker. Men ikke særlig stort. For stort til å ha kunnet tilhøre en ape, men kanskje et lite menneske? Og så manglet underkjeven. Den var ikke i posen. Posen var ellers laget av noe som lignet kraftig seilduk, som var impregnert med voks av noe slag. Ja, det er jo faktisk derfor voksduk heter voksduk.

Hodeskallen manglet de fleste tennene, og de som var igjen, var stygt misfarget. Jeg vet ikke hvorfor, men selv om jeg aldri før har hatt et kranium i hendene, var jeg likevel sikker på at det ikke var nytt. Det lignet vel mest på et biologisk preparat som hadde fått all hud, hår og kjøtt kokt av. Som noe på et museum. Og bleket, kanskje i hydrogenperoksid? Jeg vendte og dreide på det, da min livsledsagerske stakkåndet kom stormende inn gjennom døren og stoppet brått da hun så meg.

Si meg, hva er det? Hva er det du holder på med? brast det ut av henne.

Jeg har fått det av Peter, fikk jeg stammet frem. Det er visst en hodeskalle."

Ja, det skal jeg virkelig love at det er, repliserte den skjønne, som en gang har studert anatomi. Så det var derfor Peter så slik ut!! Har du ringt til politiet?

Nei, altså – det ble jo funnet her hos oss, så ...

Ikke tale om! svarte hun og rev bestemt hodeskallen og voksduksposen ut av hendene på meg. Hun kan være ganske så bestemt. Idet min bestemte hustru rev det til seg, falt en tykk papirrull ut av posen. Den var rullet ganske fast sammen, og ble holdt sammen av en bit tynn hyssing. Rullen var på størrelse med kjevlet vårt – godt og vel. Den rullet et stykke bortover det skjeve gulvet. Jeg plukket den opp og løsnet forsiktig hyssingen.

En kraniepost!

Dette er ikke morsomt i det hele tatt, ble jeg straks irettesatt.

Deretter fulgte langvarige, ekteskapelige forhandlinger om hva vi skulle gjøre med funnet, som nå besto av både hodeskallen og papirrullen. Med list og lempe fikk jeg til slutt trumfet igjennom at vi skulle se hva papirrullen inneholdt før vi blandet myndighetene inn i saken.

Papirrullen ble anbrakt på spisebordet med andektighet. Arkene var tynne, gulnede stykker av linpapir, som virket skjøre. De var påskrevet med svart blekk, og de var nummerert. På den ene side virket det som om det var skrevet med en øvet hånd, men samtidig var den mange steder skjelvende, som skrevet av et eldre menneske. Og skriften var gotisk håndskrift.

De fleste mennesker kjenner til gotisk trykkskrift av typen fraktur, som ofte brukes i titler og overskrifter. Gotisk håndskrift er noe ganske annet, og er vanskelig å lese for et utrent øye. Nå er jeg så heldig at jeg har lært å dechiffrere slik skrift på et kurs jeg tok i forbindelse med slektsgranskning, så nå var det min tur til å være ovenpå.

Når jeg har lest igjennom det, skal jeg fortelle deg hva det går ut på, lovet jeg grandiost min livsledsagerske, som innså sitt midlertidige nederlag, trakk på skuldrene og gikk på kjøkkenet for å smøre sin lunsj.

Og gjennom de siste månedene har jeg kjempet meg igjennom hele den beretningen som sto oppskrevet på rullen fra kraniet. Når jeg skriver at jeg har kjempet, skyldes det ikke den skjelvende hånden som hadde ført den sprutende pennen, ei heller den gotiske håndskriften. Men fortellingen er skrevet av et menneske som til de grader tråkler seg inn i meget, meget lange, innskutte og innviklede setninger og gjerne formulerer seg temmelig pompøst, ikke minst når han selv er ute å kjøre, så å si. Jeg har derfor valgt å ikke gjengi manuskriptet i sin opprinnelige ordlyd, men har gitt språket en mild modernisering, så nåtidige lesere kan holde ut å lese det. Dersom noen vil lese det i dets originale ordlyd, må de henvende seg til Det kongelige Bibliotek i København, der jeg avleverte det etter å ha avsluttet den fortellingen du, kjære leser, nå sitter med i hendene.

Og kraniet? Det kommer vi tilbake til senere. Men nå får du altså historien om det vakre kraniet fra Købmagergade.

Købmagergade, København, mandag 3. januar 1876

Sild er sunt! Sild er sunt! Fiskerkonens grove stemme nede fra gaten blander seg med kakofonien av byens øvrige lyder. Bjeffing fra et par hunder hever seg over lyden av de jernbeslåtte hjulene på en trekkvogn mot brosteinene. En kusk skynder på hestene sine og slår med pisken. Et par ivrige stemmer skravler i munnen på hverandre, sikkert et par studenter på vei til eller fra Regensen.

_________________________________________

1) Regensen er et kollegium for studenter ved Københavns Universitet og er plassert ved Rundetårn i København. O.a.

I alle de årene jeg har bodd her i Købmagergade ved siden av Rundetårn har jeg hver formiddag kunnet følge med i byens liv fra arbeidsplassen ved skrivepulten min i min egen stue uten å reise meg for å se ned på gaten.

Etter en klar frostnatt er det nærmest blitt mildvær nå midt på dagen. Og nå har jeg slett ikke tid til avbrytelser, da jeg akkurat skal starte på mitt livs siste, viktige beretning. Det er en fortelling som jeg på ingen måte er stolt av, og ovenikjøpet er det også en historie som jeg ikke retter til noe menneske.

Å skrive en beretning uten å rette den til noen kan virke underlig. Men som det senere vil fremgå, har det sine tungtveiende årsaker.

––––––––

Andre vil sikkert se annerledes på det, ja, jeg er faktisk helt sikker på at ganske mange av mine opponenter – jeg nøler ikke med å kalle en del av dem for mine fiender – ikke bare ville gni sine hender i skadefryd, men også rope ut over byens tak at jeg ikke bare tok feil, men også skjulte mine feiltagelser og løy om dem. Den tanken holder jeg ikke ut.

Vel er jeg i mitt enogåttiende år, og ingen vet hvor mange flere Herren vil gi meg, men de sannhetene jeg har planlagt å nedtegne på disse arkene, må under ingen omstendigheter komme offentligheten for øre i min levetid.

Og da jeg har beholdt min barnetro, kan jeg ikke forestille meg at det vil volde meg besvær om de skulle bli kjent etter at jeg har lagt mitt hode til hvile i min Skapers fang. Og likevel ser jeg helst at det skal forbli en hemmelighet for alltid. Men hvorfor da bry seg om å fortelle sitt livs største hemmelighet til papiret? Det er et vanskelig spørsmål, men ingen er vel nærmere til å besvare det enn jeg selv.

I et langt liv i vitenskapens tjeneste har jeg lært at det gjelder å snakke absolutt sant. Men mitt liv i den borgerlige verden - utenfor vitenskapen – har også lært meg at det ikke alltid er sannheten som belønnes verken i omdømme eller i verdens materielle goder. Og likevel er det ett tilfelle som stadig dukker opp, som aldri burde eksistert. Men det må jeg komme tilbake til. Hvis jeg skal uttrykke min trang til å skrive dette dokumentet i kortest mulig form – som jeg er blitt beskyldt for ikke å mestre – må jeg si at jeg betrakter denne fortellingen som avlat, et forsøk på å dulme min dårlige samvittighet. Og først når jeg har fullført min historie, vet jeg om disse arkene vil være en kur som hjelper.

Etter husjomfru Holmers gode middagsmat er jeg nå klar til å gå i gang med min oppgave. Jeg har nå noen gode ettermiddagstimer foran meg før jeg skal av sted og spille kort i kveld.

For ordens skyld synes jeg at jeg må presentere meg for min ukjente og – er jeg nødt til å si – uønskede leser.

Mitt navn er Carl Otto. Mitt etternavn er altså Otto.

Jeg ble født på den danske koloni-øyen Sankt Thomas i Vestindia 20. mai i 1795. Min far var ikke bare bataljonskirurg der, men ervervet seg også en del fast eiendom som han med flid og dyktighet fikk til å gi stor avkastning. Da min familie i året 1800 reiste tilbake til Danmark, slo vi oss ned i København, hvor jeg – bortsett fra mine år på reise – har bodd siden. Fra koloniene medbrakte mine foreldre ikke bare en betraktelig formue, men også to av våre vestindiske tjenere. I mine yngste år var det vår sorte tjenestepike Sara som tok seg av mine søstre og meg. Da hun senere vendte tilbake til Sankt Thomas, oppkalte hun sin første sønn, Carl, etter meg.

I mitt barndomshjem var det også nødvendig å skjelne mellom meg og den femtenårige negertjeneren som mine foreldre hadde tatt med seg til Danmark. Så da jeg begynte på Basedows Skole var det Sorte Carl som daglig fulgte og hentet meg.

Jeg husker ingenting fra Sankt Thomas og har heller ingen erindring om begivenhetene på Københavns Red 2. april 1801.1)

_____________________________________________

1) Angrepet på Københavns red var et britisk overraskelsesangrep på København den 2. april 1801. O.a.

Til gjengjeld husker jeg så mye tydeligere sensommeren 1807. Min familie hadde ligget på landet i Ordrup det meste av sommeren. Men i august gikk engelskmennene i land i Vedbæk, og de ferierende familiene tok hurtig flukten inn bak hovedstadens beskyttende voller. Men den beskyttelsen rakk kun til starten av september, da engelskmennene begynte å sende sine fryktelige raketter og flyvende brannbomber inn over København. I samfulle tre netter sto bombardementet på, og utallige branner skulle slukkes. Jeg var tolv år den gangen, og vi bodde i Vestergade. Allerede den første natten under bombardementet ble huset vårt rammet av et par fulltreffere, og min familie måtte flykte. Under den kaotiske flukten holdt min far et fast tak i meg, og vi kom bort fra min mor og mine to søstre. Det viste seg senere at de hadde kommet seg i sikkerhet i Land-kadetakademiet i Blankogade (som nå kalles Fredericiagade), der det var bombesikre kjellere. Den tredje natten lyktes det fienden å antenne spiret på Frue Kirke, som styrtet brennende sammen. I det hele tatt var byen et stort ragnarokk, full av flyktende mennesker og brennende hus. Så kom kapitulasjonen.

Etter den tid var vi en gutteflokk som flere ganger hver uke ekserserte med små sabler og luer og så videre, samt musikk fra en tromme og en trompet. Jeg stilte meg naturligvis i spissen for det lille kompaniet.

Det vakte en del oppsikt når vi om søndagene marsjerte i sluttet kolonne ut til Frederiksberg Have, der vi oppførte oss som om vi var i krig.

Ellers gikk skoletiden min bra. Jeg var en flink, pen, lydig, kjærlig, vitebegjærlig og flittig gutt, og jeg var godt likt og avholdt både av mine venner og mine lærere. Dessuten nøt jeg skoleleders Basedows beskyttelse, da min far jo var en velhavende mann.

Ved siden av min skolegang sørget min edle og travle far for min ånds og mitt hjertes utdannelse ved at jeg fikk privatundervisning hjemme i religion, historie og latin. Gud hadde gitt meg en god såkalt hjerneorganisasjon, og da jeg likte å lære, gjorde jeg store fremskritt i viten og kunnskap.

Min far ga meg en del belærende og underholdende bøker, og hver kveld spurte han om hva jeg hadde lest i dag. Når han la meg i sengen om kvelden, formanet han meg også om hva dyd og plikt innebar. Det var også han som lærte meg flere aftenbønner til Gud, og jeg er stolt over å kunne si at jeg aldri en eneste kveld i mitt lange liv har forsømt dem.

Men tilbake til nåtiden. Foran meg på skrivebordet mitt står – ved siden av blekkhus og sandbøsse – et menneske-kranium. Det skal være min stadige påminnelse om å belegge mine ord i denne redegjørelsen. Merkverdig at en slik fullstendig avsjelet menneskerest skal kunne tjene som rettesnor for et fremdeles levende menneskes tanker. Men uten denne gjenstanden ville hele min beretning være uten mening. Selv om nesten alle i byen kjenner til min store interesse for kranier, holder jeg dette eksemplaret gjemt for både husjomfru Holmer og hennes hjelperske jomfru Marie.  Hun har det for øvrig travelt nok med å kurtisere min kusk Jens Christian. De bedriver sitt ugudelige kjæresteri i avlukket hans bak stallen, tror jeg. Men jeg har gitt jomfru Holmer streng beskjed om at jeg ikke vil forstyrres mens jeg sitter her og skriver om ettermiddagen. Uansett hvem som spør etter meg, skal hun si at jeg ikke er tilgjengelig og at de må komme på et annet tidspunkt. Dessuten har jeg låst døren til min stue, slik at jeg kan sitte der og skrive i uforstyrret ro.

Med alderen får man jo noen skavanker, men jeg vil nå prise meg lykkelig for å ha sluppet lett. Selv om jeg som yngre led av flere livstruende sykdommer, er det mest gikten som plager meg nå om dagen. Og så øynene mine. Jeg tåler ikke lenger å anstrenge dem med kunstig lys, så jeg er nødt til å utføre min lesing og skriving i dagslys. Derfor er det de