En Boble Utenfor Tiden

By Andrea Calo'

En boble utenfor tiden handler om en kvinne som er på søk etter hvem hun har vært.Hennes minner fra fortiden hjelper henne til å finne ut hvem hun har vært og er.

• Language: Norwegian
• Publisher: Babelcube Inc.
• Release date: Aug 25, 2017
• ISBN: 9781507187227

Book preview

språk

ROMAN 

EN BOBLE UTENFOR TIDEN 

Første utgave-Januar 2013 

Denne boken er et verk av fantasi. Personene og situasjonene fra boken er en oppfinnelse av forfatteren og har som hensikt å få fortellingen til å virke sannferdig. Hvilken som helst analogi med hendelser, steder eller personer, levende eller døde er bare et tilfelle. 

Copyright 2013- Andrea Calò 

ISBN: 978-1-291-26433-3 

@e-mail:[e-mail] 

Andrea Calò 

EN BOBLE UTENFOR TIDEN 

––––––––

Roman 

Utgaver LULU 

Til alle de som vet at  

de har minst en engel i paradiset. 

TAKK 

Å skrive en bok er som å dra på en reise. Man pakker koffertene sine, man reiser fra et presist sted og man fortsetter ved å prøve å nå destinasjonsmålet, det ønskelige reisemålet. Men som til tiders skjer på en reise, de gjemte farene, feilene, fryktene og de uventede hendelsene er klare for å overraske oss, for å få oss til å stoppe opp. Til tiders kommer det til det punktet at vi avstår fra å fortsette med reisen.  Men ved hjelp av personer som står oss nær og de som man har truffet på veien, klarer man allikevel å overkomme alt dette, av og til med letthet, og andre ganger med ekstrem vanskelighet, men man legger seg ikke ned på bakken for å så gruble over feilen som man har begått, men snarere går videre, for å ikke miste investeringen som man har lagt i prosjektet sitt. På denne reisen har jeg hatt diverse personer ved siden av meg og alle har pushet og motivert meg til å fortsette å realisere den drømmen som jeg i årevis hadde holdt lukket i en skuffe, slik at det til slutt tillot meg til å åpne meg helt opp til dette; til prosjektet mitt. 

Takk til min kone Sonia som mer enn alle andre har alltid trodd på meg; for den tålmodige lesingen av utkastene uten å ha gått gjennom de første fasene av forberedelsene til denne teksten og de produktive diskusjonene som har ført til skapelsen av handlingen til denne romanen. 

Takk til mine foreldre, som ga meg livet, som har oppdratt meg og opplært meg, slik at alt dette kunne bli gjort om til virkelighet. 

Og til slutt, men ikke minst, takk til deg Elena for å ha lært hjertet mitt og vist hjernen min veien gjennom hele denne reisen: her inne fins det virkelig en stor del av deg. 

KAPITTEL 1  

Jeg tror at en historie som min har aldri blitt fortalt før. Dette skyldes kanskje frykt for å bli dømt av andre eller kanskje skyldes det det subtile sløret av galskap som kommer med det.  

––––––––

Jeg heter Katherine eller kortere sagt Kate. De sier at jeg ble født i New York for trettiseks år siden, hvor jeg fremdeles bor, jeg er etterkommer av italiensk far og engelsk mor. Derfor er jeg ikke av amerikansk blod. Min fødselsdato er trykt på passet ved siden av bildet mitt gravert med tusj på gulnede fotografier fra den tiden da min mor ga meg det som barn. Men jeg er overbevist om at jeg har levd mer, mye mer. Kanskje det dobbelte av det jeg har levd hvis jeg tar i betraktning også de årene som jeg har levd som den kvinnen jeg var i mitt forrige liv. Jeg husker minnene godt, klart strukturerte i hodet mitt som om det handlet om mitt nåværende liv, og jeg går tilbake til dem når jeg vil eller hvis jeg føler behov for det.  

Dere tror at jeg er en stakkars galning, offer for en kriseidentitet og kanskje har dere rett. Det trodde også min mor da jeg som liten fortalte henne mine historier om de gode vennene som jeg snakket med og delte erfaringer og sensasjoner med som kan bare være en del av livet til en kvinne og ikke til et barn. Jeg snakket om personer som hun hun hevdet eksisterte bare i hodet mitt som barn. I de første årene av mitt liv støttet hun min tilstand, min dobbel identitet som hun assosierte til min umodenhet og min medfødte tilknytning til lek.  

Hun trodde faktisk at jeg lekte og prøvde å tolke rollene til en person skapt av min egen fantasi som tok form og fikk liv via mine ord og mine oppførsler. 

Hun var også stolt av dette fordi i hennes øyne som en stolt mor fremstilte jeg meg som helt unik. Det var sikkert at med tiden skulle denne leken ta slutt av seg selv akkurat på samme måte som den hadde startet og deretter tillate meg til å sakte bli en kvinne. Men det gikk ikke slik, fordi for meg var det faktisk ikke en lek. Jeg kjente veldig godt folkene som jeg snakket med og jeg beskrev dem til min mor i de minste detaljer. Jeg drømte om dem hyppig også om nettene. En lek etterlater seg ikke så sterke følelser eller skjærende smerter i sinnet, noe som i stedet skjedde i mitt tilfelle. 

Min mor tok meg med til anerkjente psykologer, vakkert betalt for å bekrefte sluttankene som hun allerede hadde. Hun følte seg trøstet av deres bekreftelser, men mest av alt følte hun seg trøstet av forsikringene om min kommende helbredelse. Det er bare et tidsspørsmål, sa den innflytelsesrike på vakt. Og hun trodde akkurat på det uten noen gang å bli berøvet av tårer som ga utløp for hennes følelser og som fylte hennes øyne hver gang. For alle andre så levde jeg en dobbel identitet. Bare i dette livet, tenkte jeg fra gang til gang. 

Det ble gjort forbudt for meg å gjøre noe som helst som kunne få meg til å minne meg om fortiden min, det som var langt borte, det som nå var utdødd for lenge siden. Kanskje for mer frykt for min mor for å finne ut en dag at hennes galne jentunge alltid hadde hatt rett og ikke som en genuin handling av beskyttelse mot meg.   

Mens jeg observerte henne ubevegelig på hennes dødsleie, alvorlig i ansiktet for den evige hvilen som nettopp hadde tatt henne imot, var jeg inneforstått med at også jeg har vært gjennom denne fasen, selv om jeg følte meg ikke helt i stand til å forestille det, til å beskrive det og derfor til å fortelle det til andre, utenom til meg selv. Jeg kunne ikke lenger skade henne etter at jeg hadde fortalt henne mine tanker, med mitt ønske om å utforske den andre meg, nå utdødd for lenge siden.  

Jeg er fanget i en evig tid, fange av en transparent boble. Tusenvis av andre celluloide kuler som svever i luften, cocooing av tusenvis av folk som meg, som beveger seg klumsete inni boblen. Alt rundt den er som en flokk av forvirrede dyr, masse personer som presenterer seg foran de store boblene: leter etter en unnskyldning å holde seg til og med bedende øyne beveger de leppene sine og sier ord som jeg ikke klarer å forstå. Vage men klare er minnene, akkurat som drømmer som er glemt med en gang en våkner, men perfekte for et øyeblikk siden. De berører sinnet mitt ved å forstyrre det: også jeg, i flere år, må ha vært der ute, men jeg klarer ikke å koble tiden til bildene og alt forblir på et flytende nivå av inntrykk.  

Hukommelsen min er en tomhet som til tiders fylles med bilder i svart og hvitt. Og det fins ikke engang plass til et minne i en tomhet selv når den søkes av min vilje. Jeg prøver å advare folk mot sensasjoner som jeg føler for å få dem til å ta avstand fra meg, men det virker ikke som om de hører eller ser meg. Jeg er helt isolert. De som er ute, selv uten å se meg indikerer mot meg på rare måter. Noen kjærtegner kulene, andre vil lene hodet mot dem, i et forsøk på å fange hver bevegelse, mens andre enda smiler uten et tydelig motiv. Inni meg dannes en mistenksomhet om at jeg deltar i et spetakkel satt i gang av skapninger skapt av fantasien; transposisjoner av tanker i min fortid, nåværende og framtidig bevissthet, glimt av en glemt fortid men ikke ukjent og rettet mot en usikker framtid. Jeg vet ikke hva ordene som jeg tenker betyr, kanskje er det eldgammel kunnskap, forblitt i århundre på et ubevisst nivå, men de virker som de mest egnete for å uttrykke det som jeg føler.  

Selv om jeg ikke er sikker på at det er bedre der ute, vokser ønsket om å komme seg ut inni meg, det tar plass med arroganse: jeg er lei den lukvarme varmen og den triste tryggheten til boblen. Jeg begynner å lete etter en sprekk i cellen, men jeg blir trøtt av å finne den. Returen til gamle visjoner, nesten eldgamle, men akkurat derfor sikre, har hindret meg til å se mitt siste sjokk.   

Den siste livslengselen brent av ilden av min forsvinning er opphøyet over alt og alle, som danner seg en ny boble som settes sammen igjen i kroppen. Men ingen klarte å se den. Her har alle gått glipp av en mulighet til å forstå, inkludert meg selv. Sannsynligvis kommer vi aldri til å forstå: nyheten bringer det ukjente og frykt, mens minnet trøster med sikkerhet og trygghet. 

Noe nytt virker som å dannes i sinnet mitt-det er forvirrede og lagrede bilder som mates av en kropp som bringer meg fram og tilbake, som til syvende og sist, forlater meg alltid her. Tiden og bildene i seg selv bindes ikke sammen og alt forsvinner før det begynner.   

Jeg vil ut!!! Jeg slår nevene, skriker og griner. Det nytter ikke til noe, ingen hører meg, om ikke samvittigheten min.   

Sannsynligvis er boblen transparent bare fra min side og de som står utenfor legger nå bare merke til mine bevegelser. De nærmer seg nysgjerrig for å forstå akkurat som min mor gjorde. De stirrer drømmende på kulen som virker som om den tar dem med tilbake i tiden med meg. De begynner å snakke på nytt, ord som jeg enda ikke klarer å forstå, men fra deres uttrykk virker det som om de nesten er sjalu på meg. Jeg prøver på nytt å finne en utvei. Det har vært til ingen nytte hittil å søke, fordi tiden måtte gå sin gang og kunnskap hadde behov for å fullføres. Bare nå kjenner jeg tilnærmingen av øyeblikket til min nye fødsel, jeg kan ikke gå glipp av denne avtalen som er så viktig for meg. Fra det eksterne lyset filtreres gjennom en liten sprekk som strekkes for å utvide seg, og det er fra der at jeg skal gå ut, for å forstå.   

For lenge siden har jeg begynt å forstå ordene som sies av de utenfor, takket være også hjelpen og den konstante tilstedeværelsen av min mor i livet mitt. Vi må gå inn for å komme ut med deg repeterer de i det uendelige, med bedende og dratte ansikter som er et resultat av ventingen som har vært forgjeves.  

Glimt av tidligere og framtidige liv forstyrrer mine uttrykk, tidligere, nåværende og framtidige sensasjoner er de tunge kappene av mine og deres liv. Jeg leser i tankene deres barndoms frykt, som har blitt større med årene og erfaringene. De tar mesteparten av plassen i minnene deres, mørke hjørner og falleferdige loft lurer i hodene deres, knitrede lærbelter veiledet av hardbarka hender, deformerte ansikter av raseri og villfarelse tar hus på en uslettelig måte i pupillene deres på en varig måte, rop og skrik gir ekko i ørene. Vi må gå inn for å komme ut med deg! Dannelsen av repeterende besettelser og de mest absurde vaner, innprentet med makt i hodet mitt av foreldre som jeg ikke har valgt selv. De sier at de vil gå inn for å komme ut med meg, for å eliminere bekymringen for gamle frykter og som følge av det uten å ha nåværende og framtidige frykter, men de må være forsiktige fordi der hvor tiden mister sin enhver verdi er det lett å blande fortiden med framtiden og at fortiden tar dens plass.  

Sprekken blir enda større, jeg prøver å komme meg ut, jeg dytter, jeg bruker krefter med de små skuldrene, jeg faller på gulvet naken og kald. Så tar jeg meg selv sammen, og jeg oppdager at jeg er blitt den samme som før. Ingenting har forandret seg og ingenting vil forandre seg. Plutselig kom det et uventet rykk, hundrevis av personer beveger seg mot boblen: kanskje, gjennom sprekken som har allerede lukket seg har noen klart å komme seg inn. For meg virker kulen transparent også utenfra, og bare samlede personer rundt den hindrer meg i å se inn. Men hvis en av dem hadde klart å komme seg inn, kommer den personen til bunnen av boblen, fullfører vedkommende syklusen bare ved å transformere hukommelsen sin i en tomhet. Det fins ikke plass til å fylle opp i en tomhet. Jeg ser rundt meg og vet, også uten å huske at jeg har vært her i denne verdenen. Det er bedre slik: uten minnene kan aldri fortiden min også bli min framtid. Rett og slett fordi jeg ikke snakker om det. Jeg vet bare at øyeblikket jeg skal dø i har tatt sted samtidig som kulen ble dannet.   

Begynnelsen av gjenfødselen min. Liv og død forvirres, fortiden og framtiden overlappes og tiden eksisterer ikke lengre. Den som har mistet håpet og har ikke forstått at slutten er ikke noe annet enn begynnelsen, kan aldri forstå den som har til og med krysset tidsgrensen og grensen til minnene som jeg har gjort. De forblir for alltid fanget i deres egne minner, deres egne besettelser og deres egne frykter.  

––––––––

Tiden har mistet sin enhver betydning, den vil være vår far. Jeg snur meg for et øyeblikk bak, de andre følger oss ikke lengre. Også min mor, alle har gått tilbake til sine egne kuler. De vil ikke se oss igjen. Kanskje har de ikke engang sett oss for det som vi er i virkeligheten.  

Jeg plukker opp biter av mot som jeg enda har igjen, jeg rister av meg alle forbudene fra kroppen og sinnet mitt som har vært pålagt meg i løpet av årene og jeg oppdager at nå har øyeblikket kommet til å reise gjennom stegene mine, et etter et, i rekkefølge. Jeg måtte ha overkommet barrieren av den udefinerte mørke perioden som eksisterer mellom mine to liv og som jeg enda ikke har et klart minne av, ingen klart bilde av. Når jeg ser tilbake på fortiden min mister jeg kontakten med virkeligheten av nåtiden. Jeg distanserer meg selv fra det og tankene mine begynner å reise, sammen med kroppen min...  

Jeg bor i Joseph, i Oregon, i et trehus som ligger ved kysten til elven Wallowa, et fantastisk speil av vann gravd mellom fjell med samme navn som ligger rundt dem. Huset ligger på en liten odde fra hvor den dominerer elven i hele sin forlengelse, som de andre få husene som fins på dette området, de fleste bebodd av gjetere og bønder. Fjellet Sacajawea er godt synlig fra hagen og fra rommene, med hele sin storhet og renhet av snø som dekker fjellet  hele den kalde vinteren. Huset er ganske stort, kanskje for stort fordi det huser sannsynligvis en gjest. Rommene med de majestetiske dimensjonene, nesten kaotiske, sprer seg mot alle tingene som finnes her. Fasaden er malt av en dyp rød farge, med hvite vinduer og et elegant skifertak, lett falmet av solen og farget av en hvit musk koloni som bor på den kaldeste og våteste siden. Det er også synlig langt ifra, mest av alt når fargen er fersk og reflekterer solstrålene.  Inne derimot hersker den nakne veden med sin naturlige farge, jeg har aldri villet forandre det, selv etter rådene fra folk. Jeg bor isolert, som en eremitt langt fa verden, fra samfunnet. Jeg har alltid likt fred og hatet konfrontasjon. Ingen lyd forskjellig fra det som produseres av naturen forstyrrer tiden min, nettene mine eller dagene mine. I nettene av fullmåne, penetrer lyset  med arroganse i rommene og den utfolder seg ved siden av meg, fulgt i tankene mine, fleiper med gardinene som dekker vinduene, lysner dem helt. Stearinlysene er til ingen nytte, men jeg tenner dem uansett fordi jeg elsker lukten av smeltet voks som dannes av den ubestridelige styrken av brannen. Jeg tenner også med dem peisen på kalde vinternetter. Jeg elsker brannen og varmen som den gir ut med energien sin, parfymerte furustokker, enda våte av sin egen harpiks, som brenner sakte, knitringen produsert av flammene som krysser dem.  

Jeg skriver ned tankene mine i en dagbok, slikt at når jeg dør kan jeg ikke forsvinne helt. Jeg kommer til å helle ut innholdet av dagene mine og alle mine følelser ned på disse sidene, sette dem ned i svart blekk som noen kanskje en dag vil lese, hvis de har lyst til eller har nysgjerrighet til å vite noe om meg eller hvis de vil kanskje finne meg.  

Bildet av den majestetiske elven som jeg elsker hjelper meg, som jeg ble født på for førtifem år siden og som jeg ser hver dag fra vinduet fra soverommet mitt. Det fins ikke et maleri i verden som er malt bedre av en maler. Jeg har villet justere skrivebordet slik at man kan nyte utsikten bedre, slik at den kan ta meg bedre imot og følge meg på best mulig måte mens jeg holder på med mine daglige tilståelser. Jeg har blitt gitt kapasiteten og takknemligheten til ikke å kjede eller å fornærme noen, og hvis dette ikke er tilfellet, så ber jeg dere om unnskyldning og ikke forbann meg, men snarere sett tilbake disse sidene hvor dere fant dem eller lever dem til de personene som har gitt dem til dere i gave. Og du min kjære, hvis du aldri leser disse tankene, forbind dem alltid til kjærligheten som jeg føler for deg. Og hvis du kan, så tilgi meg.  

Jeg satte de mest viktige tingene i en koffert som er stor nok, men uten at jeg ga tingene for mye oppmerksomhet Jeg forventet et langt opphold for reisen min. Det var i alle fall det jeg ønsket før avreisen. Kofferten min inneholdt tykke og varme klær, siden det ble sagt at den kommende årstiden skulle være vinter og ganske kald. De varme sommerdagene var nå et gammelt minne, selv om jeg har aldri mislikt kulde. Den hjalp meg til å tenke, mens jeg satt lykkelig på sofaen min i min varme stue med en kopp dampende sjasmin te som jeg holdt hardt mellom hendene. Da jeg hadde fornyet passet, booket jeg et American Airlines fly med avgang fra flyplassen J.F.K. klokken fem om kvelden neste dag og direkte til Portland. I løpet av uken kan man alltid lettere finne et fly, også i siste liten og prisene er ikke så høye. Selv om det økonomiske aspektet ikke interesserte meg i det hele tatt i dette øyeblikket, prioriterte jeg andre ting. Ankomst til Portland var forventet til rundt åtte om kvelden. Jeg fant ikke  direkte fly til Joseph, så jeg ville ha tatt strekningen fra Portland til Wallowa med offentlig transport. Det hadde ikke vært en tur, strekningen på 343 mil å kjøre hadde forlangt noen gode syv timer. Jeg hadde bedt direkte om informasjon på flyplassen ved ankomsten min. Jeg håpet å finne en transport med avgang den samme kvelden, for å kjøre strekningen i løpet av natten. Så jeg forlot byen uten å gi beskjed til noen om avreisen min. Jeg la igjen bare en beskjed med stemmen min på telefonsvareren.  Jeg ville unngå å høre meg selv meldt savnet eller å se ansiktet mitt slengt på nært hold på TVen og i programmet dedikert til folk som er savnet eller i avisens overskrifter. Det hadde vært et hinder for meg, jeg hadde følt meg forfulgt hvor enn jeg gikk, i USA eller i hele verden. Derimot ville jeg ikke gi for mange detaljer når det gjaldt dette, så jeg begrenset meg til å melde om mitt midlertidige fravær med et løfte om at jeg skulle kontakte vedkommende i framtiden. Beskjeden sa følgende:  

Jeg beklager, men jeg er ikke