70 år i kommunikasjon: Om firmaene max manus fra 1946 - 2016

By George Manus

Med boken "70 år i kommunikasjon" er det mitt ønske å gi leseren et innblikk i hvordan jeg, som annen generasjon i familiebedriften Max Manus, i mitt 77ende år ser tilbake på utviklingen fra 1946, da min stefar Max Manus startet i kontormaskinbransjen, og frem til 2016.
Boken er krydret med over hundre fotografier i sort hvitt og farger. I hele mitt yrkesaktive liv fra 1958 har jeg vært engasjert i firmaene under Max Manus paraplyen, og var daglig ansvarlig fra 1967 og frem til rundt 2005, hvoretter stafettpinnen gikk over til tredje generasjon. Det har vært en spennende reise med store utfordringer og med mange tilfredsstillelser. Ikke en eneste dag var kjedelig. Boken gir utover det firmahistoriske, et bilde av utfordringene jeg møtte og refleksjoner jeg gjorde meg på veien. Ikke minst takket være lederen av Max Manus Forskning AS, Bjørn Andersens kreativitet til å utnytte datidens nye teknologi innen våre produktområder, gir boken, i tillegg til mine opplevelser, et seriøst inntrykk av våre banebrytende utviklinger innen kommunikasjon i perioden fra 1960 årene og frem til de første årene av 2000. Resultatet av utviklingen lå ofte mange år foran våre konkurrenter.

• Language: Norwegian
• Publisher: Books on Demand
• Release date: Dec 15, 2016
• ISBN: 9788771888676

George Manus

Author George Manus claims he has not had any conscious plans to continue the "WORDS FOR THE ROAD" book series, but that new reflections and puns are constantly emerging in his mind. With this book, "WORDS FOR THE ROAD VI", which he has dedicated to "Opinions", he adds another 100 ones to the list, which now reach a total of 700. The book is presented in the same way as the others, both in English and Norwegian and has been given the subtitle: 100 short reflections and puns.

Book preview

Innholdsfortegnelse

Del 1

Forord

Introduksjon

Brev til George

Philips på intimt hold

Farmor, Gerda Kihl

Min mor

Fest-premiere på Max Manus filmen. Colosseum Kino 17. desember 2008

Litt fra det private,- den norske siden

Litt om min biologiske far

Mine erindringer fra 1945 til 1958

Del 2

1945 - 1952

1953 - 1956

1957 - 1959

1960 - 1964

1965 - 1967

1968 - 1974

1975 - 1980

1981 - 1986

1987 – 1989

1990 – 1991

1992 – 1995

1996 – 2000+

Del 3

Firmaene

Oversikt over firmanavn

Agenturoversikt

Agenturer i Clausen og Manus A/ S

Egenutviklede produkter

Egil Halle

Innovativt miljø helt fra starten

Tidsperioden 1945 - 1952

Sommerjobb

Anbefaling

Skraphandlerbevilling

Brev fra Sophus Clausen

Møte med Ove Askjem

Tidsperioden 1953 - 1956

Min «gamle» nye PC

e-mail

Tidsperioden 1957 - 1959

Generalagent for Philips dikteringsmaskiner

Skolelærer

Firmafesten sommeren 1958

Tidsperioden 1960 - 1964

Skrivemaskinen - George Manus versjon

Skrivemaskinen - prototyper 1963

Skrivemaskinen - Bjørn Andersens versjon

Oppfinnelser - Oppfinnere

Styremøter

Årsomsetning i Norge fra 1959 til 1964

OBOS bygget Hammersborg Torg 1

Tidsperioden 1965 - 1967

Maxman Electronic

Nytt norsk intercom-system vil revolusjonere markedet

Intercom-systemer vil bli stor norsk eksportartikkel

Bjørn Andersen erindrer

Starten på M100

Maxman Electronic

M100 produksjonsstart 1968

Byråkrati

Storsystem

Spigerverket

MPC Spigerverket, Vattenfall

Produksjonsavdelingen

Mikroprossorer - MPC - 12/32

Samtaletrafikk beregninger

Apparatutvikling

Fjernlinjer TLA/TLM

Cemax

Københavns Belysningsvesen

Tale-prosessor, Tomorrow`s World

Poteten kan brukes til alt

Lang og tro tjeneste

Tidsperioden 1968 - 1974

Lansering av M100

Den danske utviklingen fortsetter

Privatbanken i Sandefjord

Verdenspremiere for høytafon-anlegg

Banebrytende norsk intercom-system inn på verdensmarkedet

Forhandlere

Forhandlersamling på Filefjell

Installasjons-veiledning

For noen er Philips Intercom et kall

Tiden fra 1978 frem til 2003

Bjørn Andersen fortsetter

Gustav A. Ring

Nachspiel i Møllerveien4

Tidsperioden 1975 - 1980

Nøkkelpersoner

Referanseliste Philips Intercom, fra sept. 1968 til aug. 1979

Max Mikael Manus som selger i Danmark

Nytt hovedkontor i Danmark

Tidsperioden 1981 - 1986

Max Manus med 80 mill. i omsetning i jubileumsåret

Taleprosessoren sikrer kontakten

Ny Cemax 64

På Norske vinger

Brosjyren - Facts Max Manus

Ansat ved en fejltagelse!

Årets Landskamp

Firmafesterne

Cirkusfest på Vandtårnsvej

Diplom som Årets sælger

Personsøkere

ESPA rapport

Ekspansjon er et spørsmål om målsetting

Norge på Verdenstoppen

Tidsperioden 1987 - 1989

Misbrukes statelige midler? Kontor 1986

Nyhetsbrev

Skrytebrosjyre

Personalpolitikk

Philips diktering – Visual Mark and Find

Philips Pocket Memo «Voicetracer»

Kontordatikk – Månedens profil nr. 6-89

Det er det jeg alltid har sagt og ment

Kommunikasjon

Starten på Cabrera i Syd Spania

Norsk Pilotprosjekt i solvarmen - Sør-Spania

PHILIPS Sykehussystemer

Tidsperioden 1990 - 1991

Presentasjon av Dicom 2010 for Philips Østerrike

Hestekur med vind i seilene (Kontor sept. 1991)

Gjensyn i Spania

Kjempemarked

Dikteringsmaskinens digitale avløser

Med ryggen mot veggen

Nordict AS

To mand og en verdenssentation

Røntgenavdlingene

DICOM 2010 - a revolution in handling words and text

Tidsperioden 1992 - 1995

Lanserer PC-diktafon

Voicetrap

Voicetrap – den digitale diktafon

Brain Manager / Voicetrap

Rikshospitalet i Oslo

Europa-Parlementet

Konkursen

Styreformannen

Tidsperioden 1996 - 2001+

Max Manus dør

Digital Diktering – Strategi I Markedsføring på Hjemmemarkedet

Sykehusene i Vestfold

Visjoner og verdigrunnlag for Max Manus AS

Synspunkter på produktutvikling

Internt statusskriv Max Manus

Nye tider

Refleksjoner vedrørende vanlig diktering og tale-gjenkjenning

Tale-gjenkjenning i samarbeid med Philips

Produktnavn - Ikke bare bare

Del 4

Max Manus AS 60 år 2006

Tredje generasjon tar over

Max Manus-gruppen 2016

Del 5

Markedsføringstiltak

Påkledning og gaveartikler

Logoer

Golfballene

Patenter varemerker og logobeskyttelse

David og Goliat

Proporsjoner

Marilyn Monroe Reklamekampanje

Annonse for Fravær- og meldetjeneste

7 av 10 samtaler er interne

Visuell annonse for Fravær- og meldetjeneste

Det enkle og effektive personsøker-anlegg

Alternativ markedsføring. Radioannonser og kassetter

Eksempler på annonser

Eksempler på brosjyrer

Eksempler på apparater og prototyper

Eksempler på dikteringsmaskiner

Sluttreplikk -Etterord

Innholdsfortegnelse - Alfabetisk

Refleksjoner og historier sakset fra mine tidligere bøker

Sommerjobb

Min «gamle» nye PC

e-mail

Skrivemaskinen

Låven

Fanatisme

Det er det jeg alltid har sagt og ment

Tanker rundt kommunikasjon

Med ryggen mot veggen

Dommen

Styreformannen

Fantasi og produktutvikling

Kapasitet og produktutvikling

Inspirasjon

Visjoner med ord

Utvikling

Annonsering

Nysgjerrighet

1

Firmaene

- sett med annen generasjons øyne

Introduksjon, innholdsfortegnelse, innslag fra min bror Max og søster Mette, presentasjon av min mor, litt fra det private og mine erindringer fra 1945 til 1957

Med anlegg for kommunikasjon i 70 år

1946 -2016

Forord

Første og annen generasjon

Denne boken er ment som en fortelling omkring familie virksomheten som min stefar Max Manus startet opp i Norge etter krigen, og som jeg ble en naturlig del av i årene som gikk. Virksomheten drives fortsatt av familien, idet min datter Anne-Marie og hennes mann Jens Aasmundtveit overtok firmaene etter at jeg (for lengst) gjennomførte et generasjonsskifte. Min stefar Max Manus` bedrifter og liv før og under krigen er behørig dekket gjennom både bøker film og TV, og er ikke beskrevet i denne boken. Her refereres det til naturmennesket, familiefaren og forretningsmannen Max Manus. Det denne boken omhandler er basert på mitt engasjement i firmaene, som eneste representant for annen generasjon Manus, fra jeg ble skolert hos Olivetti i Italia, fra 1956 til 58.

Min bror Max Mikael som ble født i 1947 viet seg etter utdannelsen til læreryrket, og bortsett fra i en kortere periode i 1976 -77, hvor han var engasjert i Max Manus Danmark, var han aldri involvert i firmaene. Han ble pensjonert høsten 2013, etter å ha jobbet på Vestlofoten Videregående skole siden 1979. Søster Mette - født i 1949 - var heller aldri involvert i firmaaktivitetene, annet enn som kortvarig styremedlem i Danmark. Hun er utdannet adjunkt og coach, og driver Manus Motivasjon som karriere-veileder. Vi har alltid hatt og har et godt forhold til hverandre.

Den vesentligste dokumentasjon er mine egne nedskrivinger, samt materiale hentet fra våre scrapbooks, supplert med innslag relatert til tidligere medarbeidere. Mile-pelene er hentet fra mitt yrkes-foredrag i Rotary, som jeg holdt i juni 2000.

Formålet med boken, som er splittet i 5 deler, er først og fremst å få en dokumentasjon av firmaene under Max Manus paraplyen, sett fra mitt ståsted som annen generasjon. Det er noen tidsmessige overlappinger - gjentagelser - som jeg ber om unnskyldning for, men de er et resultat av tidligere nedtegninger som jeg har valgt ikke å redigere i. Videre kan enkelte tidsangivelser og hendelsesforløp være upresise grunnet tilgjengelig data.

Boken er i det vesentlige basert på mine inntrykk og nedtegninger og kan derfor ikke garanteres å gi et 100 % objektivt bilde av utviklingen.

Det er med glede jeg dedikerer boken til Max. Han døde den 20. september 1996, for 20 år siden, og var det ikke for ham ville naturlig nok denne boken aldri sett dagens lys.

George Manus - våren 2016

Introduksjon

Det er litt underlig å tenke på at det som ble kalt kontormaskiner, ikke lenger eksisterer. Ja, det er allerede mange år siden begrepet forsvant. Etter PC-ens inntreden på arenaen er det vel bare selve kopieringprosessen som har utviklet seg videre. Utrolig, når man ble forestilt at fremtiden ville bestå av det papirløse kontor. Tale-kommunikasjonen gikk over til å bli trådløs, med de fordeler det representerte for alle unntagen oss i «vintage» alderen, som ikke riktig har hverken evner eller interesse av å sette oss detaljert inn i denne teknologis muligheter.

Aldri har det vel skjedd større kvante-sprang innen rasjonalisering av næringslivet enn i perioden fra siste verdenskrig og frem til i dag, hvor vi i all beskjedenhet fikk anledning til å være med på å prege utviklingen.

Clausen & Manus AS med sitt første fulle driftsår i 1946, dekket allerede de fleste områder av datidens kontortekniske hjelpemidler, og etter at Max, med eget firma i 1953, fikk agenturet for Olivetti skrive, regne og bokholderimaskiner, var vi fullt rustet til aktivt å være med å forsyne norsk næringsliv med et bredt utvalg av kontormaskiner. At vi også tidlig fikk erfaring med å arbeide på det danske markedet gjennom eget selskap, og kunne etablere egen utvikling og produksjon av interne kommunikasjonssystemer, dannet en spennende helhet for oss.

Det jeg kaller kontormaskintiden, kulminerte for oss da vårt egenutviklede digitaliserte dikteringssystem Dicom 2010 til slutt måtte vike plassen for tale-gjenkjenning i løpet av de første år i 2000. Denne «nye» fremtiden krevde store omstillinger, noe den tredje generasjon har taklet på en respektfull måte.

Max Manus firmaene er i dag ledende leverandører av språkteknologi i Skandinavia. At vi startet med dikteringsmaskiner basert på voksruller som lyd-media og hvor skrivemaskiner ble benyttet til avskrivning, og i dag leverer systemer hvor diktatet omsettes direkte til tekst på en skjerm, forteller litt om den dramatiske utviklingen i denne tidsperioden. Temasetningen som jeg først tenkte å benytte i denne boken var: «Fra Voksrull og Skrivemaskin til Tale-gjenkjenning». Etter mange overveielser og flere forsøk, endte vi opp med den brobyggeren som jeg mener er mer allsidig og dekkende, og som man når boken er lest, vil forstå vi har kunnet identifisere oss med gjennom alle år firmaene har eksister:

GM.

«Med anlegg for kommunikasjon i 70 år»

1946 - 2016.

Brev til George

Som nevnt var min bror Max Mikael, i en periode i 1976-77, engasjert i Max Manus Kontormaskiner A/S i Danmark. Nedenfor og senere i boken forteller han selv fra den tiden.

GM.

Kjære George!

Så er det igjen blitt 12 september, min bursdag. Er på ny tilbake på Soria Moria, huset våre foreldre bygget i 1969 - i Puerto del Carmen på Lanzarote.

Broder Max Mikael

Fra høstsemestret - 66 hadde jeg vært student på Blindern - noe jeg fortsatte å være i mange år ennå. Med den frihet studentlivet førte med seg kunne jeg, som den første i familien, flytte inn på Soria Moria, hvor jeg ble boende resten av 1970 frem til høstsemesteret startet 1971. Uten tvil det mest innholdsrike året i mitt liv, bortsett fra 1968/69, da jeg hadde Vetlsen-stipend til UCLA, øremerket barn av Linge-karer. Sikkert eneste grunn til at jeg fikk det!

Alt som veldig ung var jeg fast innstilt på å bli forfatter, særlig etter å ha fått en liten skisse i finde-siècle-stil publisert i Morgenbladet. På UCLA hadde jeg i full fart - og på elendig engelsk - forfattet en fantasi som jeg hadde inngitt til opptaksprøven i Creative Writing-klassen. Hovedpersonen i novellen var fritt bygget på den eksentriske Gertrude Stein, forfatter av diktet A Rose is a Rose is a Rose og romanen The Makings of Americans. Gertrude bodde på tyve - og tredvetallet i Paris, der leiligheten til henne og broren ble mytisk møteplass for kunstnere og internasjonale kjendiser. I dag er nok søskenparet vel så kjent for sin omfattende kunstsamling av modernister, spesielt Picasso og Matisse.

Da jeg skulle til første samling i Creative-Writing-klassen, klarte jeg selvfølgelig å rote meg bort på den enorme universitetscampus’en, notorisk blottet for retningssans som jeg er. Buste til sist rett inn, der en forfatterguru tronet for enden av et langbord med beina på bordet og et tyvetalls håndplukkede disipler langs begge langsider - alle i fargerike vide bluser, hippie pannebånd, og selvfølgelig de også med møkkete nakne føtter på bordet.

Det er jeg som er Max, hev jeg etter pusten, The Norwegian. Jeg stod i hvit nylonskjorte som hermetiserte all svette, og mørkeblå gabardinbeinklær med press. Det hadde ikke engang falt meg inn å sjekke om jeg var blitt tatt opp i klassen, sånt tok jeg da som en selvfølge, jeg som hadde fått Som et juletre i natten publisert i avisa! (Om enn under pseudonym: Mikael Lea -.) Jeg ga inn en novelle, jeg var blitt så tørr i munnen at ordene klistret seg fast til ganen, om Gertrude Stein -. Guruen med tre published novels så ikke engang opp, mumlet bare: For no’ crap -. Tenk dere - han la seg tilbake i stolen og knyttet hendene bak nakken, that Swede har i teksten sin latt Gertrude Stein vegetere - i skjul - i en slags hemmelig katakombe som han i teksten sin prøver å innbille oss befinner seg rett under her vi sitter nå! Mens lesba faen meg daua i - 46!

Studentene hylte av latter, slo seg på låra stappet ned i pinetrange jeans påsydd mot atomvåpen.You fucking Europeans! viftet han meg ut av templet med den dvaske høyrehånden sin.

Sist vi møttes, George, var for bare noen uker siden. Under hyggelig lunsj på Tjuvholmen. Du kom etter hvert inn på det nye prosjektet ditt: å fortelle historien til Max Manus firmaene. Til mye latter rundt bordet minnet jeg deg om mitt splendid halvår i København, som canvas selger (selger som går og banker fysisk på dørene). Du insisterte på å få beskrivelsen skriftlig, og notorisk lat som jeg er, kom jeg til min lettelse på at jeg jo alt hadde en tekst klappet og ferdig til deg. Da jeg ble pensjonist, begynte jeg nemlig å skrive Fortellinger fra Lanzarote. Jeg hevder fortsatt at alle mine manus er fri diktning. Allikevel kan det jo hende at visse karakterer og hendelser kan ha annammet en kulør av noe selvopplevet? Glemmer ikke hvordan du, med forurettet mine, en gang utbrøt: Jeg er visst den eneste i familien, jeg, som du aldri har tatt med i noe du har skrevet.

Selv om fortellingen min om København først nå settes ned på papiret, tror jeg den er etterrettelig? Men jeg har tillatt meg noen bevisste friheter: var for eksempel ikke Rønnaug som kom og besøkte meg sammen med Gørill, men Guri fra Tromsø. Rønnaug er nylig gått bort, derfor er dette min hommage. Hun kunne nemlig meget vel ha vært den som mimet Moviestar, moviestar i morgengryet over Nyhavn.

På dette tidspunkt var du alt inne i det meste av firmakonglomeratet. Men Danmark var Fars leketøy, som han ikke ville slippe deg til i. I ettertid vanskelig å begripe hvorfor. For han elsket å skryte av dine bragder både som allsidig idrettsmann (men svømme kan’n ikke), oppfinner, forhandler med utledninger (men selger er’n ikke, altfor mye engelsk gentleman). Du skriver selv at han drev et splitt-og-hersk mellom deg og dine venner, for at du skulle bli tøff? Eller lå det sjalusi under? Nå tror jeg ikke du på den tiden vi her snakker om hadde tid til psykologiske dyp funderinger. Du hadde sikkert nok med Olivetti og Philips, nye oppfinnelser og teknisk videreutvikling sammen med Bjørn Andersen.

Max Manus Kontormaskiner AS i Danmark, som på den tid hadde hovedkontor i Hellerup utenfor København, var altså fars private eiendom. Firmaets daglige leder var direktør N som faktisk hadde sitt eget firma innenfor Max Manus-gruppen, Swenilco. Etter at han begikk underslag, - jeg vil tro i begynnelsen av desember 1976 - oppstod det en vanskelig situasjon for Far. Firmaet måtte i følge dansk lov til enhver tid ha en leder, og Far ville nødig selv ta på seg den jobben. For ham holdt det å være styrets formann. Som nødløsning ble det bestemt at jeg skulle få direktørtittelen, noe alle i firmaet så på som pur pro forma, særlig siden mitt rykte som selger allerede var frynset... I styret satt blant annet Farmor, Mor og jeg. På dette tidspunkt var verken du eller Mette ennå med i styret, det skjedde først etter direktør N’s avgang og Farmor hadde trådt ut som styremedlem. Jeg husker ennå hvordan Far pleide krympe seg, når Farmor mot slutten av styremøtene tok ordet og fyrte av følgende formaning: Dere må se til å selge mer!

I de mange samtalene Far og jeg hadde i tiden som fulgte etter den dramatiske avskjeden til direktør N, tror jeg nok det var mye min skyld at han etter hvert kom fram til at det eneste vettuge var å henvende seg til deg, for å spørre om du kunne steppe inn og avhjelpe situasjonen?

I et brev jeg helt nylig fikk fra Danmark ser jeg at jeg befant meg på lønningslisten til Max Manus fra 1.8.76 – 5.9.78. Min fysiske selger-karriere varte imidlertid kun fra 1.8.-76 til vårsemestrets begynnelse på Blindern i starten av februar -77. Frem til 5.9.78 fortsatte jeg sannsynligvis som direktør på papiret, til du, George, offisielt overtok?

Fra og med vinteren 77 reiste du jevnlig ned til kontorvillaen i Hellerup, ofte så hyppig som hver fjortende dag, for å lede styremøter og ta praktiske beslutninger. Den første halve året tok du alltid meg med. Som student på Blindern hadde jeg stor frihet. Dessuten var jeg direktør på papiret; men viktigst: som selger på gølvet kjente jeg de fleste i firmaet, og kunne på den måten formidle nyttig informasjon, og kanskje komme med enkelte innspill? Noen ganger dro vi opp og ned på dagen, men oftest ble det overnatting på Hotell Scandinavia. Det jeg gledet meg mest til var middagen vi pleide å bevilge oss, på Baghuset like ved Kongens Nytorv, der du som oftest bestilte sole meunièr (grillet sjøtunge), mens jeg foretrakk lammekoteletter. Over høye glass rødvin diskuterte vi dagens møte i detalj, og du prøvde ut dine tanker, planer og observasjoner av nye medarbeidere på meg. Du forstod fort at å samarbeide med dansker ikke bare var et bare-bare. Hvis programmet neste dag ikke var for tett, dro vi til Nyhavn og hørte på Papa Bue; København hadde den gang en rekke jazzensembler med verdensry.

En gang kom søster Mette med. Det var lørdag kveld og stor stemning på De Tre Musketerer. Neste dag hadde din venn Lars Stumpe bedt oss til frokost på sin mønstergyldige grisefarm tre kvarters kjøretur utenfor København. Siden du ikke kjente veien lovet han å møte oss utenfor sin elegante antikvitetsforretning som lå i et av de trange sjarmerende stredene i sentrum, og lede oss, dette var jo før GPS’n. Denne gang hadde du tatt danskebåten, for å kunne få med deg den store Chevroleten som du og jeg siden en gang skulle kjøre frem og tilbake Oslo/ Almería i. Megga, som vi døpte henne, brøt sammen alt på motorveien fra Kiel, men du klarte egenhendig å reparere henne.

Sent som det var blitt på De Tre Musketerer natten før, følte verken Mette eller jeg oss i særlig form neste morgen. Lars ville vise oss forretningen sin, og oppdaget fort det grønne nebbet til Mette.

Eneste som nytter her er en bayer, insisterte han, noe som gjorde vondt verre.

Ut av København kjørte Lars så fort at du bare så vidt klarte å holde følge. Du har alltid vært en god sjåfør, og nettopp derfor: backseatdriver av verste slaget! (Con perdón!) Gjennom søndagsstille smau og trange gater gikk det i svimlende fart ut på motorveien. Mette, som alltid har hatt tendens til å bli bilsyk, hadde ved et arbeidsuhell hoppet inn i baksetet, i og med at vi kom så fort av sted. Nå ble hun slengt frem og tilbake i den store bilen, til vi endelig bråstoppet utenfor den vakre hovedbygningen på gården.

Over den friserte plenen ser vi fruen komme imot oss, med to gneldrende skjødehunder i hælene. Mette har alt strekt ut hånden for å si goddag – da vi ser henne plutselig skjene, på høye hæler og i kledelig perlegrå drakt inn i den første den beste prydbusken, der hun dusjer bladene med sin smale leppesprut, samme som i russetiden -.

Hjalp ikke særlig heller at lunsjen bestod av hummer. Eller at Mette, sporty som hun alltid har vært, insisterte på å bli med i grisefjøset, et av Danmarks mest moderne, men like fullt stinkende vammelt.

Verken du, Mette eller jeg er dessverre utstyrt med særlig god hukommelse, og fra Tikken, vår Mor, har vi nok alle tre arvet en rik evne til å fortrenge-. Jeg elsker derfor anekdoten om ditt barnebarn, Nicholas, som på et visst stadium ville bli proff soldat, men av bekvemmelighetsgrunner (på skolen?) påstod at han var: dyslektiker, hadde ADHD, var allergiker -. Pøne tok ham til sist fatt, og sa at - det gå’kke å bli soldat, vet du, med alle dine plager -. Neste morgen ved frokostbordet: Du Mamma, alt det der med ADHD og dyslektiker-, vi putter det ned i nederste kommodeskuff, låser, og så hiver vi nøkker`n på sjøen. Neste gang vi er på Hvaler. (sommerstedet) -."

Du skriver om året 1980: Uten å gå nærmere inn på årsaken, innleder jeg forhandlinger med Max om å kjøpe ham ut av firmaet. Heller ikke jeg husker lenger detaljene, men faktum er at Danmark paradoksalt nok ble en gyllen sjanse for deg til å komme inn på eiersiden i hele Max Manus. Mor, Mette og jeg støttet deg i prosessen. Som endte lykkelig for i hvert fall Mette og mitt vedkommende: for første gang i vårt liv fikk vi penger mellom hendene. Noe som gjør at jeg i dag sitter her i Kangeruren (Lofoten) med vakker utsikt til Gårdsholmen, der et ørnepar med unge har sin faste sitteplass. I skrivende øyeblikk er holmen rammet inn av en regnbue. Far og Mor bodde nå (1980) på Lanzarote i vinterhalvåret, de hadde Odden, hytta på Filefjell, hvor de begge elsket å være; ingen av dem tålte lenger mange konflikter og problemer, noe du var et geni til å beskytte oss mot (Mors utsagn).

Kjære storebror, jeg ønsker deg all lykke til med Firmaets mangfoldige historie!

Med kjærlig hilsen fra

Max (Lille-Max)

Lanzarote 12-09-2015

Philips på intimt hold

Søster Mette

Min søster Mette fikk en noe uventet kontakt med firmaet. Uten nærmere introduksjon til den historien følger hennes egen be-rettelse. Selv om nok familien var klar over at Mette hadde blitt invitert til middag på Norum Hotel, tror jeg ingen av oss var helt klar over at det fikk det etterspillet det gjorde.

GM.

Jeg vokste opp i et hjem hvor det stadig skjedde noe og hvor mine foreldre brukte den minste anledning til å feire. Mor og far jobbet sammen og var selvsagt veldig opptatt av firmaet de hadde bygget opp. All representasjon foregikk i hjemmet og Max og jeg var alltid med, enten som serveringshjelp eller som deltagere. Maten var selvfisket eller selvskutt og blant gjestene var det ofte utlendinger, noe som fikk mine venner til å synes at vi hadde et eksotisk hjem.

En middag fikk spesiell betydning for meg. Inn i stuen kom en nokså lav og tett mann, ca. 45 år og med gnistrende mørke øyne. MW var nederlandsk, jobbet for Philips i Eindhoven og var derfor en viktig mann for Max Manus firmaet. Jeg fikk MW til bords, vi fant tonen med en gang og det ble en livlig aften med morsomme samtaler over fulle vinglass. MW fortalte at han var gift med en nederlandsk ballettdanserinne som nå var mer eller mindre pensjonert.

Noen uker senere kom MW tilbake til Norge igjen, og igjen var han til middag hos oss. På ny snakket vi mye sammen og litt flørting lå det nok i luften. Jeg var knapt 19 år, gikk sekretærlinjen ved Oslo Handelsgymnasium og skulle reise til Rambouillet i Frankrike på språkskole etter sommeren. Mine foreldre ville spandere et helt år på meg i Rambouillet og så på universitetet i Tours. Jeg var interessert i språk og mor hadde selv vært i Frankrike som ung, så dette unnet hun meg. Før jeg reiste inviterte MW meg på lunch på Norum Hotel hvor han bodde. Jeg syntes det var spennende å bli invitert ut, men skjønte allerede etter forretten at han nok hadde andre tanker i hodet enn å diskutere ting i tiden.

Sjarmerende var han, men mye eldre enn meg og ikke minst gift. Han betrodde meg at ekteskapet med ballerinaen var elendig, han var mye ensom og hadde tenkt mye på meg i den siste tiden.

Paris som han kjente ut og inn, lå jo nær Rambouillet og han ville selvsagt respektere at jeg ikke var interessert i noe forhold, men vi kunne vel være venner? Joda, selvsagt kunne vi det, sa jeg, hyggelig å prate med ham, men jeg skulle altså til Rambouillet for å lære fransk, og ville være opptatt med nye venner på skolen. Jeg måtte formulere meg forsiktig for MW var jo en viktig forretningsforbindelse for Max Manus.

Etter kort tid i Rambouillet ringte MW. Han var i Paris og ville gjerne invitere meg til middag på sin favorittrestaurant. Han bedyrer at han hadde snakket med far som hadde gitt ham telefonnummeret til skolen.

Jeg ble matt for far visste jo ikke at MW viste meg mer interesse enn hva vanlig er for en forretningsforbindelse. Men jeg tenkte at det MW hadde antydet på Norum om dårlig ekteskap og ensomhet, sikkert bare var en spøk og talemåte, og at nå skulle vi møtes på nøytral mark, så jeg takket ja.

Men der tok jeg feil. Han møtte meg på toget, klemte meg intenst og dro meg med til en intim og hyggelig restaurant i Latinerkvarteret. Der grep han hånden min og betrodde at han hadde lengtet seg gal etter meg, at jeg var kvinnen i hans liv, og at han bare måtte bli mer kjent med meg. At jeg protesterte, overhørte han suverent. I tiden fremover, fortsatte han, skulle han oppholde seg i Paris i uker av gangen. Vi kunne derfor treffes jevnlig. Ballerinaen ville han forlate for det var meg han elsket!

Jeg, naiv ungjente med liten erfaring på elskovs-fronten, ble slett ikke smigret, men fikk derimot panikk. Visst hadde jeg flørtet med ham, det var jo så morsomt, og visst hadde jeg sagt ja til å møte ham i Paris. Men dette var patetisk og fjollete. Han hadde planen klar: jeg skulle være hans skjulte venninne i Paris, og når jeg etter jul dro til Tours, ville han komme etter meg dit. Så flott vi skulle få det! Og han lovet: verken George, mor eller far skulle få vite noe. MW gråt, vi tømte atskillige glass vin, og jeg forsikret ham om at jeg likte ham veldig godt, men noe forhold, nei!

Jeg kom meg helskinnet tilbake til skolen i Rambouillet og fikk noen til å åpne for meg ved å kaste stein på ruten. De følgende dagene fikk jeg stadig beskjed om at en Monsenieur MW ville snakke med meg på telefonen, og omsider måtte jeg snakke med ham. Jeg fortalte at jeg ikke kunne treffe ham mer, at alt var blitt feil og at han ikke måtte ringe meg mer. Nå ble tonen en annen, han ble fornærmet! Hadde da ikke gjort meg noe, og det var jo soleklart at jeg fortsatt var dødsforelsket i ham! Han sa at han ville besøke meg i Tours. Innen da hadde jeg nok kommet på bedre tanker, avsluttet han faderlig.

Jeg hadde noen morsomme måneder i Rambouillet, lærte en del fransk, men ble nervøs av MW som stadig sendte meg blomsterbuketter med kjærligh et serklæringer. Vel hjemme til jul fortalte jeg selvsagt ingen om hva som hadde skjedd, men alle ertet meg litt med at jeg og MW var blitt så gode venner.

Jeg ble skrekkslagen hver gang George snakket om sine problemer med Philips.

Etter jul meldte jeg meg opp til forberedende prøver ved Universitetet i Oslo og meddelte mor og far at jeg ikke kom til å reise til universitetet i Tours likevel. De skjønte ingenting, men godtok selvsagt at jeg heller ville bli hjemme.

Jeg tok lærerutdanning og lærte med tiden flere språk. Men fransk ble jeg aldri flytende i. Jeg møtte aldri MW igjen, og nå er han død for mange år siden. I dag kan jeg humre over denne lille historien, men jeg kjenner fortsatt sinne i meg over menn som i midtlivskrisen sin forsøker å redde seg selv gjennom uskyldige jenter og deres naivitet og livsglede. Og dertil forhindrer dem i å lære seg fransk!

Mette Manus

Sommeren 2015

Sammen med mor, Mette og Lille-Max på Soria Moria

Lanzarote, juni 2005

Farmor, Gerda Kihl

Jeg har valgt å sette dette helt spesielle portrettet av Farmor, Max sin mor, inn her i starten av boken. Det er så vidt meg bekjent første gang andre enn familien får stifte bekjentskap med denne del av Max sin bakgrunn, som min bror Lille-Max har forfattet.

GM.

Et portrett av Farmor, Gerda Kihl

Far påstod at hans mors høyde var nøyaktig avstanden fra fingertupp til fingertupp - når han stod med armene utstrakt. Nå skal det sies at Far var bred over akslene, men korte armer hadde han. Noe jeg har arvet. Farmor står for meg som inkarnasjonen av Københavner-innen. Hun var født Kjørup, og hennes far hadde hatt restaurasjon. Jobben gjorde ham visstnok alkoholisert, men Mor fikk et svært godt inntrykk av ham da hun traff ham like etter krigen. Da bodde han i De gamles by, og syklet sprek som en ungdom rundt i København.

Farmor - Gerda Kihl

Farmor hadde et meget nært forhold til sin mor. Hver dag snakket de sammen på telefonen, ofte i en time av gangen, noe Farmor til tider slett ikke hadde tid til. Hun la derfor røret fra seg, og fortsatte med husarbeidet, men stoppet opp med jevne mellomrom for å skyte inn et dog eller er det virkelig? -. Oldemor var meget glad i sin mann, Søren, og en gang da de begge var åtti eller eldre hadde de hatt en liten uoverensstemmelse. Oldemor hadde straks ringt opp sin eneste datter for å få trøst. Og uttaler da de ord som siden er blitt klassiske i familien:

"Du ved, søde lille Gerda, jeg kan altså ikke leve foruden kærlighet.

Som ung pike, med tykt deilig langt hår, hendte det ofte at Farmor om kvelden underholdt gjestene på farens kro, hvor hun for øvrig serverte. Det foregikk på den måten at Oldefar stilte en stol på gulvet foran henne, og så bet hun rundt øverste del på stolens ryggstø, og vippet - kun ved hjelp av tennene - stolen høyt til værs over hodet. I et minutt balanserte hun den i luften, før hun bøyer nakken og slipper den ned i hendene på Oldefar. Dette artistnummeret hadde like stor suksess hver gang, men gikk utover mine fortenner. Noe Mor merket seg, da hun første gang traff sin tilkommende svigermor. Farmor var meget forfengelig, med tjente med årene nok penger til å ordne tanngarden; jeg husker den bare som lytefri.

Mor fortalte fra sitt første møte med Far at han hevdet at han ikke eide familie. Først litt etter kom det fram at han hadde far i Lærdal, og mor samt flere søstre i København! Far og farmor hadde overhodet ingen kontakt under krigen.

Det kan høres merkelig ut, men ungdommene som hoppet ned i barkassene under Lofotraidet (4 mars 1941) og ble med til England for å kjempe, kommuniserte heller ikke med noen her hjemme før etter freden!

På den annen side vet jeg at Mor kunne telefonere fra Stockholm hjem til sin syke mor i Ulvik, men Sverige, i motsetning til England, var ikke fiendeland, og dertil hadde ikke Mor flyktet til Sverige, tvert imot, det var tyskerne selv som hadde tatt initiativ til å se henne gjenforenet med sin mann (George Bernardes). På dette stadium av krigen etterlevet tyskerne ennå Haagkonvensjonen, særlig når det gjaldt offiserer, slik som Bernardes.

Danmark blir fri noen dager før oss i mai - 45, men vår tur kom også. Mor fikk først reise hjem fra Stockholm ut på sommeren. Men måtte avvikle kontoret i Den engelske legasjonen først. Alt 13 mai kommer Kronprins Olav tilbake, og Farmor fortalte hvordan hun dagen etter stod på Rådhusplassen i København der Politikken hadde sine lokaler - med store glassvinduer ut mot torget. I det ene vinduet hadde avisen stilt et svært fotografi av triumfferden opp Karl Johan. Farmor nappet da en vilt fremmed mann i ermet, han står ved siden av henne i flokken som studerer de siste nyhetene på veggavisen, hun peker:

- Vet De, han der er minn sønn!

- Kronprinsen?

Juàn (Johan) Manus (Magnussen) arbeidet i mange år i København.

Max og bestefar Juan Manus

Kom fra Bergen, og i følge familietradisjonen skal Magnussene ha hatt saltmonopol (hva nå det innebar?). Bestefar jobbet hos Hellesen, den gang en verdensberømt batterifabrikk, hvor han hadde en høy stilling. Han var språkmektig, hadde translatøreksamen i fransk så vel som spansk; jeg vet han kjente Magnus Grønvold - som sammen med Nils Kiær oversatte Don Quijote til norsk. Det var Grønvold som forfattet den første spanskgrammatikk på norsk, en bok Mor pugget i filler på Lanzarote. Alle har vi hørt historien om Mors søster, Tante Kari, som på Landøya treffer Bestefar første gang i julen 47. Han utfordrer henne til håndbak, hvilket han ikke skulle ha gjort, for Tante Kari var husstellærer, og all bollerulling og deig-knaing hadde gitt henne en imponerende armstyrke. Midt i kampens hete utbryter Bestefar ett eller annet på fransk, sikkert noe som ikke passet sarte ører.

Nei men, kan du fransk du da, spurte Tante Kari forbauset, for Bestefar så på sine eldre dager mer ut som en boms enn som den som leste Roseau og Voltaire på originalspråket. Bestefar vørte da heller ikke å svare, men da Tante Kari var trygt tilbake i Bergen, mottok hun et tykt brev forfattet på flortynt papir, der han - med sin vakre håndskrift - berettet i vei med blå kopiblyant på elevert fransk.

Tante Kari hadde som ung pike vært et år på kostskole i Brussel, for å lære språket. Ledet an av nonner hadde de daglig passert Mannekepis, den lille skulpturen av en gutt som står og tisser, med streng beskjed om ikke å heve blikket. Tante Kari var aldri noe språkmenneske, i motsetning til sin lillesøster Tikken.

Og brukte uendelig tid på å dechiffrere innholdet i eposet fra Bestefar, og enda lenger tid på å forfatte et tilsvar, som selvfølgelig også måtte være på fransk.

Da Farmor og Bestefar traff hverandre - kanskje rundt 1910? - var Bestefar en ungkar med stråhatt og hvit lin dress på noen og tredve, som flere ganger i uken inntok sin middag på Oldefar Kjørups kro. Bestefar blir imponert over Gerdas tykke flette og sjarmerende smil - med de litt utstående fortennene, og ikke minst stoltrikset! Gerda var knapt seksten, men hadde en egen skjelmsk selvtillit, som eneste pike i søskenflokken, og pappa og brødre som forgudet henne. Oldefar, viste det seg, hadde ikke det minste i mot å få bergenseren til svigersønn! Men de måtte innhente tillatelse fra Kongen, så ung var Farmor.

En gren av Bestefars familie kom fra Lærdal, rettere Erdal, fem kilometer utenfor. Farmor og Bestefars bryllupsreise gikk til en seter familien eide høyt oppe i fjellet. Jeg tror det lengste Farmor inntil da hadde reist, var for å besøke slektninger på Lolland. Mesteparten av reisen gikk selvfølgelig sjøveien. Når vi i senere år kjørte Farmor til danskebåten, kjente hun kvalmen stige i seg på første leider-trinn.

Og kan du tenke deg, Lille-Max, seteren var full av udyr: Jeg hadde røde små stikk over alt! Og dertil var jeg gravid. Med Carmen. Og Bestefar var selvfølgelig hele dagen ute på rypejakt eller fisket ørret rundt om i fjellvannene der omkring -. Livredd satt altså Farmor alene tilbake i koia, hvor hun innbilte seg at vargen snek seg rundt tømmerveggene -.

Farmor hadde fire barn: Carmen, Max, Pia, Bente og Lillebror. I dag er det bare Tante Bente som lever. Hun bor i Kulhuset på Sjælland, alene, etter at Onkel Erik døde for tretten år siden. Inntil nylig kunne hun kjøre rundt i sin egen bil, men den har hun nå måttet erstatte med en motorisert doning som hun, om ikke annet, kan komme seg til butikken med. Så glad var hun i bilen sin, at hun lar den stå i oppkjørselen til huset. Kan ikke nenne (Mors uttrykk) å kvitte seg med den.

Forleden skulle hun på supermarkedet. Med rullator inn gjennom svingdøren - der hun blir hengende fast! Og beskriver i en e-mail til meg - ja, for hun skriver mailer på iPad - at hun ble slengt rundt og rundt i døren, og kom ut av den med de mest groteske blåmerker, hud-rifter og alvorlige leggsår. Som gjør at hun fra nå av må gå med støttestrømpe.

Og du vet hvordan det er, hver morgen klokken åtte kommer de. Og trekker disse hersens strømpene på meg. En utilbørlig inntrengen i privatlivets fred!

Mette og jeg elsket å komme på besøk til Tante Bente og Onkel Erik i deres leilighet i København.

Han var brannmann, jobbet for Falck.

De hadde ikke barn, og Erik hadde et helt rom avsatt til sin fantastiske modelljernbane. Senest i dag fortalte Tante Bente meg noe jeg aldri hadde hørt før: Da hun og Erik ble gift i oktober 48 var det faktisk Far som førte henne opp gulvet. Kihl (Pàpa) var for syk. Døde året etter, i 1949.

Da Far ennå bare var gutt, ble Farmor og Bestefar skilt. Kanskje ikke så merkelig, fundamentalt forskjellig som de var. Hun småborgerlig københavnerinne, han den rene villmann.

Du vet, Lille-Max, på vår veranda her i København hang det rekke på rekke med kramsfugl - som din bestefar pleide å jakte på rundt om i parkene -.

Bestefars søster, Dina, var gift med danske Johan Kihl. Hans far eide et trykkeri i København, som Johan tok over. Johan må ha vært, etter datidens standard, noe av en playboy og pappagutt. Da Dina døde, innledet han et forhold til sin svigerinne (Farmor).

I Max Manus, Mitt liv (Damm & Søn AS: 1995) forteller Far på side → hvordan Bestefar - med hagla over aksla - kjørte København rundt på motorsykkel - for å ta Kihl`ern.

Farmor og Bestefars skilsmisse var dramatisk. Hun var sin egen advokat, og hun ble, i følge Far, fradømt alle sine barn. Hvilket Farmor overfor meg bedyret var skjær løgn. Videre gikk både Carmen og Far hele livet god for Bestefars versjon: at Bente ikke var hans, men Kihls -. Også dette spurte jeg farmor om:

"Skjær løgn. Men jeg har ikke noe å stille opp med, de vet best." Det tragiske imidlertid var at Carmen lot Bente unngjelde. Hele livet kunne hun ikke dy seg for å komme med små hint og spark - om at Bente jo ikke var noen ekte Manus.

Carmen hadde en sammensatt natur. Kunstnerisk. Malte, men hadde liten selvtillit. Begrenset seg derfor til å kopiere (til hennes pris skal sis; hun valgte de beste som forlegg, Picasso og Mondrian).

Hun led over ikke å ha noen formell utdannelse. For å kompensere på dette studerte hun Salmonsens Konversationsleksikon systematisk, bind for bind. Av og til kunne hun oppvise selvironi, noe den danske gren av familien - med unntak av Tante Bente - syntes å være blottet for. I to år var hun og Hans dødelig fornærmet på Mor og Far, uten at noen på Landøya skjønte det. Da sannheten gikk opp for henne, kunne hun faktisk le. Og innrømmet at heller ikke hun husket hvorfor lenger. Straks Farmor fikk vite at Mor og Far var ventende til København, utkommanderte hun hele danskefamilien. Carmen og Hans, med datteren Ditte, som var ett år yngre enn Mette, men også deres homofile husvenn, Klaus. Videre var det Bente og Erik, samt Farmors lillebror Svenn og hans kone Grethe, med sønnen Søren. På femtitallet levet også Farmors to eldre brødre, Ove og Frode. Søren som er Fars fetter, men på min alder, har en gang beskrevet hvordan han som gutt så sine to onkler sprenge seg ned i to av Farmors altfor trange stoler, et syn for guder -. Også bestefars kusine Dina med de to skjønnhetene hun hadde til døtre, Ingrid og Joe. Mor og Far satte ikke alltid like stor pris på disse sammenkomstene, og de prøvde derfor gjerne å hemmeligholde for Farmor at de overhodet var i byen. Men flere ganger gikk det galt og man støtte uforvarende på hverandre på gaten eller hos Illum eller Magasin, og da var gode råd dyre!

Da Mor var fire måneder på vei med Mette, var Far alene i København og slapp ikke unna Farmor. Men denne gang hadde hun dyttet ansvaret for middagen over på Carmen. Carmen og Hans leide en etter datidens standard lekker leilighet i Vodroffslund, like ved Søerne. I motsetning til Farmor - som holdt seg til flæskestek, - skulle Carmen selvfølgelig eksellere med noe eksotisk og raffinert hun hadde funnet i en nylig publisert kokebok. Bordet hadde hun pyntet med største omhu, inspirert av høysommerens ville markblomster. Carmen var yndig. Hadde halsen til en primaballerina, og lot den gjerne dekorere med et kjede av hvite skjell som hun selv hadde laget.

Bestefar - Juan og Max sin setter Pet

Alt under aperitiffen ringer det. Rikstelefon fra Norge. Mor ligger i en blodpøl på gulvet hjemme på Landøya, ved å miste Mette! Far får straks fatt i Onkel Egil Halle telefonisk. Som organiserer Linge-karer og heimevern og får Mor på sykehuset. Carmen - mens den dramatiske telefonsamtalen pågår - har segnet ned på nærmeste spisestol, der hun systematisk dytter i seg all fat-pynten -.

En digresjon: George og fars forretningsforbindelse, den legendariske Dinko - som gikk inn og ut på Gråkammen og Landøya - var en temmelig ubehøvlet karakter som oppførte seg oftest helt etter eget hode. En gang han var til middag nettopp hos Onkel Egil og hans kone Vesla, Tante Vesla, (han kom i følge ryktene litt for ofte der i huset, særlig på formiddagen når Onkel Egil var på kontoret), -og Vesla kalte til bords, gadd plutselig ikke Dinko sette seg.

Jeg metta stapp -. Ikke rart, for straks etter ankomsten, hadde han sneket seg inn på spisestuen og forsynt seg uhemmet av koldtbordet.

Carmen og Hans var gift i nærmere atten år før de fikk sitt eneste barn. Hvorfor Carmen ikke ble gravid før, var en abort hun hadde tatt som tenåring hos en kvakksalver. (Barnets far var Hans). Men i Riccione i Italia skjedde underet. En landsby som familien Manus for øvrig besøkte på sin do-Europa-tur, i svart Mercedes i 1961. Ditte ble oppdradd etter Barnet - Sunn fornuft i barnestell og oppdragelse, og led som liten pike av alvorlige mageproblemer. Far kontaktet derfor en av de fremste barneleger i Norge, - han tilhørte deres omgangskrets. Siden korresponderte vedkommende direkte med Carmen og Hans, men uttalte senere: Her er det ikke barnet som er problemet, men foreldrene. Da hadde Carmen og Hans sviktet doktor Spock og blitt disipler av en annen barne-oppdrager, med helt motsatte teorier.

Ditte var som sin mor yndig, hun ble ett år valgt til tivoliprinsesse. Jeg har et annet sted beskrevet - ikke uten malise - hvordan Carmen løp baklengs foran prosesjonen med gullkarèten for å oppmuntre henne så hun ikke skulle gråte.

Ditte var pysete, skjulte seg alltid i sin mors skjørter, som på femtitallet var lange og prinsesse-på-vift vide. For Mette og meg ble det vanskelig å få kontakt med henne, og det var også språkproblemer.

Alt på ungdomsskolen oppsøkte hun tvilsomme miljøer, begynte å røke heroin, men det var nok alkoholen som til sist ble hennes bane. Da hadde hun rundet de femti. En gang midt på åttitallet ringte hun meg i Lofoten.

Du er mitt siste håp. Københavns helsevesen hadde da satt foten ned for flere metadon-kurer - hvis hun ikke fysisk kom seg ut av storbyen og miljøet hun vanket i. Hun tok tog fra København til Bodø, to og et halvt døgn. På Oslo S fikk hun kanskje kjøpt seg en aldri så liten trøst? Men Carmen hadde nok ikke sendt med henne særlig mange penger, bitter erfaring som hun hadde med datterens pengeforbruk. Carmen og Hans var kjent for å vær påholdne; Hans krevet at Carmen hver dag førte enhver minste utgift inn i en husholdnings-bok, ikke uvanlig på den tiden, men få var så nøye som han. Fra Bodø gikk ferden videre med hurtigruten, i forrykende vinterstorm. Jeg stod og tok imot på kaia i Stamsund. Jeg bodde den gang til leie på Steine, et lite sted med få innbyggere, men ennå var det tross alt butikk der (varte ikke lenge). Mens jeg var på jobb gikk Ditte på butikken og kjøpte refill til gass-lighteren, som hun sniffet liggende i glohett badevann. Og jeg som ikke engang tore servere litt øl til middagen, i den villfarelse at hun måtte holde seg nykter! På mange måter hadde vi det meget hyggelig, hun snakket om sitt annerledes liv og aparte venner, sosialpornografi for nysgjerrige meg. Hadde nettopp fått ny type, og han, forklarte hun, var mye sterkere enn X`n, som var så fryktelig sjalu. Kunne beskytte henne mot ham -. Ditte var som sin mor og far glad i å lese. Jeg dyttet på henne Familien på Gilje, min favoritt. Og hun likte den! Meningen var at hun skulle være i tre måneder - i mørketid og verste kulde. Alt etter én og en halv rømte hun tilbake til København. Siden mistet vi kontakten.

For Carmen og Hans var alt så storveis og spennende der oppe i Norge. Carmen idealiserte sin far, jegeren og friluftsmannen, og selvfølgelig broren, den berømte krigshelten. I tillegg fantes det en slektning, Grant Lea, som hadde slått seg opp som reder under første verdenskrig, giftet seg med en ekte indisk prinsesse, og bygde det eksentriske Lea Hall i Bergen. Sannheten var at Carmen hadde svært liten kontakt med Norge helt frem til etter krigen, for Bestefar tok etter skilsmissen Pia og Max med seg, etterlot Carmen og den nye babyen Bente, til Farmor og Pàpa (Johan Kihl). På Ljan bodde de i en rødmalt hytte, som jeg mener å huske Far viste meg engang da jeg var gutt? Med Jens Christian Hauge og Kolbein Luring som nærmeste naboer. Bestefar tok også med seg hushjelpen Rosa. Om hun bare var hushjelp, hersker det teorier, men det var i hvert fall hun som strikket Far den fatale buksebjørnen, i dag ville vi kanskje kalt den onepiece? Far stammet, snakket kaudervelsk norsk/dansk, var skilsmissebarn og bodde i ei rønne: dertil å måtte stille opp på skolen i Rosas lýsserøde kreasjon! Men opplevelsen ble utslagsgivende: enhver som siden nærmet seg ham i ond hensikt gikk derfra med blødende nese!

Farmor korresponderte med sine to barn i Norge. Og en gang avtalte hun å reise opp for å treffe dem. Bak Bestefars rygg inviterte hun barna med til Halvorsens konditori ved Stortinget, på sjokolade og napoleonskake. Etterpå satte hun dem - med kyss på munn og dyvåte lommetørklær - på trikken hjem ti Ljan. I samme øyeblikk får hun øye på Bestefar i sin hvite lin dress og stråhatt!

På den andre siden av gaten.

Gerda-lille, jeg ser deg ikke, du er bare luft for meg –.

Under krigen og frem til sin død bodde Bestefar i en hytte (kan det ha vært ei tyskerbrakke?) på Lærdalsøyri. Den var så liten og trekkfull at han spikret madrasser utenpå ytterveggene. Bestefar levet av jakt og fiske, og hadde en avtale med folk i bygda, at hvis de ikke så at