Mørke farvann
By Rain Oxford
()
About this ebook
Devon Sanders, en privat etterforsker som er kjent for sin effektivitet og diskresjon, har ingen interesse av å bli trukket inn i det paranormale samfunnet. Uheldigvis for ham har det paranormale samfunnet interesse av ham, eller i alle fall hemmeligheten hans. Devon er uvanlig god til å løse saker ved hjelp av sin nifse intuisjon.
Da Devon avdekker et brutalt drap, vet han at det ikke er noen normal forbrytelse. For å løse saken og avsløre drapsmannen må han jobbe under dekke av å være trollmann på det paranormale universitetet Quintessence. Han oppdager snart at talentet hans har mer å gjøre med overnaturlige krefter enn han noen gang ante.
Magi er et viktig element.
Reviews for Mørke farvann
0 ratings0 reviews
Book preview
Mørke farvann - Rain Oxford
Kapittel 1
«Hvorfor vil du bli trollmann?»
Spørsmålet kom ikke som noen overraskelse på meg. Etter utstrakte bakgrunnsundersøkelser om det velrenommerte, hemmelighetsfulle universitetet, visste jeg at dette var et av spørsmålene de brukte for å vurdere både opptak og uteksaminering. Selv mente jeg at det var latterlig.
«Jeg vil hjelpe mennesker,» svarte jeg, slik jeg hadde øvd meg på.
Rektor og forstanderen kikket på hverandre med åpenlys mistenksomhet. Jeg ble ikke engang bekymret da rektor Logan Hunt foldet hendene på den mørkeblå mappen på bordet og bøyde seg fremover.
Tolv av lærerne satt i høyryggede stoler ved det lange bordet sammen med rektor. Det gikk rykter om at alle bortsett fra rektor var uteksaminert derfra. Det hadde jeg vondt for å tro, for en av de fire kvinnene så ut som om hun var seksten. Hvis man overhodet trodde at hun var et menneske, da. Hele personalet var iført svarte kapper over klærne, men det hadde antakelig mer å gjøre med det iskalde rommet og mindre med klisjeer.
Rådssalen var opplyst av fem fakler plassert rundt oss. De dannet de fem hjørnene i et pentagram. Et massivt ildsted dominerte nordveggen bak dem, mens en takhøy bokhylle prydet østveggen. Mellom meg og styret sto et lite klappbord av metall og en tilsiktet ukomfortabel metallstol. På bordet fantes ulike ting for å teste mine mentale ferdigheter og naturlige talent for magi.
En av tingene var et vokslys, og det plasserte de foran meg og forlangte at jeg fikk det til å lyse. Da jeg tok frem lighteren min og tente det, ble de ikke akkurat imponert. Den andre tingen var en stein, som de ba meg bevege uten å røre ved den. Jeg vippet på bordet til den trillet ned, men de ble ikke forbløffet over dette, heller. Da de ba meg trekke vann ut av luften, grep jeg speilet, som de ikke hadde bedt meg bruke ennå, og pustet på det til den reflekterende overflaten ble tåkete.
Kvinnen som så så ung ut hånflirte, mens mannen til venstre for henne glodde. Han hadde skulderlangt, mørkebrunt hår og kort skjeggstubb. Han hadde et glimt i de ravgule øynene som gjorde meg nervøs. Fornemmelsen var velkjent. Enhver hamskifter ga meg gåsehud. Det var ikke muligheten for at han kunne bli til et farlig rovdyr eller evnen til å knurre som en ulv innvendig som irriterte meg. Det var noe ved et dyr og menneske smeltet sammen til ett vesen som virket unaturlig for meg. Jeg forestilte meg at den menneskelige siden ved hamskifteren måtte være litt vill, mens den dyriske siden måtte være særlig intelligent. Jeg visste at rovdyrhamskiftere var mye vanligere, og det forklarte hvorfor jeg aldri støtte på en harepushamskifter.
Den siste elementære testen de ga meg var å skape en storm. Jeg brukte litt tid å å tenke over oppgaven. Det fantes ingen vinduer eller vifter, så etter noen minutter, sukket jeg. «Jeg aner ikke hvordan.»
«Vurderte du overhodet å bruke magi?» spurte en av kvinnene. Hun var i midten av tyveårene, med en slank, men velformet, atletisk kropp. Det lange, kastanjebrune håret var trukket tilbake i en enkel hestehale, men det var øynene som var mest slående. Irisene var helt lysegrønne i midten, med mørkegrønne ringer ytterst. Hun hadde en naturlig solbrun , jevn teint, og det syntes jeg var uvanlig, for den svake aksenten var europeisk. Hun var utvilsomt den mest tiltrekkende av kvinnene jeg hadde sett siden jeg brått og uten omsvøp ble kastet inn i den paranormale verden.
«Nei, jeg er her for å lære magi, ikke fordi jeg allerede kan det.» Svaret mitt var helt plausibelt, fullstendig ubestridelig og ulastelig innøvd.
Da Hunt møtte blikket mitt, var det utvilsomt snartenktheten min han vurderte. De fleste gjorde ikke det. Jeg visste at jeg hadde et glimrende pokerfjes og et fullstendig uskyldig smil, og det var mer en naturbegavelse enn noe innøvd.
Den grønnøyde kvinnen var helt tydelig ikke imponert. Da hun satt rett til venstre for Hunt, antok jeg bare at hun var Remington Hunt, rektors datter. Det kan også ha vært ryktet hennes som førte meg til slutningen, for jeg hadde hørt om hvor vakker hun var. Jeg hadde også hørt at hun var en hissigproppp som var rask på avtrekkeren, både når det gjaldt våpen og temperament.
Logan Hunt måtte være minst femti, men han så ut til å være i begynnelsen av førtiårene. Han hadde mørkebrunt, nesten svart hår, og sølvgrå øyne. Han var ikke større enn meg, men han hadde en truende aura rundt seg, som om han hadde sett mye og kunne takle mye mer. Jeg ville passet på ikke å støte denne mannen.
«Undervisningen begynner åtte om morgenen, Mr. Sanders,» sa Hunt, som fremdeles gransket meg inngående.
Både Hunt og jeg visste at han godtok meg samme hva jeg sa. Remington var åpenbart ikke klar over situasjonen og måpte mot faren. Heldigvis kom hun ikke til å bestride ham overfor vitner.
«Jeg skal forklare deg reglene denne ene gangen, og du får en håndbok i morgen,» begynte Hunt. «Hvis du har spørsmål, så hold dem for deg selv. Vår policy er ikke som på offentlige universiteter, Mr. Sanders. «Vi sier det som det er. Du trenger femten poeng for å avslutte første nivå og atten for de ytterligere fire nivåene. Hvis du ikke får poeng nok til å uteksamineres, kommer du ikke tilbake igjen.»
Jeg hadde slett ikke tenkt å komme tilbake igjen.
«Du får et element og et nivå. Alle trollmenn begynner med det elementet vi tror blir enklest for vedkommende, og fortsetter derfra. Nivået ditt er rangordningen din, eller året du befinner deg i. Hvis du for eksempel blir plassert i ildelementet, blir du en C-En Ild. Hvis du møter en C-Tre Ild, betyr det at vedkommende allerede har mestret to elementer og jobber med ild. Vi anbefaler at du blir venner med ham eller henne.»
Lite trolig.
«Etter hvert som du gjør fremskritt i undervisningen dette semesteret, får du også en instruktør i det elementet du blir tildelt. Du får møte elementmesteren din i morgen tidlig. Hvis du ikke mestrer elementet ditt etter seksten uker, tar du semesteret om igjen. Du får tre sjanser til å mestre et element, og så blir du utvist.»
Det lå lite engasjement bak ordene hans, for han visste at dette bare var for syns skyld. De andre i rommet måtte tro at jeg var her som en helt vanlig student.
«Lærerne våre er meget godt utdannet i kunsten å undervise. Hvordan de underviser, er opp til dem. Alle lærerne kan kaste deg ut av klassen av en hvilken som helst grunn. De har også retten til å gi deg en passende straff. Hvis du for eksempel kommer for sent, kan de tildele deg en straff for det. Hvis du ikke godtar den, kan det hende de bestemmer seg for å kaste deg ut av klassen. Noen av lærerne vil kanskje kreve at du utfører tvilsomme øvelser. Hvis øvelsene deres strider mot dine moralske grenser, så ikke klag til oss.»
«Vi råder deg sterkt til å gjøre det professoren ber deg om, hvor urimelig det måtte være,» sa forstanderen. Hun var en elegant kledd, middelaldrende kvinne med rødblondt hår i en flette bak. Av alle ved bordet var det hun som virket mest tilnærmelig.
«Bortsett fra professor Langril,» sa den yngste kvinnen raskt. «Han er helt sinnssyk. Vi prøver å ikke plassere C-En-studenter i klassen hans, for de har det med å forsvinne.» Hun hadde kort, oransje hår med gule striper og isblå øyne. Hva hun enn var, ville jeg ha problemer med å ta henne seriøst, for jeg forventet at hun skulle begynne å snakke om neglene sine eller noe sånt. Hun så ærlig talt ikke ut som sytten engang.
Hunt nikket tankefullt. «Takk skal du ha, April. Du vet sikkert at kommunikasjon med omverdenen er innskrenket på grunn av studentenes sikkerhet. Videre forstyrrer magi ofte elektrisitet. Derfor er all bruk av elektronisk utstyr på skolens eiendom strengt forbudt.»
Det ville gjøre tingene vanskeligere. Jeg måtte bare se på klokken. Den var analog, og når jeg holdt den opp mot øret kunne jeg høre tikkingen.
«Klokker er tillatt, men de varer ikke lenge her,» sa Hunt. «Forlater man skolens område uten en professors overoppsyn eller skriftlig tillatelse fra meg selv eller Mrs. Ashcraft, blir man omgående utestengt.»
«Hvis du blir tatt,» tilføyde kvinnen med oransje hår.
«Ja, takk, April. Slåssing annet enn på treningsfeltet frarådes, men hvis du ikke forarger en professor eller skader skolens eiendom, er det din sak hvordan du takler klassekameratene. Hvis du skader skolens eiendom, må du være forberedt på å reparere den.»
«Hvis du ikke dør,» sa April hjelpsomt.
«Ja, takk, April.»
«Hvor mange ikke-mennesker fins det på denne skolen? Jeg trodde trollmenn var temmelig kresne med hensyn til hvem de omgås.»
Hunt foldet hendene over mappen igjen. Det ante meg at det var et dårlig tegn. «Mr. Sanders, vi holder enhver ansvarlig for sine handlinger. Vi bruker ikke rase eller kjønn mot dem. Trollmenn utgjør majoriteten på skolen vår, men feer og hamskiftere er også velkomne her.»"
«Men ikke vampyrer.» Det var en konstatering, ikke et spørsmål.
Hunt knep øynene litt sammen. «På grunn av studentenes sikkerhet kan vi ikke tillate en vampyr på skolen vår.»
«Bra,» sa jeg. «Jeg har ingenting imot feer eller hamskiftere, men vampyrer bare suger.»
April lo, men Hunt moret seg ikke. «For en som prøver å oppmuntre til likeverd i den paranormale verden finner jeg den typen humor svært smakløs,» sa han. April lo høyere. «Professor Nightshade følger deg til rommet ditt.» April sluttet å le.
Professoren reiste seg med et alvorlig ansiktsuttrykk og gikk langsomt rundt bordet og mot meg. «Bli med meg.»
Hun lot til å ha et vennlig vesen, selv om hun måtte være en mektig heks for å sitte i skolestyret. Eller en mektig et-eller-annet... Jeg fulgte henne ut av styrerommet og inn i den svakt opplyste gangen.
Veggene var av stein, og gulvet av bonet tre som knirket når man tråkket på det. «Jeg skal vedde på at dette blir høyt i løpet av dagen,» sa jeg.
«Denne skolen ble opprinnelig tegnet av en psykopat. Jeg husker ikke hva han het, bare at han var tysk. Noen sier at han bygget den for å ha et hjem hvor han kunne drive familien sin til galskap, og etterpå slaktet han alle sammen og deretter seg selv. Andre sier at kona drepte barna, og så drepte han kona. Han var så redd for at hun skulle søke hevn i døden at han bygget dette stedet for å forvirre ånden hennes. Du vil finne trapper som fører til døren og dører som gør til ingenting. Det fins et rom i tredje etasje som ble bygget skrått med et vindu i gulvet med innsyn i et av klasserommene.»
«Så merkelig.» Det var ikke min første eller andre tanke, men det var den minst uforskammede.
Heldigvis blir du ikke nødt til å besøke denne delen av universitetsområdet så ofte. Det fins kart hvis du går deg bort. Selvsagt er kartene ofte feilaktige.»
«På grunn av at skolen har blitt renovert?»
«Fordi rommene forandrer seg,» rettet hun,
Sovesalene lå i en mindre, separat bygning på vestsiden av skolen, med korte observasjonstårn i hvert av de fire hjørnene. «Hvor bor lærerne?»
«På sovesalene. Hele toppetasjen er vår. Med det samme vil jeg også be deg passe på at du henvender deg til oss nøyaktig som vi forteller deg. Professor Rosin Flagstone er den eneste ulvehamskifteren blant de ansatte, så han holder styr på ulvehamskifterne. Hvis du har problemer med en ulv du ikke kan takle, så snakk med ham. Alle kaller ham forresten 'Alpha Flagstone'.»
«Hva underviser du i?» spurte jeg.
«Jeg underviser i magiens historie. Du får timeplanen din av elementmesteren din i morgen.»
«Får vi ikke lov til å velge fag?»
«Fagene i første semester velges for deg. Hvert påfølgende får du økende innflytelse.»
Vi hadde kommet frem til sovesalene, og hun hadde åpenbart ikke mer å si. Hun førte meg gjennom de mørke gangene, som hadde et enkelt, grått teppe og hvit murpuss. Dørene lå tett sammen, som på et hotell, hvilket ikke lovet godt for størrelsen på rommene. Det var i det minste rent.
Rommet mitt lå i enden av gangen i fjerde etasje. Hun brød seg ikke med å banke på og vred i stedet om dørvrideren og åpnet døren. På innsiden var rommet omtrent tolv ganger tolv fot, med tre køyesenger, men under sengene var det skrivebord, hvert av dem med en liten bokhylle til venstre og toalettbord til høyre. To av sengene sto mot nordveggen, og den siste mot vest ved siden av et stort vindu med utsikt over innsjøen. Den eneste andre døren, som jeg antok førte til et skap, befant seg på sørveggen. Gulvet var kledd med et mørkeblått teppe og veggene var av hvit murpuss. Da det ikke fantes elektrisitet, kom lyset fra tre gasslykter, en over hvert av skrivebordene.
To av sengene var redd opp med tepper og puter, og skrivebordene under dem var fulle av bøker, papirer og personlige eiendeler. De to svarte reiseveskene mine lå på skrivebordet under den tomme sengen ved vestveggen.
Bare nok en del av jobben...
«Hva?» spurte hun.
Pokker. Dette kom til å bli tøft nok uten tankelesere. «Jeg sa ikke noe.» Jeg avfeide henne effektivt, gikk bort til veskene og begynte å pakke ut. Hun lukket døren og lot meg være alene, så jeg klatret opp trinnene til sengen og la meg forsiktig ned. Jeg var for gammel for køyesenger.
Mens jeg prøvde å overbevise meg selv om at sengen var ganske komfortabel, tenkte jeg over hvor jeg hadde vært for en uke siden.
* * *
Jeg var en vanlig privat etterforsker. Jeg gjorde jobben min diskré, og selv om det var vanskelig å få tak i telefonnummeret mitt, hadde jeg mer enn nok å gjøre. Det meste av arbeidet besto av ting som å avdekke underslag i store bedrifter eller å spionere på ektemennene til formuende, bortskjemte koner. Det var ingen morsom jobb, og jeg hadde sjelden gode nyheter til oppdragsgiverne mine, men det var en karriere, og jeg følte meg sjelden plaget når jeg kom hjem fra den.
Regningene mine ble betalt, og jeg hadde mat i kjøleskapet, så jeg klarte meg fint. Ja, jeg kunne faktisk ta meg råd til å være svært selektiv med hensyn til hvilke saker jeg sa ja til. Jeg hadde allerede kjent til det paranormale samfunnet, men holdt munnen lukket og holdt meg til menneskegreier, særlig slike som var overmåte verdslige. De var forutsigbare, og jeg behøvde aldri å bekymre meg om kunden ville skape meg om til en frosk eller spise meg.
Det var kun min usedvanlige evne til å snappe opp opplysninger som gjorde at jeg visste om Logan Hunt's University. Jeg lot alltid til å være på rett sted til riktig tid, takket være mine naturlige instinkter og min nysgjerrige natur. Selv når det gjaldt helt ordinære saker, befant jeg meg plutselig vandrende bak et forlatt varehus og stanset når jeg hørte dempede stemmer.
De fleste – de fleste mennesker – visste ingenting om de paranormale vesenene de delte denne verdenen med. Jeg visste at det fantes fire grupper av paranormale: trollmenn, vampyrer, feer og hamskiftere. Jeg visste også at deres høyeste prioritet var hemmeligholdelse, hvilket betydde at ethvert menneske som visste om dem var en trussel eller et redskap. Jeg likte ingen av disse mulighetene, så jeg holdt kunnskapene mine for meg selv.
Hvordan endte så jeg, et menneske, opp på et paranormalt universitet?
Det begynte som en urolig fornemmelse. Jeg stolte alltid på instinktene mine, og de fortate meg at jeg skulle komme meg ut av byen. Da jeg var midt i en sak, skjøv jeg advarselen til side. Å sette stopper for en nybegynner av en hacker var åpenbart mer verdt enn livet mitt.
Jeg begynte å våkne midt på natten, full av adrenalin, som om jeg hadde løpt eller var i fare. Jeg kjente blikk på meg når jeg var alene. Etter tre dager med dette hadde jeg fått nok. Jeg dro til kontoret mitt, hengte opp stengt-skiltet, låste døren og begynte å slå av computeren. Flybilletten til Hawaii var en enveisbillett.
Døren ble åpnet, og klokken over den ringte. Jeg så forskrekket opp fra computerskjermen, for jeg visste at jeg hadde låst den. Mannen som kom inn var høy, mørk og tynn på en illevarslende måte. Han slentret inn på kontoret mitt uten å se seg om, slengte tusen dollar i tyvesedler på skrivebordet mitt og sa: «Du skal hjelpe meg med å finne datteren min.»
Hadde det dreid seg om noe annet enn et savnet barn, ville jeg sagt at jeg ikke var ledig. Jeg spurte aldri noen om hvordan vedkommende hadde funnet navnet mitt, for jeg visste at oppdragsgiverne mine tilbakeholdne i så måte. Jeg så det slik at hvis noen fant meg, trengte de den beste og var villige til å betale høye honorarer for det. Jeg holdt meg unna de fleste lyssky avtaler, men kundene mine skammet seg ofte over det de måtte ha meg til å etterforske.
«Hvor gammel er hun?» Jeg grep notisboken min og ventet på at han skulle fortelle meg om sin sytten år gamle datter som hadde stukket av med kjæresten. Jeg ble kontaktet angående rømlinger oftere enn jeg gadd å telle etter, men hvis ungdommen var over lavalder, var det ingenting jeg kunne gjøre for foreldrene. Noen foreldre tok det ikke pent, og denne mannen slo meg som den anmassende, sta, urimelige typen.
«Hun er seks.»
Jeg så opp fra notisblokken. Anmassende, joda, men han virket ikke som en gangster. Han hadde på seg svarte bukser og en svart skjorte med høy krage. Den var stukket ned i buksene. Ingen plass til noe skytevåpen, ingen gjengtegn, ingen synlige tatoveringer. Det korte, svarte håret var rent, ikke fett eller matt. De dyptliggende, mørkebrune øynene var kalde, men det kunne tillegges situasjonen. Han hadde høye kinnben, lys hud, bekymringsrynker i pannen og et halvmåneformet arr som gikk fra høyre munnvik til den skarpe haken.
Instinktene mine ba meg passe på. «Du bør gå til politiet med dette. Hvis hun har blitt kidnappet eller har forsvunnet, har politiet en bedre mulighet til å få henne tilbake igjen. De har flere folk og mer ressurser.»
«Dette er et familieanliggende, Mr. Sanders. Jeg vil ikke at dette skal komme ut til media.»
«Så det er et familiemedlem som har tatt henne?» Jeg sa alltid nei til saker som handlet om foreldrerett. Jeg så barnet som et offer uansett hvordan det gikk, og jeg ville ikke være delaktig i det. Hvis barnets liv var i fare, var det noe annet, men det var aldri tilfellet.
«Nei, hun ble kidnappet. Jeg betaler deg det dobbelte av det vanlige honoraret, pluss omkostninger, og dette,» han skjøv bunken med tyvesedler bort til meg, «er en bonus for å gi saken min prioritet.»
Jeg fortalte ham nesten at jeg ikke hadde noen sak for tiden, men jeg antok at det ville dekke pengene jeg hadde kastet bort på flybilletten. Jeg hadde lyst til å si nei til saken, men jeg hadde følelsen av at han ikke ville gå til politiet uansett hvor stor fare barnet var i.
«Hva heter du og hvordan kommer jeg i kontakt med deg?»
«Jeg heter John Cross. Datteren min er Reagan Cross, og hun ble sist sett på barneskolen sin. Jeg kontakter deg når du har funnet henne.» Og dermed snudde han seg og gikk ut av kontoret.
Jeg sukket. Gi meg en tomat og forvent at jeg skal lage limonade. Hvordan han forventet at jeg skulle finne datteren hans uten engang å gi meg navnet på skolen hennes, aner jeg ikke, men det var en grunn til at jeg ble betalt godt: Jeg var flink i jobben min.
Reagan Cross var ikke et vanlig navn, og jeg visste at hun gikk i førskolen eller i første klasse. Beliggenheten betydde ingenting. John kunne ha reist hundrevis av kilometer for å finne meg. Først googlet jeg Johns navn uten å finne noe, ikke engang en Facebook-side. Det fantes andre med samme navn, men ikke med riktig bilde.
Jeg søkte på Reagan Cross og Honor Roll. Hvordan en førsteklassing kom på Honor Roll-listen, ante jeg ikke, men der var hun, så jeg hadde navnet på skolen hennes. Siden bilen min var i klørne på ekskona mi, lånte jeg ekstrabilen til kameraten min og kjørte i tre timer til den lille byen. Først fant jeg et motell, for jeg visste ikke hvor lang tid det ville ta. Jeg visste at det beste stedet å få opplysninger i en by som dette var i de lokale dinerne, så jeg gikk ned hovedgaten til skolen og fant en diner rett overfor den.
Byen var overmåte egenartet. Det var den typen by for et ungt par fikk problemer med bilen, ble tvunget til å stoppe over natten og aldri ble sett igjen. Dette var den typen by hvor folk samlet seg for å skjule sine mørke hemmeligheter.
Serveringsdamen smilte til meg med det samme jeg kom inn og spurte om jeg ville ha en bås eller et bord. Da jeg sa bås, kikket hun bak meg og spurte om jeg var bare én.
«Ja,» sa jeg fornøyd. Bare én var mer enn nok for meg. Med en enkelt meny og serviett med servise viste hun meg vei gjennom det stappfulle lille rommet. Vi passerte en tom bås da instinktene mine fortalte meg at jeg var i ferd med å gå glipp av noe. «Jeg vil sitte her,» sa jeg raskt. Hun så litt forskrekket, men ikke fornærmet ut, så jeg satte meg ned.
«Helt greit. Hva vil du ha å drikke?»
«Kaffe og vann.»
«Jeg kommer straks tilbake med det.» Hun la fra seg menyen og bestikket før hun forsvant inn på kjøkkenet. Det var bare et dusin andre spisegjester, da det var