En morders gåte

By Claudio Ruggeri

En ullen etterforskning der politimester Vincent Germano ser seg tvunget til å bevege seg i et stadig mer usikkert terreng hvor han må balansere på en altfor tynn line, nemlig den som skiller offer fra overgriper.

• Language: Norwegian
• Publisher: BadPress
• Release date: Dec 11, 2018
• ISBN: 9781507131626

Claudio Ruggeri

Claudio Ruggeri, 30岁。出生于Grottaferrata (罗马)。现为从业人员，前裁判员。他遍游各地，在美国呆了很久，2007年回到意大利。写作是一直以来他的最大爱好。

Book preview

Forfatterens anmerkning

Denne boka er frukt av fri fantasi.

Enhver henvisning til virkelige hendelser og personer som måtte kunne assosieres med innholdet er å betrakte som rene tilfeldigheter.

Innhold

Amalfikysten, 17. mai 2012

18. mai

Milano, april 2010

Amalfikysten, 18. mai 2012

19. mai

20. mai

21. mai

23. mai

Roma, kirkegården Prima Porta, klokka 23.00

24. mai

25. mai

26. mai

27. mai

28. mai, på politistasjonen, klokka 8.00

Amalfikysten, 2. juni

Amalfikysten, 17. mai 2012

Det var kveld allerede og gatelysene lyste opp de lange, svingete vegene som slynget seg ned gjennom landsbyene langs kysten. Sola har for vane å snike seg bak fjellene like etter middagstid og ikke vise seg igjen før neste morgen. Om ettermiddagen lager den et fargespill som er like vanskelig å beskrive som det er underfullt. Lent mot rekkverket på terrassen sto politimester Germano og nøt synet. Han hadde tatt med seg familien på en liten ferietur. Leiligheten hadde han og kona, Arianna, kjøpt for et par måneder siden da de hadde vært og besøkt en av de mange borgene som ligger der i nærheten. De hadde fått øye på skiltet TIL SALGS og var blitt nysgjerrige. Leiligheten var i tredje og øverste etasje i en bygning som sannsynligvis var oppført like før andre verdenskrig. Siden leiligheten trengte en god del oppussing, hadde Germano fått et godt tilbud og uten å si det til noen, hadde han allerede begynt å fantasere om hvor vidunderlig det ville være å bo her, når han etterhvert ville gå av. Foreløpig måtte han nøye seg med noen helgeturer. Helg med havutsikt, likte han å kalle det. Han ble var noen underlige lyder som kom fra magen hans og kom i hu pastaen som var i ferd med å bli overkokt. Pastasausen var med fersk fisk som han egenhendig hadde valgt ut den samme morgenen. Mens sønnen, Luca, hjalp ham å dekke på, hørte han at det gikk i døra til leiligheten.

- Jeg er tilbake!

- Det var på tide, Arianna. Pastaen er ferdig om noen få minutter. Fant du det du lette etter?

- Egentlig ikke. Den badedrakta som jeg så i går, var ikke der lenger. Men i stedet fant jeg en som er enda flottere ...

- Få se ...

- Her!

Arianna tok den fram fra plastposen og holdt den opp foran seg som om hun hadde den på for å vise den fram til mannen. Germano skulle til å le, men for ikke å ta gleden fra kona, lot han som han likte den. Da de hadde satt seg til bords, alle unntatt tvillingene som var i dyp søvn på foreldrenes soverom, ringte en telefon. Det kunne ikke være Germanos, for når han var på ferie, slo han den aldri på. Ringingen måtte komme fra veska til kona som hun hadde satt ifra seg et eller annet sted i stua.

- Det må være kusina mi. Hun sa hun skulle ringe meg.

- Fort deg, ellers blir maten kald.

- På minuttet! Ja, hallo?

Etter en stund begynte Germano å spise, for han hørte ikke stemmen til kona lenger og regnet med at samtalen var avsluttet. Men Arianna kom tilbake med telefonen i hånda og øynene vidt oppsperret.

- Det er til deg, Vincent.

Politimesteren førte telefonen opp til øret med en mistenksom mine.

- Det er Germano.

- Hei, Vincent. Det er Gianna.

- Hei, Gianna. Det var lenge siden ... men hvordan ...?

- Ja, du får ha meg unnskyldt. Nummeret til Arianna har jeg hatt en god stund. Det er skjedd en ulykke.

- Hva slags ulykke?

- Pappa døde for to timer siden ...

- Å, det var leit.

- Jeg fant ham i vingården. Et infarkt eller noe lignende.

- Også nå som jeg ikke er i Roma. Vi har tatt en liten ferie ... det var dårlig nytt.

- Han kom ikke til lunsj, så i firetiden om ettermiddagen gikk vi for å lete etter ham. Jeg gikk til vingården og der fant jeg ham.

- Jeg forstår, ta det med ro, selv om det er vanskelig, det vet jeg.

- Jeg har snakket med en av mennene dine, De Giri ... De Giari ...

- Di Girolamo.

- Ja, det var det han het. Ambulansen kom, men de kunne bare konstatere at han var død. Så fælt å se ham der, på bakken, Vincent.

- Det er helt forferdelig. Så snart jeg er tilbake, kommer jeg innom deg.

- Det regner jeg med. Nå må jeg legge på, jeg har forstyrret deg mer enn nok.

- Forstyrret? Jeg kondolerer. Vi ses snart.

- Ses snart, Vincent.

Da han la på, kjente han et granskende blikk fra kona. Han bestemte seg for å stille nysgjerrigheten hennes.

- For en tragedie!

- Hva slags tragedie, Vincent?

- Hvordan det? Sa hun ingenting til deg på telefonen?

- Hun sa at hun ville snakke med deg og at det var skjedd noe fælt, så da ville jeg ikke ...

- Faren til Gianna er død. Hun fant ham i vingården. Et infarkt.

- Å ... og når er begravelsen?

- Vet du hva, det glemte jeg å spørre om. Men hun sa at hun hadde ringt politistasjonen og hun skal ha snakket med Di Girolamo. Jeg kan spørre ham, jeg ringer ham med det samme.

Pastaen ble forlatt halvspist, og for Germano var ikke det lenger det viktigste. Han gikk inn i stua og tok fasttelefonen som han hadde fått installert noen dager tidligere, og ringte kontoret.

- Det er politiet.

- Germano her.

- Hallo, politimester, det er Venditti.

- Hei, Marco, hvordan står det til? Kan jeg få snakke med Di Girolamo?

- Jeg setter deg over, ha det bra.

- Vi ses snart.

Inspektøren svarte nesten med det samme.

- Di Girolamo.

- Germano her.

- Hei, er alt i orden, politimester?

- Med meg, ja. Det er bare det at for en liten stund siden ringte Gianna Venturi og fortalte at faren hennes, Franco, er død, men jeg glemte å spørre henne når begravelsen blir holdt. Hun fortalte at hun hadde snakket med deg, så jeg tenkte kanskje at ...

- Godt tenkt, men vi vet heller ikke når den blir. Jeg prøver å undersøke og sier ifra.

- Takk skal du ha.

- Ingenting å takke for. Vi snakkes snart.

- Fikk du vite noe?

- Nei, Arianna, dessverre vet de ikke noe på kontoret heller, men de finner det ut og gir oss beskjed.

- For et hardt slag, da. Jeg mener ... tenk å finne faren død.

- Det må ha vært et sjokk. Jeg ringer Angelo og ber ham ta en tur hjem til Gianna. Kanskje det er noe hun trenger ...

- Vincent, vent i det minste til etter begravelsen. Det hun har behov for nå er vel kanskje noe helt annet enn å ha politifolk rekende rundt i huset.

- Kanskje du har rett, men ... Germano rakk ikke å fullføre, for telefonen ringte på nytt.

- Vær så god.

- Det er Di Girolamo, politimester.

- Hei, fortell!

- Begravelsen er i overimorgen klokka ti og kirken ligger like ved politistasjonen.

- Fint. Men det var noe annet jeg lurte på også ...

- Jeg lytter.

- Hvordan fikk dere vite at Franco Venturi er død? Var det ambulansefolka som fant noe mystisk og ringte til dere?

- Politimester, det var faktisk Deres venninne som ringte direkte hit til