Den hvite dame

By Tom Thowsen

I denne spenningsromanen blåser forfatter Tom Thowsen liv i to gamle sagn fra sin barndomsby Halden – sagnet om Den hvite dame og den hemmelige gangen som sies å gå mellom festingen og byen. På 80-tallet bodde forfatteren i et av de gamle husene i Festningsgata, i det samme området hvor det meste av handlingen utspiller seg. Han gir derfor en levende og troverdig skildring av miljøet. Her følger du det unge paret Veronika og Frits, som har kjøpt seg et gammelt hus ved Borgerskansen. Et huskjøp som byr på en del utfordringer og bekymringer, hvor de blant annet finner en dagbok som virker oppklarende – dagboken til den svenske adelsdamen Augusta von Silfverfors.

Hvem var egentlig den hvite dame, og hvorfor går hun igjen på festningen …

• Language: Norwegian
• Publisher: Tom Thowsen
• Release date: Apr 16, 2021
• ISBN: 9798201123864

Tom Thowsen

About Tom Thowsen If you enjoy books of Wilbur Smith and Ken Follett, you`d likely enjoy Tom Thowsen too. He is a Norwegian illustrator and fiction writer with a passion for history. This passion is also reflected in his books, where he often uses two different time frames, two different stories woven together. One from the present time and the other from the past. His novels have received very good receptions from both readers and newspapers. Halden Arbeiderblad said this about Kayaweta, his newest novel: "Thowsen manages to combine facts with fiction and writes excellent novels." Another newspaper, Demokraten, concluded: "The author sparkles with the joy of storytelling and knowledge."

Book preview

1

Fredriksten, vinteren 1820

Løytnanten ser seg i speilet. Oppdager hvor stivt og oppspilt blikket hans er bak de tykke brilleglassene, preget av stundens alvor.

«Dette ordner jeg,» sier han, stryker en hånd gjennom det lyse håret og setter hatten på hodet. Knepper de siste knappene i frakken. Så vender han seg om, griper to skarpladde flintlåspistoler fra bordet like ved og stikker dem i beltet. Han ser seg en siste gang i speilet. Alt ser bra ut, staselig og flott som han alltid bruker å være.

Med en selvsikker ansiktsmine går han ned trappen i kasernen. Samtlige av soldatene i vaktstyrken sitter med ryggen vendt mot ham — ikke en kjeft snur seg. Det er tyst som i graven. Han passerer dem uten den minste ordveksling, strener rett bort til ytterdøren og kommer seg ut. Blir stående på trappen og speide. Han ser nedover bakken mellom kasernene, kjenner hvordan snoen feier langs veggene. Kulda slår mot ham, den brenner i ansiktet.

Natten er stille og månelys, ikke en levende sjel å se. Ingen åpenbare tegn på at noe skulle være galt. Så hvorfor vegrer vaktene seg for å være ute? For et eller annet skremmer dem. Men hva? Ikke er det krig heller; Norge er i union med sin gamle erkefiende Sverige. Dermed har festningen mistet sin militære betydning, og om få år vil garnisonen mest sannsynlig være nedlagt.

Men det bekymrer ham ikke; han skal dimitteres om noen få måneder. Snart er det tid for å pakke sakene og reise tilbake til hjembygden i Trøndelag sammen med troloveden hans, den skjønneste kvinnen i Fredrikshald.

Hjembygdingene kommer til å bli målløse av beundring når de får se henne, det vet han. Og han skal ikke være sen om å få arrangert bryllup heller. Det skal bli så storslagent og praktfullt at ingen har sett maken. Bordene kommer til å bugne av gode matretter og godt drikke, og alle storbøndene i bygda skal bli invitert. De skal få se henne i den flotteste hvite silkekjolen han kan få tak i.  Å, hvor fager hun skal bli ...

Ventetiden er en prøvelse. At noen få måneder skulle føles som en evighet, hadde han aldri trodd. Hver dag går han rundt i sine egne tanker, drømmer seg bort. Han er ikke observant nok, overser klare avvik fra reglementet.

Kommandanten hadde irettesatt ham ved et par anledninger, gjort det klart at han ennå hadde noen uker igjen. Han vil nødig oppleve en tredje korreks, så nå er han nødt til å være seg sitt ansvar bevisst. Han må vise at han klarer å rydde opp i denne affæren på egen hånd. Finne årsaken til at vaktene ikke kan gjøre rede for seg. Finne ut hva det er som skremmer dem fra å holde seg på vaktposten ved Klokketårnet.

Han forlater trappen ved vaktkasernen og går bort til slaveriet, hører stygg hoste inne fra de kalde fangehullene. Flere av slavene sliter med lungebetennelse og ligger med høy feber, svake og døende. Det er som det bruker å være nå så sent på vinteren, ingenting å bry seg om. Han går uanfektet videre.

Snart er han framme ved den lange trappen som fører til Klokketårnet, og nå smiler han. Han husker hvordan denne trappen tok pusten fra ham da han var rekrutt. Men nå er det lekende lett å gå i den, tenker han idet han beveger seg oppover som ei fjellgeit. Trinn for trinn, lett på føttene. Det koster ham nesten ingenting.

Det eneste som plager ham nå, er uvissheten. Hva er det som skremmer vaktene? Et spøkelse? Et gjenferd?

Eller er det bare noe harmløst og naturlig?

Han er spent, det kniper i magen. Forsiktig trekker han pistolene ut av beltet, spenner hanene så stille han kan. Likevel gir de fra seg hvert sitt skarpe, metalliske klikk som virker skingrende høyt. Han gjør en grimase.

Med en pistol i hver hånd, klar til å skyte på et blunk, på den minste bevegelse, kikker han seg til alle kanter. Han saumfarer hver minste krok han kan se, alle døråpninger og langs murene rundt citadellet. Fullmånen henger stor og rund like over de øverste murkronene, hyller omgivelsene inn i sitt duse lysskjær. Døren til det hvite paviljonglignende klokketårnet står åpen. Hele tårnet, både utvendig og innvendig, er kraftig opplyst. Han kan se alt nesten like tydelig som ved høylys dag. Tårnet er i hvert fall tomt.

Han går inn og speider ut av vinduene. På klarværsdager ser man snødekte fjell i synsranden. Nå hersker et altoppslukende mørke på den andre siden av Christianiafjorden. Ute mot Ringdalsfjorden lyser nakne fjellrabber, holmer og skjær likt eggeskall.

Selve byen ligger i skyggen av festningen. Alle lys og lykter er slukket der nede, alt er ubestemmelig. Også partiet under Kongens bastion er en grå, utydelig masse. Han rykker til. Er det noe som beveger seg der nede? Et eller annet forsvinner inn i skyggen i forkant av kruttårnet, et steinkast fra ham.

Kors og bevares! Der skal det ikke være noen nå. Kanskje det bare er et dyr? I beste fall en rev eller en grevling. Han lister seg ut fra Klokketårnet og videre nedover bakken i retning kruttårnet. Så stanser han og lytter. Er det noen som hvisker der borte? Det høres unektelig ut som menneskestemmer. Men det er vel ikke troloveden hans? Hun vil aldri ... Eller kanskje hun er i fare? I så fall er han nødt til å handle raskt, komme henne til unnsetning. Han er godt bevæpnet, er en erfaren soldat og har overraskelsens fordel på sin side. Hendene knuger så hardt om pistolkolbene at knokene hvitner. Så kaster han seg fram rundt hjørnet.

«Hvem der!» sier han myndig, men stivner av skrekk. Like framfor ham står en kappekledd skikkelse med ljåen høyt hevet. Det sylskarpe bladet blinker i månelyset. Skikkelsen stirrer ondskapsfullt på ham og tiltaler ham ved navn:

«Sigurd! Din time er kommet!»

Han kjenner håret reise seg under hatten. Som forhekset står han og ser hvordan ljåen blir svingt mot ham, slår pistolen ut av den høyre hånden hans. Men han rekker å avfyre den andre. Flinten slår en gnist, antenner kruttet i fengpannen, eksploderer. Stikkflammen står ut av pistolløpet. Et øredøvende drønn lyder mellom bergveggen og murene, og det gjaller ut over hele byen.

Røyk og svovel. Lukten av helvete. Kuler biter visst ikke på ham ...

Skikkelsen svinger ljåen mot ham igjen. Løytnanten forsøker å dukke unna, men er ikke rask nok. Det krumme bladet streifer ham i halsen. Han tar seg til strupen, kjenner blodet strømme varmt mellom fingrene. Klarer ikke å puste.

«Kjære Gud,» ber han inni seg, «vær meg arme synder nådig. Frels min sjel. Tilgi meg mine synder. Jeg vil ikke dø nå. La meg få leve litt til!»

Tankene farer gjennom hodet hans. Han tenker på familien, på sin barndom, på alt han har kjært. Men mest på henne, troloveden. Hvordan skal det gå med henne nå? Vil hun overleve? Vil hun klare å komme seg ut av dette uføret på egen hånd? Uten hans hjelp ...

Han kjenner hvordan livet sakte ebber ut, at kreftene forsvinner. Han faller på kne. Alt blir stille. En ubeskrivelig fred fyller ham idet han ser ned på seg selv, utenfor sitt eget legeme, svevende over taket på kruttårnet. Livløs og slapp henger hans jordiske hylster i hendene på mannen med ljåen.

Døden er kommet for å hente ham.

Lys, lys, lys. En tunnel av lys ...

Et bilde som inneholder gammel, tekst, foto Beskrivelse som er generert med høy visshet

2

Halden, høsten 2014

Veronika og jeg sto på trappa til det nye huset vårt og lette etter husnøkkelen, noe som ikke var lett. Det var ikke grenser for hvor mye rart hun hadde i veska si. Lommebok, mobiltelefon, sminke, neglfil, tamponger, et par kulepenner, en saks, gamle kvitteringer, hodepinetabletter, våtservietter og en del annet som sikkert var kjekt å ha. Ikke rart at smågjenstander har en tendens til å forsvinne. Som nøkler, for eksempel.

Etter å ha vrengt veska og tømt hele innholdet utover trappa, kunne vi konstatere at nøkkelen fortsatt glimra med sitt fravær.

Hun sendte meg et bedende blikk. «Er du sikker på at

du ikke fikk den tilbake?»

«Ja, du hadde den sist,» sa jeg skråsikker og så hvordan hun rynka panna, oppgitt og en smule fortvila. Akkurat som jeg, fordi det ville ikke overraske meg om hun hadde glemt nøkkelen. Hun kan være veldig distré av og til.

Jeg forestilte meg at vi måtte dra tilbake til Fredrikstad igjen, hjem til Veronika. Tre mil hver vei, seks ekstra mil å kjøre. Og mer enn en time tapt tid. Verdifull arbeidstid!

Det var jo typisk, tenkte jeg, ivrig som jeg var på å komme skikkelig i gang med oppussingen, full av entusiasme og energi. Hadde gleda meg til denne dagen i flere måneder, venta på at boligen skulle bli ledig, at den forrige eieren skulle flytte slik at vi kunne begynne å pusse opp og få det slik som vi ville ha det. Lage vårt eget lille drømmehjem, Veronika og jeg.

Å, så godt det skulle bli å forlate gutterommet hjemme hos foreldrene mine, overmøblert og knøttlite, fullt av hybelkaniner og alskens rot som jeg hadde samla på meg. Bunker med gamle tegneserier, skolebøker fra BI, DVD-plater med actionfilmer og spill stabla overalt.

Den smale, harde senga som hadde gitt meg ryggsmerter.

Ville heller ikke savne den digre kassa av en forhistorisk TV som skulle ha vært kasta for lengst, sammen med senga. Nei, det var ikke stort å ta med seg derfra, annet enn laptopen, PlayStation og klærne mine.

Veronika hadde vært flink. Gjennom årene hadde hun samla seg en giftekasse med ting hun visste ville komme til nytte en dag. Pyntegjenstander, gardiner, sengetøy, bestikk, servise og masse annet. Alt dette lå trygt forvart på loftet hos foreldrene hennes, klart til å brukes.

Vi begynte å nærme oss tretti begge to, så det var på høy tid å få seg noe eget. Og vi var enig i at det måtte bli i Halden. Veronika var sykepleier ved Iddebo sykehjem og jeg bilselger hos Glenne Bil.

Helst ville vi ha en bolig nært sentrum. Gjerne midt i sentrum for den saks skyld, med lett tilgang til byens fasiliteter – som Tista-senteret, Brygga kultursal, spisestedene og diskotekene. Et sted med atmosfære. Et vakkert og romantisk sted med historie hvor kjærligheten kunne blomstre.

Så da ble det klart for oss; huset måtte ligge på Sydsiden, helst så nær festningen som mulig – i Borgerskansen, Festningsgata eller på Sørhalden. Her ligger det mye gammel trehusbebyggelse, og jeg elsker gamle hus. Empirestilen i Halden har alltid fascinert meg. Særlig monumentale bygg av arkitektene Grosch, Gedde og Garben – bygninger som Kongegården og Immanuelskirken. Og det hvite klokketårnet på festningen, selvfølgelig, som ruver som juvelen i kronen. Hadde opprinnelig en drøm om å bli konservator, men slo det fra meg.

Å finne seg et hus var ikke så lett som en skulle tro. Det tok tid. Men den som venter på noe godt, venter ikke forgjeves. En dag i begynnelsen av mai dukka det opp et hus på finn.no som hadde riktig pris og beliggenhet. Det lå i Borgerskansen, bare noen minutters gange fra Torget. Førstkommende helg skulle det være visning, noe som passet oss bra, det også.

Dro dit søndag klokka ett og parkerte bilen på Torget. Det hadde slutta å regne, og sola kikka fram bak en sky og glitra i vannpyttene på brolegninga, lik et digert knust speil strødd utover plassen.

Fra tollbodtaket hørtes måkeskrik. Ved basarbygningen, med sine artige støpejernsøyler og fine detaljer, sto en pensjonist og mata duer.

Et par smårips kom ut fra Grotten og forsvant inn i en rånerbil, en rød Volvo 240 med terninger i speilet – helt maken til min første bil – og nå skulle jeg kanskje kjøpe mitt første hus. Å jøye meg, det kribla i magen. Forventningene var skyhøye!

Huset hadde sett glimrende ut i prospektet. Det gjorde det fortsatt da vi kom fram, etter å ha gått den smale, bratte gata mellom Torget og de nederste festningsmurene. Noen av husene lå så bratt at kjelleren sto flere meter over bakkenivå, mens i den andre enden nådde førsteetasje knapt over brolegninga.

Fuktigheten fra regnet dampa i solsteken, og en slags søtlig duft hang i lufta. Bak stakittgjerdet i nabogården sto syrinbusken i full blomst, lilla og vakker. Huset vårt var rene sørlands-idyllen. Det minna litt om trehusbebyggelsen i Tvedestrand – et lite hvitmalt hus, tilsynelatende godt vedlikeholdt utvendig. Takstein og takrenner så hele ut. Ytterkledninga var forholdsvis nymalt, ingen tegn til råte i treverket på det halvannenetasjes huset fra 1810.

Skiltet til eiendomsmegleren var spikra på hushjørnet, og jeg nøt synet av de smårutete vinduene, den doble inngangsdøra i fasaden mot gata som var pryda med en imponerende trapp av store granittblokker og gelender i svart smijern.

I overkant av huset sto det et stakittgjerde med åpen port. Vi måtte bare ta en kikk inn der først og fant en litt forsømt bakgård der brolegninga var ujevn med ugress mellom steinene.

Mot nabohuset sto et forfallent vedskjul med rustent blikktak. Men bakgården kunne sikkert bli flott hvis vi la arbeid på den, ofra litt tid og kjærlighet, brukte våre kreative evner.

Her kunne vi arrangere grillfester om sommeren. Vi kunne anlegge kjøkkenhage, parkere bilene våre, lage pergola med utemøbler og peis. Vi var overbegeistret allerede før vi hadde sett huset innvendig.

Idet vi skulle til å ringe på, gikk døra opp. Ut kom et middelaldrende par i samtale med det som måtte være huseieren, en dame på omtrent samme alder, muligens litt eldre. Paret takket for seg og hastet videre.

Dama vendte blikket mot oss og spurte om vi ville komme inn.

«Ja, gjerne det,» sa jeg og presenterte oss før vi gikk over dørstokken og inn i entreen. Her ble vi møtt av en ubestemmelig lukt, en odør som man ofte kjenner når man kommer inn i gamle hus. Fuktskade? Mugg? Harsknet fett fra kjøkkenet? Inngrodd skitt i kriker og kroker? Huset var uansett ikke nyrenovert. Entreen hadde mørkebrun, stormønstra tapet som fikk det til å føles trangt enda størrelsen var helt grei.

Foruten inngangsdøra var det to andre dører. Den ene førte inn til gangen, den andre til loftstrappa.

Skoene kunne vi beholde på, sa hun og åpnet døra til gangen. Tok oss med inn på kjøkkenet, som var